Juni 2023

Opplevelser: Shibari og grilling hos Mari. Lierdagene og Lier bygdetun med Martina og Hannah. Badetur til Østernvann med Martina og Hannah. Kattepass hos Trine. Bursdagen til Mone på Südøst. Strandtur til Langøyene med Martina og Hannah. Kattepass hos Eirin og Eirik. Bursdagen til mamma på Anchas bodega.

Innkjøp: En ting ADHD-medisiner har gjort med meg, er at jeg kjøper meg nye ting etter hvert som jeg faktisk trenger det. Jeg har ikke snakka så veldig mye om det her inne på bloggen tidligere, men jeg har i alle år hatt noe som nærmest er en slags kjøpeforstyrrelse der jeg omtrent ikke kjøper meg noe som helst med mindre jeg klarer å komme på en ekstremt god grunn til å gjøre det, pluss at det å kjøpe noe har pleid å innebære knusende skam. Jeg aner ikke om dette er en ordentlig lidelse eller noe helt spesifikt for hjernen min, men det å ikke klare å kjøpe ting er liksom ikke et så omfattende problem i det store og det hele, så jeg har på en måte ikke hatt noe behov for å snakke noe særlig om det, men jeg veit jeg nevnte det så vidt i innlegget mitt om Stockholm-ferien min i 2019. Uansett: ADHD-medisinene mine lindrer symptomene mine på kjøpeforstyrrelsen min i tillegg til mange av de andre heller uheldige symptomene mine, derfor kjøpte jeg noe på Lierdagene som jeg har hatt lyst på lenge, og som jeg helt ærlig tenker at Lierdagene egentlig er det eneste riktige stedet for meg å kjøpe det, nemlig to t-skjorter som faller innafor en helt spesifikk estetikk man stort sett bare kommer over på omreisende tivolier og i nettopp gateboder på bygdefestivaler. Gjennom åra har det vokst fram en slags kjærlighet i meg overfor alt som er harry, tacky, kitschy, stygt og aldeles for mye, eller for å si det med dette bildet, som jeg ikke aner hvor har sin opprinnelse, men som med jevne mellomrom dukker opp i de ymse kanalene jeg har til rådighet:

Eeeeegentlig hadde jeg lyst på ei t-skjorte med ulver og måne på, men så… du veit, fant jeg enhjørninger. Og det avgjorde saken.

Og om du følger veldig nøye med, husker du kanskje at jeg i april kjøpte min første caps på maaange år. Den gang var jeg litt bekymra for at å bruke caps skulle gjøre at jeg følte meg skikkelig dum, men så har mitt liv som capsbruker gått over all forventing, og det viser seg at jeg ikke bare ikke føler meg dum, men jeg føler meg på grensa til kul med caps. Såpass at jeg har kjøpt meg enda en for å ha noe å bytte på med:

For ikke å glemme at jeg etter gjentatte forsøk på å lime yndlingssolbrillene mine som har gått fra hverandre flere ganger den siste tida, har måttet krype til korset og kjøpe nye. Ikke bare ett par, men tre par. Hvert til sitt bruk:

Jeg har også investert i et nytt par Loop-ørepropper. De jeg har fra før, er ment til å blokkere det meste av lyd, og jeg bruker dem i all hovedsak når jeg sover og leser. Men de har flere typer, og disse er ment til å blokkere bakgrunnsstøy, men likevel holde lyden i nærheten klar sånn at man for eksempel kan ha en samtale på et bråkete utested uten å rope:

Og etter å ha brukt massevis av tid og penger på å finne de perfekte joggeskoa, håper jeg nå å ha truffet blink med disse fra Hoka, et merke jeg har blitt anbefalt mange ganger tidligere, og som endelig lanserte et par i mine farger:

Og der alle disse innkjøpa kan regnes som gode kjøp fordi de var mer eller mindre nødvendige, var denne tulletingen jeg fant til halv pris på Nille alt annet enn nødvendig, men så var jeg på katteferie på Konnerud og det var varmt og sol og jeg blei revet med:

Men det aller viktigste innkjøpet jeg har begått så langt i sommer – og jeg regner med at det kommer til å bli stående som sommerens viktigste innkjøp også etter at vi har lagt juli og august bak oss – er denne:

Det er min egen hoop!!!!!! Tallblind som jeg er klarte jeg å kjøpe fullstendig feil lengde på stroppen til å henge den opp i (i hodet mitt så jeg av en eller annen grunn for meg at ti centimeter var omtrent en halvmeter. Nei, jeg veit heller ikke), så jeg har ennå ikke faktisk fått tatt den i bruk, men det kommer!! Er den ikke blå og fin?

TV-serie: Jeg var helt sikker på at jeg hadde sett andre sesong av The Great, men da jeg begynte å se tredje sesong som kom ut nylig, kjente jeg igjen absolutt ingenting av den innledende oppsummeringa av hva som hadde skjedd i forrige sesong, så jeg begynte på toeren, og om jeg faktisk har sett den før, må det ha skjedd mens jeg var i en slags fugue-tilstand, for det var i alle tilfeller som å se den for første gang. Nå har jeg så vidt endelig kommet i gang med tredje sesong. Jeg må innrømme at denne typen humor føltes mer forfriskende i første sesong, for såpass langt uti serien har spøkene blitt litt forutsigbare, men jeg liker uansett å lære om historie på en underholdende måte, så jeg koser meg absolutt fortsatt.

Film: Jeg har nevnt tidligere at å høyne kompetansen til quizlaget mitt har vist seg å funke som en god motivasjon til å se flere av de nyere Disney-filmene, og den siste kvelden min på Konnerud så jeg Encanto. Og på mange måter var det en irriterende film for meg, for jeg var så nære å faktisk elske den, men så føltes plottet litt for uferdig og skissemessig til at jeg klarte å like den så godt som jeg gjerne ville. For den har mye av alt det andre på plass! Animasjonen var så vakker og fargerik at det faktisk rørte meg til tårer (fine farger påkaller ekstremt sterke følelser i meg), musikken var usedvanlig fengende, jeg syntes manuset og karakterene var velskrevne, men så syntes jeg likevel kjerneelementer ved sjølve historien rett og slett ikke satt godt nok på plass. Da jeg så Turning Red, syntes jeg den var akkurat litt for lang, men Encanto syntes jeg kunne tjent på å være litt lenger. Det at den hadde et såpass stort og interessant persongalleri, gjorde at jeg følte meg litt snytt da jeg innså at filmen ikke hadde tid til å utforske rollefigurene sine så godt som jeg skulle ønske. Og dere, dette med magi: det trenger å sannsynliggjøres. Jeg innser at hovedmålgruppa til denne filmen er barn som sannsynligvis ikke ser den med samme kritiske petimeterblikk som meg, men jeg syns jo en god barnefilm bør fungere like godt for et voksent publikum, og som voksen nerd klarer jeg liksom bare ikke å godta premisset for at Madrigal-familien og huset deres har magiske krefter. Forventer dere at jeg helt uten videre bare aksepterer the power of love som ei deus ex machina-forklaring på alt jeg lurer på? Hvorfor er det i så fall bare Madrigal-familien som kan utføre mirakler, når de umulig er den eneste familien der noen har ofra seg for at andre skulle få leve under de mange voldelige konfliktene som har funnet sted i Colombia i løpet av åra? Som et eksempel på det motsatte: jeg ELSKA The Secret of Nimh da jeg var liten, men blei veldig overraska da jeg så den igjen for første gang som voksen i fjor sommer, fordi den faktisk var like bra som jeg huska den. Og hele plottet er forankra i ei forklaring som jeg – innafor universets rammer – trur på, enda mer som voksen enn som barn, for da jeg var liten var det andre elementer ved filmen jeg var mer opptatt av. Alt i alt var det jo veldig mye jeg likte ved Encanto, og nettopp derfor opplevde jeg det ekstra irriterende at filmen ikke var perfekt.

Bok: Én ting er the power of love, noe helt annet er the power of å ikke lenger være i sin egen leilighet. På Konnerud leste jeg endelig ut Late dagar, ville netter av Eve Babitz som jeg offisielt har holdt på med i ti måneder, og dermed blei den årets første ferdigleste bok. I juni, ja. Sånn kan det gå. Jeg har egentlig allerede sagt alt jeg vil si om den i innlegget mitt fra august i fjor. Det at den mangler et tradisjonelt narrativ og at ingenting står på spill i den, gjør den teknisk sett til ei "dårlig" bok, men når man først skal komme tilbake igjen til lesinga etter ei pause som har kjentes som om den aldri kom til å ta slutt, har det vært behagelig å gjøre det med ei bok som ikke føltes viktig. Og det sier jeg i aller beste mening. Noen ganger er pur eskapisme og et fravær av nødvendighet det minst krevende stedet å oppholde seg. Det har liksom vært den minste mulige kneika å komme over. Ei velsigna lav dørstokkmil. Og det er jeg takknemlig for.

Nå har jeg begynt på The Girl Who Fell Beneath the Sea av Axie Oh, som jeg fikk til bursdagen min av Martina. Men – og jeg beklager så mye, Martina, jeg veit du elska denne boka – jeg klarer ikke å like den. Sjølve premisset har jeg egentlig sansen for: det er ei feministisk gjenfortelling av et koreansk sagn, og jeg liker i utgangspunktet moderne litteratur som er basert på folketru og myter. Problemet er at jeg syns språket er helt håpløst. Det er veldig klisjéfylt, både i den lettvinte bruken av store ord og begreper som "heart", "destiny" og "love", men også når det gjelder skildringene av… det aller meste, helt ærlig. Havet blir beskrevet som stort, blått og salt, og liksom javel? Er det ikke sånn havet alltid beskrives? Jeg ser liksom ikke poenget med å beskrive havet i det hele tatt hvis det skal gjøres like opplagt som om jeg hadde lest definisjonen av havet i et leksikon. Selv om havet reint objektivt er "awe-inspiring" – det veit alle som har stått på ei strand – får jeg overhodet ikke en følelse av "awe" av å lese at havet er "awe-inspiring". Jeg trenger å føle havet, ikke få til noen å forklare meg havet. Dessuten har den noe av den samme irriterende skrivestilen som Dune, bare at det i Dune på et vis er lettere å tilgi fordi historien er fortalt fra et allviterperspektiv og i preteritum. Denne boka er skrevet i førsteperson og i presens, og da gir avsnitt som dette veldig lite mening for meg:

A bright red ribbon of silk. One end circles my hand, but the other blooms from the center of my palm outward, leading into the mist.

   A ribbon floating on air. I've never seen anything like it, yet I know what it must be.

   The Red String of Fate.

   According to my grandmother's stories, the Red String of Fate ties a person to her destiny. Some even believe that it ties you to the person your heart desires most.

   (…)

   And yet, the Red String of Fate is invisible in the mortal world. The bright red ribbon before me is decidedly not invisible, which means…

    I am no longer in the mortal world.

Denne typen overforklaring og manglende plass til leserens egne tanker og tolkninger, syns jeg er irriterende i seg sjøl, men førstepersonsperspektivet og bruken av presens gjør at jeg attpåtil ikke trur på det. Jeg nekter å tru at denne jenta som er midt oppi noe som sannsynligvis er den mest dramatiske hendelsen i sitt liv, har denne evnen til refleksjon i øyeblikket. Jeg bare… beklager, Martina. Jeg hadde lyst til å like den. Men sta som jeg er, har jeg – på godt og vondt – like fullt tenkt å lese den ferdig, og så kan jeg avvente min endelig dom til da.

Musikk: Apropos skuffelser har mitt yndlingsband i hele verden, Sigur Rós, sluppet nytt album. Jeg syns selvfølgelig det nye albumet Átta er fint, for Sigur Rós mangler evnen til å lage dårlig musikk, men altså… det er litt kjedelig, er det ikke? Da de slapp singelen Óveður i 2016, hadde jeg håpa at den skulle være en pekepinn på hvilken retning det neste albumet deres kom til å ta, men de fleste låtene på Átta er mer Valtari enn Kveikur, og til dags dato syns jeg Valtari er det svakeste albumet deres. Kanskje – og det river i hjertet mitt å måtte si det – slått av Átta. Den låta jeg liker best etter første gjennomhøring, er Klettur, mest fordi jeg umiddelbart syns at det er den låta der det er mest utvikling underveis. Resten av spora på plata har jeg dessverre fortsatt problemer med å skille fra hverandre.