Forresten; Kveikur

Jeg er fortsatt litt usikker. Mest fordi dette er så annerledes fra det Sigur Rós har gjort tidligere. Sjøl beskriver de den nye plata som mørkere og mer aggressiv, men jeg syns bare det gjelder et par av sangene, faktisk. Men sammenligna med Valtari, som generelt sett var ganske ambient og til tider dronete, framstår den vel som en mørk og aggressiv kontrast.

Etter er par gjennomlyttinger trur jeg faktisk Brennistein er favoritten så langt. Den er så kraftig og full av følelser, men jeg må nok innrømme at den ikke har det samme episke preget som noen av de sterkeste låtene fra Takk..., som Glósóli og Sæglópur. Nå kan det kanskje argumenteres med at de låtene i og for seg er mer harmoniske også, men går man tilbake til Ágætis byrjun-plata, og til ei låt som Hjartað hamast, eller for den saks skyld den siste låta på ()-plata, kan man se at de har klart å fange store følelser der ikke alle er gode eller engang melankolske, på en velfungerende måte før. Men bevares, Brennistein er et trøkk i fleisen av ei låt, og gjør at jeg får lyst til å slå på noe hardt.

Men jevnt over... tja, jeg skal ærlig innrømme at jeg syns låtene ligner litt mye på hverandre. Rafstraumur skiller seg litt ut med sitt utprega poppete sound, men jeg syns heller ikke den fungerer like bra som de våryre Inní mér syngur vitleysingur og Við spilum endalaust fra Með suð í eyrum við spilum endalaust. Og generelt savner jeg det massive, men likevel uhyre finstemte lydbildet jeg husker så godt fra Ágætis byrjun og Takk.... Nå må jeg medgi at Með suð í eyrum við spilum endalaust trengte flere gjennomlyttinger før det omsider vokste på meg til å bli et lite mesterverk, det òg. Den gangen var jeg bekymra for at det skulle være for poppete. Dessuten har jeg ennå ikke helt klart å vende meg til Valtari - det er tross alt bare ett år siden den kom ut - og til tross for at nå har jeg virkelig begynt å like Varúð og tittelsporet. Men siden jeg egentlig snakka såpass lite om Valtari da den faktisk kom ut, kan jeg jo nevne nå at da heller var det altså ikke kjærlighet ved første hør. Hadde det vært noen andre enn Sigur Rós, så, men forbannelsen ved å være et så forbaska bra band, må jo være at man hele tida er nødt til å leve opp til forventningene som bygde seg opp etter forrige album. Som jeg nevnte innledningsvis, består Valtari hovedsakling av dronete ambient-låter, og ei låt som Ekki múkk er ikke noe sted i nærheten av dårlig, men jeg syns Riceboy Sleeps av Jónsi & Alex (vokalisten i Sigur Rós og kjæresten hans) generelt er bedre på å skape en mer helhetlig stemning og dybde, for eksempel representert ved fantastiske Daníell In the Sea og Boy 1904.

Konklusjon: ikke dårlig, men jeg savner litt av det mektige og melankolske som gjorde at jeg falt så hardt for de tidligere albumma. Generelt syns jeg sangene har litt for lite særpreg i forhold til hverandre, men de tåler i aller største grad å lyttes til. Jeg mistenker at det bare blir bedre for hver gang jeg hører det. Som sagt; sannsynligvis er tilvenning det eneste som trengs.

Jeg aner ikke om disse tankene var interessante for noen andre enn meg.