Kristine skriver

Det enkleste pleier å være å begynne med begynnelsen. Men den eneste begynnelsen jeg kan komme på, er da jeg blei født, og den tida husker jeg ikke noe særlig fra. Alternativet må være å begynne med da jeg begynte å huske ting, men jeg husker ikke når dét var heller. Overgangen er vel glidende, jeg kan i hvert fall ikke huske ett skjellsettende øyeblikk som delte bevisstheten min fra den tilværelsen der bare de rundt meg skjønte at jeg eksisterte.
   Jeg innbiller meg at mitt første minne er fra jeg var omkring to år. Det var 17. mai, det blåste surt, jeg hadde hvit kyse med blonder og vaniljeis i hele ansiktet, og det var helt forferdelig. Men det kan hende jeg bare trur jeg husker det, for mamma har et bilde av det. Kanskje har jeg bare sett det uten å egentlig huske åssen det var. Hjernen min er ikke til å stole på.
   Men én ting veit jeg at jeg husker, for det har ikke mamma bilde av. Det var i barnehagen en gang, jeg må ha vært tre, det var aldersgrensa for å få lov til å begynne der, og bestevenninna mi, hun bodde på andre sida av veien og var født tre måneder etter meg, hadde ikke begynt ennå, for hun var fortsatt bare to. Jeg gikk i barnehagen, ved siden av hun jeg pleide å leike med, som, siden hun ikke var bestevenninne mi, helt åpenbart var venninna mi. Så jeg sa til henne, ”vi er venninner.” Hun svarte ”nei.”
   Den replikkvekslinga, for mer enn tjue år siden, mitt aller første minne som jeg er helt sikker på at jeg husker, må vel ha vært sjølve definisjonen på hele det påfølgende livet mitt.

---

Jeg er ikke sikker på hvor mange romaner jeg kommer til å starte på før jeg føler at det er verdt å fortsette. Kanskje trenger jeg ikke å starte på flere på ei stund nå.