Innkjøp: Når helsepersonell oppfordrer deg til å kjøpe åpne sandaler med teksturert såle, og når du finner et par i regnbuepasteller med glitter fra Buffalo, da er du ikke vanskelig å be når du er Kristine.
TV-serie: Det går i all hovedsak i Only Murders In the Building, som er en akkurat passe fjasete og fornøyelig krimkomedie. Som noen som har hørt en del true crime-podcaster opp gjennom åra, er det dessuten ekstra gøy for meg å se true crime-aficionados parodiert med en så stor dose kjærlighet som det gjøres her.
Spill: I spillende stund er jeg i det som føles veldig som heeelt siste innspurt av The Last of Us Part II, så selv om jeg ikke kan se spillet hundre prosent under ett ennå fordi jeg fortsatt tross alt mangler slutten, har jeg likevel opplevd nok til å kunne slå fast at dette definitivt er en verdig oppfølger. Selv om det første spillet står støtt som en avslutta historie, kommer det likevel fra et så rikt bakland at en oppfølger ikke føltes direkte feil. Vi følger Ellie fem år etter handlinga i det første spillet, der valg Joel tok den gangen fortsetter å hjemsøke dem begge. Men ikke bare er dette en fortsettelse av fortellinga om Joel og Ellie; vi møter også nye karakterer og blir kjent med andre deler av det postapokalyptiske USA. Der vi i første runde reiste fra nordøst i landet til midtvesten, reiser vi nå fra midtvesten til vestkysten, og der har det, som i alle gode postapokalyptiske univers med respekt for seg sjøl, vokst fram en dommedagssekt (ey, til og med undertegnede har falt for fristelsen denne sjangerspesifikke tropen byr på). Og akkurat her var det spillet traff meg aller hardest: vi blir kjent med den tretten år gamle transgutten Lev, som har vokst opp i et religiøst miljø som har nulltoleranse for alle typer brudd med kjønnsnormene. Akkurat som at transpersoner har eksistert lenge før de blei synlige i media (nei, eventuelle Subjekt-lesere der ute, dette er ikke et nymotens fenomen), kommer transpersoner til å eksistere også etter at samfunnet har kollapsa. Å være trans er ikke betinga av miljø eller mote, men av en hjerne som oppfører seg annerledes enn hos cisfolk, på samme måte som at jeg ikke er autist fordi jeg fikk vaksiner som barn eller fordi jeg drakk melk, men fordi hjernen min oppfører seg annerledes enn hos nevrotypiske. Historien til Lev er både vond og vakker, akkurat slik transopplevelsen til de av oss som ikke lever i en sci-fi-virkelighet ofte er. Og er det ikke nettopp dét som skiller enestående sci-fi fra middelmådig sci-fi? Evnen til å kommentere aspekter ved vår nåtidighet gjennom et framtidsfantastisk blikk? Jeg håper veldig at akkurat som at Bill og Frank fikk mer oppmerksomhet i første sesong av TV-serien enn hva de gjorde i spillet, at vi også får mer av Lev, søstera Yara og the Seraphites generelt i andre sesong, når enn den måtte finne det for godt å dukke opp på HBO.
Film: På filmkvelden hos Martina så vi Smile, som til tross for kreativ markedsføring, stod igjen som en helt okå skrekkfilm full av klisjeer og jump scares vi har sett før. Hos kattene på Kolsås så jeg Turning Red, som Martina mente jeg burde se fordi den etter hennes mening var den morsomste Disney/Pixar-filmen siden Et kongerike for en lama, og selv om den for meg ikke var helt oppe på nivå med Et kongerike for en lama (som alltid vil ha en helt spesiell plass i hjertet mitt), koste jeg meg en hel del med den. Jeg trur jeg syntes den var både akkurat litt for lang og litt for handlingstett mot slutten (undertegnede var mindre interessert i rød panda-delen av fortellinga og mer interessert i vennskapet og måten tenåringslivet er skildra på), men det at jeg fortsatt tar meg i å nynne på You're Never Not On My Mind av 4*Town, bør være bevis nok på at dette var en veldig velykka film på de fleste områder.
Musikk: Dere, for en vokalist Anna B Savage er. Både den faktiske lyden av stemmen hennes og måten hun framfører The Ghost på, minner meg om Ryan Lott i Son Lux. Får også Son Lux-vibber av det jazzete og uforutsigbare soundet. Hun spiller på Krøsset den 25. april, en konsert jeg ikke har mulighet til å dra på, men slenger det ut som et hett tips her til de av dere som kanskje nettopp ser etter noe å gjøre den tirsdagen.
Fin oppsummering og de sandalene var veldig kule. Ellers kult at du så Turning Red. Måtte tenke litt på den påstanden til Martina om at Turning Red var den morsomste animasjonsfilmen til Disney/Pixar siden Kongerike for en Lama, for jeg syns selv Turning Red var mer nostalgisk og sjarmerende enn direkte morsom, samtidig som det antakelig muligens ER en av de filmene etter Kongerike for en Lama kom der humor har vært prioritert mest. Disney og Pixar burde egentlig bare prioritere humor litt mer for jeg syns de har laget mye fint de siste årene, men det er en del filmer fra Pixar og Disney de siste årene som har tatt seg selv litt for seriøst og nettopp derfor har blitt filmer jeg ikke har behov for å se flere ganger på samme måte som med filmene fra Disney renessansen som jeg gjerne ser igjen og igjen fordi de holder seg så godt og som fortsatt har mye humor i tillegg til drama og gode historier.
SvarSlettFikk lyst til å kose meg alle kattene selv om de sikkert ikke ville hatt lyst til å kose med meg (jeg er ofte litt for brå og ivrig for katter og er dårlig på å være tålmodig nok til at de kommer til meg).
Jeg syntes vel i og for seg heller ikke den var direkte morsom, kanskje det er derfor den skuffa meg litt; at jeg liksom hadde litt feil forventinger til den.
SlettOg jeg pleier faktisk å være ganske flink med katter. Sikkert fordi jeg er allergisk ;)