Aksept i april – del 3 av 3

Til tross for en innholdsrik måned har jeg rukket å fullføre dette bidraget mitt til #30DaysOfAutisticVoices! Kanskje det ikke virker imponerende å få til tre blogginnlegg på tre uker, men om ingen andre er stolte av meg, er jeg hvert fall stolt av meg sjøl.

Del 1 finner du her, jeg anbefaler å begynne der om du ikke allerede har lest det. Deretter del 2. Og her følger altså de ti siste punktene:

21. Autistic self-care:

Dette er selvfølgelig helt individuelt, men for min egen del innebærer dette ofte å spise pasta, som kanskje er yndlingsmaten min i hele verden fordi det er raskt, lettvint og godt (se neste punkt) og spille et chillespill. Som mange av dere sannsynligvis allerede veit, er TV-spill kanskje det aller mest fornøyelige jeg veit om i hele verden, mye fordi det utfyller så mange av de forskjellige behova mine. Det jeg omtaler som chillespill, er spill jeg syns er enkle å forholde meg til og som jeg bruker lite mental kapasitet på å drive med. The Sims er et ypperlig eksempel på et chillespill, det samme er Final Fantasy X, som jeg spiller for ørnte gang i disse dager, ikke fordi det er et lett spill i seg sjøl, men nettopp fordi det er et av de spilla jeg har spilt flest ganger før og det dermed føles veldig trygt og komfortabelt (The Last of Us er et like ypperlig eksempel på det helt motsatte av et chillespill, som er helt ideelt de gangene jeg kjeder meg og føler meg understimulert).

22. Safe/same foods:

På akkurat dette punktet skiller jeg meg ganske mye ut fra den typiske autistiske opplevelsen, selv om jeg ikke vil påstå at jeg har noe særlig nevrotypisk forhold til mat heller. Mange autister foretrekker mat som er enkel å lage, som ikke har så mange særegne smaker og som har en ideell konsistens, og dermed ender de ofte opp med å ha et ganske ensidig kosthold. Jeg er veldig motsatt. Jeg veit om autister som omtrent bare spiser hamburgere uten noe på, spaghetti med ketsjup og ferdigpizza med ost, mens jeg, som er såpass opptatt av mat at jeg regner det som en av spesialinteressene mine, har en på en grensa til ekstrem aversjon mot den typen mat. Jeg er så nitidig opptatt av å spise variert og spennende at jeg fører en rigid statistikk over maten jeg spiser for å unngå å spise det samme for ofte – og nettopp dette intense fokuset gjør at jeg likevel føler jeg har et autistisk forhold til mat, selv om jeg har et veldig mye mer eksotisk gastronomisk vokabular enn den gjengse autist, sannsynligvis også mer enn den gjengse nevrotypiker. Med det sagt har også jeg et safe food (altså mat som alltid er trygt, som man aldri går lei, som det aldri er feil å servere til en gitt autist), og det er pasta, for som jeg nettopp nevnte, er det veldig lett og raskt å lage på en måte som smaker som om det har tatt lang tid å lage (hvert fall om man er litt nerd på kokkeleringsteknikkene). Og fordi jeg er så glad i pasta, har jeg gitt meg sjøl en regel om at jeg bare kan spise pasta én gang i uka, eller to hvis det inngår i en større helhet, som minestronesuppe eller lasagne. Jeg kan heller ikke spise den samme pastaretten to uker på rad. Men heldigvis fins det innmari mange innmari gode kjappe pastaretter der ute (bare ta en kikk på YouTube-kanalen til verdens fineste TV-kokk Gennaro Contaldo hvis du ikke trur meg), så det har aldri vært et problem hittil.

23. This is how I communicate:

Selv om jeg ofte får høre noe som antakelig er ment som ros fra nevrotypikere om hvor god jeg er til å snakke, kan muntlig kommunikasjon likevel være ganske frustrerende for meg, for jeg veit jo hvor uendelig mye dårligere jeg er til å snakke enn til å skrive. Jeg er vel sånn middels, litt under middels god til å snakke, og – helt ærlig – temmelig fantastisk til å skrive. Noen ganger tenker jeg at grunnen til at jeg har blitt en sånn person som skriver, er at skriving helt siden jeg var liten har gitt meg en måte å kommunisere på som muntlige samtaler ikke gir rom for. Det er vel også derfor jeg ikke er god til å skrive generelt; jeg er bare god på skjønnlitteratur. Essays og artikler suger jeg på. Fordi i skjønnlitteraturen finner jeg friheten til å si nettopp det usigelige. Alt det egentlig ikke fins ord for. Alt det ikke er plass til i konvensjonell kommunikasjon. Alt jeg ikke veit åssen jeg skal uttrykke på noen annen måte.

24. Autistic socialising:

Konseptet parallel play er ganske fantastisk! Det innebærer at man driver med hver sin ting i nærheten av hverandre. På den måten gjør det ikke noe om man har ulike interesser, for man kan likevel kose seg sammen og prate sammen litt om man vil det. Jeg er også veldig glad i å pusle puslespill eller bygge Lego sammen med andre, særlig hvis man i tillegg hører på musikk. Det tar liksom akkurat nok oppmerksomhet til at det ikke er noe press om å produsere smalltalk, samtidig som det ikke er for vanskelig å si noe man faktisk har lyst til å si.

25. Three tips for allies:

For det første: ikke tru at du forstår autisters opplevelse av å være autist like godt som eller bedre enn autister. Bare fordi du har gjort research, er det å lære om noe og å leve det to forskjellige ting. Hør på de det gjelder og vit at deres erfaringer alltid trumfer det du trur du veit. For det andre: om du syns at en autist oppfører seg vanskelig, vær ydmyk nok til å innse at du i autistens øyne antakelig oppfører deg like vanskelig. Det er ikke én måte som er riktig og én som er feil. Hvis du krever at autisten skal inngå kompromisser, må du gjøre det samme. For det tredje: bare fordi du ikke ser at autisten sliter, betyr ikke det at de ikke sliter. Hvis du møter en autist og tenker at vedkommende "ikke virker autistisk", er det med stor sannsynlighet fordi autisten bruker masse energi og tid på å maskere og ikke fordi de "ikke er så veldig autistiske." Hadde vi "ikke vært så veldig autistiske", hadde vi på en måte ikke vært autister, da. Det er liksom hele poenget. Husk at utfordringene våre er reelle selv om de ikke er åpenbare for deg.

26. Autistic people to follow:

Influensere av alle slag er ikke mitt ekspertisefelt, men tidlig i utredningsprosessen fant jeg mye hjelp i videoene til Yo Samdy Sam. Instagramkontoen Autism Affirmations byr på sjølironi og humor i postene, svar på ofte stilte spørsmål i stories. Amina Mucciolo er verdt å følge bare for kunsten, fargene og glitteret sin del, men også for den nylige videoserien om autistic burnout (autistisk utbrenthet?).

27. Autistic pride:

Her velger jeg å melde pass, rett og slett fordi jeg ikke helt skjønner hva det er meninga at jeg skal si om dette punktet. Jeg er verken stolt eller skamfull over å være autist, jeg bare er det, på en måte?

28. Coming out as autistic:

Det gjorde jeg i oktober 2021 og du kan lese det her!

29. Autistic community:

Jeg må ærlig innrømme at jeg syns disse punktene blir gradvis vagere mot slutten. Jeg føler meg igrunn ikke som en del av noe spesifikt autistisk miljø, men Facebook-gruppene Forum for nevromangfold og Spør en autist er godt modererte og inkluderende. 

30. Celebrate yourself:

Jeg er en av de mest hardtarbeidende og fokuserte personene jeg veit om, til tross for at jeg ikke har tall på hvor mange ganger jeg har blitt kalt lat. Jeg har generelt to modier: ett der jeg overhodet ikke kommer i gang, og ett der jeg ikke klarer å stoppe. I sistnevnte kategori hører for eksempel skriving, blogging og trening til. Jeg har skrevet siden jeg var omkring fem år, jeg har blogga jevnlig siden 2007, og jeg har trent daglig i tre år. Det krever litt av meg å komme i gang med noe, men når det først skjer, er jeg et utholdende arbeidsjern uten like. Jeg kan jobbe ekstremt raskt og utrolig lenge av gangen, og jeg er uendelig nysgjerrig og elsker å lære om nesten hva enn det måtte være – kanskje bortsett fra økonomi. Til tross for at jeg ganske ofte er redd for at ingen egentlig liker meg, tyder egentlig alt på at det motsatte er tilfelle: folk syns jeg er sjarmerende, rar og morsom, og jeg hadde ikke vært den jeg er om jeg ikke hadde vært autist.