Aksept i april – del 1 av (forhåpentligvis) 3

Visste dere at april er autismemåneden? Instagramkontoen livedexperienceeducator har ideer til temaer å snakke om hver eneste aprildag gjennom emneknaggen #30DaysOfAutisticVoices, og siden jeg er altfor lat (og opptatt) til å skape såkalt ✧･ﾟ: *✧･ﾟ:*content*:･ﾟ✧*:･ﾟ✧ hver eneste dag gjennom måneden, velger jeg å slå hele greia sammen til tre innlegg med ti punkter hver. Forhåpentligvis er det hvert fall det som kommer til å skje. Jeg har vært ekstremt overvelda den siste tida, såpass at det har gjort meg fysisk sjuk (psyken og fysikken er ikke to adskilte aspekter, folkens), så jeg er helt nødt til å la ting ta den tida de tar. Som alltid når jeg snakker om disse greiene, snakker jeg utelukkende på vegne av meg sjøl, og min opplevelse av å være autist (som i tillegg har ADHD) er på ingen måte alle autisters opplevelse. Men det er nettopp derfor den tidligere nevnte emneknaggen eksisterer! Klikker du på den, får du lese flere perspektiver enn bare mitt. Det er selvfølgelig heller ikke sånn at nevrotypiske ikke kan kjenne seg igjen i noe av dette, men for meg som autist er det helt umulig å avgjøre hvilke deler av meg som skyldes autisme og hvilke personlighetstrekk som likeså godt kunne tilhørt en nevrotypiker. Sånn, da trur jeg at jeg har helgardert meg.

Nu kör vi.

1. Dispel a myth:

Jeg får dessverre høre "men du virker ikke autistisk" nesten hver gang jeg forteller folk om diagnosen min. Som med så veldig mange andre tilstander, eksisterer det veldig mange myter og stereotypier der ute om hva autisme egentlig innebærer. Mange har sikkert sett serier som Atypical og tenkt at alle autister der ute er som Sam. Og selv om jeg kjenner meg igjen i mye i måten han er portrettert på, vil jeg si at jeg jevnt over syns han i litt for stor grad er et lærebokeksempel på hva en autist er. Han oppfyller tilsynelatende hvert eneste diagnostiske kriterium? Nettopp dét trur jeg nok er en myte; de færreste autister får full uttelling på hvert eneste punkt i ADOS-testen. Selv om jeg for eksempel er dårligere til å forstå ikke-verbal kommunikasjon enn hva den gjengse nevrotypiker er, klarer jeg meg likevel bedre på dét området enn hva de fleste fiktive autister gjør (jeg har forøvrig også en tendens til å føle meg ekstremt mye mer keitete enn hva andre pleier å oppfatte meg som). I og med at nettopp dette er det kjennetegnet de fleste nevrotypikere forbinder med autisme, fører det ofte til reaksjonen "men du virker ikke autistisk" når de møter noen som meg. Men dårligere evne til å forstå ikke-verbal kommunikasjon er bare ett av mange, mange punkter på den offisielle autismesjekklista, akkurat som at overdreven håndvask bare er ett eksempel på en måte OCD kan manifestere seg på. Selv om jeg ofte tolker andres ansiktsuttrykk riktig, betyr ikke det at hverdagen min ikke er utfordrende, det betyr bare at akkurat dét ikke er den mest utfordrende delen av min autistiske tilværelse.

2. Sensory items:

For litt over et år siden snakka jeg om gledene og prøvelsene ved sensorisk overfølsomhet. Det er ikke det at autister nødvendigvis har bedre eller mer fintfølende sanser enn nevrotypiske, men fordi vi i varierende grad mangler det automatiske filteret nevrotypiske bruker til å prioritere hvilke sanseinntrykk som er viktigere enn andre, har vi ofte mer intense sanseopplevelser enn nevrotypiske. I innlegget jeg linka til fra januar 2022, snakka jeg blant annet om hvor mye jeg elsker kunstverket Hymn of Life av Yayoi Kusama, nettopp fordi det byr på en så positivt overveldende sanselig opplevelse for meg. Nettopp fordi vi sanser på den måten vi gjør, kan vi også bruke positive sanseopplevelser til å roe oss ned eller søke trøst i. Autister kan for eksempel ha en trefigur lett tilgjengelig i lomma fordi de liker følelsen av teksturen i treverket når de stryker på den, og den følelsen kan roe dem ned hvis de er i ferd med å miste kontrollen eller bli opprørte. Da jeg var yngre, pleide jeg alltid å ha med meg dokka og kosen overalt (filledokke og gulpekluter jeg har hatt siden jeg var baby) fordi å gni dem mot ansiktet trøsta meg og roa meg ned. Etter hvert som jeg blei eldre, blei det påpekt at det var en rar ting å gjøre, så desperat etter at jevnaldrende barn ikke skulle legge merke til hvor rar jeg var, slutta jeg å ta dem med meg rundt (se punkt ti om maskering). Jeg har den dag i dag, i en alder av trettitre år, fortsatt dokka og kosen i senga, og jeg koser med dem flere ganger om dagen for å håndtere negative følelser. Men i min prosess med å bli kjent med meg sjøl på nytt etter å ha fått diagnosen, og etter å ha lært at oppførselen som blei sett på som rar og barnslig og til og med creepy da jeg var yngre, er helt vanlig blant autister, har jeg bestemt meg for å ta med meg dokka og kosen rundt omkring igjen. Forsiktig, vel å merke. I motsetning til meg, ser de dessverre ikke vesentlig yngre ut enn de egentlig er. ♥

3. Autistic joy:

Dette var jeg også inne på i innlegget mitt om sensorisk overfølsomhet fra januar i fjor, men den dype euforien jeg som autist opplever i møte med en eller flere av mine spesialinteresser, veit jeg helt ærlig ikke om nevrotypiske opplever i samme grad. Men i tilfelle ikke, lover jeg dere at det er ingenting som føles bedre enn glede når defaultinnstillinga til alle følelsesknotter i hjernen er max.

4. Sensory friendly clothing:

Hva slags klær som regnes som "sensory friendly" blant autister er selvfølgelig like individuelt som hvilke typer smågodt man liker best, men personlig eeeelsker jeg store gensere, klarer ikke å bruke behå, foretrekker å gå barbeint (men fordi jeg ikke liker synet av egne eller andres føtter, går jeg omtrent aldri barbeint sammen med andre), hater t-skjorter i polyester, syns det er fantastisk å ha på hette uansett om det i situasjonen er praktisk eller ikke, misliker strømpebukser, og går heller og heiser på buksa enn å bruke belte fordi jeg syns følelsen av å ha på belte er grusom. Da jeg var liten klarte jeg ikke å bruke olabukser fordi jeg syntes de var altfor stive, men akkurat dét har gått litt over – selv om jeg, i likhet med kanskje de fleste andre, absolutt alltid bytter til joggebukse når jeg har kommet hjem etter en dag der jeg har lata som at jeg er et anstendig menneske som ikke har noe imot å bruke ubehagelige klær.

5. Special interests: 

Akkurat som at å framstå sosialt klønete er vanlig, men likevel ikke gjelder absolutt alle autister, er det ikke absolutt alle autister som har en spesiell interesse, selv om det er vanlig å ha det. Jeg føler meg veldig heldig som tilhører den andelen som har det! Og i motsetning til i Atypical, der Antarktis tilsynelatende er den eneste interessen Sam har, er det helt vanlig å ha flere spesielle interesser, selv om mange likevel har én hovedinteresse som er bittelitt viktigere enn alle de andre. Og matte, tog og dinosaurer er absolutt ikke de eneste spesialinteressene autister har. Min viktigste spesialinteresse er, som de fleste av de som leser denne bloggen antakelig allerede veit, bøker og skriving, der verdensrommet og astrofysikk sannsynligvis kommer på en veldig tett andreplass. Andre spesialinteresser jeg har, er for eksempel film, musikk, TV-spill, mat, RuPaul’s Drag Race, Los Angeles, sopp og ja, dinosaurer. Det som skiller autistiske interesser fra nevrotypiske interesser, er at autisters interesser kan være ekstremt spesifikke, mens nevrotypiske gjerne har litt mer generelle interesser som de typisk har felles med andre på samme alder og av samme kjønn. Dessuten har autister en tendens til å bli oppslukt av interessene sine på en måte nevrotypiske ikke alltid blir. Hvis en nevrotypiker sier hen er interessert i musikk, kan hen mene at hen liker å høre på radioen i bilen mens hen kjører og synge med til de sangene hen har hørt flest ganger. Hvis en autist sier hen er interessert i musikk, kan hen mene at hen… ja, la oss nå si at eier alle albumma til yndlingsbandet sitt på både vinyl og CD, har ei tatovering av sangteksten til den første låta av yndlingsbandet hen hørte på ryggen, kan titlene og utgivelsesåra på alle utgivelsene deres og veit fullt navn og fødselsdato på alle bandmedlemmene, både nåværende og forhenværende. Bare som et helt vilkårlig valgt eksempel, liksom.

6. My dream sensory space:

Oh boy. Jeg elsker virkelig farger, men jeg liker ikke sterkt lys (sånn som det ofte er på kjøpesentre, kontorer og på min forrige arbeidsplass), så et i utgangspunktet mørkt rom opplyst av neon er helt optimalt. Faktisk er nettopp Hymn of Life temmelig perfekt i så måte. Jeg liker når ting lukter godt, men ikke påtrengende. Jeg brenner ofte røkelse når jeg vil være kreativ og fokusert, så vi kan godt ha litt av det òg (røkelse fra Auric Blends er forøvrig de aller beste jeg veit om). Litt avhengig av nøyaktig hva jeg skal gjøre i dette rommet, må det være absolutt stillhet eller musikk, og i sistnevnte tilfelle har jeg for øyeblikket 63 spillelister med musikk til enhver anledning på Spotify-profilen min.

7. Autistic authors:

Meg! Altså helt seriøst. Inntil videre kan greiene mine leses på Patreon, men utgivelse i bokformat er selvfølgelig mitt ultimate mål. På stående fot kommer jeg bare på Gro Dahle hvis jeg ikke kan regne med meg sjøl, og selv om jeg ikke føler meg kvalifisert til å si noe fornuftig om de av barnebøkene hennes jeg har lest, veit jeg i hvert fall at hun er utrolig varm og herlig som person og som skrivelærer, og den barnlige sjarmen hennes som jeg trur jeg også har i noe grad, er ikke uvanlig blant autister. Tips meg gjerne om flere!

8. Autistic inclusion looks like:

Dette har jeg faktisk blitt spurt om tidligere av folk som vil at jeg skal føle meg trygg, og jeg syns det er fantastisk at folk spør, samtidig som jeg ikke helt veit hva jeg skal svare. Jeg trur det i alle tilfeller er riktigst å høre med den autisten det gjelder, i og med at vi er like ulike hverandre som nevrotypiske er ulike hverandre. Noen elsker høy lyd, andre hater det. Mange gjør begge deler avhengig av situasjonen. Men å være innforstått med at meltdowns/shutdowns skjer (mer om det i punkt tolv) og at det verken er farlig eller noe man kan kontrollere og at man lar autisten ta grep for å forbedre situasjonen sin (gå til et annet rom, ikke svare på tilsnakk, gråte) uten å stille spørsmål, kritisere eller kjefte, er et godt utgangspunkt. Generelt: vær rause med hverandre! Forøvrig er jeg veldig fan av konseptet Hidden Disability Sunflower, som er noe de tilbyr på enkelte flyplasser, fornøyelsesparker og andre steder der store folkemengder har en tendens til å samle seg. Det går ut på at de ansatte der veit at om man har ei solsikkesnor rundt halsen, betyr det at man har ei usynlig funksjonshemming, sånn at hvis man trenger hjelp, kan man be om det, eller hvis man åpenbart begynner å slite, veit de ansatte at det sannsynligvis er derfor, uten å trenge å måtte tilkalle vektere eller noe annet stressende som potensielt gjør situasjonen verre. 

9. Autiegender:

Okei, dette er et litt… ukomfortabelt tema for meg å snakke om, for jeg har ikke nevnt det i noe særlig grad på denne bloggen (og de gangene jeg har gjort det (om noen gang overhodet, jeg husker helt ærlig ikke helt), har jeg med vilje vært veldig vag) rett og slett fordi det er noe som føles ekstremt personlig og sårbart for meg. Men det er nå en gang sånn at autister oftere enn andre har en kjønnsidentitet som bryter med normen. For meg gir det masse mening; vi passer allerede ikke inn i samfunnet som den nevrotypiske majoriteten har bygd opp rundt sine egne behov, og å føle seg fremmedgjort fra det kjønnet vi har blitt fortalt at vi er, er sånn sett ikke veldig annerledes. Når jeg samtidig ser åssen transpersoner blir behandla, er det veldig skremmende for meg å begynne å snakke om at jeg egentlig har en kjønnsidentitet som jeg helt ærlig ikke veit om det fins et ord for, og jeg har i skrivende stund heller ikke så lyst til å gå i detaljer rundt det her, men i mellomtida har jeg funnet ut at ikke-binær er et OK ord for det. Pronomen er ikke så viktig for meg, i hvert fall ikke på nåværende tidspunkt, så det er bare å bruke hvilke enn pronomen du vil om meg.

10. Autistic masking looks like:

Så okei, maskering. Kort fortalt er det når autister prøver å skjule at de er autister. Som regel gjør de av oss som maskerer det automatisk allerede fra barndommen av, fordi vi blir fortalt at sånn som vi naturlig oppfører oss, er feil på en eller annen måte. Ikke alle autister klarer å maskere, og de får som regel diagnosen mye tidligere enn de av oss som maskerer så godt at de aller fleste bare trur vi er litt sære nevrotypikere. Problemet er at å gå rundt og undertrykke nesten alle de naturlige impulsene sine er ekstremt slitsomt i lengden, så veldig mange når til slutt et bristepunkt der alt bare ramler sammen og det går ikke lenger. Mitt bristepunkt var egentlig en varsla katastrofe, men kulminerte i et slags psykisk jordskjelv i desember 2020. Jeg er fortsatt i prosessen med å prøve å forstå hvilke deler av oppførselen min som er tillært maskering, sånn at jeg kan finne tilbake til den måten å gjøre det på som egentlig er den beste for meg. For eksempel å gå rundt med dokka og kosen. Eller å bokstavelig talt løpe rett på veggen når jeg føler mye av noe (som jeg faktisk holdt på med, også rundt folk, fram til ungdomsskolen, som var da folk begynte å le av det og lure på hva i all verden jeg holdt på det, og åssen skal man som trettenåring som ikke engang veit at det er noe "feil" med en forklare at det er en like kroppslig reaksjon på glede som det gråt er på sorg?). Fordi jeg hadde så fysiske måter å uttrykke glede på, lærte jeg meg til å vente med å føle på gleden til jeg var aleine. Ikke bare gleden; egentlig alle følelser. Akkurat som at jeg blir så glad at jeg må løpe inn i veggen, gråter jeg også veldig lett. Ikke fordi jeg blir så mye mer lei meg enn alle andre, men fordi følelser manifesterer seg i meg på en måte som kan se ekstremt dramatisk ut utenfra. Andre måter jeg har maskert på i oppveksten og langt ut i voksen alder, er å late som at plutselige endringer ikke påvirker meg. Jeg fikk ofte høre at jeg var kjedelig som alltid sa nei til å bli med på ting, men det var jo ikke det at jeg ikke hadde lyst, det var bare det at jeg ikke hadde hatt tilstrekkelig med tid til å forberede meg mentalt på å være med. Så fordi jeg jo ville være med, begynte jeg å si ja isteden. Selv om det stressa meg noe vanvittig og kjørte angst-o-meteret mitt til værs.