Mai 2025

Opplevelser: Besøk hos Mari. Cyberpunk-kveld. Vin og kostymeworkshop hos Lina. Grillfest hos Trine. Slippfest for Mi høgre hand av Mone Celin Skrede. Baby's first show som luftakrobat på Salt (selv om jeg bare var backup-danser aldri så mye). Eurovision finalefest hos Trine. En Cyberpunk-kveld til. Kino og middag på Hakuna Matata med Vibeke. Outland og boblete med Hannah og Kit. Besøk hos Vibeke.

Innkjøp: På slippfesten til Mone kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes, og etter at Hannah og jeg blei shama av game masteren vår på rollespillkveld for å ikke ha egne terninger (!), måtte vi dra og kjøpe hvert vårt sett på Outland sammen med Kit, som i samme slengen overleverte ei t-skjorte hen kjøpte på konsert for meg for noe vi begge trudde var omkring et halvt år siden, men som viste seg å være nesten et helt år siden. Oops.

TV-serie: Jeg har omsider fått sett den legendariske animeen Neon Genesis Evangelion, som har stått på den mentale lista over serier jeg må se siden jeg var tenåring. Og helt ærlig: kanskje hadde den truffet annerledes om jeg faktisk hadde sett den i søtten – attenårsalderen, men jeg syntes den var temmelig oppskrytt. Jeg syns den blir mer interessant – og forvirrende – helt mot sluttspurten, men før den tid må vi gjennom mange episoder med teit misogynistisk animehumor fra nittitallet og actionscener som aldri helt klarte å fenge meg. Med det sagt virkelig elska jeg designet på englene, og på sitt beste hadde den både forunderlige og filosofiske øyeblikk.

Spill: Hoh boy, nå er jeg jaggu spent på om jeg kommer til å klare å sette ord på alle følelsene som herjer med nervesystemet mitt. Jeg valgte nemlig å fullføre Cyberpunk for kort tid siden, og de av dere som har fulgt med, veit at det ikke var småtterier. Jeg var rett og slett dritnervøs for å gjøre det siste oppdraget, både fordi jeg ikke ville at eventyret skulle ta slutt, men også fordi jeg var oppriktig bekymra for åssen det skulle gå med V og alle de andre, for situasjonen han befinner seg i er så håpløs at jeg sleit med å se ei løsning som ikke ville kreve betydelige ofre av det ene eller andre slaget. Siden jeg i stor grad er bortreist og opptatt med kattepass i så godt som hele sommer, var den siste uka i mai egentlig den eneste perioden der jeg i det hele tatt kunne ha tid til å spille det siste oppdraget, særlig fordi at jeg på forhånd visste at det umulig fantes en versjon av denne virkeligheten der jeg ikke ville bli fryktelig emosjonelt opprørt på en eller annen måte, så jeg kunne ikke bare sette meg ned og spille etter trening eller noe sånt; jeg var klar over at jeg måtte ha ro og fred rundt meg for å føle alle følelsene. Så onsdag 28. mai endte opp med å få et visst seremonielt drag over seg; jeg forberedte meg mentalt ved å gjøre yoga, brenne røkelse og drikke en drink før jeg gikk i gang. Det som fulgte var en enda mer følelsesmessig turbulent berg-og-dalbane enn jeg hadde forestilt meg, og jeg var forberedt på sterke følelser. Hele affæren gikk så kraftig inn på meg at jeg blei nærmest handlingslamma i dagene som fulgte, noe som er en stor del av – om ikke hele – grunnen til at dette innlegget tross alt kommer såpass seint som det gjør, og for at jeg i det hele tatt har blogga lite i mai (som dere ser av det første avsnittet her, hadde jeg usedvanlig mange planer, og ledige stunder gikk med til å spille og forberede meg så godt som mulig på det siste Cyberpunk-oppdraget). Foreløpig er dette spoilerfritt, men jeg kommer til å si ifra når det kommer spoilere, for jeg har en rant å komme med, men inntil videre er det trygt å lese videre for alle og enhver.

Jeg veit jeg har sagt det før, men man kan bare ikke gi meg et spill som foregår vekselsvis i en skitten neonfantasi av en verdensmetropol og vekselsvis i en støvskimrende ørken og forvente at synapsene mine ikke går bananas. 

Uansett! La meg sitere meg sjøl fra april: 

Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.

Jeg trudde jo at dette skulle være sånn det kom til å foregå, for det hadde aldri skjedd før at jeg lasta inn spillet fra et tidligere checkpoint bare fordi jeg innså for seint at valget jeg tok viste seg å være temmelig dumt. Men etter å ha spilt gjennom slutten natt til Kristi himmelfartsdag, var jeg så fra meg at jeg ikke fikk sove, for jeg klarte ikke å akseptere at den slutten jeg fikk skulle være Slutten™. Men det verste var at hovedgrunnen til at jeg valgte å avslutte spillet akkurat da jeg gjorde det, var jo så jeg endelig skulle få closure før sommeren og forhåpentligvis få til å fokusere på andre ting når jeg uansett ikke får spilt, som kattepass, lesing og skriving. Isteden endte jeg opp med å være mer stressa og opprørt enn på mange, mange uker, og så skulle jeg rett og besøke Vibeke på torsdagen, så jeg fikk ikke tid til å spille meg en ny slutt før seinest søndag kveld. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem på søndagen etter å ha tilbrakt langhelga hos Vibeke, var å spille en ny slutt – som muligens var enda verre enn den første jeg fikk. Og som om ikke dét var nok, hadde jeg time tidlig den påfølgende mandagsmorgenen på DPS, og jeg møtte opp hos psykologen som et stotrende vrak. Eller for å sitere fra journalen min:

Dette høres jo unektelig ikke spesielt bra ut, men sannheten er den at det blei en av de mest produktive samtalene vi har hatt så langt. Duster kan argumentere så hardt de bare klarer for at TV-spill er ødeleggende for hjernen eller whatever, men gode TV-spill – og Cyberpunk er virkelig blant de beste – booster empatien min og setter meg nærmere i kontakt med egne følelser.

Jeg spilte gjennom en tredje slutt. Var den bedre eller verre enn de foregående? Veit ennå ikke. I et av scenariene sier en av karakterene, når V sliter med å godta åssen ting har blitt, noe sånt som "dette er Night City, hva forventer du?". Og det er jo helt sant. Uansett hvor forelska jeg blei i Night City, er det ikke til å komme ifra at byen er sitt eget lille helvete, og til tross for at det er dit folk drar for å følge drømmene sine, ender Night City oftere opp med å knuse drømmer enn å oppfylle dem. Dette er ikke et spill for optimister, og nettopp hvor mørkt og gritty det er, er jo en stor del av hvorfor jeg elsker det. 

Jeg har linka til denne artikkelen fra NRK mange ganger før, men jeg trur det ikke er før i akkurat tilfellet Cyberpunk at jeg trur jeg innser nøyaktig hva den handler om. De siste dagene har vært så utrolig vonde, jeg føler at dette spillet har mørbanka sjela mi, og jeg elsker det for det.

Jeg har grått masse i det siste, men mer i etterkant av spillet enn underveis. Mer enn direkte trist, er spillet… bleak, som jeg på stående fot ikke kommer på et godt tilsvarende ord for på norsk. Men altså, Keanu Reeves som Johnny knuste meg hver eneste gang jeg hørte ham levere denne replikken før jeg tok en av spillets viktigste avgjørelser:

Uansett hvor mange ganger jeg kommer til å sitte gjennom nøyaktig samme scene i framtida, vil dette alltid være øyeblikket tårene kommer, om de ikke allerede har kommet.

Så, for å oppsummere: jeg har fått tre forskjellige slutter, der jeg har hata dem alle i varierende grad, men ikke nødvendigvis fordi de var dårlige. En av dem var sinnssykt spennende og helt latterlig godt skrevet. Hadde det vært en film hadde det vært en perfekt ambivalent, hjerteskjærende, forstyrrende slutt. Men så var det ikke en film, bare det mest personlige spillet jeg noen gang har spilt, så isteden kommer den til å hjemsøke meg for alltid.

I min desperate jakt på en slutt jeg om ikke direkte likte, så i det minste kunne akseptere, tydde jeg til Google og fant ut at det fins flere slutter enn de jeg fikk tilbud om, men på grunn av noe så banalt som et "feil" valg jeg gjorde på et punkt myyye tidligere i spillet hvis savefil jeg uansett har overskrevet for lenge siden, kunne jeg ikke få denne slutten med mindre jeg starta hele spillet på nytt, over tre hundre timer seinere. Det var ei særdeles bitter pille å svelge, som det heter på anglifisert norsk. Gledene og sorgene ved choose-your-own-adventure-spill, I guess. Jeg kan være så frustrert jeg bare orker over det, men det er jo ikke til å komme ifra at de høyst reelle konsekvensene beslutningene man tar underveis har, nettopp er en viktig grunn til at dette spillet har gått så sinnssykt inn på meg. 

Og så kom nyheten om at Cyberpunk skal få en ny patch i slutten av juni. Er det lov å håpe på noe så ambisiøst som kanskje til og med flere slutter? Planen min var i hvert fall opprinnelig å, så godt det lot seg gjøre, spille noe annet, og så begynne på nytt igjen i Cyberpunk når det har gått tilstrekkelig med tid til at jeg har glemt de fleste detaljene, men jeg veit ikke hvor lenge jeg klarer å vente etter at den nye patchen kommer. Det føles tross alt som at jeg har kjærlighetssorg akkurat nå, og hvem har vel viljestyrken til å avslå når your lost love gir deg en ny sjanse, liksom.

Okei, dere! Jeg er klar for ranten min. I avsnittet under kommer jeg til å spoile masse fra den slutten som heter The Star, så les bare videre om du enten veit at du ikke kommer til å spille Cyberpunk eller bare ikke bryr deg så mye fra eller til, fordi hey, din opplevelse av spillet kommer uansett til å være radikalt forskjellig fra min på grunn av måten gameplayet fungerer på:

Så javel. Jeg veit at jeg ikke er den eneste som har tenkt tanken, for jeg har sett andre spillere på Reddit nevne det samme, men jeg har sterkt på følelsen av at spillutviklerne har prioritert det romantiske forholdet V kan ha til Panam framfor noen av de andre mulige romansene. Det er ikke nødvendigvis vondt ment eller engang med vilje, for jeg vil anta at de fleste spillutviklere er heterofile menn, og de fleste historiefortellere har en tendens til å fortelle historier fra perspektiver som ligner ens egne. Jeg som spilte som mannlig V fikk tidlig i spillet inntrykk av at fortellinga prøvde å pushe meg romantisk mot Panam, noe jeg ignorerte. Isteden innleda jeg et romantisk forhold til Kerry, som jeg vil komme til å gjøre igjen neste gang, fordi Kerry er fantastisk og jeg elsker ham av hele mitt hjerte. Men nettopp fordi min V ikke valgte Panam som romantisk partner, ga The Star-slutten veldig lite mening, eller det vil si, den ga mening opp til et visst punkt. I et nøtteskall: V velger å forlate Night City og drar sammen med Panam og resten av nomadefamilien hennes ut på landeveien. Som jeg, siden jeg strengt tatt spilte som nomade, egentlig kunne akseptert, hvis bare Kerry hadde blitt med. Under de siste forberedelsene til reisen, får V beskjed om at det er noen som venter på ham i leiren, og jeg blei så letta og glad da det viste seg å være Kerry. Men både V og jeg fikk sjokk da Kerry fortalte at han ikke hadde kommet for å bli med, men for å si ha det. Altså: V blei dumpa av Kerry, av en grunn som overhodet ikke føltes troverdig i hodet mitt. I denne versjonen av slutten, får V på et tidligere tidspunkt beskjed om at han har seks måneder igjen å leve, men Panam sier at hun kjenner noen som kanskje kan hjelpe. Resonnementet til Kerry er at han ikke ville takla å legge ut på et nytt eventyr med V, vel vitende om at han kanskje blei nødt til å dra hjem igjen aleine. Men er det ikke uendelig mye verre å se kjæresten sin reise fra seg, vel vitende om at man kanskje aldri vil få se dem igjen???? Både V og jeg blei opprørt og lei oss, men da Kerry hadde dratt igjen, stakk V rett bort til Panam og var tydeligvis allerede i godt humør igjen. Panam spøkte til og med om hvor lol det hadde vært å se Kerry ute i ørkenen som en fisk på land på den måten, og liksom why the fuck ville V fortsatt bli med Panam vekk istedenfor å bli værende sammen med Kerry når jeg gjennom hele spillet har bygd opp et myyye sterkere forhold til Kerry enn til Panam? Eller hvorfor ville ikke Kerry bli med V og nomadene av nøyaktig samme grunn? Og den siste cutscenen var så mye V + Panam i monitor at jeg et øyeblikk var redd de skulle kysse. Jeg fikk nesten på følelsen av at spillskaperne ville "straffe" meg for å ha valgt et skeivt forhold ved å lede V tilbake "på rett vei" sammen med Panam i siste liten. Og ifølge Reddit er denne slutten den mest optimistiske av dem?? Som jeg sikkert ville vært helt enig i om Panam hadde vært min romantiske partner, men jeg syntes det var unødvendig ondskapsfullt å la V bli dumpa når han har en mannlig kjæreste når det hadde vært så lett å bare la Kerry bli med, som etter dialogen å dømme tydeligvis uansett hadde vært planen til ham og V hele veien, før Kerry altså ombestemte seg i siste liten. Jeg får litt den samme følelsen når jeg er på en restaurant der menyen er full av kjøttretter, og så er det sånn ett eller to vegetariske alibi, og så kan restauranten si at se, vi er inkluderende! Litt på samme måten føltes det å spille et spill som teknisk sett lar hovedpersonen din være kvinne, trans, ikke-binær og/eller skeiv, men sånn eeeeegentlig mener de at heterofil mann skal være standardopplevelsen. Sånn, spoiler over.

Film: Den eneste filmen jeg så denne måneden, var dokumentaren Ocean with David Attenborough, som jeg så på kino sammen med Vibeke. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for undervannsfoto av dette kaliberet fortjener stort lerret.

Musikk: Skjermbildet mitt der oppe av V i ørkenen fikk meg til å gjenoppsøke fantastiske Anna von Hausswolff, og spesifikt låta Stranger, som har et så sykt deilig southern gothic-gitarparti mot slutten at det er helt der oppe med Chelsea Wolfe. Hva er det med ørkenen, som er så solfylt og gyllen, som inspirerer så mye mørk countryinspirert folkpop? Er det den samtidige erkjennelsen av isolasjon og vissheten om at man kan kjøre i dagevis uten å se noe annet enn døde busker og dyrekadavere? Og i samme slengen fikk jeg også hekta på den kanskje hakket lettere og mer tilgjengelige Mountains Crave. Begge fantastiske låter, på måter som både ligner hverandre og er radikalt forskjellige fra hverandre.

Januar 2025

Opplevelser: Middag og film hos Martina. Middag på Yum Cha og kino med Vibeke. Skrivemøte med skrivevenner. Konsert med Ms. Boan og SRSQ på Goldie med Martina.

Innkjøp: Fikk med meg ei t-skjorte hjem fra konsert i går.

TV-serie: Okei, aller først må jeg snakke litt mer om Our Flag Means Death, som jeg begynte å se på i desember. Den gang var jeg litt skuffa, men fortsatte å se på det likevel fordi det var akkurat gøyalt nok til å så vidt holde på interessen min. Jeg… har utvikla et fullstendig uforutsett og på grensa til usunt forhold til den serien. At jeg blir sugd inn i en historie på en altoppslukende måte er i seg sjøl ikke uhørt for min del, det har skjedd med blant annet Mandy, Subnautica og Rød selvbiografi før, det nye her er at det skjer med en noe jeg ikke syns er fantastisk bra, bare sånn passe bra. Jeg humrer litt innimellom mer enn jeg ler høyt, og ofte syns jeg ikke forsøka på humor er spesielt gode engang, men jeg har likevel blitt så sinnssykt glad i karakterene, og særlig Blackbeard. Det hjelper selvfølgelig at han er spilt av alltid geniale Taika Waititi, og er det noe New Zealand-komedieklubben (Flight of the Conchords, What We Do In the Shadows, Wellington Paranormal) får til, er det nettopp å skape minneverdige karakterer som nesten umiddelbart føles som personlige, nære venner. Dessuten klarer jeg ikke å la være å syns at Taika Waititi som Blackbeard er helt uforskamma sexy, haha. At han er en kjekk mann har jeg visst siden filmversjonen av What We Do In the Shadows, men selv om dandy-vampyren han spilte den gang teknisk sett er mer min type, så er det overraskende nok Blackbeard som bare gjør ting med meg (ikke bokstavelig, til tross for at, y'know, I wish). Og jeg liker jo egentlig ikke macho menn engang! 

Jeg trur jeg har kommet fram til at jeg har en slags sjørøverfetisj, for da jeg så igjen Pirates of the Caribbean for første gang på flere år for noen måneder siden, innså jeg at Barbossa innehar et visst je ne sais quoi, og Geoffrey Rush er i utgangspunktet altfor gammal til at jeg egentlig syns han er attraktiv. Én ting er Johnny Depp som Jack Sparrow, liksom, men det er akkurat som at hjernen min plutselig skrur seg på for bistre, middelaldrende menn med én gang de er sjørøvere. Jeg merka jeg følte noe lignende for Ahab i Moby-Dick, og han er riktignok teknisk sett ikke en sjørøver, men det er ikke vanskelig å argumentere for at han oppfører seg som en. Nå har jo også Taika Waititis Blackbeard verdens søteste personlighet, sånn i tillegg til å være en blodtørstig sjørøver, og generelt er jeg veldig svak for et får i ulveklær. Det er en replikk fra Mysterious Skin som går noe lignende "I hate it when they look like Tarzan but talk like Jane", en påstand som jeg er riv ruskende uenig i, for personlig elsker jeg det, haha. Og så er det noe med sammenblandinga av det corny og det oppriktige, eller kanskje heller anerkjennelsen av det corny i det oppriktige, i Our Flag Means Death som jeg virkelig setter pris på og lar meg sjarmere av. I sluttscena i en av episodene omkring midten av andre sesong, bevitner vi en surrealistisk, over-the-top, tullete og klisjéfylt drømmesekvens, tonesatt av ingen ringere enn gudinna Kate Bush, og hvor komisk det hele enn var, satt jeg og grein og følte på hjertesmerte like fullt, eller kanskje nettopp derfor. For det er noe nesten pinlig primitivt over mennesker som føler følelsene sine fullt ut, som er noe av grunnen til at jeg, og mange andre med meg, gjerne påtar oss et lag av ironi og kynisme bare fordi ufiltrerte følelser er så jævlig kleint. Our Flag Means Death er ikke redd for å ta sårbarheten til kleinest mulig nivå, noe som gjør at jeg blir like deler lattermild og rørt. Viser seg at det er fullt mulig å le og grine samtidig, akkurat som at den beste dansinga er den som skjer med tårer i øya. Alt dette har i sin tur ført til at til tross for at serien har noen svakheter, og jeg ikke syns den er på høyde med What We Do In the Shadows og Flight of the Conchords, har den fått et overraskende sterkt grep om meg, ikke på den måten at jeg ikke klarer å holde meg borte fra den og bare må se alle episodene sammenhengende, men nesten motsatt. Jeg blir så emosjonelt investert i hver eneste episode at jeg må utporsjonere dem nøye, fordi å se for mye for ofte rett og slett ville gjort meg følelsesmessig overvelda. 

Sååååå når jeg ikke er mentalt sterk nok for Our Flag Means Death, som i utgangspunktet var ment som den chille serien jeg skulle slappe av med ved slitsomme omstendigheter, ser jeg isteden på den forholdsvis intense sci-fi-serien 3 Body Problem – who would've thunk. Jeg må innrømme at jeg likte den bedre helt på starten, hvor ting fortsatt føltes mystisk, men det er fremdeles en veldig spennende serie, og jeg setter pris på hvor grundig forankra den er i tung vitenskap. Det er mulig noen som ikke er like interessert i astrofysikk som meg ikke vil få det samme ut av denne serien, men hvis man allerede syns for eksempel strengteori er noe av det mest spennende som fins, tilfører det serien en ekstra dimensjon (see what I did there?). 

Spill: Jeg har omsider gått hen og fullført den siste biten som var igjen av Horizon: Forbidden West, og nå har jeg tatt opp igjen Cyberpunk 2077, som jeg egentlig begynte på for et par år siden eller deromkring, men som jeg ga opp igjen fordi det viste seg at jeg ikke var i riktig humør likevel. Nå, derimot!! Det er fortsatt et overveldende og komplisert spill, men jeg får gradvis bedre teken på det. En dag i forrige uke blei jeg plutselig sittende og spille sammenhengende i bortimot tolv timer, fordi jeg faktisk ikke klarte å rive meg løs. Jeg trudde jeg hadde begynt å få et omtrentlig grep om historien og handlinga, før alt blei snudd fullstendig på hodet og jeg blei sittende igjen med et sjeldent tilfelle av mindblownness, og plutselig gikk det hele fra å være et bra spill til et fantastisk spill. Kanskje jeg går nærmere inn på det ved ei seinere anledning, når jeg ikke har brukt opp mesteparten av min daglige skrivekapasitet på Our Flag Means Death, haha.

Film: Hos Martina så vi Ready Or Not, en riktig så underholdende skrekksak med såkalt glimt i øyet. Jeg så også Nosferatu på kino sammen med Vibeke, og den var akkurat så stemningsfull og kul som jeg hadde forventa av Robert Eggers. Jeg merker jeg setter litt ekstra pris på filmene hans, bare fordi det er så tydelig hvor sterk kjærlighet han har til filmmediet, historien han forteller og den historiske perioden den er satt i. Den unge alderen hans til tross, er han rett og slett en gammaldags håndverker som utfører faget sitt med nerdete presisjon og med en imponerende oppmerksomhet for detaljer. Ingenting ved filmen overlates til tilfeldighetene, og det gjør ganske enkelt godt å se at man også i strømmetjenestenes konsumeringstidsalder får muligheten til å se film lagd av lidenskapelige ildsjeler.

Bok: Etter å ha opplevd hvilken suksess Ringenes Herre på lydbok var for meg, har jeg nå begynt å høre A Game of Thrones. Jeg var spent på åssen det skulle gå, siden jeg tross alt hadde lest Ringenes Herre før, dog på norsk og for lenge siden, men siden jeg har sett TV-serien Game of Thrones og George R.R. Martin tross alt har en ganske lettlest skrivestil, funker også denne helt fint å høre på istedenfor å lese på tradisjonelt vis.

Musikk: Få ting er like tilfredsstillende som å gjenoppdage en artist du egentlig allerede liker, men som du ikke har hørt på på ei stund. Det er en vakker følelse som er vanskelig å beskrive når du hører ei låt som du har hørt flere ganger før, så du kjenner den utvilsomt igjen, samtidig som det er såpass lenge siden sist at det likevel føles som å høre den for første gang, fordi du er et annet menneske nå enn du var den gangen. I januar var jo så heldig at det skjedde ikke bare én, men to ganger, med to forskjellige artister fra ulike generasjoner, men som likevel har mye til felles. Første gang det skjedde, var under den fullstendig på trynet og samtidig helt magiske drømmeaktige scena fra Our Flag Means Death som jeg nevnte lenger opp her, hjerteskjærende perfekt akkompagnert av aldeles nydelige This Woman's Work av Kate Bush. Andre gangen det skjedde var faktisk i går, under konserten til SRSQ. SRSQ representerer for meg noe både helt nytt og fortryllende nostalgisk på én gang, fordi det er så få på hennes alder som gjør det hun gjør, samtidig som musikken hennes virker åpenbart inspirert av åttitallets drømmepop á lá Cocteau Twins, og en tilsvarende nesten gammalmodig vokal som tidvis minner om nettopp Kate Bush. Jeg har hørt låta Ever Crashing fra albumet med samme navn før, og har alltid syntes det er ei god låt, men formidlingsevnen til SRSQ live og den helt spesielle emosjonelle scenekarismaen hennes, gjorde at jeg i går opplevde låta på den måten den føltes ment til å bli opplevd, og hele greia var så følelsesmessig slagkraftig at jeg jaggu fikk tårer i øya, gitt.

Trettipunktersbloggutfordring #20: fem fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren

Wow, ting har vært overveldende den siste tida. Ferien jeg bestemte meg for å ta i desember har foreløpig ikke føltes særlig mye som en ferie. Å prøve å bli frisk fra – eller i det minste bedre av – noe som kanskje er OCD er slitsomt, frustrerende og tidkrevende. 

Jeg sa en gang for lenge siden at jeg ville prøve å svare på denne utfordringa en gang i måneden, og det har jeg åpenbart ikke fått til. Så jeg trur jeg heretter skal fokusere på ordet "prøve", og så får det gå som det går.

Vår

1. Lukta av vår. Hvem skulle tru at blandinga av råte og blomster skulle funke så godt sammen? Alle veit hvilken endorfinrus det er å gå ut døra og oppleve årets første dag med den umiskjennelige vårlukta i lufta. 

2. Og i forlengelse av det: den første dagen man finner ut at veit du hva, i dag er faktisk støvlene mine for tunge og jakka mi for tjukk. Å gå ute med lette sko og lette(re) klær for første gang i år.

3. Gåsunger.

4. Bursdagen min!

5. At kirsebærtrærne blomstrer, for kirsebærblomster er kanskje de aller fineste blomstene jeg veit om.

Sommer

1. Den første dagen med over tjue grader. Det begynner å bli for mye for meg når gradestokken bikker tjuefem, men når temperaturen er så perfekt at man verken svetter eller fryser, oppnår jeg termisk ekvilibrium. 

2. Is! Generelt prøver jeg å bare spise godis og snacks i helger, men om sommeren er det faktisk lov for meg å spise is når enn jeg har lyst på det.

3. Å lese ute. For mange er lesing kanskje en høst- og vinteraktivitet innendørs, men jeg leser desidert mest om sommeren. Ute på en sval plass med ørepropper, headset og solbriller. Jeg har flere plasser i nærområdet som for meg er designerte leseplasser.

4. Turer til Katten. Jeg er egentlig ingen utprega badenymfe, fordi jeg er dårlig til å svømme og nesten alltid syns vannet er for kaldt til å bade i, men den sommeren som var så varm (2018?) blei jeg plutselig nesten tvunget til å bade, og det var første gang siden jeg var liten at jeg var på stranda i Norge. Katten er yndlingsstranda mi, nesten utelukkende av praktiske årsaker fordi det er den nærmeste badeplassen til her jeg bor og i gangavstand, ikke fordi den er mer idyllisk enn andre strender i Oslo og omegn, men nettopp fordi den er såpass nærme har den også endt opp med å bli et sted jeg liker å gå tur til, og det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei.

5. Alle de fine klærne mine. Hadde jeg hatt en ryddig leilighet og helfigursspeil, er sjansen stor for at jeg ville blitt en sånn irriterende "dagens outfit"-blogger, for jeg er virkelig glad i klær og mote, jeg ser på det som en like legitim måte å være kreativ på som andre visuelle uttrykksformer som tegning og maling. Jeg syns jeg har en kul klesstil året rundt, men jeg syns at sommeren like fullt er den årstida som passer stilen min aller best. Ikke minst gir det å gå i shorts meg muligheten til å vise fram enhjørningen min (forholdsvis fun fact: jeg hadde hatt lyst på lårtatovering leeenge før jeg omsider tok enhjørningen min, men fordi jeg aldri brukte shorts, var jeg bekymra for at det skulle være fullstendig bortkasta. Mari mente at om jeg fikk meg lårtatovering, ville jeg begynne å få lyst til å bruke shorts, and guess what, hun hadde rett!).

Høst

1. Akkurat som at jeg elsker lukta av vår, elsker jeg lukta av høst, og den første dagen man kjenner høstdrag i lufta. Hvem skulle trudd at lukta av råte var så behagelig å puste inn!

2. Det er en klisjé, men det er en klisjé av en grunn: bladene på trærne.

3. I utgangspunktet er jeg jo veldig glad i være inne og ha det koselig om høsten, med alt det innebærer av varmt drikke, god mat, store gensere, puslespill, brettspill og bøker, men dessverre har de høye strømprisene de siste åra ødelagt kosen litt for meg. Men om strømprisene ikke hadde vært en issue!!

4. Halloween. Jeg har elska Halloween siden jeg var liten og vi så vidt begynte å markere Halloween her til lands, og vært litt misunnelig på de som er noen år yngre enn meg og som har opplevd at Halloween har vært en greie i landet forøvrig da de var barn. Det er ikke hvert år jeg gjør noe ut av det, men jeg har hatt noen ikke så aller verst kostymer opp gjennom (og lagd noen skikkelig digge gresskarcurryer).

5. Konserter. Jeg veit ikke hvorfor det er sånn, men jeg har en generell tendens til å dra på mange bra konserter om høsten.

Vinter

1. Snø! Jeg anerkjenner at snøfall ofte innebærer at det er kaldt og at det blir glatt på veiene, men om så årets første snø faller allerede i september, fyller snøen meg med barnslig, ukomplisert, naiv glede.

2. Jul. Jeg var veldig mye mer en juleperson da jeg var yngre enn jeg er nå, og nå er jula litt mer bittersøt for meg, men en ting jeg jo setter pris på med juletida, er at folk generelt ofte er litt rausere med hverandre enn ellers, og at man – i hvert fall etter hvert som man nærmer seg julaften – generelt ikke forventer det samme heseblesende tempoet og produktiviteten av hverandre som man kan kjenne på ellers i året.

3. Ingen dårlig samvittighet over å sitte inne og spille TV-spill fordi samfunnet i mindre grad enn om sommeren forventer at man skal være ute og gjøre ting.

4. Julegodis på tilbud i januar. Jeg elsker marsipan og sjokolade, men kjøper det nesten bare til nedsatt pris fordi jeg er fattig. Og da skal jeg love at jeg til gjengjeld fråtser!

5. Ny sesong av RuPaul's Drag Race, som pleier å ha premiere i januar.

Oktober 2024

Opplevelser: Konsert med Nick Cave and the Bad Seeds i Oslo Spektrum med Marie og Pål. Konsert med Current 93 i Asker Kulturhus med Martina. Kinotur med Martina. Slippfest for Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midstuen skole, 1998 av Jonas Hansen Meyer. Middag på Ghost Pizza og kinotur med Hannah. Utstilling med Malin Tadaa på SOFT galleri. Konsert med TR/ST på Parkteatret med Martina. Besøk av Vibeke. Middag på Barcode Street Food med Vibeke. 

Innkjøp: Kjøpte rosa (!!!) Nick Cave-t-skjorte på konserten og selvfølgelig boka til Jonas på slippfesten hans. Skulle ønske TR/ST hadde litt mer interessant merch, haha.

TV-serie: I oktober så jeg først og fremst på The Boys, som på mange måter minna meg om en morsommere og mindre sjølhøytidelig versjon av Watchmen. En veldig underholdende serie det var lett å få hekta på.

Film: I Saw the TV Glow, The Substance, The Black Phone, Saw III, Nope og Ibelin. Fra første gang jeg hørte om The Substance for noen måneder siden visste jeg at jeg måtte se den. Jeg hadde allerede sett og digga regissørens forrige (og første) film Revenge, i tillegg til at body horror generelt har en spesiell plass i hjertet mitt, så denne føltes obligatorisk for meg. Den skuffa på ingen måte, og den var langt morsommere enn jeg hadde sett for meg. Sjøl syntes jeg den ikke var på langt nær så ekkel som mange skal ha det til, med forbehold om at det skal ganske mye til for å sjokkere meg. Lyden var en viktig del av opplevelsen, så se den helst på kino om du kan!!

Musikk: Det er kanskje ikke helt uventa at jeg har hørt ekstra mye på TR/ST denne måneden, i tillegg til at jeg fortsetter å forelske meg i låtene til Chappell Roan. Jeg truuuur jeg har bestemt meg for at jeg syns Boys of LA er den beste låta på Performance, muligens på delt førsteplass med The Shore, men siden den blei sluppet som singel for såpass lenge siden, har jeg liksom blitt litt vant til den på en annen måte enn med Boys of LA. Chappell Roans Pink Pony Club føles direkte overførbar til min kjærlighet for luftakrobatikk (og, y'know, LA) og føles som om den kunne vært min egen theme-sang, pluss at pre-chorus moduleringa hennes gir meg gåsehud (dessuten liker jeg at musikkvideoen har mange likhetstrekk med TR/ST sin musikkvideo for Performance!). 

August 2024

Opplevelser: Kinotur med Vibeke. Bursdagen til Camilla. Lønsj på Sara og drikke på Brewgata med Renate, Mari og Martina. Skrivetreff med skrivevenner. 

(Foto: Renate)

Innkjøp: Mischelle Moy, en kunstner jeg har fulgt på Instagram i årevis, har designa denne fleecegenseren, og siden jeg generelt er veldig fan av å kjøpe produkter fra kreative folk jeg liker, er jeg herved ekstra klar for kaldere tider.

TV-serie: Har endelig sett Fallout-serien, og den levde opp til forventingene. Syntes muligens den var hakket for lettbeint i forhold til spillserien, men jeg koste meg absolutt, og ikke minst er jeg veldig glad for at serieskaperne bestemte seg for å beholde det corny soundtracket. Veit ikke om jeg tør å anbefale den til folk som ikke allerede er kjent med spilluniverset, i og med at den ikke bruker noe særlig tid på world building, samtidig som det godt kan hende at det går helt fint å ikke sitte på masse bakgrunnskunnskap når man gir seg i kast med denne – jeg veit ikke, siden jeg jo gjør det. 

Film: Late Night with the Devil, All of Us Strangers, Last House on the Left, Saltburn, Tron og The Void. De filmene blant disse som jeg har tenkt mest på i ettertid, er Saltburn og The Void. Jeg visste veldig lite om Saltburn på forhånd, utover at jeg hadde sett den blitt nevnt i forbifarta i Incredibly Strange Films-gruppa på Facebook (som er stedet jeg sannsynligvis får mine fleste filmtips fra). Da jeg begynte å se den, trudde jeg at jeg hadde ei ganske klar formening om hva slags film jeg hadde med å gjøre, men den overraska meg bare mer og mer jo lenger den varte, og endte opp med å være en av de mest uforutsigbare og underholdende filmene jeg har sett på lenge. Jeg anbefaler å lese så lite som mulig av synopsiset på forhånd. Om det er en god eller dårlig film er jeg ikke sikker på, men det føles heller ikke så viktig. The Void har mange svakheter, men også den er ekstremt underholdende (vel å merke hvis man i utgangspunktet liker body horror), og jeg satte enormt pris på at spesialeffektene i all hovedsak var praktiske og ikke CGI. Antakelig den filmen jeg har sett som i størst grad har klart å gjenskape stemninga fra novellene til H.P. Lovecraft, og det inkluderer det jeg har sett av faktiske filmatiseringer av novellene til H.P. Lovecraft. Tullete, campy, ekkel, irriterende, kul, ambisiøs og sjølhøytidelig på én gang, med fryktelig høy popcorn-faktor.

Musikk: Føler det er min oppgave her i verden å ha ei offisiell mening om hver nye singel som TR/ST slipper, og dere som faktisk har fulgt med, veit hvilken skuffende oppgave det har vært så langt i år. Augustsingelen er Dark Day, ei låt jeg på én måte er takknemlig for at i det minste ikke fortsetter i det samme sporet som All At Once, Soon og Robrash, men så er det jo ikke til å komme ifra at heller ikke Dark Day gir meg noe spesielt. Jeg håper disse nye singlene bare er en glipp i en ellers plettfri diskografi, litt som Taiga av Zola Jesus, og at han kommer sterkere tilbake seinere, for jeg syns jo det er rart at en artist som har stått bak noen av mine viktigste musikalske opplevelser, plutselig ikke klarer å prestere noe bedre enn midt på treet. Men i likhet med julioppsummeringa, velger jeg også denne gangen å i tillegg slenge på månedens hyggeligste popoppdagelse. Jeg ser inn i spåkula mi og forutser at når alle har blitt lei av den ikke spesielt interessante musikken til Charli XCX (beklager, jeg har aldri klart å like henne), står Chloe Qisha klar til å ta over. Ærlige tekster som er lette å kjenne seg igjen i, kort nok til å klare å holde på oppmerksomheten til Gen Z og dansbare refrenger: dette er sånn popmusikk bør være.

Juni 2024

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Vibeke sin bursdagsfeiring. Tur til Göteborg og Liseberg med Martina og Anders. Pizza og vin på Maximus Trattoria og kinotur med Trine, Hannah, Martina og Anders. Call of Cthulhu-kveld med Hannah og hennes venner. Besøk av Rosa.

Innkjøp: Jeg har hatt lyst på ei ordentlig aerial-drakt lenge, sånn at jeg, om jeg en vakker dag skal opptre, kan se litt mer profesjonell ut enn om jeg bare skulle møtt opp i tights og t-skjorte. Så da Jay solgte drakta hun opptrådte i årets NM med fordi den var for stor, slo jeg til. Jay syntes til og med at jeg kledde den bedre enn henne, og jeg veit ikke om jeg er enig, men noe jeg er helt sikker på, er at blå, rosa og glitter i veldig stor grad er min type estetikk. Her modellert med creative director Sussie i en liten cameo:

TV-serie: Denne måneden har jeg blant annet sett på The Acolyte, We're Here og House of the Dragon, men den serien jeg har lyst til å trekke fram er den tyske miniserien Signalet. I begynnelsen irriterte den meg litt, fordi både regien, dialogene og skuespillet føltes datert på en helt spesifikk måte som jeg liker å omtale som "europeisk dag-TV" (som også var hovedinnvendinga mi mot Dark i sin tid), i tillegg til at jeg syntes den lente seg litt for tungt på krimklisjeer og -troper til at jeg greide å leve meg så mye inn i handlinga som jeg gjerne skulle ønske, men jo lengre tid jeg har brukt på å fordøye den, dess mer har jeg likt den. Enkelte filmer og serier er rett og slett sånn at selv om ikke førsteinntrykket er fantastisk, vokser de på deg når de bare har fått marinere litt i underbevisstheten. Jeg trur det i Signalet sitt tilfelle skyldes noe som sjeldent som en, i mine øyne, perfekt slutt. Jeg kan i skrivende stund komme på to andre perfekte slutter, og det er de til henholdsvis The Florida Project og Battlestar Galactica. Jeg veit det fins folk der ute som hater sluttene til begge disse to og mener de ødelegger filmen/serien, men kanskje jeg bare er en sånn person som liker dårlige slutter. Nei vent, det er jeg jo ikke. Game of Thrones hadde tross alt en helt objektivt sett elendig slutt. Med andre ord er det kanskje ikke jeg som liker dårlige slutter, men grinebiterne der ute som faktisk tar feil.

Film: Hos Vibeke så vi At Eternity's Gate om Vincent van Gogh med Willem Dafoe i hovedrollen, som til tross for at han er mange år eldre enn van Gogh noen gang blei, gjør en formidabel prestasjon i en i det hele tatt riktig så fin film. Et par uker seinere var jeg på kino og så Furiosa: A Mad Max Saga. Den var igrunn akkurat det jeg forventa at den skulle være, og det er noe udiskutabelt deilig i det å sette seg ned i en kinosal og være klar for masse kreativ over-the-top desert punk action, for så å få servert nettopp dét på et sølvfat.

Musikk: Sommer er for meg ofte synonymt med gladtrist synthpop, og Nation of Language har perfeksjonert sjangeren. For meg høres de ut som ei blanding mellom Future Islands og Black Marble, og det er en hedersbetegnelse når det kommer fra meg. Rush & Fever er for meg lyden av å gå hjem i det gylne lyset fra kveldssola i juni og lukte salt fordi man har vært på stranda og føle på en viss melankoli fordi man plutselig blir så innmari klar over alle tings forgjengelighet. 

April 2024

Opplevelser: Raadhuset med gode venner. Fest hos Mari. Disneyquiz på Brød og Sirkus, etterfulgt av vin og pizza hos Trine. Burger på Døgnvill med Vibeke. Vårkonsert med Bislett kammerkor. 

Innkjøp: I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å regne med dette hårbåndet, som jeg snubla over på Normal og som blei markedsført som et "makeuphårbånd", fordi det først og fremst var ment nærmest som et husholdningsinnkjøp i og med at jeg har endt opp med å knekke alle hårbøylene jeg tidligere har brukt når jeg vasker ansiktet, ehe. Men så er det så fint og merkelig kledelig, nesten så jeg har lyst til å bruke det bare for å pynte meg, haha, så det får være med i månedsoppsummeringa mi likevel.

Jeg har også kjøpt denne t-skjorta fra Post Wook/Natasha Chomko, en av mine yndlingskunstnere på Instagram. Dessverre trudde jeg at det motivet som er bakpå (nederste bildet) skulle være foran, i tillegg til at den, til tross for å være størrelse XS, er kjempestor til meg – og det kommer fra noen som i utgangspunktet liker oversized overdeler.

Og så har jeg selvfølgelig kjøpt Det fraværende av Susanne Mørk, som endelig er ute i butikkene – og som likeså godt smalt rett inn på bestselgerlistene. Til uka er det slippfest og jeg skal lese!

TV-serie: For ei stund tilbake anbefale Martina meg Katla – ikke fordi hun likte den kjempegodt sjøl, men fordi hun syntes den var litt kjedelig og jeg, ifølge Martina, liker ting som er litt kjedelige, haha. Foreløpig har jeg sett tre episoder og liker det sånn passe godt. Syns historien i og for seg er spennende, men syns manuset er litt kleint og skuespillet litt flatt – litt i den stilen jeg liker å kalle "europeisk dag-TV", som også var den største innvendinga jeg hadde mot Dark i sin tid. Men jeg kunne sett på bilder av islandske landskap i førti minutter av gangen også uten noen tilhørende fortelling, så for meg føles det ikke som en bortkasta serie å se. Ikke minst kjennes dette som et veldig riktig tidspunkt å se den på om jeg noen gang skal se den, i og med at jeg har begynt å skrive noe delvis nytt som tar utgangspunkt i islandsk folketru.

Spill: Eeeegentlig er jeg på det stedet i Horizon: Forbidden West nå der jeg uungåelig alltid ender opp med å tilbringe mesteparten av tida i alle spill: sluttinnspurten, hvor bare det siste oppdraget gjenstår og man kan velge å samle opp så mange løse tråder man vil. Jeg ender nesten alltid opp med å tilbringe akkurat litt for lang tid i denne fasen, fordi overgangen mellom at jeg syns det er morsomt å utforske uten å ha noen oppdrag som krever oppmerksomheten min, og å syns at det blir kjedelig fordi det blir litt monotont i lengden, er så innmari glidende. Jeg prøver å fullføre et spill når jeg merker at å spille det føles mer som ei hjemmelekse enn som gøy, men for meg, som ikke er så veldig flink til å skille ulike følelser fra hverandre, er det faktisk ei utfordring å finne ut av når det ikke er gøy lenger. Dessuten er det nok en del tvangstanker involvert, for jeg vil liksom oppnå den tilfredsstillelsen det er å virkelig fullføre et spill hundre prosent, noe jeg aldri har fått gjort tidligere fordi jeg alltid blir lei innen den tid. Men så fikk jeg Dredge av Martina i bursdagsgave, og selv om jeg ikke liker å begynne på et nytt spill mens jeg egentlig holder på med noe annet, hadde jeg lyst på en palate cleanser, og jeg forstod det som at Dredge uansett ikke var like narrativt strukturert som det Horizon er, så jeg begynte på det, med en plan om at jeg kunne veksle mellom dét og Horizon. Og wouldn't you know it: det viser seg at jeg nesten bare vil spille Dredge fordi Horizon har begynt å kjede meg. Jeg hadde egentlig ikke trudd at jeg skulle komme til å få så hekta på Dredge, men så viser det seg å være nærmest ei slags blanding mellom Myst – som jeg dessverre ikke helt klarte å komme inn i – og Subnautica. Jeg skulle dog ønske at spillet var lengre og større, for jeg blei litt overraska over at jeg allerede nesten har kommet til bunns i historien og dermed plutselig befinner meg på nøyaktig samme stedet i Dredge som i Horizon, samtidig som jeg innser at indieutviklere selvfølgelig ikke sitter på de samme ressursene som det de store selskapene gjør. Hvem kunne forutsett at spill om havet med bare en løs narrativ struktur og med et touch av Lovecraft-aktig horror tydeligvis er Sjølve Greia™ for meg?

Film: The Menu, No One Will Save You og Tangled. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg syns om The Menu ennå, og jeg trur egentlig jeg heller ikke vil klare det, men den var ikke uinteressant. Den var dessuten høyst uforutsigbar, og for noen som ofte sitter og gjetter hva som skal skje i neste scene i løpet av en film – og ofte får rett – var det gøy og befriende å faktisk ikke ha peiling og konstant bli overraska. No One Will Save You føltes som en film som ville veldig mye på én gang, og som for meg først og fremst framstod som et lovende førsteutkast. Kanskje ikke så overraskende at den gikk rett til strømmetjenestene, for den opplevdes rett og slett ganske uferdig, noe som irriterer meg litt, for jeg trur den kunne blitt en god film hvis manuset hadde gått gjennom noen flere runder arbeid før produksjonen satte i gang. Tangled så jeg en rolig fredag kveld for å høyne nivået til quizlaget mitt, og jaggu viste det seg ikke å komme til nytte under quizen dagen etter. Til å være basert på et såpass traust eventyr som Rapunzel, syntes jeg hovedpersonen var veldig sympatisk og lett å like, helt uten å ha fått en ny personlighet som en "sterk og selvstendig kvinnelig protagonist." Rapunzel i Tangled er fortsatt ei naiv prinsesse som alle ser ut til å ville beskytte og/eller redde fra slemme skurker, helt i tråd med kildematerialet, men hun har likevel en egen agenda og massevis av naturlig sjarm som ikke føles påklistra. Dessuten blei jeg oppriktig ukomfortabel av Mother Gothel. En så velskrevet skurk har ikke Disney skapt siden Scar i Løvenes konge.

Musikk: Den fine, lille synthpop-gjengen Future Islands spiller på Sentrum scene om et par uker, noe jeg sannsynligvis ikke kommer til å få med meg fordi kroppen min motarbeider meg så innmari under konserter, men det har likevel inspirert meg til å gjøre et dypdykk i diskografien deres i det siste, og du og du, de gjør liksom ikke feil. Det krever et helt spesielt talent å kunne skrive og komponere album etter album som ikke skiller seg vesentlig fra tidligere utgivelser reint lydlig, men som likevel makter å høres friske og nyskapende ut. Årets album, People Who Aren't There Anymore, byr virkelig på banger etter banger. Låta jeg likevel vil dele med dere her, er den som fikk meg til å forelske meg i dem: In the Fall med Katrina Ford. Som så ofte ellers er det balansen mellom det bitre og det søte i denne låta som appellerer så innmari til meg – både i sjølve melodien og vokalmessig. Seriøst, alle de forskjellige følelsene vokalist Sam Herring klarer å formidle med så subtile virkemidler som blant annet vekslinger i volum vil aldri ikke imponere og røre meg. På sett og vis kan måten hans å synge på minne meg litt om Ryan Lott, selv om Future Islands ellers ikke har så mye til felles med Son Lux.

Mars 2024

Opplevelser: Middag på Casa Pisano og kinotur med Vibeke. Besøk hos Vibeke. Konsert med Susanne Sundfør i Bragernes kirke med Vibeke. Lønsj på Oslo Street Food med Mari. Konsert med Spit Mask og Patriarchy på Goldie med Martina.

Innkjøp: På Patriarchy-konserten fikk jeg endelig kjøpt denne toppen som jeg har hatt lyst på leeenge, men så er den internasjonale økonomiske situasjonen som den er, så å bestille den på nett har vært vanskelig å rettferdiggjøre når prisen for frakt og toll kommer på mer enn det dobbelte av hva sjølve plagget koster. Jeg spurte Patriarchy på Instagram om de kunne ta den med for å selge på Europaturneen sin, og det kunne de, så nå er den min!!!! Det kommer ikke supergodt fram på noen av bildene, men teksten glitrer!!!!

TV-serie: Jeg har sett ferdig begge sesongene av true crime-serien The Curious Case of Natalia Grace på HBO, og i den uoversiktlige sjøen av true crime av ymse kvalitet der ute, var denne serien blant det bedre jeg har vært borti. Twists and turns, virkelige mennesker med personligheter som aldri ville framstått troverdige om de hadde fantes i en skjønnlitterær tekst, og en The Jinx-verdig slutt. Jeg har også fått sett alle episodene bortsett fra den siste av tredje og avsluttende sesong av Young Royals, og mest av alt føler jeg at jeg ikke vil at det skal være slutt ennå, samtidig som jeg prøver å være glad for at serien tross alt gir seg på topp og ikke fortsetter å melke kua til det knapt er melk igjen, sånn som enkelte andre serier har en tendens til å gjøre.

Film: Jeg så to ganske forskjellige filmer denne måneden; Dune: Part Two og Asteroid City. Jeg syntes Dune: Part Two fungerte bedre enn den første filmen, som egentlig føltes mest som ei eneste lang innledning (noe den på sett og vis også var). Jeg syntes toer'n så helt hinsides lekker ut, jeg lo godt av de tilsikta eller utilsikta nikka til Life of Brian, kunne ønska meg ei mer psykedelisk visuell framstilling av hva som skjer når man drikker livets vann, savna The Guild fra boka, syntes kanskje den åpenbare surmulinga til Chani blei litt overtydelig, men likte likevel at filmen tar et mer ambivalent – og dermed mer trofast til boka – standpunkt til Pauls heltestatus, helt motsatt av hva David Lynch sin Dune fra 1984 gjør (selv om jeg ikke desto mindre er veldig glad i den filmen, men av helt andre grunner). Jeg koste meg også med Asteroid City, som jeg syns har fått ufortjent mye hat fra folk som plutselig har bestemt seg for at Wes Anderson ikke er kul lenger. Asteroid City er langt fra hans beste, til dét er den altfor vinglete, men den ser nydelig ut og er full av fantastiske replikker. Så fins det sikkert folk der ute som syns at Wes Anderson bør skifte stil nå, at hans særegne estetikk og lakoniske humor ikke føles like fresk lenger nå som da The Royal Tenenbaums kom i 2001, men jeg har alltid likt greia hans og syns det er ganske kult at han fortsetter å kjøre sitt eget løp, framfor å kontinuerlig strebe etter å tilpasse seg hva publikum og kritikere til enhver tid måtte ønske seg. Med andre ord: liker man, i likhet med meg, Wes Anderson i utgangspunktet, liker man også Asteroid City. Hvis man ikke gjør det, er det ikke noe poeng i se denne filmen.

Bok: Om noen uker kommer Det fraværende, debutboka til min venn Susanne Mørk, og jeg har vært så heldig å få lese den allerede! Det er noe helt spesielt med å kunne følge ei bok fra den bare er en idé til den er et ferdig produkt, og jeg er jo ikke hundre prosent upartisk i og med at jeg som sagt allerede kjenner Susanne, samtidig som jeg har gått nok av forfatterstudier nå til å fint klare å skille mellom teksten og personen som har skrevet den. Jeg har alltid vært fan av tekstene til Susanne, men å se dem gjennomarbeida på denne måten har vært enormt gledelig. Hun har alltid hatt noe mørkt og uhyggelig lurende i bakgrunnen av det hun skriver, og i denne samlinga med fortellinger har hun klart å spisse det til, kontrastere det enkle og uskyldige opp mot det komplekse og farlige, og skape en imponerende dybde i situasjoner som rommer mer enn hva man kan slumpe til å tru ved første øyekast. Jeg gleder meg skikkelig til denne boka kommer ut i verden, og siden antallet forhåndsbestillinger har gått over all forventning, kan det være lurt også for deg å forhåndsbestille den, sånn at du ikke trenger å måtte vente på et andreopplag.

Musikk: GusGus stod bak et av fjorårets aller beste album for meg, og 2024 ser foreløpig ikke ut til å bli et dårligere år for de islandske technoguruene. Singelen Breaking Down står igjen som mars måneds beste utgivelse, og akkurat som i Unfinished Symphony, inneholder refrenget det særegne euforiske toneskiftet som GusGus har gjort til sin spesialitet. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det toneskiftet føles som pur katarsis hver eneste gang jeg hører det. Og hvor kul er ikke den Mad Max-aktige animerte musikkvideoen?