Juni 2024

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Vibeke sin bursdagsfeiring. Tur til Göteborg og Liseberg med Martina og Anders. Pizza og vin på Maximus Trattoria og kinotur med Trine, Hannah, Martina og Anders. Call of Cthulhu-kveld med Hannah og hennes venner. Besøk av Rosa.

Innkjøp: Jeg har hatt lyst på ei ordentlig aerial-drakt lenge, sånn at jeg, om jeg en vakker dag skal opptre, kan se litt mer profesjonell ut enn om jeg bare skulle møtt opp i tights og t-skjorte. Så da Jay solgte drakta hun opptrådte i årets NM med fordi den var for stor, slo jeg til. Jay syntes til og med at jeg kledde den bedre enn henne, og jeg veit ikke om jeg er enig, men noe jeg er helt sikker på, er at blå, rosa og glitter i veldig stor grad er min type estetikk. Her modellert med creative director Sussie i en liten cameo:

TV-serie: Denne måneden har jeg blant annet sett på The Acolyte, We're Here og House of the Dragon, men den serien jeg har lyst til å trekke fram er den tyske miniserien Signalet. I begynnelsen irriterte den meg litt, fordi både regien, dialogene og skuespillet føltes datert på en helt spesifikk måte som jeg liker å omtale som "europeisk dag-TV" (som også var hovedinnvendinga mi mot Dark i sin tid), i tillegg til at jeg syntes den lente seg litt for tungt på krimklisjeer og -troper til at jeg greide å leve meg så mye inn i handlinga som jeg gjerne skulle ønske, men jo lengre tid jeg har brukt på å fordøye den, dess mer har jeg likt den. Enkelte filmer og serier er rett og slett sånn at selv om ikke førsteinntrykket er fantastisk, vokser de på deg når de bare har fått marinere litt i underbevisstheten. Jeg trur det i Signalet sitt tilfelle skyldes noe som sjeldent som en, i mine øyne, perfekt slutt. Jeg kan i skrivende stund komme på to andre perfekte slutter, og det er de til henholdsvis The Florida Project og Battlestar Galactica. Jeg veit det fins folk der ute som hater sluttene til begge disse to og mener de ødelegger filmen/serien, men kanskje jeg bare er en sånn person som liker dårlige slutter. Nei vent, det er jeg jo ikke. Game of Thrones hadde tross alt en helt objektivt sett elendig slutt. Med andre ord er det kanskje ikke jeg som liker dårlige slutter, men grinebiterne der ute som faktisk tar feil.

Film: Hos Vibeke så vi At Eternity's Gate om Vincent van Gogh med Willem Dafoe i hovedrollen, som til tross for at han er mange år eldre enn van Gogh noen gang blei, gjør en formidabel prestasjon i en i det hele tatt riktig så fin film. Et par uker seinere var jeg på kino og så Furiosa: A Mad Max Saga. Den var igrunn akkurat det jeg forventa at den skulle være, og det er noe udiskutabelt deilig i det å sette seg ned i en kinosal og være klar for masse kreativ over-the-top desert punk action, for så å få servert nettopp dét på et sølvfat.

Musikk: Sommer er for meg ofte synonymt med gladtrist synthpop, og Nation of Language har perfeksjonert sjangeren. For meg høres de ut som ei blanding mellom Future Islands og Black Marble, og det er en hedersbetegnelse når det kommer fra meg. Rush & Fever er for meg lyden av å gå hjem i det gylne lyset fra kveldssola i juni og lukte salt fordi man har vært på stranda og føle på en viss melankoli fordi man plutselig blir så innmari klar over alle tings forgjengelighet.