Ting som inspirerer

Jeg tenker noen ganger på inspirasjon, og på hva det egentlig er. For min del inspireres jeg aller mest når jeg ikke er klar over det. Stort sett dreier det seg om filmer, TV-serier, sanger, podcast-episoder og bøker som jeg har konsumert og som nå ligger i et arkiv et sted bak i hjernen min, og som plutselig, når jeg minst venter det, popper fram til pannebrasken på en måte som gjør at jeg ikke klarer å overse det, som tvinger meg til å på en eller annen måte ta stilling til det. Jeg skulle ønske jeg kunne bevisst plukke stoff fram fra dette arkivet de gangene det er beleilig for meg, og kanskje fins det metoder for å få til det som mer mindfulle folk enn meg veit om, men sjøl er jeg prisgitt de tilfellene der hjernen min finner det for godt å gjøre dette når det passer best for den, som ofte er like før jeg sovner eller idet jeg skal til å gå ut døra. Akkurat nå, for eksempel, hadde det passa innmari godt for meg å skrive, for jeg har ingen andre planer i dag. Men det eneste jeg klarer, er å stirre inn i dokumentet mitt og lese over tidligere tekster jeg er fornøyd med og lure på åssen i all verden det var jeg egentlig kom på den ideen og på hva jeg kan gjøre for å skrive noe like bra igjen.

Det er derfor jeg ser så mye film som jeg gjør. Eller, det er hvert fall delvis grunnen. Det er selvfølgelig også fordi jeg elsker å se film i seg sjøl, men det er altså like mye for å fylle opp hjernearkivet mitt med materiale som kanskje kan vise seg å være nyttig for framtidig skriving. For det er en annen ting: ofte er det veldig vanskelig for meg å vite på forhånd hvilke ting som faktisk har inspirasjonsverdi for meg. Ofte er det veldig detaljorientert: det er det stillbildet i den filmen, det er den setninga i den boka, det er den tingen akkurat der og akkurat da. Jeg har blitt fortalt mange ganger at når jeg ikke skriver bør jeg lese, men jeg er ikke så flink til å lese, og for min del får jeg uansett like mye ut av andre medier, så min oppfordring til alle som føler seg uinspirerte og som har veldig lyst til å gjøre noe kreativt, men ikke helt finner noen inngangsmetode må være: omgi deg med kunst og kultur! Se filmer! Se TV-serier! Hør på podcast! Gå på kunstutstillinger, gallerier og museer! Les bøker! Hør på musikk! Det er i hvert fall det som funker for meg. 

Jeg føler meg alltid litt ekkelt sjølopptatt når jeg skriver om min egen skriving, men hvis jeg ikke skal ta utgangspunkt i egne erfaringer, hva skal jeg da ta utgangspunkt i. Dessuten er det tross alt frivillig å lese denne bloggen, og har du lest så langt, er sjansen der for at du kanskje har lyst til å lese om åssen skriveprosessen min arter seg, haha. Her er noen ting som har inspirert noen av novellene i det nyeste prosjektet mitt: 

Flamingoen

Jeg delte et utdrag fra denne novella sist gang jeg skreiv om min egen skriving, men for å oppsummere er denne blant de nyere tekstene mine som jeg har kost meg aller mest med å skrive. Den handler om en fyr som reiser tilbake i tid for å se igjen kjæresten sin som han ikke har sett på lenge på grunn av korona, og den er mitt første ordentlig vellykka forsøk på sci-fi, og grunnen til det er kanskje at jeg ikke engang prøvde å skrive sci-fi, det bare viste seg etter hvert som jeg skreiv at det faktisk var sci-fi det var. Dessuten befinner den seg i et veldig mye mer "whimsical" (jeg skulle ønske vi hadde et tilsvarende ord på norsk) landskap enn det for eksempel Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet gjør, et landskap min tidligere skrivelærer Morten Wintervold omtalte som (og denne beskrivelsen elsker jeg av hele mitt hjerte) "Tor Ulven i Mummidalen", sagt i forbindelse med dikta mine, men jeg trur det er overførbart til denne novella òg. 

Jeg har hatt lyst til å skrive om romvesener lenge, men noe ordentlig bra, der jeg kan tulle litt med stereotypiene, men likevel ta materialet mitt på alvor. Jeg skreiv denne åpninga, men jeg kom aldri lenger, og en eller annen gang hørte jeg sangen Close Encounters av Bat For Lashes:

Sangen er fra konseptalbumet The Bride, som handler om en brudgom som dør på vei til bryllupet sitt og sorgen bruden sitter igjen med etterpå. Akkurat denne sangen handler visstnok om at bruden blir hjemsøkt av spøkelset til forloveden sin, men det visste ikke jeg før nå nettopp da jeg leste om sangen, for fra første gang jeg hørte den, har denne for meg handla om romvesener og det å bli forelska i et romvesen. Jeg elska ideen om å skrive en slags kjærlighetshistorie mellom et menneske og et romvesen, men det løsna ikke for meg før jeg en kveld satt og så gjennom noens gamle Flickr-profil (jeg skreiv et dikt om det) og begynte å fantasere om å reise tilbake i tid for å henge med noen man kjenner i nåtida, men til et punkt før man faktisk har møttes, og alle de merkelige følelsene det nødvendigvis var nødt til å føre med seg. Og hvis man, som meg, trur at UFOer og spøkelser egentlig er to sider av samme sak, fordi de på et vis representerer en romdimensjon (romvesener) og en tidsdimensjon (for hva er spøkelser om ikke tidsreisende) – og har man lest noe Einstein veit man at rom og tid er nettopp to sider av samme sak – begynner alt dette plutselig å gi veldig mye mening. At det vi opplever som "romvesener" kanskje er tidsreisende fra framtida er en idé som blant annet dukker opp i Interstellar, og jeg liker den tanken skikkelig godt. 

I utdraget fra Flamingoen som jeg posta den gangen for noen uker siden står det at den tidsreisende klatrer ned fra en by i himmelen, en idé som heller ikke er ny, og dette bildet har helt sikkert ligget i underbevisstheten min hvert fall siden jeg leste Den mørke materien som tenåring, men det var ikke før jeg hørte Last Podcast On the Left sin tredelers episode om Skinwalker Ranch at noe kickstarta i hjernen min. For dere som ikke veit: Skinwalker Ranch er en eiendom i Utah der det har blitt rapportert om overnaturlige fenomener i mange tiår. Jeg anbefaler virkelig å høre hele serien Last Podcast har om Skinwalker Ranch, for det er så utrolig interessant og mystisk og vakkert at jeg blir helt fra meg av begeistring. Og så var det spesielt det de snakker om fra omkring 40:50 til cirka 43:25 i denne episoden som gjorde at jeg begynte å føle veldig store følelser:

Over the two years they spent on the ranch, both Tom and his family saw a gigantic orange mass floating in the sky dozens of times. (…) They said that the object changed shapes, sometimes it appeared to be flattened and elongated, other times it looked like a large, orange, setting sun, looked almost perfectly round, and in the middle of it was what Tom described as, quote, "another sky." (…) Well, Tom said that he could use binoculars to peer into the center of this object at night, and sometimes you could see a distinctly blue sky hanging there, as if there was a window into another world where it was daytime instead of night. (…) It was evening, and you could look into the center and see a blue sky with clouds on the other side.

Og akkurat dette bildet – som noen har opplevd i virkeligheten! – slår meg som så utrolig vakkert og poetisk at det fungerte som et springbrett i hjernen min, og plutselig hadde jeg alt jeg trengte for å skrive en rar og søt, liten tekst om kjærlighet og tid og parallelle dimensjoner. Av alle novellene mine er det akkurat denne jeg håper aller mest at kan bli tilgjengelig for alle å lese i framtida, aller helst i bokform, så klart, men om det en gang blir klart at denne aldri kommer til å bli utgitt, lover jeg å poste den her.

Elefanten

Jeg sendte den novella jeg har endt opp med å kalle Elefanten til årets Signaler, men fikk avslag, noe jeg tok ganske tungt, for jeg har hørt fra flere hold at dette er en av mine beste tekster noensinne. Det avslaget var egentlig noe av motivasjonen min for å skrive dette lange innlegget, for jeg blir litt lei meg når jeg tenker på at kanskje ikke engang mitt beste er godt nok. Signaler er bare én kanal, jeg veit jo det, men det er frustrerende likevel for noen som har dedikert absolutt hele livet sitt til skriving, som har skriving og det å bli forfatter som eneste mål. Jeg skulle ønske jeg ville andre ting, det hadde gjort alt så mye lettere, men skriving er det eneste jeg faktisk er god nok i til å faktisk kunne lykkes, så ting er nå som de er.

Den dagen jeg begynte å skrive Elefanten følte jeg meg litt melankolsk, og jeg hadde hørt veldig mye på sangen My Work av JFDR den siste tida:

Og det var noe med linja "I dreamt I'd gone back home to collect my old winter coat", samt vissheten om at JFDR er en islandsk artist som er bosatt i Australia, som satte i gang et utgangspunkt for meg; jeg så for meg en karakter som hadde bodd en lang periode et sted langt borte og veldig forskjellig fra der de vokste opp, men så var det noe som skjedde som gjorde at personen måtte dra hjem igjen "to collect their old winter coat", som i dette tilfellet var å ta opp igjen kontakt med et gammalt bekjentskap. Og kanskje var det denne samme linja fra My Work som fikk meg til å tenke på ei annen tekstlinje fra et helt annet sted, nemlig replikken "I dreamed that I was old", som er det siste Aemon Targaryen fra Game of Thrones sier før han dør:

Og av alle de forholdsvis heftige scenene som Game of Thrones består av, er akkurat dette øyeblikket et av de vakreste, uten at jeg klarer å forklare nøyaktig hvorfor, men jeg trur det har å gjøre med å eldes, med at tida går beviselig fortere jo eldre man blir, og i Elefanten fungerte tida som har gått siden sist de to karakterene så hverandre nærmest som en karakter i seg sjøl, for når man er borte fra hjemstedet sitt lenge nok, er det liksom en ubevisst del av en som forventer at alt er som før når kommer tilbake igjen, men så er det ikke det, for tida har gått videre selv om det hele for deg fortonte seg som ei pause, tida går videre også uten at du er der til å oppleve den, og det kan være en skremmende erkjennelse, og akkurat den erkjennelsen var det jeg ville undersøke nærmere i denne novella.

Kolibrien

Jeg liker å skrive om folk som har vanskelige forhold til hverandre, det er vel et gjennomgående tema i nær sagt alt jeg noen gang har skrevet, og jeg syns skjæringspunktet mellom hat og kjærlighet er veldig interessant, i hvert fall om man gjør det riktig. Jeg veit sjøl at jeg har opplevd å like noen så mye at jeg begynner å hate dem (veit ikke om det noen gang har skjedd motsatt vei, haha), og jeg syns det er fascinerende at to ytterpunkter begynner å ligne hverandre bare man drar dem langt nok i hver sin retning. Og en av filmene som jeg syns gjør dette aller best, er Black Swan:

 

Jeg elsker dynamikken mellom Nina og Lily, og det er sikkert mange måter man kan tolke forholdet mellom de to på – for ikke å snakke om filmen som en helhet – men jeg hadde lyst til å skrive om et rivaleri som ligna det mellom dem, og jeg ante fred og ingen fare da denne sangen dukka opp i en av mine automatisk genererte spillelister på Spotify:

Kor! Jeg skulle plassere et hat/kjærlighet-rivaleri i et kor! Jeg begynte å lese masse om de forskjellige stemmene, og en av de sjeldneste mannsstemmene som fins er kontratenor, som er en mann som er i stand til å synge like lyst som en alt, eller til og med en sopran, som er den lyseste damestemmen. Dermed dukka ideen opp i hodet mitt om en mannlig hovedperson som er veldig god til å synge lyst, men som på audition for å bli med i et klassisk kor blir slått av noen som ikke nødvendigvis synger enda lysere, men som synger bedre når han synger lyst enn det hovedpersonen gjør. Og fordi det var akkurat denne versjonen av The Lion Sleeps Tonight som ga meg ideen om ei korsetting, har den også fått lov å bli med i novella som en sang de faktisk synger i koret – og kontratenoren synger den lyse damestemmen. 

Gullfiskene

Jeg veit ikke akkurat når eller hvorfor min dragning mot åttitallet begynte, for den har ikke alltid vært der, men jeg mistenker at den skyldige kan være Stranger Things:

Å se åttitallet gjenskapt med teknologi fra 2010-tallet (titallet? Hva skal man liksom kalle det?) gjorde at et tiår jeg aldri har opplevd, men som liksom har vært tilstede gjennom barndommen min likevel fordi jeg blei født i 1990 og har ei eldre søster som jeg arva alt av leiker og ellers fra, føltes nærmere enn noen gang. Da Stranger Things kom hadde jeg aldri sett noe lignende, og kombinasjonen av barnlig uskyld og noe skremmende og mystisk var for meg helt uimotståelig – og for et fantastisk soundtrack! Jeg har veldig lenge hatt lyst til å skrive noe som oppholder seg i et Stranger Things-inspirert landskap, men jeg har etter hvert innsett at det ikke er så farlig om jeg ikke får det til sånn som jeg vil, for Stranger Things fins jo allerede. Men det Stranger Things gjorde med meg hadde ringvirkninger, for jeg begynte å utforske også andre moderne kulturelle uttrykk der inspirasjonen fra åttitallet er åpenbar, og på min ferd fant jeg Black Marble, et band jeg følte en like stor kjærlighet til som det jeg gjorde til nettopp Stranger Things, og selv om jeg til å begynne med likte førstealbumet deres A Different Arrangement best, fant jeg etter hvert ut at også andrealbumet It's Immaterial var i stand til å sette meg i kontakt med ei helt spesifikk stemning:

Chris Stewart, hovedpersonen i Black Marble, har vel sagt i et intervju en gang at han valgte coverbildet fordi han syntes jenta på bildet så ut som noen som kanskje hører på Black Marble; hun litt rare jenta som sjeldent går ut døra, og som de andre barna kanskje er litt redde for. Jeg syns i hvert fall dette albumet har et litt mer sommerlig sound enn det førsteplata har, samtidig som det tar vare på melankolien og åttitallsinspirasjonen som var grunnen til at jeg først falt for Black Marble. For meg er dette lyden av den sommeren for lenge siden der man var litt fascinert av, og kanskje forelska i, hun mystiske jenta på den andre sida av veien, hun som man aldri så igjen verken før eller siden, og dermed hadde jeg egentlig det jeg trengte for å skrive Gullfiskene, ei novelle jeg posta i sin helhet på denne bloggen i august 2018. Den foregår ikke på åttitallet, men på nittitallet, fordi det var mer naturlig for meg, men overgangen mellom åtti- og nittitallet var mer glidende enn 1. januar 1990, og det som gjorde åttitallet til åttitallet var absolutt tilstede tidlig på nittitallet òg, særlig her i Norge hvor vi henger litt etter alle andre, haha.

(Jeg har forresten ei spilleliste men den musikken som har inspirert og inspirerer novelleprosjektet mitt, så spesielt interesserte må gjerne sjekke den ut.)

April 2019

Opplevelser: Besøk av Vibeke. Middag på Sara og kino med Martina. Tur til Teknisk museum. Bursdagsburger på Døgnvill med Vibeke, Mari, Martina og Anders. Bursdagsfest hos Mari.

Innkjøp: Okeiså egentlig hadde jeg ikke tenkt å kjøpe det nye limited edition bokssettet til Son Lux fordi det var så innmari dyrt, men jo flere bilder jeg så av det, jo mer fikk jeg lyst på det. Seriøst, disse albuma, både omslaga og sjølve platene, er KUNSTVERK. Det at det er så mye fin musikk på dem er jo også en ålreit bonus.

Og med gavekort fra Platekompaniet jeg har hatt liggende kjøpte jeg disse to av John Maus:

Oooooog jeg har omsider kjøpt meg ringer til øra! Det var meninga at jeg skulle bytte ut kulene mine med ringer noen måneder etter at jeg hadde pierca meg, men så... y'know, gikk det fire år.

TV-serie: ALTSÅ HALLOOOOOO GAME OF THRONES!!!!



Film: The Room (herregud, endelig!!), The Disaster Artist, Pet Sematary, Agnosia, Weekend og God's Own Country. Jeg har gått rundt i månedsvis og sitert The Room uten å ha sett den faktiske sammenhengende filmen; jeg har liksom bare sett massevis av YouTube-klipp. Etter å ha stått en halv evighet på venteliste på biblioteket, kan jeg nå OMSIDER slippe å føle at jeg jukser når jeg slenger ut en aldri så casual "So anyway, how's your sex life?". Jeg så forresten The Disaster Artist dagen etter – det anbefales! Og: om det finnes en offisiell trailer for The Room, veit jeg ikke hvor den er å se. Så dere får denne isteden:



Musikk: Altså herregud, TR/ST er i ferd med å ta over livet mitt. Poorly Coward er en av favorittene mine fra det nyeste albumet. Det er noe veldig Neubauten-aktig over det industrielle støypartiet i midten av låta og jeg ELSKER DET. Har også hørt en del på Susanne Sundfør i det siste – Ten Love Songs er SÅ BRAAAAA – så jeg er rett og slett så raus at gir dere begge to, jeg.

Juli 2017

Opplevelser: Jørgen og jeg var hundepassere for verdens fineste Zappa. Kafékos med Vibeke. Premierevisning av den nye Game of Thrones-sesongen på Colosseum. God mat på Habibi etterfulgt av ville tilstander på People's for å feire forlovelsen til Eirin og Eirik. Pizza på Villa Paradiso (for første gang i livet mitt fikk vi plass uten å ha reservert bord i forveien!). Hele to kinoturer med Vibeke.

Innkjøp: Mine trofaste Converse, som har vært i bruk siden vinteren 2010, har omsider blitt så slitte at hullet i sålen nå går tvers gjennom skoen, så på ett punkt på foten min er foten i direkte kontakt med underlaget når jeg har dem på - og det igjen fører til ekstremt slitte sokker som typisk blir hullete etter å ha brukt dem bare én gang med de fillete skoa. Dermed har jeg omsider kjøpt meg et nytt skopar! Syns alltid det er veldig vanskelig å finne et par ålreite allround-sko, fordi de må passe til cirka alt jeg har av klær, men samtidig ikke være kjedelige. Dessuten vil jeg ikke bruke lær, så utvalget blir dermed litt begrensa. Endte opp med å kjøpe disse veldig kule Superga-skoa, som jeg nok må bruke litt tid på å gå inn. De er én størrelse mindre enn jeg vanligvis bruker, men kipper likevel litt på hælen. Jeg må dermed knyte dem veldig stramt og ha hele sokker i, ikke tynn strømpebukse eller sokker med hull på hælen (som urovekkende mange av sokkene mine har...). Men de er sinnssykt kule.

TV-serie: Dere, nå er sesong sju av Game of Thrones i full gang, altså!!!!!



Film: Har blitt en del film denne måneden. Splice, Hannibal Rising, Control, May, Wonder Woman, Suicide Squad, Velvet Goldmine og nå sist, for to dager siden, Den andre siden av håpet. Gir dere traileren til sistnevnte, siden den snart er klar for norske kinoer, og det er en virkelig flott film som både er morsom og rørende på samme tid.



Bok: Har lest ferdig Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad nå, og jeg sitter igjen med litt blanda følelser for den. Det er veldig mange fine enkeltsetninger, og språket flyter relativt knirkefritt, men særlig mot slutten syns jeg den har en tendens til å bikke over i melodramatikk, med litt vel overpoetisk og lada dialog, pluss at alt er så innmari... beleilig. Absolutt alt av løse tråder nøstes opp, og jeg får veldig på følelsen av å lese ei konstruert fortelling, og selvfølgelig er jo alle bøker nettopp konstruerte fortellinger, men jeg foretrekker likevel at det skjules for meg som leser, jeg liker at illusjonen opprettholdes, at jeg i øyeblikket glemmer at jeg leser og trur at jeg bare opplever uten noe mellomlegg, mens det i denne boka skinner veldig imellom at det er en forfatter som sitter bak det hele og klipper og limer sammen og alt gir så ekstremt mye mening, det er ingenting som står igjen som meningsløst og etterligner meningsløsheten i det virkelige liv, men alt blir isteden symbolsk og ingenting tilfeldig. Veit ikke om dette gir mening for andre enn meg. Dessuten syns jeg karakteren Ennen blir beskrevet som en litt vel stereotyp manic pixie dream girl, noe som også blir litt... meh... for meg. Men bevares, det var mange ting ved denne romanen jeg likte godt, særlig som sagt sjølve språket. Har nå, endelig!, begynt på Ut og stjæle hester av Per Petterson, og den liker jeg foreløpig veldig godt.

Musikk: Via Welcome to Night Vale har jeg blitt introdusert for denne fine, lille sangen:

April 2016

Opplevelser: Tekstjobbing etterfulgt av indisk på Jaipur med gode skrivevenner. Var modell for Adam og Eva. Fylte tjueseks år, og spiste i den anledning på Yaya's med Jørgen, før vi så Hail, Caesar! på kino og dro videre på Perestrojka, en av Oslos kuleste barer, etter min mening. Fikk besøk av et utvalg flotte mennesker. Var i Tromsø på studiets nest siste samling. Var på skuffende bokloppis på Deichman (av en eller annen grunn solgte de ikke skjønnlitteratur) og på filmmesse på Cinemateket. Så Solaris Korrigert og Tenk om på Det Norske Teatret.



Innkjøp: Kill Bill-filmene og første og andre sesong av Breaking Bad på filmmessa. Fine titler å ha i samlinga si.

TV-serie: Game of Thrones! Endelig ny sesong! Må innrømme at jeg ikke er helt fortrolig med at dette er første sesong som kommer før boka den er basert på, noe som i praksis vil si at TV-serien fra og med nå ikke lenger er basert på bøkene, men likevel. Første episode lova veldig godt.



Spill: Final Fantasy XIII-2. Mangler bare fire fragmenter for å ha alle, og nå er jeg nesten litt lei. Like før jeg googler for å finne svaret på hvor de er og hva jeg må gjøre for å få dem.



Film: Hail, Caesar! Jeg digger Coen-humoren.



Bok: Stadig Fire hundre franske fornærmelser av Øyvind Ellenes. Jeg liker den godt, men det går sakte framover på grunn av ei eksamensinnlevering som nærmer seg med stormskritt.

Musikk: Sjur Miljeteig. Jeg begriper ikke hvorfor musikken hans til Det Norske Teatrets oppsetninger av Haugtussa og Solaris Korrigert ikke fins utgitt på noe som helst format, for meg var det kanskje nettopp musikken til begge stykkene som var det absolutt beste ved dem.

TV-serier det ikke skader å få med seg

Det har skjedd en liten revolusjon de siste ti - femten åra. Da jeg var liten, var liksom TV-serier noe som... vel, gikk på TV. Så kom sesongene ut på DVD, og nå ligger de ute på Netflix. Sjøl slutta jeg liksom aldri å kjøpe DVD'er, og merker at jeg bruker Netflix litt som et bibliotek, en arena der jeg kan teste ut om jeg liker noe eller ikke, og så kjøpe det om jeg liker det veldig godt.

Under har jeg rett og slett raska sammen ei liste over TV-serier jeg liker, i ingen spesiell rekkefølge, men bare fordi jeg veit at jeg kjenner folk som alltids leiter etter nye ting å se på. Her kan man finne (nesten?) alle anbefalingene jeg har under ett. For ordens skyld har jeg bare tatt med de TV-seriene jeg har sett alle sesongene av, eller alle de tilgjengelige sesongene.

Six Feet Under (2001 - 2005)

Dette var jeg ekstremt treig til å se. Hovedsaklig trur jeg det er fordi at da jeg så første episode for første gang for lenge, lenge siden, syntes jeg rett og slett det var kjedelig. Og jo, ja, på en måte er det jo nettopp kjedelig. I motsetning til en del andre av seriene på lista mi her, skrider det langsomt framover, drevet av knallgode dialoger, og hver episode ender sjeldent med en nervepirrende cliffhanger (altså, det skjer innimellom det òg, altså, men det er mer unntaket enn regelen). Og når man omsider har sett siste episode, blir man for alvor slått av hvor bra det er. Det handler om livet og døden, og alt det innebærer av små og store hendelser, noen viktige, noen trivielle, og noen som ved første øyekast virker trivielle, men som viser seg å være veldig viktige likevel. Helt eminente karakterer besatt av et solid skuespillerensemble.

Battlestar Galactica (2004 - 2009)

BSG har jeg forsåvidt allerede snakka ganske mye om, for eksempel her og her. Det er det en grunn til. Dette er min yndlingsTV-serie i hele verden, og jeg har ennå til gode å se noe som har engasjert og rørt meg tilsvarende mye. BSG er en sci-fi-serie som blant annet tar opp temaer innen filosofi og psykologi, i tillegg til at det altså er ekstremt spennende hele veien. Hele tida tar serien uventa og uforutsette vendinger, og i likhet med Six Feet Under over her, syns jeg sisteepisoden er enormt tilfredsstillende og bortimot perfekt (selv om mange mener motsatt). Særdeles kort fortalt handler det om en krig mellom mennesker og maskiner, og menneskene som blir nødt til å finne seg et nytt sted å bo etter at hjemverdenen deres, bestående av tolv planeter, blir bomba sønder og sammen av maskinene. En religiøst overbevist president viser til de eldgamle skriftene som snakker om Jorda, og dermed er en episk reise på tvers av universet i gang.

Firefly (2002 - 2003)

Litt på samme måten som det er Star Wars versus Star Trek, har jeg inntrykk av at det er Battlestar Galactica versus Firefly. Jeg ser egentlig ikke grunnen til det; bortsett fra at begge to tar for seg et mannskap på ferd gjennom universet, har de ganske lite til felles, både i stil, plott og innhold forøvrig. Sjøl liker jeg ikke Firefly så godt som jeg veit at veldig mange andre gjør, men det er likevel en underholdende og jovial serie med tydelig western-inspirasjon og mye humor. Det blei dessverre tatt av skjermene etter bare to sesonger, noe som er opphavet til oppfølgerfilmen Serenity, som jeg likte sånn delvis godt. Dermed er det mange interessante aspekter man ikke får muligheten til å utforske så godt som man gjerne skulle ha gjort, for eksempel syns jeg ideen om reavers er utrolig spennende.

Dexter (2006 - 2013)

Disclaimer: jeg syns fortsatt den siste episoden av Dexter er noe av det dårligste jeg har sett på ei god stund. Det er sånn det går når man skifter manusforfatter underveis. Dette er likevel verdt å se, for en del av sesongene som leder opp til slutten, er nesten helt hinsides nervepirrende. Særlig syns jeg dette gjelder sesong to, som for meg kanskje framstår som seriens sterkeste sesong. Det handler altså om Dexter, som har hatt en uimotståelig trang til å drepe helt siden han var liten. Adoptivfaren hans finner ut av denne mørke sida hans, og skjønner såpass at det ikke vil hjelpe å undertrykke det. Isteden lærer han Dexter å heller drepe de som "fortjener" det - noe som i praksis betyr andre mordere. Som voksen jobber Dexter med "blood spatter analysis" (dere veit, når man ser serier uten norsk tekst blir vokabularet deretter) for politiet, en arbeidsplass som utover i serien skal vise seg vanskelig å kombinere med den noe tvilsomme hobbyen han har på si.

Dollhouse (2009 - 2010)

Enda en TV-serie som endte opp med å bli tatt av skjermene altfor tidlig. I likhet med Firefly er denne serien skapt av Joss Whedon, som tilsynelatende aldri får lov til å fullføre noe han har begynt på. Dollhouse byr rett og slett på et utrolig spennende konsept, og tar oss med inn i en framtidsvisjon der man istedenfor å sone for kriminelle handlinger i fengsel som vanlig, heller kan velge å bli en "doll" - det vil si, få personlighet og minner midlertidig viska ut i la oss si to år, hvis det er så lenge du må sone. I denne perioden leies du ut til rike mennesker som ikke har noe bedre å bruke pengene sine på, og du får en helt ny personlighet og oppførsel for hvert menneske du leies ut til avhengig av hva de vil bruke deg til - om det så er en hushjelp eller en sexslave. Echo er en av disse dokkene, som altså blir en helt ny person hver gang hun skal ut på oppdrag. Ikke overraskende reiser serien noen uhyre interessante spørsmål om etikk og filosofi, og det er utrolig synd at det aldri blei mer enn to sesonger, for her er det definitivt mye mer interessant materiale å ta av.

Jessica Jones (2015 -)

Dette er den nyeste serien jeg har sett, og den falt veldig i smak. Til tross for en litt treig åpning eskalerer det fort, og før man veit ordet av det, tør man ikke la være å se en ny episode. Tittelkarakteren er en kvinnelig, småalkoholisert superhelt med PTSD som for tida driver sitt eget private etterforskningsfirma. Livet hennes blir imidlertid snudd oppned - igjen - når etterforskninga hennes leder henne tilbake til gamle traumer. Dette er noe så sjeldent som skikkelig feministisk superheltaction som består bechdel-testen og vel så det. Jessica har en fysisk styrke langt utover det normale, men hun er en kompleks nok karakter til at hun både er sårbar og tøff i trynet på én og samme gang. Dessuten inneholder denne serien en av de beste TV-skurkene jeg har sett på lenge, skremmende godt portrettert av David Tennant. Karakteren hans har evnen til å kontrollere andre bare ved å gi en kommando, noe som blir grunnlaget for en del uhyggelig tematikk - jeg anbefaler i den anledning dette som lesestoff, men vær obs på at det kan inneholde spoilere. Ny sesong skal forøvrig komme i løpet av 2016!

Lost (2004 - 2010)

Lost er vel kanskje mest kjent som den serien alle så på mens sesong én og to gikk på norske TV-skjermer, men som mista seere ettert hvert som nye sesonger dukka opp, og da den siste sesongen var i full gang, hadde alle omtrent fortrengt hele greia. Men jeg har faktisk sett alt, og jeg kan love at det faktisk tar seg opp igjen! Men altså ja, sesong én og to er definitivt de beste, de er egentlig helt rå uavhengig av alt, men så daler det litt, og i sesong fire eller så er man dritt lei fordi ingenting av det rare man ville vite svaret på i de første sesongene har blitt besvart ennå. Og det er her, skjønner dere, at man bare må akseptere at ja vel. Dette har nå blitt en helt annen type serie enn hva det begynte som, og kanskje får vi ikke svaret på noen ting. Og med én gang man har kommet til denne annerkjennelsen, kan man begynne å nyte det igjen, og finne ut at den siste sesongen ikke er så gæren. Riktignok begynte det med at ei gruppe overlevende etter en flystyrt prøvde så godt de kunne å overleve på ei øde øy, og gikk etter hvert over til å handle om nesten alt mulig annet mellom himmel og jord, men så lenge man ikke forventer at de første og de siste sesongene omtrent skal ha noe til felles i det hele tatt, ja, så er det ikke så ille, altså.

Orange Is the New Black (2013 -)

Når det gjelder karakterer er sannsynligvis OITNB noe av det beste jeg noen gang har vært borti. Makan til velskrevne og velspilte karakterer, altså! Syns ofte det er sånn generelt i filmer og TV-serier at hovedpersonene gjerne er ganske godt utarbeida, mens bikarakterene opptrer nærmest som kulisser i bakgrunnen. Ikke her, nei! Alle har de sin historie og sitt breie personlighetsspekter, og nesten ingen er sånn som man først antok. Det handler altså om Piper, ei ung, nyforlova kvinne med tilværelsen tilsynelatende i vater som må i fengsel for noe hun gjorde for ti år siden. Og det er i det hele tatt duka for gripende historiefortelling, mye varm humor og en god del helt fantastiske dialoger i et komidrama som bare blir bedre og bedre for hver episode man ser. Seriøst, manuset her er så forbanna bra at jeg bytter på å bare sitte og nyte det, og å være misunnelig fordi det ikke er jeg som har skrevet det.

Game of Thrones (2011 -)

Og snakk om karakterer - GoT er noe så sjeldent som et mektig fantasy-epos der det ikke er noe "det gode mot det onde", fordi ingen verken er gode eller onde. Ikke er det så mye magi og alver og trollmenn heller, noen drager er det riktignok, men mest av alt er dette avansert politikk og forvrengte sosiale relasjoner i et beinhardt samfunn. Og for noen skuespillerprestasjoner, dere! Første sesong syntes jeg var litt langsom, og ikke minst var det utrolig mye å sette seg inn i, mange person- og stedsnavn å holde styr på. Jeg var derimot fullstendig hekta etter sesong én, og det var jo også etter å ha sett hele at jeg skjønte at første sesong nærmest bare er ei lang innledning til det som er den egentlig handlinga, og i ettertid er jeg veldig glad for det, for i de neste sesongene begynner det å gå fort og hardt for seg. Man kan vel ikke unngå å ha fått med seg kritikken GoT har møtt når det gjelder voldsskildringene i serien (har ingen linker sånn on top of my head, men et kjapt Google-søk vil kunne fikse biffen), og det skal jeg ikke gå så nøye inn på. Men noe av det går ut på at det utøves unødvendig mye vold mot kvinner, og det kan man jo være enig eller uenig i, men saken er like fullt den at noen av de sterkeste kvinnelige TV-karakterene akkurat nå, fins nettopp i GoT (og i OITNB, da, så klart).

Breaking Bad (2008 - 2013)

Dette er en av de seriene på lista mi som er blant de mest spennende, i den betydning at man nærmest blir tvunget til å sitte ytterst på sofakanten hele tida - fordi herregud, tenk på hva som kan skje om man lener seg godt tilbake, liksom. Ganske heftig dramaturgi på gang, med andre ord. Handlingsmessig minner det meg faktisk litt om Dexter - og med dét sagt, så er siste episode av Breaking Bad alt det jeg føler at siste episode av Dexter burde ha vært. Det handler om Walter White, som er kjemilærer på videregående, og som blir diagnosert med uhelbredelig kreft. For å sikre familien sin økonomisk etter sin død, bruker han kjemikunnskapene sine til å lage den reineste metamfetaminenen på markedet - og sånt blir det et helsikes forrykende drama av. Hovedrolleinnehaver Bryan Cranston gjør en usedvanlig imponerende rolle.

The Walking Dead (2010 -)

(Breaking Dead? Walking Bad? Nu vel.) I all beskjedenhet tør jeg påstå at jeg er drittøff når jeg ser TV og film. Det er nesten problematisk, fordi når jeg ser skrekkfilm, for eksempel, så har jeg jo lyst til å bli i væffal litt skremt, men jeg blir det nesten aldri. Along came første episode av Walking Dead. Herregud, det er godt mulig Walking Dead-piloten er den beste piloten jeg har sett av noen TV-serie noen gang. Jeg har aldri blitt så vettaskremt av noe innen TV-mediet i hele mitt liv, og veit du hva? Det er ikke engang noe musikk i løpet av piloten som kan bidra til stemninga, den klarer helt fint på egen hånd å skremme meg fra sans og samling. Det var ikke snakk om å tørre å gå og legge seg etter å ha sett første episode, så jeg trur faktisk jeg så ferdig hele første sesong på én kveld - jeg turte jo ikke annet. Altså, sheriff Rick våkner på sjukehuset fra en koma han har vært i etter at han blei skutt for noen uker siden - for bare å oppdage at verden har blitt en ganske annen siden sist. Et virus som omgjør mennesker til levende døde har spredd seg i rekordfart, og nå må Rick, uten annet enn det han står og går i, prøve å finne igjen kona og sønnen sin. 

Twin Peaks (1990 - 1991)

Tenk at det fakisk skal komme ny sesong av Twin Peaks i 2017! Shit, det blir bra. Twin Peaks var nok noe av det rareste og uhyggeligste som gikk på TV på nittitallet, og nyter den dag i dag kultstatus for veldig mange fans over hele verden. Tenåringsjenta Laura Palmer blir funnet drept i den søvnige småbyen Twin Peaks, og den eksentriske FBI-etterforskeren Dale Cooper ankommer samfunnet for å etterforske drapet. Her er det duka for mysterier av en annen verden, mellommenneskelig drama, en av de mest ikoniske TV-badguyene noen gang og massevis av helt absurd humor. Noe av det kanskje mest interessante med Twin Peaks, er at de skumleste elementene ikke er direkte knytta opp mot de uttalt skumle hendelsene. Isteden har de heller å gjøre med det rare, det man ikke klarer å forstå, stemningene, og nesten uten at man skjønner hvorfor, er et rom med sjakkrutete gulv og røde fløyelsgardiner det mest creepy i en serie som helt konkret handler om noe så avskyelig som mordet på ei ung jente. 

Flight of the Conchords (2007 - 2009)

En av de morsomste TV-seriene som noen gang er lagd fins dessverre bare i to sesonger. Vi følger new zealandske Bret og Jemaine, som til sammen er tomannsbandet Flight of the Conchords, og deres forsøk på å make it in America - rettere sagt New York. Med på moroa er også manageren deres Murray, som egentlig jobber i den new zealandske ambassaden, og deres eneste fan Mel, som til gjengjeld nesten plager livsskiten ut av dem. Og jeg må innrømme at jeg syns få komiserier er morsomme i det hele tatt, men dette er morsomt. Omtrent alle replikkene er skikkelig sitatverdige, og et stort flertall av situasjonene de havner oppi blir liksom bare klassiske Bret og Jemaine-øyeblikk med én gang. Jeg syns det er veldig vanskelig å beskrive åssen noe er morsomt, så bare stol på meg når jeg sier at det er verdt å se. Eventuelt søk det opp på YouTube, det er så mye gull at man omtrent ikke veit hvor man skal begynne engang.

Black Books (2000 - 2004)

Vi fortsetter i den morsomme enden av skalaen. Black Books er faktisk like morsomt som Flight of the Conchords. Riktignok med en veldig plagsom latterboks, og den latterboksen brukte jeg lang tid på å vende meg til, og jeg kan bare ikke forstå hvorfor man legger på noe sånt i det hele tatt, men uansett, når jeg først hadde vendt meg til den, så skjønte jeg hvor brilliant dette er. Vi møter Bernard Black, den mest ukoselige bokhandleren noensinne, og den underkua regnskapsføreren hans Manny. Innimellom kommer også Fran fra en butikk rett i nærheten innom for å røyke og skravle, og sammen utgjør de et dysfunksjonelt trekløver av verste sort. I likhet med FotC er det mange øyeblikkelig klassiske situasjoner her, ikke minst de som involverer Bernard som prøver å jage vekk kunder på etter hvert ganske kreative måter. "I'm a prostitute robot from the future!" har forøvrig blitt min catchphrase.

The IT Crowd (2006 - 2013)

Men det stopper ikke der! Totalt veit jeg om tre TV-serier som faktisk får meg til å le, og The IT Crowd er den siste av de tre. Mye av humoren er av den samme typen som i Black Books, noe som ikke er veldig rart, med tanke på at Graham Linehan har skrevet begge. Settinga er derimot en ganske annen. I kjelleren til et firma ved navn Reynold Industries holder IT-avdelinga deres til. Her jobber Roy og Moss, to på hver sin måte sosialt utilpasse nerder. En vakker dag ankommer plutselig Jen, den nyansatte avdelingssjefen, og hun er deres rake motsetning: sosial og ekstrovert og en menneskekjenner, men hun kan til gjengjeld ingen verdens ting om data. Hennes inntog i kjelleravdelinga setter i gang en rekke crazy hendelser, og Moss står for noen av de mest ubetalelige replikkene noen gang vist på TV.

Trivialiteter

Jeg har vært sjuk så lenge nå at jeg føler at samfunnet har gått forbi meg, men for hva det er verdt, kan jeg gi dere ei oppdatering på hva som skjer på denne kanten. Dere veit, så kanskje jeg kan få ei oppdatering på hva som skjer der ute i verden til gjengjeld.

Dere, se på denne her:

Det er en superfantastisk lysgirlandersak som gjør at jeg får lyst til å ha et stort, magisk hus med en enorm hage, der folk kan grille og klatre i trærne og spille konserter, og når det blir mørkt, vil denne og ildfluene lyse opp hele natta. Det er forøvrig ikke bare lysgirlanderen som gjør at jeg vil ha det store, magiske huset, jeg har hatt lyst på det i veldig mange år nå, men denne er jo en fin, hva heter det på norsk, addition til den drømmen.

For noen av penga jeg fikk til jul, kjøpte jeg to nye plagg. Jeg bruker jo aldri penger på klær, så når det først dukker opp noe så til de grader fabelaktig, syns jeg det er lov:

Kattepuser! Kattepuser og iiiiiis!!!

Beklager gult lys på det siste bildet, men taklampe.

Og så må jeg dele Marko med dere. Jeg må faktisk bare. Nyttårsaften i år feira vi hos Eirin og Eirik, og det var de som introduserte oss. Marko er en finsk, arbeidsledig mann i sin beste alder, som i denne videoen koker kaffe. Jeg lo til ansiktet mitt gjorde vondt.




Og utover det, har jeg endelig blitt hekta på Game of Thrones, jeg som alle andre, og så har jeg - faktisk - fått min scifiskeptiske kjæreste til å se på Battlestar Galactica. Jeg er ganske flink.

Nå vil jeg bare bli frisk.