Jeg er veldig klar over at jeg nesten ikke skriver noe her lenger. Jeg har ikke noe å si, har ikke lyst til å si eller gjøre noe. Og når folk spør hvorfor, svarer jeg at det er fordi jeg er så hinsides lei av av å få standardavslag fra forlag. Og da virker det som at de blir letta; heldigvis er det ikke noe ordentlig jeg er lei meg for, det er ikke det at jeg er ensom eller noe sånt, heldigvis er jeg bare litt betutta fordi jeg får nei fra forlag, men det er jo bare å ikke gi opp, å fortsette å skrive, bedre lykke neste gang.
Det er bare det at jeg er så sinnssykt lei av å ikke gi opp. Jeg har ikke gitt opp i sånn rundt femten år nå og begynner å bli ekstremt sliten av å ikke gi opp. Det er ikke som at dette er første gangen det skjer, liksom, jeg klarer ikke å trekke på skuldrene og tenke at livet går videre når jeg har investert hele livet mitt, inkludert tre år med høyere utdanning, i dette her. På et punkt mot slutten av tenåra eller begynnelsen av tjueåra bestemte jeg meg for at det skulle være litteratur eller ingenting, fordi selv om jeg hadde flere interesser, var det ingenting av det jeg var så god i som nettopp skriving. Og tilsynelatende var alle rundt meg enige om at jeg var god til å skrive òg! Men hva om man, i en alder av trettito år, innser at man har satsa alt på ett kort, og så leder ikke det kortet noen vei. Kanskje om jeg faktisk hadde satsa annerledes for ti år siden, at jeg kunne ha vært i en annen situasjon nå enn avhengig av Nav og nødt til å snu oppned på døgnrytmen min fordi jeg ikke har penger til å vaske klær på dagtid.
For noen dager siden møtte jeg noen av skrivevennene mine fra forfatterstudiet i Tromsø. De forstod frustrasjonen min, men innså samtidig at utgangspunkta våre var forskjellige. Som Maria sa; hun syntes det var gøy å skrive, men hun elska uansett jobben sin. Jeg har inntrykk av at de fleste som skriver har det litt på samme måten; de har uansett liv, familier, venner, jobber og interesser utafor skrivinga, men det har ikke jeg. De jobbene jeg har hatt, har jeg utelukkende hatt for å tjene nok penger til å kunne skrive. Jeg har lagt opp livet mitt rundt skrivinga, skriving har aldri vært en artig hobby for meg, det har alltid vært liv eller død. Folk som forteller meg at jeg ikke må gi opp, mener selvfølgelig godt, men de skjønner ikke hva jeg mener. Jeg kjenner meg mer igjen i det transpersoner forteller om opplevelsene sine før de kunne få være seg sjøl, enn den til de fleste skrivende. Det handler ikke om at jeg blir lei meg fordi et forlag ikke syns jeg er god nok, men at jeg blir hindra i å være meg sjøl. Skriving er ikke en hobby for meg, det er identiteten min. Eller som en av de få skrivende der ute som ser ut til å ha hatt det på samme måten sa da han gjesta Litteraturhuset i januar:
Jeg kan helt ærlig ikke huske å ha hatt det så ille som jeg har det nå. Før når jeg har fått avslag, har jeg alltid allerede vært i gang med et nytt prosjekt, et prosjekt jeg uansett hadde bedre tru på. Det er ikke tilfellet nå. Jeg skreiv én roman, som jeg fikk høre at var for stor, hadde for mye stoff og pekte i alle mulige retninger, så jeg tok det til meg og skreiv en ny roman, men denne gangen fikk jeg høre at det var for lite av alt det den første hadde for mye av. Så jeg bestemte meg for så skrive noveller, siden jeg åpenbart ikke fikk til romaner. Og tilsynelatende får jeg ikke til noveller heller, til tross for tilbakemeldinger underveis på at dette virker å være ideelt for meg, at novellene mine virker ferdige og helstøpte, solide. Til tross for at jeg blei oppfordra av en redaktør i Gyldendal til å sende dem novellene mine. Jepp, også sistnevnte førte til et standardavslag. Akkurat dét var det avslaget som såra meg mest, så jeg sendte denne mailen tilbake (klikk på bildet for leselig størrelse):
Jeg har ikke fått svar på den. Fordi ingen syns at bitre, forsmådde forfatterspirer er det spor sjarmerende. Da jeg altså møtte skrivevennene mine for litt siden, sa Jo Mikkel at ingen psykologer har lyst til å høre på noe av dette, for det virker jo ikke som at dette er en ordentlig grunn til å være deprimert. Til og med i min egen journal fra DPS er dette nevnt i et litt nedlatende ordlag, og jeg skjønner jo åssen det kan virke for noen som ikke sjøl driver med noe kreativt. Det virker sutrete, som om jeg mener jeg er så god at jeg har krav på å bli gitt ut og anerkjent, og når det ikke skjer, begynner jeg å surmule. Som om det ikke er mange andre der ute som også drømmer om å være forfatter, som drømmer om å kunne leve av hobbyen sin, som om det er noe annet enn en luksus å kunne bli utgitt på et stort forlag, som om jeg er så vant til å få alt jeg vil ha servert på sølvfat at når jeg møter motstand, innbiller jeg meg at jeg er deprimert.
Jeg skjønner åssen alt dette høres ut.
Men de fleste som "drømmer om å bli forfatter", gjør nettopp det: drømmer om å bli forfatter. De fleste som drømmer om å bli forfatter har ikke lagt opp hele livet sitt rundt nettopp dette ene målet, og utelukkende dette ene målet. De fleste som drømmer om å bli forfatter blir ikke værende i en jobb de hater i mange år fordi den gir dem friheten de trenger til å skrive. De fleste som drømmer om å bli forfatter klarer å finne en måte å være lykkelig på også om de ikke skulle bli forfatter. De færreste som drømmer om å bli forfatter vil heller dø enn å ikke være forfatter.
Jo Mikkel sa at han hadde tatt et valg om å ikke bli en sånn bitter ikke-forfatter som begynner å hate å skrive, som ikke lenger klarer å lese uten å sammenligne sin egen skriving med boka man leser, som ikke klarer å glede seg på andres vegne fordi man er sjalu. Og jeg skulle ønske jeg også bare kunne velge det, for jeg hater virkelig den personen jeg er, eller den personen jeg har blitt, selv om jeg egentlig trur jeg alltid har vært sånn.
Og greia med standardavslag er jo at jeg ikke engang veit hva jeg gjør feil! Jeg syns i all oppriktighet jeg skriver bra. Jeg trur ingen av novellene mine er perfekte, men jeg syns de er gode nok til å fungere som et utgangspunkt til å skrive noe det er verdt å lese. Selvfølgelig er det ingen forlag som skylder meg noe som helst, men jeg klarer bare ikke å forstå misforholdet mellom det forfattere, medstudenter og redaktører forteller meg og det at jeg bare får standardavslag. Jeg trur ikke at folk ljuger når de sier til meg at jeg er god, at det er en større ro i novellene mine enn i romanene mine, at jeg er inne på noe. Så hva er det da? Er det dét at jeg ikke allerede er et kjent navn, at jeg ikke allerede har jobba som journalist i ei landsdekkende avis i flere år, at jeg er for keitete og innadvendt, at jeg ikke kjenner de riktige folka?
Jeg trur alt dette egentlig bare var en veldig omstendelig måte å unnskylde det at jeg omtrent ikke blogger lenger på. Blogginga er ikke det eneste jeg ikke har motivasjon til, jeg har ikke motivasjon til noe som helst. Jeg tviholder på rutinene mine fordi akkurat nå er de det eneste jeg har. Tanken på at hele livet mitt har leda opp til ingenting er ikke til å holde ut. Og uansett hva veilederen min i Nav ser ut til å mene, er det ikke mulig for meg å kanalisere denne lidenskapen over i noe annet. Nei, jeg kan ikke legge bort skrivinga og bli kunderådgiver i et reisebyrå isteden. Kanskje andre kan det, men det kan ikke jeg. Folk må slutte å behandle meg som om jeg var et normalt menneske, for det er jeg ikke.
Og selv om det kanskje kan virke sånn ut fra at jeg nå har brukt mange timer på å skrive om hvor fælt jeg syns jeg har det, liker jeg ikke at folk syns synd på meg, så det er ikke dét jeg er ute etter. Jeg veit egentlig ikke hva det er jeg er ute etter. Som sagt er vel dette ment som ei forklaring mer enn noe annet. Jeg beklager at jeg ikke klarer å være glad.
