Og kanskje det er der jeg skal begynne. Med hjernen min som hopper fram og tilbake. Jeg hinta så vidt til det i dette innlegget, men da jeg var til utredning på DPS konkluderte de med at jeg ikke hadde ADHD til tross for at jeg oppfylte alle kriteriene til en ADHD-diagnose, fordi de mente at symptomene jeg hadde på ADHD kunne forklares med Asperger syndrom. Jeg har i etterkant snakka med venner om dette (og jeg fikk også ei melding av noen som hadde lest blogginnlegget), og det er veldig høy korrelasjon mellom ADHD og autismespekteret. Så jeg har bedt legen om ny utredning for ADHD, og nå har jeg blitt henvist til nevropsykolog nettopp for å finne ut om jeg kan ha ADHD. Faktisk kjenner jeg meg mye mer igjen i kombinasjonen ADHD og Asperger enn bare Asperger, for eksempel i det at jeg har en enorm utforskertrang og et stort eventyrinstinkt, samtidig som forandringer skremmer meg hinsides mye, så jeg blir sittende fast i inerti der jeg kjeder meg og føler meg utilfreds fordi jeg vil så mye mer alltid, men rutinebrudd skaper så mye angst for meg at jeg blir handlingslamma. Jeg har ikke fått svar på henvisninga ennå, men mitt største ønske er helt ærlig å kunne få medisiner som kan hjelpe meg med å takle hverdagen, for per akkurat nå er det liksom ingenting å hente hos helsevesenet, fordi "autisme ikke kan kureres", og det skjønner jeg jo, men jeg sliter jo likevel, liksom?? Jeg har på en måte bare fått en diagnose og så en implisitt beskjed om å finne ut av resten sjøl, men selv om jeg nå har fått ei forklaring, er jeg jo ikke på magisk vis i bedre stand til å håndtere alt av angst, depresjoner, tvangstanker og konsentrasjonsvansker.
Konsentrasjonsvanskene mine, og vanskene mine med eksekutive funksjoner, har – kanskje overraskende nok – vist seg å være den største utfordringa mi når det gjelder aerial hoops. Dere veit, det som jeg snakka så vidt om her.
Og det er veldig gøy, altså! Aerial hoops, mener jeg, ikke konsentrasjonsvansker og vansker med eksekutive funksjoner. På en måte føles det veldig som at det er akkurat denne typen fysisk aktivitet kroppen min er utvikla for å drive med, men hjernen protesterer litt. Jeg har nå gjennomført det seks uker lange introduksjonskurset, og bildet er tatt på den siste dagen der, og jeg har gått videre til viderekomment nivå, men det jeg sliter mest med er altså ikke den fysiske biten, men den mentale. Og på nivå to er det større fokus på en sammenhengende rutine heller enn enkeltmoves, som vi dreiv mest med på introkurset. Og én ting er å se åssen treneren gjør det, men en annen ting er å så sjøl gå opp i ringen og huske i hvilken rekkefølge hvilket bein skulle hvor og så videre. Dessuten ser jo ting helt annerledes ut når man henger opp ned etter beina i en ring, kontra når man står på bakken og ser noen gjøre det samme. Og på introkurset var vi fem deltagere og det var seks ringer, mens på nivå to er vi tolv deltagere og det er fortsatt seks ringer. Ikke noe stort problem å dele en ring i utgangspunktet, men jeg er nok litt for vant til at treneren på introkurset så med én gang at jeg hadde problemer og kom bort for å hjelpe, mens nå er det naturlig nok litt flere som kniver om oppmerksomheten hennes. Forhåpentligvis er også dette ting som kommer til å bli bedre etter hvert som jeg lærer mer, for noe nevroplastisitet har da også jeg, men det bare føles litt kjipt å vite at hjernen min står i veien for noe jeg egentlig er fysisk i stand til.
En kjip ting som har skjedd: TR/ST-konserten som blei utsatt først én gang, og så én gang til på grunn av korona, og som jeg hadde gleda meg til i over to år, blei avlyst bare noen få uker før den egentlig skulle vært. Hele Europaturneen blei avlyst bare ei ukes tid før den skulle begynne, uten forklaring, unnskyldning eller i det hele tatt en vedkjennelse fra hovedpersonen, og akkurat dét er liksom det som skuffer meg mest. Liksom, jeg skjønner at ting kan skje, og jeg hadde ikke trengt mye, men på sosiale medier har han bare snakka om hvor mye han gleder seg til å spille konsertene sine i Amerika uten å nevne den avlyste Europaturneen med et ord. Jeg veit jeg er veldig bitter nå, men jeg syns faktisk den europeiske fanbasen fortjener bedre enn dette. Og her er en liten hemmelighet: jeg har drevet og tenkt på om dette kanskje er min egen feil fordi jeg de siste månedene har begynt å lefle med kaosmagi. Jeg har blitt advart om at man nettopp ikke bør lefle med kaosmagi; hvis man ikke veit hva man driver med, kan det ende opp med å backfire skikkelig. Og jeg veit ikke hvor mye jeg har snakka om det på denne bloggen før, men jeg klarer nesten aldri å glede meg til noe uten å også grue meg til det, bare fordi noe jeg gleder meg helt sinnssykt mye til nødvendigvis medfører en hel masse stress. Det blir rett og slett veldig mye som står på spill for meg, og derfor er jeg redd for at denne negative energien jeg har akkumulert har manifestert seg på denne måten. En liten del av meg, som jeg kanskje har trudd at var mindre enn den egentlig var, håpa konserten skulle bli avlyst sånn at jeg kunne gå tilbake til en behagelig stressfri tilværelse der lite står på spill, fordi comfortably numb er den mest lettvinte måten å være komfortabel på. Og hvis du akkurat nå tenker at det er lite sannsynlig at mine personlige tanker skal ha vært nok til å virke inn på en hel Europaturné der de ansvarlige ikke engang veit at jeg fins, så vil jeg bare si at 1. det er mer enn personlige tanker, for jeg skreiv dem ned i dagboka mi og ga dem dermed større kraft, og 2. objektiv virkelighet fins ikke. Og jeg anser meg ikke som en overtroisk person, og nettopp derfor er det kaosmagi virker så innmari besnærende på meg: det er tanken om at ingenting har noen iboende, objektiv kraft, men symboler, skikkelser og gjenstander kan tilføres kraft gjennom folk som trur på dem.
Men mer om det en annen gang. Kanskje. Hvis det er stemning for det.
En annen kjip ting som har skjedd: jeg kom ikke inn på tredjeåret på forfatterstudiet i Tromsø. Jeg syntes det var en sinnssykt tøff beskjed å få, særlig fordi at sist gang jeg søkte der, kom jeg i det minste på venteliste. Jeg liker jo å tru at jeg har utvikla meg til det bedre som skribent, liksom, men nå fikk jeg bare en kort standardbeskjed om at jeg ikke var kvalifisert. Jeg kom for den saks skyld heller ikke inn på Gyldendals skriveskole, dog med et litt hyggeligere avslag:
Jeg er på en måte litt lei av å få høre hvor god jeg er til å skrive, men akkurat ikke god nok, som jeg har inntrykk av at ofte er tilfellet, men det er kanskje uansett verdt å sende dem resten av novellene jeg sitter på. Og jeg veit jeg høres sutrete ut, jeg er bare så lei av å få masse ros for skrivinga mi som ikke fører noen vei. Hvis jeg er så god som så mange skal ha det til, hvorfor ikke bare gi ut tekstene mine, liksom. Jeg er så avsindig lei av å ikke være forfatter. Skriving er den viktigste delen av identiteten min, og selv om de mener det godt, blir jeg litt irritert når folk ber meg om å ikke ta avslag personlig. Det er jo teksten din de snakker om, sier de, ikke deg. Vel, nå er jeg en sånn rar person som heller vil at det skal være meg enn teksten min, så den typen oppmuntring funker ikke på meg. Jeg vil heller at folk skal like teksten min enn personligheten min. Det er viktigere for meg å være en god skribent enn å være en god person.
Men altså, jeg skal ta oppfordringa deres på alvor, altså. Ikke bekymre dere for dét.
En fin ting som, tross alt, har skjedd: jeg har nå, takket være Lars, den fineste hårfargen jeg noen gang har hatt. Endelig har jeg intergalaktisk hår! Endelig speiler håret mitt sånn som innsida av hjernen min ser ut til enhver tid!
Kanskje dere til og med får bilder med bedre kvalitet en gang om jeg føler for det.
Ut i fra det jeg har lest om ADHD og Asperger tror jeg også at det er ganske mange som har begge deler og jeg håper du finner ordentlig ut av ting for jeg skjønner at å ha noe man kan ta medisiner for hadde vært ganske mye mer nyttig enn noe man bare må finne ut av alene basically. Lykke til med å finne mer ut av Aerial Hoops og yay for nytt og skikkelig kult hår. Og det du skriver om kaosmagi minner meg litt om greia mi med at jeg av og til går bevisst inn for å grue meg for ting fordi det da blir noe som går bra nettopp fordi jeg gruet meg unødvendig. Jeg anser ikke meg selv som en veldig overtroisk person heller, men akkurat denne "må bekymre seg for at det skal være unødvendig å bekymre seg"-tanken, så vel som "bank i bordet" og at jeg er helt sikker på at jeg jinxer meg selv hvis jeg sier at jeg tror jeg kommer til å vinne i Yatzy når jeg og moren min har et par kast hver igjen, er jeg veldig overtroisk på.
SvarSlettSyns det er helt uforståelig at du ikke kom inn på skrivestudiene du søkte på for du er en av de flinkeste skribentene jeg kjenner og jeg skulle ønske de skjønte at om det er noen som hadde brukt muligheten for alt det er verdt, så er det deg. De er veldig teite og jeg heier på deg!
Tusen takk! Avslaga var ganske tunge å få, men det er en liten trøst i å vite at Gyldendal syns jeg skriver bra, hvert fall.
Slett