Tidligere episoder fins her.
Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.
Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv.
Det lå en trykkende stillhet mellom ekteparet McLurv. Sonny og Theresa hadde måttet dra på skolen, så nå var det bare Albertine og Peter i rommet. Albertine trippet rastløst med de flate skoene og håpet at denne mannen som lå foran henne, fremmed i hvit sykehusskjorte og sterilt sengetøy, skulle si noe som kunne minne henne på hvordan det var å kjenne ham.
Kvelden i forveien hadde han fått et hjerteattakk, noe som heldigvis hadde gått bra. Legene snakket om stress og høyt blodtrykk, og hadde spurt om det var mye å gjøre på jobben for ham. Albertine hadde trukket på skuldrene. Hun ante ikke. Lønningene til Peter kom i rykk og napp, og man skulle nesten tro det ikke var aksjer han meglet i det hele tatt. Nå stirret han livløst ut i det grellgrønne rommet.
”Hvordan har du det?” spurte Albertine omsider. Stemmen spraket som en gammel høyttaler i det ellers lydløse rommet der Peter var den eneste pasienten.
”Bra”, sa Peter trett.
Og hva nå? Det gikk opp for Albertine at det var så lenge siden hun hadde startet en samtale med sin mann med ”hvordan har du det?” at hun helt hadde glemt hvordan hun skulle følge opp.
”Er det mye å gjøre på jobben for tiden?” spurte hun videre, mest for å ha noe å si.
”Mhm. Kjempemye”, lød svaret fra Peter, og det var tydelig at han mistrivdes i denne dialogen like mye som hva konen hans gjorde.
”Det var nok derfor du fikk hjerteattakket”, konkluderte Albertine, og Peter samtykket med et nytt ”Mhm.”
Det ble stille enda en stund. Peter lukket øynene. Sov han?
De furete linjene i ansiktet hans hadde blitt tydeligere nå. Det var sjelden hun tok seg tid til å studere ansiktet hans som nå, men nå som hun virkelig gikk inn for det, var det lett å se hvor brått gammel han hadde blitt. Den brune hårmanken var blitt blassere og tynnere siden sist hun hadde strøket fingrene gjennom det – og når var det, egentlig? Hun kunne ikke huske. Det var allerede over tjue år siden de hadde giftet seg. Hva hadde skjedd på de årene? Hvordan hadde øyeblikkene blitt borte? Hva hadde egentlig blitt borte? Hvorfor kjente hun ikke igjen ham hun en gang hadde inngått ekteskap med der han lå, eldet og svøpt i hvitt?
Tankegangen hennes ble avbrutt av at noen banket på døren. Peter glippet med øynene av lyden, og snudde hodet langsomt mot kilden.
En lege tittet inn i rommet.
”Det har kommet mer besøk til deg”, sa han, ”vil du ta imot? En Stella Sirkelsneip.”
Albertine rynket på nesen av navnet. Hvem var så dette?
Hun ble ikke mindre skeptisk da hun så hvordan denne fremmede kvinnen så ut. Da hun kom inn i rommet, var det på høyhælte, sølvfargede sandaler, i kort skjørt og singlet. Hun kjente henne igjen fra den gangen i Lunisand vel for cirka en uke siden. Hun hadde vært like mistenksom da, og Peter hadde ikke greid å se andre steder enn på kløften hennes.
”Beklager hvis jeg forstyrrer”, sa hun tynt, men Albertine gjorde ikke noe forsøk på å løfte øyebrynene.
På tynne ben vaklet hun inn i rommet. Hun så om mulig enda mer malplassert ut mot de spygrønne veggene enn hva Peter i sengen gjorde, og beveget seg som om hun var redd gulvet skulle knuse under henne hvert øyeblikk.
Etter kort tid var hun borte ved sengen. Peter glante tomt opp på henne, mens Albertine skulte.
Hun kremtet en gang, før hun begynte: ”Du kjenner ikke meg, men jeg trur du har møtt på mannen min, Jølle…”
”Hvem er hun?” avbrøt Albertine og så på Peter. Peter svarte ikke, og tok heller ikke blikket fra den ukjente kvinnen, og tillot henne dermed å snakke videre.
”Jeg har uansett kommet for å be om unnskyldning på hans vegne. Jeg veit hva han holdt på med, og… Vel, for å si det sånn, det var ikke særlig realt gjort. Jeg har aldri vært med på noe av det. Om noe godt skal ha kommet ut av denne tragiske hendelsen, så må det være at han i det minste forhåpentligvis har fått en lærepenge.” Stemmen hennes var forholdsvis mørk, og litt ru.
”Jølle, er han…” Albertines stemme døde bort, men hun fikk i det minste oppmerksomheten både til Peter og denne Stella. Hun begynte på nytt: ”Jølle, er han en arbeidskollega av deg, Peter?”
”Ja, du kan vel…”
”De pleide å spille poker nede på det lokale kasinoet sammen.” Stella avbrøt Peter før han fikk løyet ferdig, og høstet med dette sjokkerte blikk fra begge partene av ekteparet.
”Mannen min spiller da aldeles ikke om penger!” fnøs Albertine påståelig, men et tvilende frø hadde blitt plantet i sinnet hennes.
”Beklager, men jeg trudde du visste det?” Stella så uforstående fra Peter til Albertine.
”Det, hehe…” Peter gjorde et mislykket forsøk på å le midt inne i setningen, ”det har nok hendt at jeg har kjedet meg litt etter jobben og tatt noen runder, ja, men aldri noe stort.”
Stellas ansiktsuttrykk etter dette var umulig å tolke, men det at Peter smilte så overbevisende han bare kunne opp mot Albertine, hadde motsatt effekt hos henne.
Før hun rakk å si eller spørre noe mer, derimot, hadde Stella spurt henne: ”Fru McLurv, er det i orden for Dem om jeg snakker med Deres mann… på tomannshånd? Jeg trur det er noe viktig han bør si Dem.”
Albertine rakk å tenke hvor upassende det lød med det upåklagelig høflige ordvalget blandet med den heslige Lunisand-dialekten, før hun trakk på skuldrene, spilte uanfektet av mystisismen hun ikke fikk ta del i, og stilte seg ute på gangen.
Tilbake i rommet lå fortsatt Peter hjelpeløs blant bleke lakener og bevitnet hvordan Jølles ikke så rent lite attraktive kone fant en stol og dro den inntil sengekanten. Dermed satte hun seg ned med et dystert ansiktsuttrykk. De lange, velpleide neglene glinset i taklampen der hun fiklet med et sølvarmbånd hun hadde på seg.
Endelig så hun likevel opp. Det var med et litt trist smil om de fyldige leppene.
”Mannen min, Jølle… Vel, han har veldig god kontakt med borgermester Jonas. Han har utnytta denne kontakta til å grave fram informasjon om deg, og funnet ut at du er en arbeidsledig aksjemegler. Ehm…”
Hun tok en pause da hun fikk se Peters ansiktsuttrykk. Hudfargen hans hadde gradvis begynt å gå i ett med den antiseptiske puten han lå på, og han kjente det selv. Det var som om blodet hans fordampet, og han lå igjen som et uttørret spøkelse.
”Snakk… videre”, ba han omsider Stella, og stemmen var ikke annet enn vissent løv.
Stella pustet dypt inn, men fortsatte: ”Du skjuler det for henne, ikke sant? For kona di? Du er flau over at di eneste inntekt kommer fra pengespill?”
Peter greide ikke å snakke. Han hadde aldri tenkt på det slik, men… her satt altså et ukjent kvinnfolk og sa sannheten, så forsiktig og skånsomt som bare mulig. Hvorfor sved det likevel som om det var syre hun helte over ham, dråpe for dråpe? Og hvorfor hadde et enkelt enstavelsesord så store vanskeligheter med å finne veien ut av munnen hans, når løgner så oppslukende som sorte hull aldri før hadde hatt det minste problem med samme oppgave?
”Hvem er hun?” spurte Stella etter litt, og fra Peter kom det et grøtet ”hm?”
”Hvem er hun? Kona di? Albertine, er det ikke det hun heter?” spurte Stella.
”Vel…” Peter rensket strupen før han fortsatte, ”hun er førtiseks år gammel… arbeidsledig… har bursdag sent i mars… vi giftet oss i…”
”Nei.” Overraskende nok ble Peter avbrutt av Stella, og han stirret uforstående på henne. Hva hadde han sagt galt?
”Hvem er hun?” presiserte hun, ”åssen ler hun? Hva sa hun til deg da dere kyssa for første gang? Hva tenker du på når hun tar på deg?”
Hva var det å si? Peter forholdt seg taus. Albertine… det var hun han bodde sammen med. Var hun virkelig ikke noe mer for ham? Hvorfor hadde de giftet seg? Den offentlige forklaringen var at han var rik og hun var rik, og ved å gifte seg, ville de sikre sin økonomiske fremtid. Men… ved å dvele litt ekstra ved tanken… greide han å gjenkalle følelsen ved å stå oppe ved alteret. Han lukket øynene, og var med ett tjueto år yngre. Da han førte hånden opp til hodet, hadde han flere og tettere hårstrå, og da han så ned på hendene sine, var de glatte og rynkefrie. Men det var da han så til venstre for seg at han mistet munn og mæle. Der stod hun, kledd i hvitt fra tåspissene og helt til tuppene av det tuperte håret. Hun hadde et nettingslør foran ansiktet, men da hun merket at han så på ham, kunne han likevel skimte det blendende smilet som på en måte virket fjernt for ham, samtidig som det ga ham den gode følelsen i magen som du får når du møter igjen en gammel venn og likevel har alt å snakke om. Ansiktet var det samme som han hadde sett for kort tid siden, bare med noen mindre forandringer som mer markerte kinnbein og litt strammere hud. Håret var fyldig og blondt og minnet ham om bølgende kornåkrer under solen i Kosdal.
”Hun er min kjærlighet”, svarte Peter omsider, og slo øynene opp. Den blondekledde engelen foran ham ble byttet ut til fordel for en mørkhudet kvinne med for lite klær i et skremmende, nøytralt rom.
”Og nettopp derfor bør du ikke holde hemmeligheter for henne”, sa Stella, smilte et flyktig smil, og reiste seg. Hun gikk raskt mot utgangen, og var borte i et blaff.
Hemmeligheter, ja. Det var et ord som gnagde i Peter. Det kloret og krafset for å komme seg fri fra fengselet som var kroppen hans, og jo mer det kjempet, jo vondere gjorde det. Kanskje var det på tide å slippe det fri?
Albertine marsjerte inn igjen, men Peter innså skuffet at det var ikke den samme Albertine som han hadde sett så livaktig for seg i sitt indre. Dette var Albertine McLurv, ikke Albertine L’orfèvrerie, som hun hadde hett før de hadde blitt smidd i Hymens lenker, og om leppene hennes danset ikke et smil så vakkert at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. Nei, leppene hennes var fastlåst i et stramt, alvorlig trekk, og det hadde det vært i flere år. Hva skulle til for å få henne til å smile som den gangen for tjueto år siden? I alle fall ikke det Peter nå skulle si til henne. Like fullt måtte det ut.
”Jeg må si deg noe”, sa han, men det virket ikke som om hun hørte ham. Hun sakket ikke farten, og hun hadde det samme steinansiktet som før.
”Jeg har løyet for deg”, fortsatte han tynt, men mer rakk han heller ikke si, for konen hans hadde kommet bort til ham og klappet til ham. Den etterfølgende svien gjorde vondere i hjertet enn på kinnet.
”Tror du ikke jeg har skjønt det for lenge siden?” snerret hun, og han krympet seg der han lå. Hadde det vært så tydelig?
”Helt siden den gangen på Lunisand vel… at det går an!” fortsatte hun, men her falt Peter ut. Hva var det nå hun siktet til?
Albertine ble stående i enda noen sekunder og dirre. Sannsynligvis ventet hun på at ektemannen skulle si noe, men han lå bare måpende og glodde i villrede på henne.
Ettersom det virket som om Peter hadde blitt stum, fortsatte Albertine. Hun tenkte at hvis han absolutt måtte gjøre seg dum, skulle hun da sannelig gjøre det enkelt for ham.
”Hun er elskerinnen din! Den ekle, avskyelige kvinnen som kler seg som… som… som en prostituert! Er hun det også, kanskje? Du, henne og han der Jølle… på poker!” Hun spyttet ordene ut, og greide ikke å forhindre tårene. Saltet falt som i åpne sår.
”Jeg… jeg…” Hun lette fortvilet etter de rette ordene, men da hun ikke fant dem, virvlet hun i stedet rundt og strente mot døren. Hun forsvant ut på gangen og lukket den med et smell.
Peter hadde nettopp sett sin kone forsvinne ut døren for andre gang i dag, og nå følte han seg enda mer frustrert enn forrige gang. Hadde han bare vært litt mer pigg, skulle han ha reist seg, fulgt etter henne og gitt henne sannheten. Om den ville berolige henne eller gjøre henne enda mer opprørt, visste han ikke, men han måtte si den til henne.
Likevel… hun hadde grått da hun misforstod. Peter greide ikke å skjule et lite, sørgmodig smil. Det måtte da bety noe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar