Januar 2021

Opplevelser: Tja, hva var det jeg gjorde denne måneden som kan kvalifisere som en utflukt hvis man legger godvilja til, da? Den gangen jeg var på Havaristen med Mari, kanskje?

Innkjøp: Og da jeg var på Havaristen med Mari, kjøpte jeg masse mat og godis og disse skoa:

TV-serie: Den beste serien jeg så denne måneden var It's a Sin, som handler om et skeivt kollektiv i London på åttitallet – og nøyaktig ingen i hele verden er overraska, haha. Men It's a Sin gjør i alle tilfeller veldig mye riktig, og den er både varm og morsom samtidig som den er vond og tragisk, og som jeg har snakka om før, syns jeg evnen til å mestre den balansegangen er det som i stor grad avgjør hvor kunstnerisk vellykka noe er. Man blir glad i karakterene, den har selvfølgelig et helt nydelig soundtrack med mange av yndlingsklassikerene mine fra perioden og for oss som er glad i åttitallsestetikk, er det mye fint produksjonsdesign og mange kule kostymer å se på. En serie som rett og slett gjorde meg glad og trist samtidig – og noe mer enn dét kan jeg ikke be om.

Spill: De første ukene av januar klarte jeg knapt å gjøre noe annet enn å spille Final Fantasy VII Remake. Du veit den følelsen når du blir så oppslukt av noe at basale behov som det å lage seg mat og gå på do ikke oppleves som annet enn irriterende ubeleiligheter (ikke si det bare er meg)? Det er både vanvittig gøy og ekstremt slitsomt på én gang, og i likhet med andre manier, er det litt deilig når det er over. Jeg elsker FFVII, og jeg har venta på å spille denne remaken egentlig helt siden jeg spilte originalspillet. Det har en av de mest medrivende og velskrevne historiene jeg veit om, og ikke bare innafor spillverdenen; plottet i FFVII er så sjokkerende og tidvis hjerteskjærende at det er helt der oppe med andre fantasy/sci-fi-bautaer som Den mørke materien og Battlestar Galactica. Jeg likte Cloud som hovedperson veldig godt i originalen, men med HD-grafikk og en faktisk stemme liker jeg ham enda bedre. FFVII er kanskje det mest voksne av alle FF-spilla, og det er vanskelig å beskrive hvor intenst og rørende det var å se en historie man er så glad i få en så fantastisk og velfortjent makeover. Og apropos makeover: det å kle opp Cloud i drag må være det nærmeste jeg kommer å få delta på RuPaul's Drag Race, og mens vi først er inne på det; hvor herlig er det ikke at man i et så seriøst og tungt spill som FFVII faktisk får muligheten til å gjøre noe så frydefullt som det å danse på ei scene i drag? Jeg raste gjennom hele dette spillet i løpet av noe sånt som to uker, og for ei følelseslada boble det var. Dette spillet dekker omtrent den første tredjedelen av originalen, så nå venter jeg bare utålmodig på fortsettelsen og den dagen der jeg får se en av mine største kjærligheter, Vincent Valentine, i HD.

Film: Daniel Isn't Real, The Highwaymen, Suspiria (2018), Ut og stjæle hester, Climax, The Babadook, Boogie Nights, Love, Løvenes konge (2019), The Sisters Brothers, Mid90s, Bad Times at the El Royale, The Goonies, Train to Busan, Inherent Vice og The Florida Project.

Og dere veit, når man ser så mye film som det jeg gjør, skal det litt til å imponere meg, men i januar blei jeg faktisk så imponert filmmessig at jeg er helt nødt til å vie litt ekstra oppmerksomhet til hele tre filmer denne gangen. For jeg har alltid – i mangel på et mer dekkende uttrykk – satt pris på filmene til Gaspar Noé, men Climax er kanskje den første av filmene hans som jeg veit med meg sjøl at jeg virkelig har likt, uten forbehold. Jeg syns for eksempel Irréversible er en vanvittig vellagd film, men den er så brutal at jeg ikke føler at jeg kan si at jeg liker den uten å backe det opp med ei forklaring på hvorfor. Climax har også et lignende pulserende ubehag, den har vold og faenskap og den helt umiskjennelige Noé-stemninga, men den er så drivende at jeg har det, vel, gøy mens jeg ser den. Climax byr på et filmatisk landskap jeg bare liker skikkelig godt å være i, med svimlende kameraføring, neonfarger og masse bra musikk. Og da gjør det ikke noe – kanskje det til og med er til filmens fordel – at den egentlig ikke har noe særlig plott. Det er heller ikke et veldig tydelig plott i de to andre filmene jeg likte best i januar, nemlig Mid90s og The Florida Project. Derimot har de masse av det jeg lar meg begeistre av: nydelig foto, karakterer som er så velskrevne og velspilte at jeg glemmer at de portretteres av skuespillere, dialoger som flyter sømløst personene imellom, fin musikk og god stemning. Mid90s er ei oppvekstskildring fra skatemiljøet på nittitallet, så sånn sett er det ikke så rart at tankene mine gikk til HBOs nydelige lille perle Betty, og det er kanskje det eneste negative jeg kan komme på ved Mid90s: den er veldig kort, og jeg ser mulighetene for så mange flere historier og avstikkere fra dette miljøet at det fint kunne tålt å være en TV-serie sånn som Betty. For med så gode karakterer og et så godt manus er det nesten ikke grenser for hvor lenge jeg ville likt å oppholde meg i dette universet. The Florida Project har derimot en veldig avklart slutt, en slutt som forøvrig er en av de mest perfekte sluttene jeg har sett i noen film noen gang, men det betyr ikke at jeg ikke ville ha likt enda mer av dette. I stil, stemning, karakterer og temaer minner den litt om American Honey. Den framstiller fattigdom akkurat like vondt som det faktisk er, men den gjør det med en varme og en nærhet til karakterene sine som gjør at selv om filmen tidvis er hjerteskjærende – jeg begynte å grine – får man aldri følelsen av at dette er en slags fattigdomssafari. Regissøren kunne valgt å framstille karakterene som kuriositeter vi skal få medlidenhet med, og så glemme dem bort når filmen er over, men isteden kommer vi så tett innpå dem at vi ser oss sjøl i dem, vakre og uperfekte som vi er. Og nå må jeg gi meg før dette bikker over i elendig skriving. 

Musikk: En av de sangene jeg har hørt mest på i måneden som var (etter Caroline Polacheks Breathless som fortsatt dominerer min personlige hitliste) er Farahs Boyz R Bad. Retro-synthene til Johnny Jewel vil aldri slutte å være det drømmer er lagd av.