Om hva som gjør Final Fantasy VII så bra og hvorfor vi trenger en remake

Så hey, jeg innser at jeg har snakka ganske lite om Final Fantasy VII på bloggen min i forhold til hvor sinnssyk sterk obsession jeg hadde med det for en del år tilbake, men jeg trur at jeg spilte FFVII bare bittelitt før jeg begynte å blogge, så der er nok den naturlige forklaringa.

Og jeg er helt ærlig ikke sikker på hvor jeg skal begynne, og på om jeg klarer å holde det jeg lover i innleggstittelen her. Fordi det er jo så mye, og for min del, når jeg virkelig liker noe veldig godt, så handler det nesten mer om ei stemning eller en følelse enn noe helt konkret, sjøl om jeg for all del kan trekke fram mange helt konkrete ting som gjør FFVII til et helt fantastisk spill. Og kanskje er det nettopp det jeg skal gjøre; trekke fram noen helt konkrete ting, så det i det minste er mulig å få noen som ikke har peiling på hva jeg snakker om, til å i væffal skjønne noe.

FFVII kom i 1997, og har sånn sett ekstremt stusselig grafikk målt opp mot dagens standard:

Og dette var noe av grunnen til at jeg, i 2007 eller noe, umiddelbart blei veldig skeptisk da jeg begynte å spille det. Kunne karakterer som jeg nesten ikke klarte å se at forestilte mennesker engang, virkelig få til å engasjere og røre meg?

Det enkle svaret på spørsmålet er ja. Sammen med FFX er FFVII desidert det FF-spillet - eller la oss utvide perspektivet og si spillet i det hele tatt - som har engasjert og rørt meg mest. Hovedgrunnen til det er sannsynligvis delt mellom to elementer: sjølve historien, og den fantastiske musikken til Nobuo Uematsu, som har komponert musikken til de fleste FF-spilla. Siden sistnevnte forklarer seg sjøl ved å klikke på linken og høre rundt på egen hånd, eller hvis du ikke greier det, så hør disse reinnspilte versjonene av nydelige Aeris' Theme og mektige One-Winged Angel, skal jeg prøve å forklare nærmere omkring historien, uten å spoile.

FFVII tar oss, som det første av FF-spilla (så vidt meg bekjent anyway), med inn i en framtidsinspirert verden, tydeligere prega av sci-fi enn av fantasy. De fleste som kjenner meg, veit at jeg har en spesiell plass i hjertet mitt til nettopp sci-fi (altså, jeg liker fantasy òg, men... y'know), og til dags dato trur jeg det bare er FFVII og FFXIII som virkelig tar sci-fi-sjangeren på alvor. Man finner elementer av sci-fi også i eksempelvis FFX, men om ikke FFVII reindyrker det, så er inspirasjonen klarere. Vi presenteres for en rekke klassiske sci-fi-konvensjoner, sånn som en mer åpenbar samfunnskritikk enn hva vi ser i noen andre FF-spill, der særlig miljøproblematikk og kritikk av Staten/The Man kan ses på som paralleller til vår egen verden. Videre er sjølve designet på denne verdenens hovedstad og supermetropol Midgar både ganske futuristisk og industriell - byen later til å være bygd opp av mørkt, nesten helt svart metall, damp og grønnfarger i neonspekteret - grønnfarger som vi etter hvert lærer at er utgjort av mako, som er FFVII-verdenens hovedenergiressurs. Det var faktisk Midgar som var min primærinspirasjon til å skape min egen jævlige sci-fi-storby: Barathrum i I dypet av en ruin.

Men det heter tross alt Final Fantasy, og fantasyelementene får spillet også plass til; mest merkbart er det jo at med den rette teknologien, selvfølgelig, kan karakterene utøve magi - et annet grep jeg har lånt med meg til I dypet av en ruin, der de fantasyspora som dukker opp, stort sett forklares med teknologi.

Veldig kort forklart følger vi i første omgang terroristgruppa Avalanche, som har skjønt det Staten ikke har skjønt; at ved å hensynsløst høste inn mako for å gjøre hverdagslivet mer praktisk og behagelig, tar de samtidig livet av planeten de bor på (olje, anyone?). Cloud, en fyr med sine egne problemer å stri med, ser egentlig bare etter en hvilken som helst jobb å gjøre så han kan få litt penger og noe annet enn sitt ganske kjipe liv, som vi riktignok ikke veit så mye om i begynnelsen av spillet ennå, å fokusere på. Så han blir leid inn av Avalanche til å hjelpe dem med å plante ei bombe på en makoreaktor, og kort tid etter at makoreaktoren eksploderer, eksploderer også plottet. Gradvis går det opp for spilleren at Staten egentlig bare er en bagatell, for en mye større fare lurer under overflata, og karakterene våre vikles inn i et uhyre velkomponert plott, og få ting er hva man trudde de var i utgangspunktet.

Og dermed ledes vi inn på innleggstittelens andre del, for hva kan vel egentlig gjøre et så godt spill enda bedre? Det har allerede plottet, det har allerede de gode og flerdimensjonale karakterene, der jeg tidligere har blitt så grepet av historien til særlig Vincent at jeg til og med skreiv et (dritdårlig) dikt om ham. Det må jo i så fall være en oppdatert grafikk, verdig dagens kresne standard, et remastra soundtrack, gode skuespillere til å gi stemmer til de opprinnelig stumme karakterene, som bare snakka sammen ved hjelp av tekstbobler, og la oss innse det, dialoger som fungerer når man plutselig sier dem høyt. Syns denne videoen på YouTube oppsummerer ganske bra mye av det jeg mener:



For å kommentere noe av det de tar opp i denne videoen, da, så kan vi jo begynne med dette med voice acting. Filmen Advent Children, som er en direkte oppfølger, plassert to år i tid etter hendelsene i FFVII, så jeg på japansk, og var stort sett fornøyd med innsatsen til de japanske voice actorne (fordi "stemmeskuespiller" høres teit ut på norsk). Jeg hadde jo tross alt ikke hørt disse karakterene prate før, og jeg syntes de kledde stemmene de hadde fått. Verre var det da enda en oppfølger, spillet Dirge of Cerberus, kom, og jeg liker egentlig det spillet ganske godt, altså, mest fordi herregud Vincent, men kanskje nettopp fordi Vincent er min yndlingsspillkarakter noen gang, syntes jeg stemmen han hadde fått i den engelskspråklige utgaven av spillet, var helt forferdelig og nesten ødeleggende for karakteren hans. Så jeg bare håper virkelig ikke at Steve Blum gjentar den tvilsomme "suksessen", for min del kan han godt holde seg langt unna hele spillet. Syns egentlig heller ikke at de ofte veldig amerikanske askentene til de engelskspråklige skuespillerne nødvendigvis kler karakterene så veldig godt. Så litt engstelig for disse stemmene de sannsynligvis ender opp med å få, altså.

Videre: manuset. Ja. Til alt det han fyren sier i videoen, ja. Ja. Håper de reinskriver manuset og dialogene til å bare... være bedre.

Kampsystemet. Jeg har lest at Square Enix sjøl opplever kampsystemet som utdatert, en påstand jeg ikke kunne vært mer uenig i. Jeg har nok mistenkt at de vil ha lyst til å gjøre nettopp "dramatic changes" når det kommer til kampsystemet, bare basert på at i de nyere spilla, det vil si FFXII og FFXIII, er kampsystema radikalt annerledes fra hva det har vært i tidligere spill. Og jeg bare... liker de ikke. Jeg syns det er helt usedvanlig mye morsommere og mindre tungvint med de eldre kampsystema, så jepp, enda en gang er jeg enig i videoen over. Trur derimot ikke jeg blir hørt når det gjelder akkurat dette, gitt.

Ellers har jeg, og andre FF-fans med meg, virkelig, virkelig håpt at Nobuo Uematsu vil være den som komponerer soundtracket til remaken, men akk, så vel er det ikke. Jeg håper derimot at den nye komponisten ikke vil ta seg altfor store friheter med det originale soundtracket, for det er virkelig et mesterverk, men at vedkommende gjør noe lignende det de gjorde med soundtracket til Advent Children, der de fryktelig kort fortalt beholdt de samme melodiene, men utbroderte og selvfølgelig, tok i bruk ekte instrumenter.

Men alt i alt er jeg ganske positiv, og ikke minst ekstremt spent. Square Enix lagde en tech demo i 2005, og det var jo da at ryktene om en remake begynte å surre for fullt, men Square Enix annonserte seinere at det egentlig bare var noe de hadde lagd for å vise fram hva som var mulig å få til med PS3. Den består rett og slett av en oppdatert versjon av introen til FFVII, og for all del, se introen fra det originale spillet først:



og se deretter denne tech demoen fra 2005:



Og bare... vissheten om at den ferdige remaken kommer til å se enda bedre ut enn denne allerede ti år gamle videosnutten, er nok til å gjøre meg ganske så vill og gal, ass.