Noen tanker om Final Fantasy XIII

Så! Fem år etter alle andre har jeg omsider fått spilt Final Fantasy XIII, og det er ikke fordi jeg endelig har fått fingeren ut av ræva og kjøpt Playstation 3, det er fordi jeg til slutt har innrømt for meg sjøl at det at jeg har en Xbox 360, og en sterk lyst og trang til å spille FFXIII, faktisk går an å kombineres. Men for meg så er FF PS-spill, de er japanske og skal spilles på en Sony-maskin, ikke sånn amerikansk Microsoft-ræl. Men så endte jeg altså opp med å spille det på amerikansk Microsoft-ræl allikevel. Det er jo tross alt bedre enn å ikke spille det i det hele tatt, og så treig i oppfattelsen som jeg er, kommer jeg sikkert ikke til å få somla meg til å kjøpe PS3 før PS5 er på markedet uansett, så.

Det var ei lang og kronglete innledning, dere! Vi går videre til sakens kjerne, syns dere ikke?:

Jeg runda FFXIII i overigår, og jeg sitter igjen med veldig blanda følelser. Disse blanda følelsene skal jeg nå prøve å gjøre rede for, så spoilerfritt jeg bare kan. Og med det mener jeg at jeg trur egentlig ikke det er noen spoilere her, men liksom, jeg fraskriver meg herved alt ansvar for at du med dette får spillopplevelsen din ødelagt og så videre og så videre. VIDERE LESNING FORETAS PÅ EGEN RISIKO! Så da var det ute av verden.

La oss gå litt systematisk til verks, og begynne med det jeg virkelig liker, det første jeg la merke til da jeg begynte å spille at jeg virkelig likte, og det er selvfølgelig hvor pent alt sammen er. Square Enix er jo kjent for å lage særdeles estetisk tiltalende spill, og siden Final Fantasy XII omtrent var det nyeste spillet jeg hadde spilt (det kom for nesten ti år siden!) før jeg begynte på FFXIII, er det jo ikke så rart at jeg blei imponert. Sjølve den delen av spillet der man faktisk spiller (altså ikke ser på cutscenes), er bedre animert enn de cinematiske sekvensene i FFX og FFXII, og bare DETALJRIKDOMMEN WOW. Jeg var rett og slett ikke vant til at et spill kunne ha så god grafikk, jeg veit ikke åssen det er med dere, men jeg kommer faktisk fortsatt ikke helt over hvor utrolig realistisk for eksempel vår heltinne Lightning er animert:

Altså, jeg veit at det ikke er helt rettferdig å sammenligne spill som blei sluppet med ti års mellomrom, men se først på denne summon-sekvensen fra FFXIII:



og se deretter på denne summon-sekvensen fra FFX:



(Uten lyd, av en eller annen grunn?)

Poenget er at det ikke er så veldig lenge siden - det føles i væffal ikke så veldig lenge siden - at jeg blei dritimponert av grafikken til FFX, og så kommer FFXIII og bare... WÆÆÆÆH.

Så grafikken er fin! Som en liten bagatell vil jeg likevel nevne at i tidligere spill har jeg blitt umåtelig bergtatt av alle de vakre landskapa som karakterene beveger seg gjennom, for eksempel Macalania i FFX:

eller Salikawood i FFXII:



(Det eneste jeg fant som viser det sånn delvis OK, er animasjonen på begynnelsen av dette lydklippet.)

I FFXIII er egentlig ingen av landskapa sånn grensesprengede vakre, det har kanskje noe med at FFXIII har en sterkere techno-sci-fi-stemning tilstede enn tidligere spill, men FFVII er også veldig techno-sci-fi-aktig, og jeg husker mange fantastiske landskap derfra - etter den tidas grafikk og målestokk, vel å merke. Dette er selvfølgelig bare personlige preferanser, grafikken i FFXIII er som nevnt forholdsvis upåklagelig, det er vel bare noe med områdedesigna som ikke er fullt så magiske som jeg helst vil ha dem, men dette er jo bare subjektiv sutring.

Og dessuten ikke et virkelig problem i det hele tatt, for det andre jeg la merke til da jeg begynte å spille, var hvor jækla tungrodd og kjedelig hele kampsystemet er. Jeg mistenkte allerede før jeg begynte å spille at jeg ville mislike kampsystemet, bare fordi jeg mislikte kampsystemet i FFXII, og det logiske å gjøre når man lager et nytt spill i samme serie, er jo å bygge videre på og utvikle det man allerede har, og jeg trur nok det er det de har prøvd på i FFXIII, altså å videreutvikle det helt nye kampsystemet de begynte med i FFXII. Altså, jeg blei vant til kampsystemet etter hvert, men det tok ekstremt lang tid før man egentlig hadde noe særlig frihet til å gjøre noe med det, annet enn å trykke på Auto-battle og atter Auto-battle. Jeg skal ikke prøve å forklare kampsystemet for dere, men spesielt interesserte kan jo ta en titt på videoen under. Poenget mitt er uansett at dette kampsystemet ikke helt funker før et stykke uti spillet, og innen man kommer så langt, har man allerede lært å mislike det:


For dere som faktisk så videoen kan jeg jo nevne at de mange rollene man blir presentert for her, bruker laaaaang tid på å dukke opp. Veldig, veldig lenge har man veldig, veldig få roller å velge mellom, og dermed innskrenker det de strategiske mulighetene man har.

En annen ting jeg virkelig ikke liker ved gameplayet, er hvor lineært det er. Jeg leste en norsk spillanmelder som påpekte at man bruker utrolig mye tid på å snike seg gjennom lange, svingete ganger, bare avbrutt av kamper og en og annen cutscene. Noe av det gøye med FF-spilla er jo nettopp alle sidequestene og ikke minst det å gå rundt og utforske byer. Her er det ikke mye utforskning på gang, ikke før helt mot slutten av spillet, hvor man plutselig får muligheten til å utforske fritt et ganske stort område - og til og med gjøre sidequester - og det er så utrolig befriende når den muligheten endelig byr seg! Altså, jeg skjønner jo greia, all snikinga samsvarer med plottet, som i ekstremt grove trekk basically går ut på at en gjeng folk er wanted av staten, og alle jakter på dem og vil drepe dem, så da sier det seg kanskje sjøl at man ikke bare kan valse rett inn i en by og utforske i vei, men det har konsekvenser for hvor morsomt det er å spille, altså.

Og jeg benytter nevninga av plottet som ei anledning til å gå videre til å snakke om nettopp plottet. Som jeg i all hovedsak faktisk liker, selv om det er litt forvirrende til tider. Da er det fint at spillet kontinuerlig fører en slags logg over hva som har skjedd hittil, ellers er jeg ganske sikker på at jeg ikke hadde hatt noen idé om hva som foregikk noen gang. Men altså, ja, det er spennende, og jeg syns som alltid (det vil si med unntak av FFXII, som etter min mening har det dårligste FF-plottet noensinne) at folka i Square Enix er eksepsjonelt gode på å virkelig forme en verden fra fundamentet. Det er et komplekst og merkelig samfunn vi blir presentert for i FFXIII, men det blir grundig forklart med den største selvfølgelighet, og jeg trur på hvert ord av det. Mange av aspektene her er skikkelig interessante, og for min del var det nettopp plottet som gjorde at jeg fortsatte å spille, til tross altså for et gameplay jeg ikke likte sånn kjempegodt. Dermed er det veldig synd at det mot slutten blir totalt kaos i historiefortellinga, snarveier gjøres over en lav sko, og når rulleteksten flimrer over skjermen, sitter man, eller i væffal jeg, tilbake uten å skjønne en dritt. Jeg måtte google "final fantasy xiii ending" bare fordi jeg var et enormt spørsmålstegn, og fant kjapt ut at det var det også ganske mange andre som var. Store spørsmål forblir ubservarte, og utrolig mange ting bare... gir ikke mening overhodet?

Jeg syns de fleste karakterene er helt greie. Jeg har ingen problemer med hovedpersonen Lightning, Fang er faktisk ganske kul, Vanille er litt irriterende, men likevel søt på sitt vis til tider, Snow er både teit og koselig, og Sazh og Hope føler jeg litt at bare er der. Dette er et step up fra FFXII, der jeg hata nesten alle karakterene, men et stort step down fra FFX og FFVII der jeg elsker nesten alle karakterene. I FFXIII føler jeg derimot aldri at vi blir ordentlig kjent med dem, og til og med i de litt rørende scenene, sliter jeg litt med å bry meg så mye om hva som faktisk skjer med dem.

Dette var vel de vesentligste punktene, men det er en ting til jeg vil nevne som jeg aldri egentlig hadde trudd at skulle være et problem når jeg spiller, og det er at jeg nesten syns det er litt for lett? For det første er det steder å save rundt hvert eneste hjørne, mens man i de tidligere spilla har måttet streve litt for å nå dem i tide. For det andre lar spillet deg begynne på nytt igjen hvis man dør, og da er det ikke snakk om ved forrige sted man sava, altså, men bokstavelig talt rett før du døde - eller det vil si, rett før kampen som førte til at du døde. Dessuten begynner man hver kamp med maks HP - eller liv, om du vil - noe som heller ikke har vært en greie tidligere. Selv om det i og for seg er litt behagelig å slippe å være dritstressa når man har en bossekamp eller noe sånt fordi det ikke er noe big deal om man dør, så er likevel den følelsen når man har klart en boss man har slitt lenge med i et hvilket som helst annet spill, helt ubetalelig. Denne fantastiske mestringsfølelsen uteblir med andre ord i stor grad fra FFXIII.

Så som sagt: blanda følelser. Jeg avslutter med litt stemningsbilder, bare sånn for the heck of it:

Så nå gjenstår vel bare å spille Final Fantasy XIII-2, antar jeg. Hvem veit. Kanskje det til og med gir meg svar på noen av spørsmåla jeg satt igjen med etter overigårsdagens strabaser.