I likhet med forrige episode er ikke denne månedens Lunisand helt uproblematisk, og den inneholder ei skildring av et overgrep som jeg sannsynligvis ville skrevet helt annerledes i dag. Jeg har ikke beskrevet sjølve overgrepet, bare det som skjer rett før, men om det er noe du helst ikke vil lese, så syns jeg du skal hoppe over denne episoden, eventuelt bare lese første del (over linjeskiftet), eller slutte å lese når Ylva har gått ut på verandaen. Så kan man jo spørre seg hvorfor jeg i det hele tatt bestemte meg for å ha med et overgrep i en tekst som utelukkende var ment som underholdning og moro, men jeg har ikke noe annet svar på det spørsmålet enn at jeg for tretten – fjorten år siden ikke visste eller skjønte bedre.
Klikk her for eldre episoder av Lunisand.
(Jeg er low-key fortsatt litt stolt av den siste setninga i det andre avsnittet.)
Nico Serpiente – 17 år, Vær. Sønn til Lulu, bror til Ylva. En sporty og populær fyr som mer enn gjerne går på fest med sine venner. Hans store hobby er å bygge roboter, og har som drøm å bygge en androide en dag.
Lulu Serpiente – 41 år, Skorpion. Mor til Nico og Ylva. Stresset alenemor på jakt etter en mann å dele livet med. Er sykemeldt fra jobben på grunn av utbrenthet. Er depressiv i perioder der hun sørger over kjærligheten hun aldri fikk.
Da Lulu Serpiente trykket ned dørklinken og danset på skyer inn i rommet, kunne ikke hennes to barn Ylva og Nico annet enn å smile. Dette var tredje gang hun hadde vært ute med han som endelig hadde vunnet hennes dystre hjerte. Begge søsknene mistenkte at hun og denne Jonathan, som han het, hadde kjent hverandre i hvertfall noen uker allerede, men det var altså først nå at det var offisielt. Moren var forelsket, og det syntes. Det vanligvis så ustelte håret var satt opp i en delikat frisyre, og hun hadde til og med sminket seg.
Lulu hadde i en lengre periode vært sykemeldt. Ofte kunne datteren eller sønnen komme over henne der hun satt sammensunket på rommet sitt med flere fotoalbum foran seg; album fra den tiden de hadde vært små og hennes daværende ektemann fortsatt hadde bodd sammen med henne. De hadde derimot gått gjennom en opprivende skilsmisse for så lenge siden at Ylva og Nico ikke kunne huske det engang. Siden da hadde moren hatt vanskeligheter for å knytte seg til andre menn, samtidig som hun lengtet etter kjærligheten lik fiskebollen lengter etter havet.
Nå så derimot ting ut til å være i endring. De vanligvis så bleke kinnene var rosenrøde, og de dypbrune øynene strålte.
”Når får vi møte drømmeprinsen, da?” smilte Nico, og reiste seg opp fra sofaen.
Lulu hang fra seg jakken i entreen før hun svinset inn i stuen, stadig med et drømmende ansiktsuttrykk.
”Allerede i kveld”, kvitret hun, ”jeg ba ham med hjem til meg, og han sa han skulle komme så snart han hadde lagd middag til sønnen sin.”
Nico og søsteren Ylva vekslet blikk. De hadde da fortalt moren…?
”Du husker at jeg skal ha fest i kveld, ikke sant?” spurte Nico hakket kvassere enn han hadde tenkt, og rynket brynene.
Dette stoppet Lulus vrikkende bevegelser rundt om i rommet, og smilet hennes forduftet.
”Det… hadde jeg glemt”, innrømmet hun tonløst, og ble stående og stirre nedslått i gulvet.
Ylva himlet megetsigende med øynene mot broren, og Nico sukket lavt. Alle visste at det ikke var særlig kult hvis foreldrene var til stede på festen, og enda mindre kult ville det bli om morens date også skulle overvære begivenheten.
Omsider, etter at begge partene hadde sittet en stund i en intenst trykkende stillhet, åpnet Lulu munnen og sa: ”Kan dere ikke kansellere det, da? For min skyld?”
Nico knyttet nevene og sa hardt: ”Nei. Det er for seint.”
Morens ansiktsuttrykk i det øyeblikket var som et piskeslag mot hjerteroten, men Nico ombestemte seg ikke. Vennene hans regnet med ham. Alle visste at fest hos Serpiente var månedens midtpunkt, og alle Lunisands ungdommer hadde gledet seg til dette helt siden juli. Det var utelukket å blåse av det hele nå. Enten måtte moren og Jonathan ut av huset, eller så fikk de rett og slett prøve å beherske seg mens turtelduene holdt på med sitt. Noen avlysning kom ikke på tale uansett.
”Hør, vi kan inngå et kompromiss”, foreslo Lulu, og prøvde seg på et diplomatisk smil. Hun lyktes bare halvveis.
”Jonathan og jeg kan holde oss ovenpå, så kan dere og alle gjestene deres ha hele underetasjen for dere sjøl. Hva sier dere til det?”
Nico så på søsteren for å få vite hennes mening. Da han så at hun trakk på skuldrene samtidig som en antydning til et smil viste seg i ansiktet hennes, så han på moren og sa: ”Avtale.”
Lettelsen kunne likeså godt ha vært et blinkende neonskilt over hodet på moren idet hun hørte de ordene, og med kun et pust som stemme sa hun: ”Tusen takk!” før hun skyndte seg opp trappen for å pynte seg enda mer.
Tilbake var Nico og Ylva. Sistnevnte lå henslengt i sofaen mens hun plukket fornøyd på sin lyserosa neglelakk, mens førstnevnte stod med armene i kors og dype nyver i pannen.
”Chill, broder’n”, sa Ylva, ”det er bare å la være å gjøre de helt store krumspringa. Slapp av, vi tar det igjen neste gang!”
”Jo da”, sa Nico, men han virket ikke overbevist.
For å ha noe annet å tenke på enn deres ultrakjipe opphav, sa Nico: ”Jeg håper ikke hun der nye i klassen din kommer, ass. Hva var det hun het igjen? Theresa?”
”Ja, hun er så jævlig luni”, istemte Ylva, ”men jeg trur du kan ta det med ro. Rikmannsvalper som henne sitter sikkert bare hjemme og spiser hummer og diskuterer politikk på en fredagskveld.”
Nico lo litt, og innså at søsteren nok hadde rett. De kom sikkert ikke til å se noe til McLurv-snørrungene.
Litt senere var det stappfullt av mennesker i den trange førsteetasjen hos Serpiente. Både Nico og Ylva var blitt gode og brisne, og humøret steg i takt med hver boks med øl de fikk i seg. Stemningen var på topp, tunge rytmer med undergrunnstrance pumpet ut fra stereoanlegget, og nye folk strømmet stadig på. Ingen av søsknene var sikre på om de visste hvem alle var, men hvilken rolle spilte det? De hadde det sinnssykt moro, og det var det som telte.
Ylva hadde nettopp kløvet opp på bordet for å underholde resten av mylderet med bedugget dans, da en åttendeklassing sjanglet bort til henne. Stakkaren hadde sikkert aldri drukket før i hele sitt liv, og var blodsprengt i blikket. Talen var så snøvlete at Ylva måtte konsentrere seg for å høre skikkelig hva han sa idet han åpnet munnen.
”Duh er shå jææævla fihn”, flirte han, men datt i samme øyeblikk idet noen kom til å skumpe borti ham. Et rabalder fulgte idet han rev med seg en krystallbolle som stod strategisk plassert på et bord bare litt ifra ham, og snart lå han på gulvet og hylte med et blødende kutt i pannen.
Det var først da at Ylva gjenkjente ham. Det var Ravn Fraz, sønnen til borgermesteren, som alltid hadde klenget på henne og resten av elevene fra videregående som en mygg. Han higet etter å ha noen kule eldre venner å skryte av, og var selv overbevist om at de var like fan av ham som det han var av dem, og det til tross for gjentatte forsøk fra blant andre Ylva på å fortelle ham at han ikke var noe annet enn en patetisk wannabe. Det var derfor til pass for ham, tenkte Ylva, at han nå lå på gulvet i en stadig voksende blodpøl og gråt som en drittunge. Hun var dronningen av skolegården, og hun skulle vise ham at hun også var dronningen av festen.
Takk og lov hadde de ikke sett noe til verken Theresa eller han der emobroren hennes. De visste sikkert ikke at det var fest engang. Hvem skulle ha fortalt dem det? De hadde jo ingen venner.
Alt så ut til å bli vellykket. Ylva slang en kommentar til noen yngre jenter om at de så ut som horer tatt til fange av en gal make-upartist og vandret stolt gjennom rommet. Hun visste at alle guttene i rommet hadde lyst på henne og at alle jentene i rommet hadde lyst til å være som henne.
Så begynte ting å gå galt. Selv om både moren og daten hennes dyrt og hellig hadde lovet at de ikke skulle vise så mye som en lillefinger nedenfor, var det nå akkurat det som skjedde. Det knirket i trappen, Ylva spant rundt, og blikket hennes falt på Jonathan Neon. Derimot så han ikke helt edru ut med blussende kinn og halvåpne øyelokk. Det var ingen tvil om at han og moren hadde delt noen glass vin. Men hvor var Lulu?
Ylva måtte innrømme at til å være en hel generasjon eldre enn henne, var Jonathan Neon lovlig kjekk. Huden hans hadde samme farge som lyst kanel, og tredagersskjegget og den rotete sveisen fikk ham til å se barsk og vill ut. Dessuten kledde han seg ungdommelig og hadde en atletisk kropp. Hun tenkte nesten ikke over det der hun smilte forførende til ham.
Han oppdaget henne selvfølgelig med en gang der hun stod, med sin nærmest dukkeaktige hud og glinsende, ravnsorte hår. Han kom bort til henne, tok hånden hennes i et fast håndgrep, og presenterte seg selv som ”mammas lille playboy.” Hadde hun drukket noen dråper mindre alkohol, hadde dette fått dronningen av skolegården til å rygge mistroisk tilbake, men slik som situasjonen var nå kunne hun ikke annet enn å knise feminint.
Nico hadde sett på det lille opptrinnet på avstand. Selv om han ikke var helt klar i topplokket selv, hadde han inntatt drikkevarene i en mer fornuftig mengde enn hva lillesøsteren hadde gjort, og han likte overhodet ikke måten Jonathan betraktet Ylva på. Han brøytet seg derfor bestemt i vei blant alle de dansende kroppene, ga blaffen i at noen av dem deiset om på grunn av dette, og grep søsteren bestemt om armen.
”Kanskje du bør få deg litt frisk luft”, foreslo han.
”Hæ?” skrek Ylva tilbake. Lydnivået til musikken sørget for at vanlig tale ble noen grader mer komplisert.
”Jeg sa…”
”Jeg følger henne”, avbrøt Jonathan, og lot Nico stå forfjamset tilbake der han tok med seg Ylva ut på verandaen.
Ute var det ingen andre enn Jonathan og Ylva. Lydene innenfra ble dempet av veggene, og ildfluene skapte et magisk skjær i luften.
Mot en av veggene stod en marokkansk sofa flettet av tykke strå. Her pleide Ylva å sitte i sommerferien med en god bok eller sin bærbare PC. Nå tok hun med seg Jonathan og dumpet ned i den. Hun syntes det bare var trivelig da han slang en arm om skulderen hennes.
Uten forvarsel plumpet Jonathan ut med: ”Mora di er god i senga.”
Med ett føltes det som om Ylva hadde satt et helt leilighetskompleks i halsen. Hun hostet en gang, og kjente seg plutselig klinkende edru.
”Vi hadde sex i stad”, fortsatte Jonathan, og lot seg ikke affisere av Ylvas oppførsel, ”fy faen, for ei dame.”
Ylva ble uvel. Så diskret som mulig lirket hun seg vekk fra grepet han hadde om den spinkle skikkelsen hennes, og stirret i motsatt retning.
”Hæ? Vil du ikke kose lenger, nå?” snøvlet Jonathan og gjorde et nytt forsøk på å dra den tandre jenta inntil seg, men nå hadde Ylva fått nok. Irritert klappet hun til ham, og prøvde å sette seg opp, men Jonathan hadde allerede festet armene om livet hennes, og dro henne tilbake igjen.
”Det var ikke meninga å gi deg prestasjonsangst, altså”, sa han mens han holdt henne nede, til tross for at hun sparket, slo og strittet imot som best hun kunne. Blikket hennes flakket skremt, og hun tynet kreftene sine til bristepunktet for å komme seg løs. Men Jonathan var for sterk for henne.
”Ro deg ned, jenta mi. Dette blir godt for oss begge”, lovet Jonathan og kysset henne på halsen.
Da sprakk det for Ylva. Hun skrek til, spyttet og vred på seg, men Jonathan var mye sterkere enn henne. Han hadde bestemt seg, og låste håndleddene hennes fast med fingrene sine. Han la munnen sin over hennes, og Ylva kjente hvordan kvalmen vellet opp i henne. Tårene tok til å renne nedover ansiktet, og idet Jonathan med en voldsom håndbevegelse spjæret kjolen hun hadde på seg, merket hun for første gang hvordan dronningskronen hennes slo sprekker.
”Allerede i kveld”, kvitret hun, ”jeg ba ham med hjem til meg, og han sa han skulle komme så snart han hadde lagd middag til sønnen sin.”
Nico og søsteren Ylva vekslet blikk. De hadde da fortalt moren…?
”Du husker at jeg skal ha fest i kveld, ikke sant?” spurte Nico hakket kvassere enn han hadde tenkt, og rynket brynene.
Dette stoppet Lulus vrikkende bevegelser rundt om i rommet, og smilet hennes forduftet.
”Det… hadde jeg glemt”, innrømmet hun tonløst, og ble stående og stirre nedslått i gulvet.
Ylva himlet megetsigende med øynene mot broren, og Nico sukket lavt. Alle visste at det ikke var særlig kult hvis foreldrene var til stede på festen, og enda mindre kult ville det bli om morens date også skulle overvære begivenheten.
Omsider, etter at begge partene hadde sittet en stund i en intenst trykkende stillhet, åpnet Lulu munnen og sa: ”Kan dere ikke kansellere det, da? For min skyld?”
Nico knyttet nevene og sa hardt: ”Nei. Det er for seint.”
Morens ansiktsuttrykk i det øyeblikket var som et piskeslag mot hjerteroten, men Nico ombestemte seg ikke. Vennene hans regnet med ham. Alle visste at fest hos Serpiente var månedens midtpunkt, og alle Lunisands ungdommer hadde gledet seg til dette helt siden juli. Det var utelukket å blåse av det hele nå. Enten måtte moren og Jonathan ut av huset, eller så fikk de rett og slett prøve å beherske seg mens turtelduene holdt på med sitt. Noen avlysning kom ikke på tale uansett.
”Hør, vi kan inngå et kompromiss”, foreslo Lulu, og prøvde seg på et diplomatisk smil. Hun lyktes bare halvveis.
”Jonathan og jeg kan holde oss ovenpå, så kan dere og alle gjestene deres ha hele underetasjen for dere sjøl. Hva sier dere til det?”
Nico så på søsteren for å få vite hennes mening. Da han så at hun trakk på skuldrene samtidig som en antydning til et smil viste seg i ansiktet hennes, så han på moren og sa: ”Avtale.”
Lettelsen kunne likeså godt ha vært et blinkende neonskilt over hodet på moren idet hun hørte de ordene, og med kun et pust som stemme sa hun: ”Tusen takk!” før hun skyndte seg opp trappen for å pynte seg enda mer.
Tilbake var Nico og Ylva. Sistnevnte lå henslengt i sofaen mens hun plukket fornøyd på sin lyserosa neglelakk, mens førstnevnte stod med armene i kors og dype nyver i pannen.
”Chill, broder’n”, sa Ylva, ”det er bare å la være å gjøre de helt store krumspringa. Slapp av, vi tar det igjen neste gang!”
”Jo da”, sa Nico, men han virket ikke overbevist.
For å ha noe annet å tenke på enn deres ultrakjipe opphav, sa Nico: ”Jeg håper ikke hun der nye i klassen din kommer, ass. Hva var det hun het igjen? Theresa?”
”Ja, hun er så jævlig luni”, istemte Ylva, ”men jeg trur du kan ta det med ro. Rikmannsvalper som henne sitter sikkert bare hjemme og spiser hummer og diskuterer politikk på en fredagskveld.”
Nico lo litt, og innså at søsteren nok hadde rett. De kom sikkert ikke til å se noe til McLurv-snørrungene.
Litt senere var det stappfullt av mennesker i den trange førsteetasjen hos Serpiente. Både Nico og Ylva var blitt gode og brisne, og humøret steg i takt med hver boks med øl de fikk i seg. Stemningen var på topp, tunge rytmer med undergrunnstrance pumpet ut fra stereoanlegget, og nye folk strømmet stadig på. Ingen av søsknene var sikre på om de visste hvem alle var, men hvilken rolle spilte det? De hadde det sinnssykt moro, og det var det som telte.
Ylva hadde nettopp kløvet opp på bordet for å underholde resten av mylderet med bedugget dans, da en åttendeklassing sjanglet bort til henne. Stakkaren hadde sikkert aldri drukket før i hele sitt liv, og var blodsprengt i blikket. Talen var så snøvlete at Ylva måtte konsentrere seg for å høre skikkelig hva han sa idet han åpnet munnen.
”Duh er shå jææævla fihn”, flirte han, men datt i samme øyeblikk idet noen kom til å skumpe borti ham. Et rabalder fulgte idet han rev med seg en krystallbolle som stod strategisk plassert på et bord bare litt ifra ham, og snart lå han på gulvet og hylte med et blødende kutt i pannen.
Det var først da at Ylva gjenkjente ham. Det var Ravn Fraz, sønnen til borgermesteren, som alltid hadde klenget på henne og resten av elevene fra videregående som en mygg. Han higet etter å ha noen kule eldre venner å skryte av, og var selv overbevist om at de var like fan av ham som det han var av dem, og det til tross for gjentatte forsøk fra blant andre Ylva på å fortelle ham at han ikke var noe annet enn en patetisk wannabe. Det var derfor til pass for ham, tenkte Ylva, at han nå lå på gulvet i en stadig voksende blodpøl og gråt som en drittunge. Hun var dronningen av skolegården, og hun skulle vise ham at hun også var dronningen av festen.
Takk og lov hadde de ikke sett noe til verken Theresa eller han der emobroren hennes. De visste sikkert ikke at det var fest engang. Hvem skulle ha fortalt dem det? De hadde jo ingen venner.
Alt så ut til å bli vellykket. Ylva slang en kommentar til noen yngre jenter om at de så ut som horer tatt til fange av en gal make-upartist og vandret stolt gjennom rommet. Hun visste at alle guttene i rommet hadde lyst på henne og at alle jentene i rommet hadde lyst til å være som henne.
Så begynte ting å gå galt. Selv om både moren og daten hennes dyrt og hellig hadde lovet at de ikke skulle vise så mye som en lillefinger nedenfor, var det nå akkurat det som skjedde. Det knirket i trappen, Ylva spant rundt, og blikket hennes falt på Jonathan Neon. Derimot så han ikke helt edru ut med blussende kinn og halvåpne øyelokk. Det var ingen tvil om at han og moren hadde delt noen glass vin. Men hvor var Lulu?
Ylva måtte innrømme at til å være en hel generasjon eldre enn henne, var Jonathan Neon lovlig kjekk. Huden hans hadde samme farge som lyst kanel, og tredagersskjegget og den rotete sveisen fikk ham til å se barsk og vill ut. Dessuten kledde han seg ungdommelig og hadde en atletisk kropp. Hun tenkte nesten ikke over det der hun smilte forførende til ham.
Han oppdaget henne selvfølgelig med en gang der hun stod, med sin nærmest dukkeaktige hud og glinsende, ravnsorte hår. Han kom bort til henne, tok hånden hennes i et fast håndgrep, og presenterte seg selv som ”mammas lille playboy.” Hadde hun drukket noen dråper mindre alkohol, hadde dette fått dronningen av skolegården til å rygge mistroisk tilbake, men slik som situasjonen var nå kunne hun ikke annet enn å knise feminint.
Nico hadde sett på det lille opptrinnet på avstand. Selv om han ikke var helt klar i topplokket selv, hadde han inntatt drikkevarene i en mer fornuftig mengde enn hva lillesøsteren hadde gjort, og han likte overhodet ikke måten Jonathan betraktet Ylva på. Han brøytet seg derfor bestemt i vei blant alle de dansende kroppene, ga blaffen i at noen av dem deiset om på grunn av dette, og grep søsteren bestemt om armen.
”Kanskje du bør få deg litt frisk luft”, foreslo han.
”Hæ?” skrek Ylva tilbake. Lydnivået til musikken sørget for at vanlig tale ble noen grader mer komplisert.
”Jeg sa…”
”Jeg følger henne”, avbrøt Jonathan, og lot Nico stå forfjamset tilbake der han tok med seg Ylva ut på verandaen.
Ute var det ingen andre enn Jonathan og Ylva. Lydene innenfra ble dempet av veggene, og ildfluene skapte et magisk skjær i luften.
Mot en av veggene stod en marokkansk sofa flettet av tykke strå. Her pleide Ylva å sitte i sommerferien med en god bok eller sin bærbare PC. Nå tok hun med seg Jonathan og dumpet ned i den. Hun syntes det bare var trivelig da han slang en arm om skulderen hennes.
Uten forvarsel plumpet Jonathan ut med: ”Mora di er god i senga.”
Med ett føltes det som om Ylva hadde satt et helt leilighetskompleks i halsen. Hun hostet en gang, og kjente seg plutselig klinkende edru.
”Vi hadde sex i stad”, fortsatte Jonathan, og lot seg ikke affisere av Ylvas oppførsel, ”fy faen, for ei dame.”
Ylva ble uvel. Så diskret som mulig lirket hun seg vekk fra grepet han hadde om den spinkle skikkelsen hennes, og stirret i motsatt retning.
”Hæ? Vil du ikke kose lenger, nå?” snøvlet Jonathan og gjorde et nytt forsøk på å dra den tandre jenta inntil seg, men nå hadde Ylva fått nok. Irritert klappet hun til ham, og prøvde å sette seg opp, men Jonathan hadde allerede festet armene om livet hennes, og dro henne tilbake igjen.
”Det var ikke meninga å gi deg prestasjonsangst, altså”, sa han mens han holdt henne nede, til tross for at hun sparket, slo og strittet imot som best hun kunne. Blikket hennes flakket skremt, og hun tynet kreftene sine til bristepunktet for å komme seg løs. Men Jonathan var for sterk for henne.
”Ro deg ned, jenta mi. Dette blir godt for oss begge”, lovet Jonathan og kysset henne på halsen.
Da sprakk det for Ylva. Hun skrek til, spyttet og vred på seg, men Jonathan var mye sterkere enn henne. Han hadde bestemt seg, og låste håndleddene hennes fast med fingrene sine. Han la munnen sin over hennes, og Ylva kjente hvordan kvalmen vellet opp i henne. Tårene tok til å renne nedover ansiktet, og idet Jonathan med en voldsom håndbevegelse spjæret kjolen hun hadde på seg, merket hun for første gang hvordan dronningskronen hennes slo sprekker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar