(Dette bildet av Kanga har jeg lånt av Nastja Izotova fordi jeg syntes det var så kult, og fordi det ser ut som at jeg og Martina i publikum har det helt fantastisk. Det hadde vi for så vidt òg.)
Innkjøp: På vei til bursdagsfesten min gikk Mari og jeg innom Velouria Vintage, og dermed endte jeg opp med å kjøpe denne Bowie-t-skjorta i bursdagsgave til meg sjøl. Og: i april begynte jeg på aerial hoops, som jeg nevnte for litt siden, og da trengte jeg en treningstights. Siden jeg var rundt åtti kroner unna å få gratis frakt fra Zalando, endte jeg opp med å i tillegg kjøpe ei bukse til fire ganger prisen for tightsen. Fordi det er sånn hjernen min fungerer.
TV-serie: Jeg er veldig glad for at Wellington Paranormal nå er å se på HBO! Serien foregår i samme univers (og er selvfølgelig skapt av de samme geniale folka) som What We Do In the Shadows og er nærmest en slags X-Files-parodi. Jeg er generelt veldig sær på humor, men akkurat Taika Waititi og Jemaine Clement (som jeg takket være Flight of the Conchords har veldig lyst til å kalle bare Jemaine, for det virker så tungvint å si hele navnet hans, liksom) veit tilsynelatende veldig godt hva jeg liker, for alt de to tar i blir til humorgull. Jeg trur dette, i likhet med både What We Do In the Shadows og Flight of the Conchords, er en veldig elsk-eller-hat-serie, men jeg er veldig glad i det allerede etter bare to episoder, og det overrasker meg ikke om jeg ender opp med å elske det.
Film: Deep Water, Maniac, Final Destination, Dog Pound, Spotlight, The Batman, Labyrinth, Gothika og Monos.
Jeg merker jeg egentlig ikke har veldig mye å si om noen av disse filmene. Jeg likte kanskje Dog Pound aller best av dem, i stor grad fordi det var en god film, og i kanskje like stor grad fordi jeg har en generell greie for fengselsfilmer der alt er helt jævlig, jeg veit ikke hvorfor. Men ingen av disse filmene, Dog Pound inkludert, ga meg noe annet eller mer enn det jeg forventa, og det er i utgangspunktet ingenting i veien med det, og når man ser så mye film som meg skal det uansett litt til for å overraske meg, jeg trenger stadig høyere doser for å oppnå den samme rusen som jeg tidligere kunne få av mindre, men det har fått meg til å innse, som jeg veit jeg har nevnt før, at hvorvidt en film er god eller dårlig egentlig ikke interesserer meg så mye lenger. Det føles viktigere for meg personlig om en film er i stand til å gi meg noe jeg ikke kunne fått på noen annen måte. Og hva det "noe" er, er vanskelig å vite før jeg opplever det. Men nå er det nå en gang sånn at jeg skriver dette innlegget tre dager ut i mai måned, og denne måneden har jeg allerede sett en film som gjorde nettopp det. Men det kommer vi selvfølgelig tilbake til om en måneds tid.
Musikk: Enkelte måneder ser man bare filmer der man veit hva man får. Og enkelte måneder heter et av de albuma man har hørt mest på Slut Pop. Jeg har ikke så mye å si til mitt forsvar, Kim Petras sin nyeste utgivelse er nesten patetisk enkelt produsert, og selv om hun egentlig er en god vokalist, har hun denne gangen resignert til det noen jeg kjenner omtalte som "drag queen-vokal." Noe sier meg at hun med Slut Pop heller ikke prøvde å lage et sjelsmadrende konseptalbum, og hun inntar rollen som sexsymbol med en viss humor og tør jeg si glimt i øyet. Hun tar ikke dette så altfor seriøst sjøl, og uansett hvor høyt jeg liker å heve meg over allmuen, er jo også jeg bare et menneske, og sex selger, og billige salgstriks funker på meg. Dette er lettvint, fengende og gøy.
Fin oppsummering av april og jeg er glad du fikk kost deg med et par konserter og sånt. Syns buksen du skaffet var veldig søt.
SvarSlettJeg syns ellers at det var litt småkomisk med den kommentaren om Jemaine Clement og hvordan du bare vil kalle ham Jemaine fordi det virka tungvint å si hele navnet hans, rett etter at du skrev Taika Waititi, som på en måte er minst like kronglete, selv om det lyder kult. Oppe i hodet mitt så virker det ulogisk å tenke at det er mer tungvint å si Jemaine Clement enn Taika Waititi (selv om Jemaine Clement er 14 bokstaver og Taika Waititi 12 bokstaver), men det er kanskje bare meg som er sær.
For øvrig så har jeg en viss skepsis til den nye Batman-filmen og det handler ikke om Robert Pattinson, for jeg tror han gjør rollen absolutt godt, men fordi jeg elska Lego Batman-filmen for en del år siden, en film som viste at ting kan handle om Batman og ikke bare være mørkt og dystert, dessuten liker jeg best Spider-Man fordi det jo er alvor der og, men det er en gjennomført mer munter stemning i alle Spider-Man-filmene jeg har sett som appellerer mer til meg. Men det er jo smak og behag, jeg bare har funnet ut at jeg har mye lettere for å elske noe som føles litt mer håpefullt enn virkeligheten enn noe som er mørkere.
Det er ikke først og fremst fordi han har et vanskelig navn at jeg syns det er unaturlig å skrive hele navnet til Jemaine Clement, men fordi jeg i første omgang kjenner ham fra Flight of the Conchords-serien der han spiller seg sjøl, og karakteren hans heter naturlig nok Jemaine, så for meg er han liksom bare Jemaine, litt som at det ofte er rart for meg å omtale forfattere jeg kjenner i virkeligheten ved fullt navn (for meg er for eksempel Rune Christiansen og Anne Oterholm bare Rune og Anne).
SlettOg jeg kan forstå skepsisen din til den nye Batman-filmen. Den er virkelig humorløs. Jeg syns ikke det er til dens fordel heller. For eksempel er jo også The Dark Knight ganske dyster, i hvert fall i forhold til Tim Burton-filmateriseringa, men den er har likevel en dose mørk humor som ikke gjør at filmen føles noe mer lettvin av den grunn. The Batman tar seg sjøl ekstremt høytidelig i sammenligning.