Lunisand – episode 20: Ambivalens i blodet

Ideelt burde denne episoden kommet for noen dager siden, men teknisk sett er 19. mai innafor hva man kan forvente av "midten av måneden", ikke sant? Kan vi si det sånn? Det fortsetter å være hektiske dager på denne fronten og jeg føler meg konstant på etterskudd, så jeg er ikke fraværende på alle kanter fordi jeg bærer nag til alle jeg kjenner, det er bare det at det skal egentlig ganske lite til for å overvelde meg. 

Men nok om meg. Mer Lunisand finner du her.

Fabian Neon – 17 år, Tyr. Sønn til Jonathan. En trassig tenåring som gjerne vil være opprørsk, men som har en godhjertet far som elsker ham uansett. Ofte frustrert av den grunn, og prøver stadig nye ting for å få sin far irritert.

Jonathan Neon – 39 år, Vekt. Far til Fabian. En håpløs romantiker med mange erobringer bak seg. Har ennå ikke gitt opp sin evinnelige jakt på Den Rette. Elsker sin sønn over alt på jord, uansett hva han måtte finne på.

Musikkrommet var slettes ikke verst. Riktignok lignet det ikke noe særlig på et musikkrom mer, nå som alle instrumentene var flyttet for å få plass til en feltseng, et lite bord og et par stoler, men Fabian kunne tross alt ha hatt det dårligere. Dessuten var det et vindu her, så han kunne, om ikke annet, følge med på livet utenfor. Og det gjorde han så til de grader også. Nå hadde han sittet varetektsfengslet siden tirsdag, og han kjedet seg dønn i hjel. Rettssaken var ikke før på søndag, hvilket betydde at han ble nødt til å være inneburet her i tre dager til, denne dagen inkludert. Ikke fikk han mulighet til å dra på festen til Julian heller. Hadde han visst at det ville bli så kjedelig å være en opprørsk jævel, skulle han minsanten ha revurdert hele situasjonen.

   Han skvatt til av at noen banket på døren. Han stønnet høylydt, og smalt hodet bakover og inntil veggen der han lå og tvinnet tommeltotter på sengen. Det var nok herr fangevokter Ravn igjen. Han var en lidelse. Hver morgen kom han med mat, og ga seg til å spørre og grave og mase om han ikke kunne bli med på den neste festen hvis han ga Fabian fordeler. Ikke ga han seg heller, og i går hadde Fabian funnet på en elendig unnskyldning om at han plutselig fikk et akutt anfall av mageknip, og at det derfor var best om Ravn sprang av sted med det samme for å skaffe hjelp. Men Fabian visste vel egentlig at det ville bli rimelig mistenkelig om han fikk vondt i magen hver gang Ravn kom på visitt (selv om det ikke var langt fra sannheten), så han måtte nok bare stålsette seg.

   ”Hva faen er det?” gneldret han, uten å flytte seg en centimeter fra plassen sin.

   ”Det er besøk til deg!” lød stemmeskiftestemmen til Ravn fra den andre siden av døren.

   ”Hvem da?” kom det heller uinteressert fra Fabian.

   ”Hei, gutten min! Jeg syns nok du har gått litt for langt denne gangen!”

   HVA!? Fabian spratt opp med fart verdig et lite prosjektil. Hørte han virkelig den stemmen… si de ordene…?

   ”Pappa!” Han jumpet ut av sengen og jogget bort til døren.

   ”Jeg slipper ham inn, jeg!” sa Ravn, og så gikk døren opp, og så stod Jonathan foran sønnen sin, med et fårete smil og sitt berømte tredagersskjegg.

   ”Halla”, sa han, og vinket slapt.

   ”Jeg stikker, jeg! Rop veldig høyt når dere er ferdige!” kom det entusiastisk fra Ravn i bakgrunnen, som smalt døren igjen og låste.

   Et ganske langvarig øyeblikk ble far og sønn bare stående og se på hverandre – Jonathan bak halvåpne øyelokk og med et sløvt flir klistret om ansiktet, Fabian med klinkekuleøyne og en munn som en badeball.

   Det var Jonathan som først sa noe.

   ”Fengsel og greier!” utbrøt han, men tonefallet var umulig å tolke. Han gikk lenger inn i musikkrommet og liksom målte det med blikket, før han kastet seg tungt ned på den smale sengen som Fabian tidligere hadde sittet i. Et nytt dopsmil dukket opp om leppene hans.

   Omsider fikk Fabian summet seg moderat, og spurte om det første som falt ham inn: ”Hva gjør du her?”

   ”Og det spør du om?” gliste faren hans, ”min egen gullprins er i fengsel! Du er en skikkelig mann, du!” Han reiste seg, og gjorde et forsøk på å dulte sin sønn i skulderen, men sistnevnte dukket unna mens han sukket og stønnet på en måte som fikk Jonathan til å skjønne at han syntes faren var en teit gjøk. Likevel lot ikke Jonathan seg stoppe av dette, og smilte videre så oppriktig han bare kunne.

   Fabian, derimot, visste ikke hva han skulle si. Aller mest hadde han lyst til å angripe opphavet der han hadde satt seg på sengekanten igjen med den tåpelige grimasen. I stedet ga han seg til å trave frustrert frem og tilbake i det lille rommet. Da han hadde hørt innledningsordene han hadde brukt, hadde han vært sikker på at han kom til å få det han ønsket seg aller mest i hele verden – en god omgang kjeft, eller kanskje enda bedre, et sammenbrudd. Likevel… at faren fortsatt kunne sitte der og se ut som om han nettopp hadde fått sekser i alle fag på skolen… Hva måtte egentlig til?

   ”Men ikke misforstå, skatt”, fortsatte Jonathan, og fanget midlertidig oppmerksomheten til avkommet ved at han skrek iltert: ”Ikke kall meg skatt!” Jonathan overså replikken, og sa videre: ”Det var galt av deg. Tøft, men likevel galt.”

   Fabian stanset den rastløse gangen over gulvet.

   ”Nettopp på grunn av det, kommer jeg til å vitne mot deg i rettssaken på søndag. Du er sønnen min, og jeg er glad i deg, men jeg vil at du skal skjønne forskjellen på rett og galt. Jeg gjør det for ditt eget beste, tenk på det sånn!”

   Men Fabian hadde åpenbart ikke lyst til å tenke på det sånn.

   ”Jeg fant et jævla lik, pappa! Et føkkings skjellett!” ropte han, og marsjerte mot faren i et truende ganglag.

   ”Og hvorfor fant du det? Fordi du brøyt deg inn på en eiendom! Det er ei kriminell handling, gullet mitt”, sa Jonathan rolig, uten å slutte å smile.

   ”Du kan til helvete slutte å gi meg sånne satans kjælenavn! Faen!” skrek Fabian, rev seg i håret, trampet med de kraftige lærstøvlene og ropte ut grovere banneremser.

   Aldri før hadde Fabian ønsket å være farens lille øyesten som nå. Riktignok var det en underdrivelse å kalle Jonathans bunnløse kjærlighet overfor sønnen plagsom, men akkurat nå… nå skulle Fabian ha gjort hva som helst for å få ham på sin side. Det virket ikke som om noen overhodet tenkte på det faktum at det tross alt lå et dødt menneske begravd i gården til familien Elegía, men at alle i stedet valgte å fokusere på det faktum at han hadde begått en mindre ugjerning ved å ta seg inn på et område uten lov. Det var da tross alt verre å skjule en dødning på den måten? Det var uansett nå han trengte ham. Han hadde ikke regnet med støtte fra så mange i rettssaken, med unntak av fra ham. Hvis også han skulle svikte ham…

   ”Men du veit at du alltid vil være min vesle godklump, ikke sant?” kvitret Jonathan, strakk ut hånden, og prøvde å hale og dra i det ene kinnet til Fabian, men sistnevnte hoppet unna, bøyde hodet, og lot det lange, fette håret gjemme ansiktet.

   ”Bare stikk, vil du?” knurret han iskaldt.

   ”Men vennen min, jeg har jo…”

   ”Stikk!” gjentok Fabian, betraktelig kvassere enn sist.

   ”Oki doki!” sa Jonathan smørblidt, reiste seg fra sengen og svinset bort til døren, der han ga seg til å hoie ut tilfeldige fraser som ”pultost”, ”dynetrekk” og ”maursluker” så høyt han bare kunne, helt til Ravn tok hintet, låste opp for ham og slapp ham ut.

   Tilbake stod Fabian og greide ikke annet enn å dirre. Hva i helvete skulle han gjøre nå? Han innså at han kunne få en saftig dom, særlig med den dommeren som tross alt hadde i oppdrag å dømme ham, og tidligere hadde han nok kost seg glugg i hjel bare ved tanken, men… ting hadde likevel ikke gått som planlagt. Det var vel dét som plaget ham aller mest. Det var det som gjorde at han lå søvnløs om nettene. Han hadde sett det, skremmende hvitt i måneskinnet. Han hadde luktet den kvalmt råtnende stanken med sine egne nesebor. Likevel var det ingen som… vel, han visste vel strengt tatt ikke om de trodde på ham eller ikke, men uansett overså de ham. De overså hva han faktisk hadde funnet, og siktet inn på hvorfor han hadde funnet det. Alle hadde tydeligvis medfølelse med søskenparet som bodde der. Ingen tenkte på å spørre dem om hva det var som gjorde at de holdt knokler og ben som gjester under det store treet i hagen sin.

   Med ett stod det klart for ham hva det var som måtte til. Han måtte, på den ene eller den andre måten, avsløre de to. Men hvordan skulle han greie det fra et fengsel? Og i dag var en torsdag… rettssaken var på søndag… Det innebar at han kun hadde tre dager, eller fire, hvis han var optimistisk, å renvaske seg på.

   Han tittet ut av vinduet. Det var dødelig langt ned. Han befant seg i tredje etasje. Hva ville McGyver ha gjort?

   Han sukket og kastet seg ned på sengen. Noe måtte gjøres. Fort. Det hadde riktignok aldri ligget i genene hans å tenke verken veldig langt eller veldig rasjonelt, men…

   Vent. Gener. Kanskje det var der svaret lå? Den eneste han visste at tilba ham såpass at han, med litt hell, kunne manipulere ham, var nettopp faren. Sant nok hadde faren akkurat sagt at han kom til å vitne mot ham, men det var definitivt ham han måtte satse på når det gjaldt å skaffe seg, vel, om ikke et alibi, så i alle fall bevis mot Elegía.

   Fabian kastet et blikk mot vinduet igjen. Han kunne se faren der han gikk langs den støvete veien, med hendene dypt skjult i bukselommene og med en lett sammensunket holdning. Han hilste på noen, lot det ut til… Fabian reiste seg og gikk nærmere for å få bedre utkikk.

   Det var Lulu Serpiente. Henne hadde han ikke mye til overs for. Faren hadde tidligere datet en koselig alenemor ved navn Sirkeline, og for alt Fabian visste, hadde ikke Jonathan så mye som fortalt Sirkeline om Lulu. Hvordan våget han, egentlig?

   Det var da ideen slo ned i Fabian som et elektrisk støt. Selvfølgelig kunne han bruke henne til å presse ham med. Hvis ikke han snakket i sønnens favør i rettssaken på søndag, kom han personlig til å fortelle Sirekline alt om de romantiske middagene, besøkene hjemme hos hverandre og de heller hete kyssene når han trodde Fabian ikke så på. Selvfølgelig! Dette var jo helt genialt!

   Nok en gang var Fabian ruset på sin egen evne til tankegang. Han ga seg opprømt til å hamre på glassruten for å få farens oppmerksomhet, slik at han kunne skrike ultimatumet sitt utover hele Den Brisne Lakeis vei. Det faktum at vinduet tross alt var lukket igjen, og at han ikke kunne ha skreket noe uansett, i alle fall ikke så det ble hørt, var der og da utenfor hans fatteevne og plan.

   Det var imidlertid nytteløst. Jonathan var selv oppslukt av samtalen han holdt gående med nettopp Lulu. Han tok overhodet ikke notis av noe fjern dundring som vinden gjorde sitt for å kamuflere.

   Lulus hud var nesten så hvit som melk, men de sorte, møysommelig oppsatte lokkene og de rougerosa kinnbena tilførte en slags eterisk glød til henne. Jonathan kunne ikke annet enn å følge hver bevegelse den høye, slanke skikkelsen hennes gjorde med en åndsfraværende type fascinasjon. Hun så nesten ut som en snøalv.

   Med seg hadde hun datteren Ylva. Mens Lulu hele tiden viet sin fulle og fnisende oppmerksomhet til beileren sin, virket ungjenta distré og irritabel. Jonathan merket seg dette. Hun pleide som regel å være slik hver gang han var i nærheten. Dette burde normalt sett ha ført til et inntrykk av at hun var slik av natur, men noe i underbevisstheten hans sa ham at hun hadde en annen side også. Hvorfor det var slik, ante han ikke. Han hadde tross alt aldri opplevd henne på noen annen måte. Eller hadde han? Nei, umulig… ikke noe som han husket, i alle fall.

   For å få henne litt mer på gli, i og med at hun på en måte tross alt var stedatteren hans, bestemte han seg for å gi henne noe som var ment som en kompliment: ”Veit du, Ylva, du er like pen som mora di, du!”

   ”Ja, det syns du nok!” sprang det fra leppene hennes, før hun uventet løp av gårde. Jonathan ble stående og se rådvill etter henne. Hva hadde han sagt nå, da?

   Lulu, derimot, gjorde ikke annet enn å riste på hodet og smatte oppgitt.

   ”Hun der er… en håndfull. Jeg har aldri hatt noe trøbbel med Nico. Ylva, derimot, har begynt å skulke skolen, kutte ut flere av vennene sine, og skal ut hver helg… Men det er vel bare alderen”, sukket hun til slutt.

   ”Ja, sønnen min har sine øyeblikk, han òg”, medgikk Jonathan, men tankene og blikket hans var annetsteds. Det var liksom noe med stemmen til Ylva, de mandelformede, dypbrune øynene og huden som hadde en like klar kremhvit nyanse som hos moren. Hun virket… kjent, på en måte Jonathan ikke greide å sette fingeren på. Samtidig var den denne mystiske vissheten om at hun innerst inne var annerledes. Hadde han trodd på overnaturlige fenomen, hadde han nok antatt at han hadde møtt henne i et tidligere liv. Hvorfor fikk han ikke dette bildet av henne til å stemme med oppfatningen av henne når han bare hadde sett henne som sur og tverr?

   ”Nei, blir du med hjem til meg og tar en drink?” spurte Lulu, og rev oppmerksomheten hans til seg med blafrende maskaraøyne.

   ”Så… klart”, sa Jonathan, fortsatt like forvirret.