(Dette bildet av Kanga har jeg lånt av Nastja Izotova fordi jeg syntes det var så kult, og fordi det ser ut som at jeg og Martina i publikum har det helt fantastisk. Det hadde vi for så vidt òg.)
Innkjøp: På vei til bursdagsfesten min gikk Mari og jeg innom Velouria Vintage, og dermed endte jeg opp med å kjøpe denne Bowie-t-skjorta i bursdagsgave til meg sjøl. Og: i april begynte jeg på aerial hoops, som jeg nevnte for litt siden, og da trengte jeg en treningstights. Siden jeg var rundt åtti kroner unna å få gratis frakt fra Zalando, endte jeg opp med å i tillegg kjøpe ei bukse til fire ganger prisen for tightsen. Fordi det er sånn hjernen min fungerer.
TV-serie: Jeg er veldig glad for at Wellington Paranormal nå er å se på HBO! Serien foregår i samme univers (og er selvfølgelig skapt av de samme geniale folka) som What We Do In the Shadows og er nærmest en slags X-Files-parodi. Jeg er generelt veldig sær på humor, men akkurat Taika Waititi og Jemaine Clement (som jeg takket være Flight of the Conchords har veldig lyst til å kalle bare Jemaine, for det virker så tungvint å si hele navnet hans, liksom) veit tilsynelatende veldig godt hva jeg liker, for alt de to tar i blir til humorgull. Jeg trur dette, i likhet med både What We Do In the Shadows og Flight of the Conchords, er en veldig elsk-eller-hat-serie, men jeg er veldig glad i det allerede etter bare to episoder, og det overrasker meg ikke om jeg ender opp med å elske det.
Film: Deep Water, Maniac, Final Destination, Dog Pound, Spotlight, The Batman, Labyrinth, Gothika og Monos.
Jeg merker jeg egentlig ikke har veldig mye å si om noen av disse filmene. Jeg likte kanskje Dog Pound aller best av dem, i stor grad fordi det var en god film, og i kanskje like stor grad fordi jeg har en generell greie for fengselsfilmer der alt er helt jævlig, jeg veit ikke hvorfor. Men ingen av disse filmene, Dog Pound inkludert, ga meg noe annet eller mer enn det jeg forventa, og det er i utgangspunktet ingenting i veien med det, og når man ser så mye film som meg skal det uansett litt til for å overraske meg, jeg trenger stadig høyere doser for å oppnå den samme rusen som jeg tidligere kunne få av mindre, men det har fått meg til å innse, som jeg veit jeg har nevnt før, at hvorvidt en film er god eller dårlig egentlig ikke interesserer meg så mye lenger. Det føles viktigere for meg personlig om en film er i stand til å gi meg noe jeg ikke kunne fått på noen annen måte. Og hva det "noe" er, er vanskelig å vite før jeg opplever det. Men nå er det nå en gang sånn at jeg skriver dette innlegget tre dager ut i mai måned, og denne måneden har jeg allerede sett en film som gjorde nettopp det. Men det kommer vi selvfølgelig tilbake til om en måneds tid.
Musikk: Enkelte måneder ser man bare filmer der man veit hva man får. Og enkelte måneder heter et av de albuma man har hørt mest på Slut Pop. Jeg har ikke så mye å si til mitt forsvar, Kim Petras sin nyeste utgivelse er nesten patetisk enkelt produsert, og selv om hun egentlig er en god vokalist, har hun denne gangen resignert til det noen jeg kjenner omtalte som "drag queen-vokal." Noe sier meg at hun med Slut Pop heller ikke prøvde å lage et sjelsmadrende konseptalbum, og hun inntar rollen som sexsymbol med en viss humor og tør jeg si glimt i øyet. Hun tar ikke dette så altfor seriøst sjøl, og uansett hvor høyt jeg liker å heve meg over allmuen, er jo også jeg bare et menneske, og sex selger, og billige salgstriks funker på meg. Dette er lettvint, fengende og gøy.
