For noen dager siden var jeg på konsert med TR/ST. Rett etterpå blei jeg sjuk med bihulebetennelse og feber og generelt dårlig form. Jeg hoster og slimer fortsatt, men nå er jeg i det minste i stand til å bevege meg rundt igjen uten altfor mye besvær, så det kommer seg, selv om jeg har ødelagt døgnrytmen min i prosessen.
Og helt ærlig hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle ha et behov for å blogge om opplevelsen av å se TR/ST live for andre gang, mest fordi jeg gjorde det såpass grundig første gangen. Hva er vel en andre gang i forhold til en første gang, liksom? Dessuten må jeg innrømme at interessen min for TR/ST har… dabba litt av, av ingen grunn mer dramatisk enn at det er sånn det er for meg; hva jeg er mest opptatt av til enhver tid går i bølgedaler. Musikk – og herunder TR/ST – var hovedinteressen min omkring 2019 – 2021, og i fjor blei det tydelig for meg at jeg gikk inn i en ny TV-spill-æra. Og om jeg skal være helt ærlig, gleda jeg meg egentlig ikke spesielt mye til årets TR/ST-konsert i forkant. Jeg føler meg generelt ganske nummen om dagen, en sannsynlig konsekvens av at livet mitt har stått litt på vent siden jeg måtte hasteflytte ut i april, pluss at jeg, i likhet med for to år siden, syntes tanken på konsert først og fremst var stressende.
Jeg har jo alltid visst at jeg har en tendens til å føle følelser sterkere enn hva gjennomsnittsbefolkninga gjør, men det var ikke før jeg fikk et par diagnoser at jeg begynte å få et ordentlig språk for det. Å lære at det fins et fagspråklig ord for de periodevise, besettende interessene mine (hyperfiksering) har rett og slett gjort det utrolig mye enklere for meg å snakke om dem, i tillegg til at jeg forstår meg sjøl bedre. Derimot veit jeg ikke om det fins et fagspråklig ord for den ekstremt spesifikke melankolien idet man innser at ei hyperfiksering er i ferd med å gå over. Jeg har aldri opplevd at ei hyperfiksering holder seg på samme berusende nivå hele tida, noe som helt ærlig også gjør at jeg er litt redd for at jeg aldri skal klare å være i et ordentlig romantisk forhold. Og akkurat som når romantiske forhold tar slutt, er det noe unektelig trist i det å oppdage at man rett og slett ikke bryr seg like sterkt om en interesse lenger. Jeg syns til dags dato det er vanskelig og feil å omtale TR/ST som yndlingsbandet mitt, bare fordi det vil være å anerkjenne at hyperfikseringa jeg hadde på Sigur Rós i midten av tenåra har gått over, selv om det er tjue år siden. Jeg kvier meg fortsatt for å omtale Baldur's Gate 3 eller Cyberpunk 2077 som yndlingsspillet mitt, bare fordi Final Fantasy X var blant de første spilla jeg hyperfikserte på. Det gjør rett og slett litt vondt i hjertet å innrømme overfor meg sjøl at jeg ikke lenger er like forelska som jeg en gang var, og det kan føles som et ikke så reint lite svik å gå videre i livet uten hyperfikseringa like tydelig tilstede som før.
Og dermed kommer vi til den omtrentlige sinnstilstanden jeg befant meg i for ei uke og noen dager siden. Jeg visste at jeg skulle se TR/ST, det bandet som sannsynligvis har betydd mest for meg de siste åra, live for andre gang, og jeg var fylt av en uventa og uvelkommen likegyldighet. Jeg burde glede meg, og stresset som riktignok også var der før den første konserten, var av et litt annet kaliber denne gangen: mer som noe å fylle tomrommet med enn noe annet. Litt sånn, noe må jeg jo tvinge meg sjøl til å føle før denne konserten, men det beste jeg får til er stress.
Her er en annen ting om hyperfiksering og meg: å hyperfiksere på for eksempel spill og filmer er stort sett smertefritt, men når jeg hyperfikserer på ei bok eller en artist, er vi over i et litt mer utrygt landskap, bare fordi de er så uløselig knytta til personen bak. Spill og filmer er i så mye større grad samarbeidsprosjekter, men når det i hovedsak er én person som har lagd det jeg elsker, føles det litt – i mangel på et bedre ord – farligere. Før Kit og jeg dro til Stockholm og ComicCon i fjor, snakka vi om hvor ukomfortabelt jeg syns det er å møte folk jeg er fan av, ref. at man kunne betale for meet & greet med noen av skuespillerne fra BG3 under conet, noe Kit gjorde, men ikke jeg. Kit spurte meg om det ville vært annerledes om det var Neil (Newbon, a.k.a. Astarion), og det ville det, men det ville vært verre. Jeg hadde fram til da bare møtt folk jeg var moderat fan av, som Still Corners og Georgia, og det var veldig hyggelig!! Men når det gjelder folk jeg er skikkelig fan av, låser det seg helt for meg. Jeg syns det er vanskelig å beskrive hvorfor, men jeg trur noe av det handler om at jeg ikke føler meg verdig, hvor teit det enn måtte høres ut. Og jeg veit jo samtidig hvor utrolig lite rasjonelt det er, for jeg veit med meg sjøl at jeg er en helt OK person, om enn litt nervøs og keitete, og jeg veit at jeg ikke kommer til å gjøre noe som driter noen ut eller får dem til å hate meg. Men det er noe med at hvis jeg skulle møtt noen som på en eller annen måte har forandra livet mitt, ville kontrasten mellom den de er og den jeg sjøl er blitt så åpenbar og knusende tydelig for meg på en måte som potensielt ville fått meg til å like meg sjøl enda mindre. Hvis det høres dramatisk ut, er det bare fordi det er det. Det ville kunne være et slag i trynet på en lignende måte som den ene episoden av Our Flag Means Death, og jeg veit ikke om jeg kommer til å klare å forklare det på en mer presis måte, mye fordi jeg ikke helt veit hva denne ekstremt spesifikke følelsen er sjøl. Jeg snakka litt om det i etterkant av konserten for to år siden, at å møte Robert ville føltes som en kollaps av romtid-kontinuumet, og det var ikke nødvendigvis noe jeg var i stand til å utsette meg sjøl for eller i det hele tatt overleve.
Men så var dagen der, da, og jeg skulle plutselig på konsert med TR/ST uten å overhodet føle meg klar, vel vitende om at jeg ikke ante hva som skulle til før jeg eventuelt skulle kunne føle meg klar. Men jeg dro, og kanskje ikke så overraskende endte jeg opp med å få plass framst i konsertlokalet ved siden av hun som jeg venta først i kø sammen med den gangen for to år siden, og ting begynte å føles ganske bra.
Jeg trur ikke opplevelsen min av sjølve konserten skilte seg nevneverdig nok fra det temmelig lange avsnittet jeg skreiv for to år siden til at det føles nødvendig å skrive noe nytt nå; det ville sannsynligvis bare blitt flere og andre ord for nøyaktig de samme tinga. Jeg syntes lyden på Vulkan denne gangen var dårligere enn på Parkteateret sist, og vokalen konka ut ved flere anledninger. Lia var ikke med på trommer denne gangen og jeg savna henne. Men Robert var fantastisk, og jeg er glad jeg denne gangen fikk høre Are We Arc? live, for anledninga i nedstrippa, semi-akustisk utgave.
.gif)
Dette veit nok dere som kjenner meg, men det er relevant å nevne igjen: jeg har null chill når det gjelder følelser. På konserten for to år siden var det flere som påpekte at jeg var synlig berørt. Akkurat sånn som når katter som er gira sitrer med halen for å vise at de er så glad, så glad, sitrer jeg med hele meg når jeg er så glad, så glad. Også denne gangen påpekte folk rundt meg etter konserten at wow, jeg utstrålte virkelig hyper, manisk fangirl-energi, og fordi jeg oppi det hele tross alt er veldig innadvendt, prøver jeg, til dels underbevisst, å holde den energien inni meg når jeg interagerer med andre, noe som igjen bare gjør meg enda mer sprekkferdig. Jeg trur jeg, når jeg er skikkelig gira på noe, faktisk ser ut som at det vil sprute konfetti ut av meg hvis noen hadde stukket meg med ei nål. Og sist gang snakka jeg om at selv om jeg sliter med å uttrykke entusiasmen min verbalt, eier jeg ikke pokerfjes eller evnen til å holde kroppsspråket mitt under kontroll, noe jeg igjen trur er grunnen til at Lia skjønte hvor stor fan jeg var og hvor mye opplevelsen betydde for meg, og at hun derfor valgte å gi meg et kompliment som jeg i all sin enkelhet aldri kommer til å glemme, pluss settlista etter at konserten var over.
Jeg stod selvfølgelig midt på første rad også denne gangen, dansa som om jeg ikke klarte å la være (og det gjorde jeg heller ikke) og hadde, som det heter på godt norsk, my heart on my sleeve. Og etter konserten kom keyboardisten bort og ga meg ei joggebukse????? Som der og da opplevdes som premie for å være, med stor sannsynlighet, Norges største TR/ST-fan.
.jpg)
Så altså, jeg må glatt innrømme at grunnen til at jeg ikke eier noe TR/ST-merch fra før, rett og slett er fordi jeg ikke syns de har noen særlig spennende design, og jeg ville nok ikke kjøpt denne buksa i merchboden, men HALLO, å få den gratis og personlig overrukket av bandet av ingen annen grunn enn bare fordi??? DET ER NOE AV DET BESTE SOM HAR SKJEDD MEG. I kaosmagi er det ei greie med at ting i seg sjøl ikke har noen iboende kraft, men de får ei helt konkret kraft gjennom meningene vi legger i dem. Et krusifiks er for eksempel bare en gjenstand, men det blir en hellig gjenstand hvis personen som holder det fyller det med mening gjennom erfaringer og tru. På samme måten hadde denne buksa bare vært ei bukse om jeg hadde kjøpt den, men å få den av bandet gjør at denne buksa får noe av den samme funksjonen for meg som et krusifiks får for en kristen. Bare for å være litt dramatisk, mener jeg, fordi dette er dramatisk for meg.
På konserten for to år siden blei jeg oppriktig lei meg fordi et par fulle menn fikk for seg at de ville oppsøke Robert etter konserten, noe jeg anså som litt… invaderende. Jeg syns ikke det er greit å oppsøke bandet etter en konsert med mindre de sjøl kommer ut blant publikum eller stiller seg i merchboden eller hva som helst, men noen minutter etter denne konserten så jeg Robert stående i merchboden.
Og her blir plutselig de innledende betraktningene mine relevante, for hva i all verden hadde jeg gjort om dette scenariet hadde utspilt seg for eksempel våren 2019, da TR/ST-feberen min var på sitt aller varmeste? Jeg har i skrivende stund aldri opplevd å faktisk møte noen jeg er ekstremt fan av mens besettelsen er på sitt aller sterkeste, og en del av meg er litt glad for det, for jeg veit ikke om jeg hadde klart å gjøre det jeg gjorde uten den nødvendige distansen. Før jeg rakk å tenke altfor mye gikk jeg bort til der Robert var, der han for øyeblikket stod og snakka med en annen konsertgjenger. Og okei okei okei, før jeg skriver noe mer, vil jeg bare få presisere at gatekeeping er en uting og at det fins mange rasshøl der ute som burde skjerpe seg, og jeg håper og trur at jeg ikke er blant nevnte rasshøl. Men hun som Robert snakka med var helt åpenbart ikke like stor fan som meg, for hun stilte masse spørsmål hvis svar jeg sjøl syns er åpenbare. Og for all del, det er helt i orden å like et band uten å vite alt om dem, men det var flere andre i tillegg til meg der som hadde lyst til å si hei, og denne dama virka ikke som at hun hadde noen planer om å la andre slippe til, som er kjip oppførsel uansett hvor fan man er, men skal jeg dømme ut fra det hun sa, virka det ikke som at hun egentlig var spesielt stor fan engang. Jeg endte opp med å skvise meg inn med et "sorry to interrupt", og jeg syns faktisk Robert virka letta, men det kan selvfølgelig bare ha vært ønsketenkning.
Og jeg skulle ønske jeg huska møtet mitt med Robert bedre enn jeg gjør, men det var på godt og vondt en sånn surrealistisk opplevelse som jeg nesten glemte igjen med én gang, fordi jeg var som i en slags transe. Det var ikke før jeg hadde lagt meg samme kveld at jeg plutselig kom på at han hadde spurt meg hva jeg het, og jeg var usikker på om jeg skulle si navnet mitt med engelsk eller norsk uttale, men endte med norsk, og etter det kan jeg ikke huske noe som helst. Men jeg fikk en klem, jeg fikk fortalt at jeg har vært stor fan i mange år, og en veldig hyggelig fyr tok bilde av oss sammen, og så tok jeg bilde av de to etterpå. Jeg var veldig nervøs og skjelven, såpass at jeg sleit med å få tatt bildet, men det gjorde det faktisk mye lettere at Robert er ganske innadvendt og keitete sjøl, og det er lov å håpe på at han tolka kroppsspråket mitt som det komplimentet jeg ikke klarte å formulere med ord.
Kanskje et annet aspekt ved problemet jeg har med å møte folk jeg er fan av, handler om nettopp det jeg snakka om da jeg snakka om, vel, den der ene episoden av Our Flag Means Death, og jeg hadde virkelig ikke trudd at det skulle bli relevant med hele to referanser til OFMD i dette innlegget, men here we are. For å sitere meg sjøl: "det er noe nesten pinlig primitivt over mennesker som føler følelsene sine fullt ut", og kanskje er det nettopp det: jeg blir så flau over meg sjøl når det er så åpenbart at jeg føler hele følelsesspekteret på én gang. Jeg skulle ønske det ikke var sånn; at jeg var stolt over å være så følsom som jeg er, for jeg syns jo det er en god egenskap, og så uendelig mye bedre enn det motsatte, men flaut er det ikke desto mindre. Det er noe udiskutabelt verdig over å være stoisk og upåvirka, å helt tydelig ha full kontroll på seg sjøl, istedenfor å oppføre seg som en hysterisk apekatt som utelukkende lar seg styre av sine mest basale instinkter. Men jeg vil øve mer på å være stolt over å være en hysterisk apekatt, for jeg trur neiggu ikke vi ville hatt mye kunst om det ikke hadde vært for at vi lot hysteriske apekatter holde på med sitt. Det vil ikke overraske meg om også Robert er en hysterisk apekatt, det er tross alt på grunn av ham at jeg endte opp med å lese ei av de mest skjellsettende bøkene jeg har lest i nyere tid. That's right: jeg leste i et intervju med ham at Rød selvbiografi av Anne Carson er blant yndlingsbøkene hans, og da jeg endte opp med å elske den boka på en måte jeg ikke kan huske å ha elska noen annen bok før, fikk plutselig musikken til TR/ST enda flere lag for meg, og jeg blei enda sikrere på at jeg er skikkelig glad i Robert, selv om jeg kjenner ham veldig mye bedre enn han kjenner meg. Men en del av meg har litt trua på at han og keyboardisten i det minste kan ha kjent meg igjen fra konserten for to år siden; jeg stod tross alt på ganske nøyaktig samme sted i lokalet som sist, var akkurat like synlig berørt, og jeg er tross alt en person det er lett å kjenne igjen. Kanskje det til og med var derfor de syntes jeg fortjente gratis merch.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar