Dere OGs som har fulgt denne bloggen i lange, lange tider husker muligens at jeg hadde en tendens til å skrive veldig lengselsfulle blogginnlegg om forelskelse omkring slutten av tenåra og begynnelsen av tjueåra. Cringe som de er har jeg ikke hatt lyst til å slette dem, fordi de føltes viktige for meg å skrive den gang, og den perioden av livet mitt var, hvor kleint det enn høres ut, tross alt helt essensiell for at jeg skulle utvikle meg til den personen jeg er i dag.
Det jeg derimot ikke skjønte den gang, er at jeg ikke var den eksperten på forelskelse som jeg trudde jeg var. Også jeg vokste opp til å bli eldre og klokere, ikke minst på grunn av oppdagelsen av at jeg er autist med ADHD, og det var sånn jeg lærte om nevroatypikeres tendens til å gjøre en person de er betatt av til ei hyperfiksering. Instagram-kontoen autistic_callum_ forklarer det godt:
Fram til for bare noen år siden visste jeg ikke at kjærlighet kunne føles som noe annet enn nettopp ei hyperfiksering, fordi jeg genuint trudde at det var det samme. Dette er, trur jeg, også noe av grunnen til at mitt foreløpig eneste romantiske forhold gikk i oppløsning; jeg mista rett og slett interessen, og det må ha vært utrolig kjipt å gå fra å være det eneste livet mitt dreide seg om, til å bli… ikke det, over et relativt kort tidsspenn. Hadde det ikke vært for at jeg et par ganger i løpet av de siste åra har, for det jeg trur er første gang, kjent på følelser som sammenfaller med autistic_callum_ sin definisjon av kjærlighet, ville jeg sikkert fortsatt ikke vært i stand til å kjenne forskjellen.
Interessant nok er denne forskjellen mellom hyperfiksering og kjærlighet i noe grad kjønnsbetinga for meg. Jeg har vel innerst inne siden omtrent trettenårsalderen visst at jeg var skeiv, men det er ikke før i nyere tid at jeg aktivt har omfavna den delen av meg og delt av den skeive opplevelsen min med andre – dette er vel, om jeg ikke husker helt feil, første gangen jeg på denne bloggen har omtalt meg sjøl som skeiv (selv om, y'know, apropos lengselsfulle innlegg fra for mange år siden: there have been signs). Jeg har lettere for å hyperfiksere på gutter, mens følelsene jeg kan få for jenter føles mer som kjærlighet på den måten som beskrevet ovenfor. Jeg veit ikke helt hva det betyr, men jeg har kommet til et punkt i livet mitt nå der jeg heller ikke bryr meg nevneverdig. Å konstant gjennomgå en eller annen form for identiteskrise er ikke noe jeg savner fra mine yngre dager.
Så eh, happy pride, I guess?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar