Mars 2025

Opplevelser: Mollyland. Middag hos Berivan. 

Innkjøp: Før vi dro på Mollyland snakka jeg om at jeg hadde lyst til å kjøpe meg ei rumpetaske, for i enkelte sammenhenger er det så innmari praktisk, og hvor viser det seg at de selger ikke bare rumpetasker, men rosa, holografiske rumpetasker? Jo, hvor ellers enn på Mollyland, så dermed gikk det som det måtte gå.

TV-serie: Etter ei glødende anbefaling fra Hannah, har jeg endelig begynt å se Severance, og man oh man, for en serie. Det er sjeldent jeg blir så engasjert og fascinert allerede før første episode er ferdig, men Severance er noe av det rareste og råeste jeg har sett på TV på lenge. Hvis du klarer å tenke deg ei blanding av Maniac, Den mørke materien og The Office, begynner vi kanskje å nærme oss, samtidig som Severance ikke ligner på så mye annet. Det er velskrevet, velspilt, sykt spennende, og attpåtil innmari morsomt, og humor pleier å være det som har vanskeligst for å treffe meg. Vil ikke gi dere trailer, for jeg syns den avslører for mye, og jeg vil ideelt sett at du skal lese så lite om serien som overhodet mulig, inkludert beskrivelsen av den på Apple TV+ og heller bare stole på meg, men du har teknisk sett fri vilje.

Spill: Som kjent har jeg spilt Cyberpunk 2077 de siste månedene, og jeg trur jeg har nevnt det før i forbindelse med Subnautica, at blant alle de forskjellige kunsteriske uttrykksformene som fins, pleier spill og bøker å være de kanalene som oftest rører og engasjerer meg djupest. For all del, det kan også skje med for eksempel TV-serier og filmer (hei hei, Our Flag Means Death og Mandy), men det skjer mye lettere med spill og bøker, og jeg trur mye av det handler om at jeg oftere føler meg som en passiv observatør når jeg ser på serier og filmer – det ligger jo litt i begrepsbruken, jeg ser på. Det eneste måten spill og bøker kan fortelle meg historiene sine på, er ved at jeg aktivt henholdsvis spiller og leser dem, så det som skjer i dem oppleves ofte mer personlig for meg. Det jeg prøver å si er: det er ingen hemmelighet for de av dere som jevnlig omgår meg der ute i det virkelige liv at Cyberpunk 2077 har hatt den tvilsomme æren av å styre livet mitt de siste ukene. Ingenting fyller et tomrom som oppstår etter intense besettelser som Moby Dick og tidligere nevnte Our Flag Means Death som en ny besettelse, si. Cyberpunk 2077 ligner ikke så mye på Subnautica, men de to ganske forskjellige spilla har én viktig detalj til felles: de spilles begge fra en førstepersons synsvinkel, og det er ikke mulig å velge å spille dem i tredjeperson. Jeg velger alltid å spille i tredjeperson om jeg kan, jeg har mislikt førstepersons synsvinkel i spill fra jeg var liten, og akkurat som i Subnautica irriterte det meg grenseløst da jeg nettopp hadde begynt på Cyberpunk at jeg ikke kunne velge å spille i tredjeperson. Og akkurat som i Subnautica endte jeg opp med å etter hvert sette enormt pris på at jeg ikke kunne få velge, for kanskje mye av grunnen til at jeg alltid velger tredjeperson, er at det er lettere og mer behagelig. I en førstepersons synsvinkel skjer det med meg, og det kan fort gi meg litt mental og følelsesmessig overtenning. Samtidig: er ikke også mental og følelsesmessig overtenning en av de viktigste ingrediensene for empati? For å knytte spilleren tettere til historien og karakterene? Cyberpunk 2077 gjør vondt når det er vondt, og det gjør også usigelig godt når det er godt, men jeg skal ikke gi perspektivet hele fortjenesten for det: spillet er i det hele tatt sinnssykt velskrevet, og ikke minst er det karakterdrevet på en måte jeg innser at jeg dessverre sjeldent opplever i rollespill, til tross for at rollespill generelt pleier å være yndlingssjangeren min. Det eneste andre spillet jeg kan komme på som har hatt like velutvikla karakterer er The Last of Us, der personfokuset var den fineste kvaliteten ved både originalspillet og oppfølgeren. Det veldig lineære action-gameplayet var ikke min favoritt, så når man plukker med seg det aller beste elementet fra The Last of Us og putter det inn i min klart foretrukne måte å spille på, nemlig i et open world-RPG der alle valg man tar underveis påvirker historien og skjebnene til alle disse fantastiske karakterene som man blir så ekstremt glad i, er det kanskje ikke så rart at jeg – for ikke første gang – sitter og knuger om et spillunivers jeg ikke har lyst til å forlate. For er det én ting jeg sliter med på alle plan her i livet, er det nettopp avslutninger. Jeg har til og med snakka masse om det med både psykologen min og sjukepleieren min, fordi det påvirker meg en god del i det daglige. Jeg har sjeldent sett meg sjøl klarere gjennom en fiktiv karakter enn gjennom Guillermo i den aller siste episoden av What We Do In the Shadows, der han oppriktig sliter med tanken på at det hele snart er over, og så godt han kan prøver å nyte den siste tida, uten helt å få det til fordi det hele rett og slett er for trist. Jeg hadde ikke lyst til å forlate Planet 4546B da jeg spilte Subnautica og grein da jeg til slutt blei nødt til det, og nå som jeg må innse at det rett og slett går mot slutten også i Night City, farter jeg melankolsk rundt på motorsykkelen min (eller en av dem, jeg har opptil flere) og prøver å finne måter å få spillet til å vare lenger på. Ikke bare er Cyberpunk 2077 en sykt fascinerende historie med filosofiske overtoner som stiller spørsmål ved blant annet hva det vil si å være et menneske, hva bevissthet er, og om det i det hele tatt fins noe sånt som sjel, men spillutviklerne har også gjort plass til massevis av eksepsjonelt tilfredsstillende sidespor som nesten er banale i all sin realisme, sidespor som jeg mistenker at spillskapere flest ikke gidder å inkludere, fordi man jo må deale nok med det som det er i virkeligheten. Guess what, jeg elsker når spill – og det er særlig rollespill som gjør dette, som er mye av grunnen til at det er min ubestridte favoritt – inkluderer nærmest The Sims-aktige småting, som egentlig ikke har noen funksjon eller relevans utover at det er gøy. I Cyberpunk kan man kjøpe nye biler og motorsykler, som bortsett fra at de har litt variasjon i topphastighet og størrelse på bagasjerom, funker temmelig likt i praksis, og man får ikke XP eller noe annet av å kjøpe seg ny bil, men du verden, så utrolig gøy det er for noen som i bunn og grunn bare er et menneske med overfladiske behov å kunne bruke sine hardt opparbeida eurodollars på doninger som denne:

Hvor gøy det er å hver eneste dag kle seg opp i et nytt ekstravagant antrekk snakka jeg litt om forrige gang, men hey, det gir meg altså så mye enkel glede å ha en karakter som bare alltid ser fabulous ut, så her er noen flere antrekk bare fordi jeg kan:

Og jeg regner med at dere la merke til katten på det første bildet der? For joda, jeg har fått meg katt i Cyberpunk. Ikke fordi det gir meg noen belønninger eller tilfører noe til historien, men bare fordi det er koselig med katt. Jeg har også kjøpt meg flere leiligheter i spillet, i tillegg til å ha pussa opp min første. Fordi enkle gleder er gøy. 

Men jeg har ennå ikke nevnt den aller viktigste konsekvensen av fokuset på karakterer og mellommenneskelige relasjoner: man kan nemlig også date og forelske seg i spillet. Dette er fra ei meldingsutveksling med en karakter jeg trudde var i ferd med å bli kjæresten min:

På dette tidspunktet trudde jeg at jeg hadde ødelagt alt ved å gå for fort fram, men så tikka disse meldingene inn og jeg fikk seriøst sommerfugler i magen. Liksom jeg var forelska i denne karakteren, ikke som meg sjøl, men på vegne av hovedpersonen min V. Tilsvarende blei jeg ganske lei meg da det viste seg at denne lille flørten ikke førte noen vei, men jeg har gleden av å meddele at jeg nå veldig nylig var på en skikkelig romantisk båtdate med en annen karakter, og at det denne gangen faktisk ser ut til å være ekte kjærlighet. Jeg mener, jeg har fått nøkkel til huset og alt. I går overnatta jeg for første gang.

(Sensurert for å unngå spoilere!)

Føler meg som en fnisete tenåring når jeg skriver dette, men akkurat nå både gruer og gleder jeg meg til neste gang jeg skal spille, nettopp fordi denne nye relasjonen føles så intenst virkelig, det er nesten der at følelsene til V føles virkeligere enn følelsene til Kristine, og om ikke dét er et nydelig metaperspektiv i et spill som i stor grad handler om nettopp grensene mellom virtuell virkelighet og fysisk eksistens, så veit ikke jeg. 

Film: Iorram, Longlegs og Aftersun. Førstnevnte er en langsom og meditativ dokumentar om et fiskersamfunn i Skottland der gælisk fortsatt er i live, og filmen er også den første langfilmdokumentaren utelukkende på gælisk. Filmen er antakelig litt vel zen for de fleste, men jeg syntes den var både vakker, trist og interessant, og selvfølgelig helt riktig for noen som har hatt havet på hjernen i det siste og som er i ferd med å skrive en roman som tar utgangspunkt i folketru. Jeg hadde høye forventninger til Longlegs, og jeg syntes den begynte veldig lovende, men for meg klarte den ikke å sannsynliggjøre premisset sitt og jeg endte opp med å syns at den blei teitere og teitere jo mer av mysteriet den avslørte for oss. Aftersun var et sårt og rørende portrett av en far og ei datter, og ikke minst var den nydelig fotografert og fantastisk gestalta av sine to hovedrolleinnehavere. Diskusjoner jeg har sett om den på nett tyder på at jeg ikke klarte å bli fullt så grepet av den som mange andre ser ut til å ha blitt, men en sterk og vakker film er den i alle tilfeller.

Musikk: Når jeg er inne i en av disse intense følelsesperiodene mine, hører jeg ofte på forholdsvis friksjonsfri popmusikk. Det føles litt unødvendig å trekke fram Diet Pepsi av Addison Rae i dette avsnittet, ei låt som alle som har kontakt med omverdenen sannsynligvis allerede har hørt, men den er nå en gang den låta jeg hørte mest på i mars måned (eller som jeg liker å kalle den i hodet mitt: Ishmael & Queequeg Theme ♡).