Dere trudde vel ikke at jeg var ferdig snakka om Cyberpunk?

For noen dager siden møtte jeg Trine og Martina for dranks på byen, og jeg hadde helt på ordentlig tenkt å fokusere på mitt eget liv og virke i samtalene våre, men jeg fant ganske fort ut at jeg hadde mye mer lyst til å snakke om livet mitt i Cyberpunk. Jeg mottok noen hint underveis i løpet av kvelden om at jeg kanskje burde, y'know, touch grass, og til og med astrologiappen min har hatt sterke meninger om min preferanse for digital eksistens på bekostning av fysisk i det siste:

Men jeg klarer ikke å se besettelsen min som noe annet enn en nærmest poetisk parallell til den grunnleggende tematikken i Cyberpunk. Dere veit, det jeg snakka om sist: hva det vil si å være et menneske, hva bevissthet er, om det i det hele tatt fins noe sånt som sjel, og grensene mellom virtuell og fysisk virkelighet.

Under oppsummeringa mi av mars var jeg innom dette med hvor personlig Cyberpunk føles, og jeg la skylda på førstepersonsperspektivet, karakterfokuset og hvor godt skrevet spillet er. Og jo mer jeg tenker på det, jo mer går det opp for meg at jeg ikke kan komme på å ha opplevd et spill som nettopp personlig på tilsvarende måte før. Subnautica har jo også et førstepersonsperspektiv, og man skulle kanskje tru at hvor anonym hovedpersonen Riley er skulle bidra til en sterkere fornemmelse av at dette skjer med meg, og det gjør det jo til en viss grad, for det motsatte er jo tilfellet i et spill som for eksempel Fallout 4: sjanger- og gameplaymessig ligger Fallout ganske tett opptil Cyberpunk, men til tross for at man lager karakteren sin sjøl også i Fallout, kommer Fallout-hovedpersonen ferdig med en solid forhistorie og en egen personlighet. Riley fra Subnautica har på sin side verken ansikt eller replikker, han har bare så vidt en stemme som man utelukkende hører som en stønnelyd når han skader seg. Nå er også noe av magien med Subnautica nettopp hvor ensomt det på sett og vis er, og fraværet av andre karakterer å interagere med visker ytterligere ut identiteten til Riley og dermed også filteret mellom hovedpersonen og spilleren. Cyberpunk har, trur jeg, truffet en sweet spot i så måte: hovedpersonen V har både et ansikt, en stemme og en personlighet, men minimalt med forhistorie, og de bitene av den som fins, setter man sammen sjøl når man lager hen helt på begynnelsen. V er mye mer en karakter enn hva Riley er, men han har uungåelig endt opp med å bli en slags versjon av meg sjøl i mye større grad enn hva som var tilfellet for meg i Fallout. Riley er meg der hovedpersonen i Fallout er en karakter, mens V har klart å bli begge deler. Det er nesten så det føles feil å kalle ham en "karakter", for han føles så innmari menneskelig, og fordi personligheten hans blir forma av valga man tar underveis, har han fått en personlighet som ligner veldig på min egen. Han ligner på meg, det er jeg som har lagd ham, jeg blir glad på hans vegne og stolt over ham. Han er sannsynligvis den spillkarakteren noensinne som jeg har blitt mest glad i, og for noen som har vært en lidenskapelig gamer siden barndommen, sier ikke det reint lite. Til Martina og Trine for litt siden sa jeg at han føltes både som barnet mitt og som meg sjøl samtidig, og jeg trur det var Martina som sa at hun trudde det var sånn det var å være forelder. Altså i det virkelige liv. Barnet ditt er både deg og sin egen person, og alt som skjer med barnet ditt, skjer på et vis også med deg.

Som nevnt i forrige uke: jeg er snart ferdig med spillet. Det er liksom ikke til å komme ifra. Jeg har desperat saumfart Night City til fots og til hjuls på jakt etter ting å gjøre, men ifølge Reddit er det forrige sideoppdraget jeg fullførte dessverre det siste. Nå gjenstår bare siste del av hovedhistorien, med de faretruende beskjedene "Point of no return" og "Are you sure you want to continue?". Jeg skulle ønske jeg overdreiv når jeg sier at det skremmer meg skikkelig. At jeg har problemer med å fullføre spill er jo ikke akkurat noe nytt, og det er standard prosedyre for meg å kveme rundt og utforske og prøve å få med meg alt til lenge etter at moroa egentlig har forsvunnet, men dette er annerledes. Det er kanskje lett for meg å si her og nå, men jeg kan ikke huske at engang Subnautica føltes like forferdelig å måtte fullføre. For det første syns jeg Cyberpunk har vart altfor kort – noe jeg også har sett det bli kritisert for andre steder. Jeg er en treig gamer, akkurat som at jeg er treig i det meste jeg gjør, og spilletida mi i skrivende stund ligger på rundt 150 timer – som jo er en del, for all del, men til sammenligning hadde jeg over 300 timer spilletid i Horizon: Forbidden West før jeg følte meg ferdig nok til å fullføre. Altså: jeg er rett og slett ikke klar for at Cyberpunk skal være over ennå, ikke i det hele tatt. For det andre, og kanskje er dette enda viktigere: V føles så nærme man kan komme babyen min at det nesten er flaut. Jeg er så utrolig glad i ham at dere aner ikke. Slutten man får avhenger av hvilke valg man har tatt tidligere i spillet, og ikke alle sluttene innebærer at V overlever. Tanken på at han muligens vil dø er nesten ikke til å holde ut, og ikke nok med det: om han så overlever, har jeg vanskelig for å se meg for at det vil gå bra med alle. Jeg har ikke lyst til å spoile for mye av handlinga, men situasjonen V havner i er så føkka og håpløs at det føles naivt å forvente en slutt alle kommer helskinna fra. Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.

Og veit dere hva? Å skrive alt dette gjør at jeg får dårlig samvittighet overfor alle de fantastiske spilla som så å si lærte meg å føle i barne- og ungdomsåra mine. Jeg har grini og følt alt som føles kan i både Final Fantasy X og Final Fantasy VII, og jeg skal ikke påstå at det ene er bedre enn det andre, men dette er utvilsomt noe helt annet. Som sagt for ei ukes tid siden pleier rett og slett ikke rollespill å by på like realistiske og formfullendte karakterer. Egentlig er det vel en litt ny ting i spill generelt: der retrospill i høyeste grad absolutt føles som spill, er det flere nyere spill – jeg har tidligere nevnt The Last of Us – som virker å være mer inspirert av film der de gir oss karakterer med dybde og nyanser som vi ender opp med å bry oss om og bli glad i. Nettopp hvor personlig Cyberpunk føles, gjør at de allerede velutvikla sidekarakterene føles som ekte venner. Hvor godt skrevne karakterene i The Last of Us enn er, gjør likevel den lineære strukturen at de føles omtrent like nære som hvilke som helst filmkarakterer. Fordi man i Cyberpunk interagerer med de andre karakterene på en mye mer organisk måte, og fordi måten man interagerer med dem på påvirker hva slags type forhold man får til dem, føles de ikke bare som filmkarakterer som man blir vitne til at lever ut historiene sine, men som – jeg kvier meg nesten for å si det – ekte mennesker. Det er ikke bare din egen skjebne du manifesterer ved å gjøre små og store valg, men det er også skjebnene til alle rundt deg. 

Min V har en kjæreste. Omsider! Han har prøvd seg på dating flere enn én gang i spillet, men i motsetning til andre spill der man kan ha romantiske forhold – for eksempel Fallout – vil ikke alle karakterer automatisk ha deg. Du må faktisk flørte med dem og spille korta dine riktig, så første gangen V/jeg blei avvist, fikk jeg en slags kjærlighetssorg på hans vegne. Faktisk trudde jeg at han kom til å måtte gå gjennom hele resten av spillet uten å få oppleve romantisk kjærlighet, så jeg gjorde som jeg ville gjort i den virkelige verden: satte ut på en hedonistisk og sjøldestruktiv eskapade bestående av sex, drugs and rock'n'roll for å unnslippe de vonde følelsene. Og wouldn't you know it: nettopp dette gjorde at V kryssa veier med en fraskilt avdanka rockestjerne med rusproblemer, og så… forelska de seg i hverandre. Og blei bedre sammen. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg får tårer i øya av å skrive dette. V og kjæresten hans redda hverandre når de begge var på vei utfor en skrent, og forholdet deres er så fint at jeg ikke fikk sove natta etter at de hadde blitt sammen fordi jeg var så euforisk. Når de ikke er sammen – altså når V/jeg farter rundt og utfører oppdrag – får han og jeg søte SMS'er som er akkurat så cringe som de må være for at det skal være romantisk (if you know, you know).

Jeg, Kristine, er ikke forelska i kjæresten til V, men V er forelska i kjæresten sin, og dermed er jeg forelska i kjæresten hans. Gir det mening? At jeg er forelska i noen på vegne av noen andre? At jeg er forelska i noen, ikke som meg sjøl, men som noen andre? 

Ganske kort tid etter at jeg begynte å spille, begynte jeg også å sende snaps av dagens outfit til de av Snapchat-kontaktene mine jeg tenkte at ville kunne bry seg. Det har jeg fortsatt med, men etter hvert blei det umulig å ikke inkludere noen få linjer om hva som hadde skjedd i Night City i det siste i tillegg, bare fordi så mye av det jeg gjorde der inne påvirka meg så mye her ute. Gradvis begynte mine jevnlige snaps å gå fra dette:

til stadig mer av dette:

Og det er liksom så bittersøtt, fordi nå går det jo skikkelig bra med V. Han har endelig funnet kjærligheten med noen som er skikkelig forelska i ham og som han gjør til en bedre person, han har adoptert en hjemløs katt, han har stor suksess i jobben sin, noe som igjen har ført til at han eier noe sånt som fem leiligheter, fem motorsykler og femten biler, og jeg vil at han, katta hans og kjæresten hans bare skal være lykkelige sammen resten av livet, men så gjenstår altså den siste biten av hovedhistorien, som i verste fall vil ta livet av V, og som i alle tilfeller vil stenge meg ute av resten av historien. Så lenge jeg ikke fullfører, kan livet hans liksom få dure og gå i et slags limbo. Men igjen: det begynner å bli lite av noe som helst annet å gjøre.

Bortsett fra at det fins ei tilleggspakke, som til gjengjeld skal være sinnssykt bra. Da jeg kom på det, blei jeg ekstatisk, fordi det betyr jo at dette ikke er slutten likevel, ikke helt ennå, jeg har ennå tid på meg til å forberede meg på det som er dømt til å komme. Og så fant jeg ut at tilleggspakka bare fins til PS5, og så blei jeg skikkelig frustrert og lei meg. Og så kom jeg på at jeg snart har bursdag, og så fikk jeg en plan.

Med en kombinasjon av gavepenger jeg har fått av mamma og pappa og oppsparte midler, har jeg nå bestilt PS5. På nett fra Sverige, fordi det var billigere enn å kjøpe den i Norge og fysisk butikk. Ulempen er at jeg må vente ekstra lenge på å få den, fordi selv om Sverige egentlig bare er rett borti høgget, er det en del av EU, noe Norge som kjent ikke er, så ting tar tid. Jeg har gitt meg sjøl forbud mot å spille mer før jeg har fått PS5, fordi jeg vil oppleve det jeg har igjen av Night City i så god kvalitet og med de nyeste oppdateringene som mulig. Men det gjør litt vondt å holde seg unna, jeg innrømmer det. Ikke bare av alle grunnene jeg nettopp har snakka om, men fordi Cyberpunk som spill føles viktigere enn mye annet. Det er generelt lett for meg å få hekta på TV-spill, men det er som oftest først og fremst fordi det er så gøy å spille. Cyberpunk er selvfølgelig også veldig gøy, men det har en slags x-faktor det er vanskelig for meg å sette fingeren på, som gjør at det skiller seg fra andre spill jeg har kost meg sinnssykt mye med, som for eksempel Horizon-spilla. Horizon-serien er helt klart noen av de beste spilla jeg noen gang har spilt, og jeg har elska å bli kjent med Aloy og avdekke mysteriene ved sivilisasjonen hennes sammen med henne, men jeg oppnådde aldri den samme følelsen av viktighet, den samme følelsen av at alt jeg gjør betyr noe, det samme alvoret, følelsen av at intet mindre enn alt i hele verden står på spill, følelsen av at spillet eksisterte som en egen verden uavhengig av meg, også etter at jeg hadde skrudd av konsollen for kvelden. Noen ganger virker det som at Night City er designa utelukkende for at jeg skal ønske å bo der og aldri flytte. Det er en retrofuturistisk neonbelyst feberdrøm av en eventyrby, beliggende på den nordamerikanske sørvestkysten mellom San Francisco og Los Angeles. Jeg har sjøl, uten at jeg har bevisst prøvd på det, plassert de fleste tekstene mine fra de siste åra –  inkludert det nyeste romanprosjektet mitt – i en neonbelyst eventyrby som ligner så mye på Night City at det likeså godt kan være det samme stedet. Night City kan sies å være mitt San Junipero. Last gjerne bevisstheten min opp dit når tida er inne for det, så kan jeg eksistere som et ghost in the shell, som en Johnny Silverhand, i en skitten synthfantasi for alltid.