April 2023

Opplevelser: Middag på Mamma pizza og biljard på Rock In med Mari. Middag på Habibi, spill og dranks på Tilt og karaoke på Syng med Vibeke, Trine, Martina og Hannah. Tacofest hos Vibeke. Disney-quiz og Hits for quiz på Brød og Sirkus og karaoke på Syng med Martina, Trine, Hannah, Liza, Tina og Camilla.

Innkjøp: Jeg har etter hvert innsett at selv om jeg føler meg skikkelig dum med caps, er det helt nødvendig for meg å bruke det om sommeren fordi jeg har en tendens til å bli solbrent i hodebunnen. Heldigvis er jeg allerede ganske harry, så jeg kan bruke Von Dutch.

Jeg forhåndsbestilte soundtracket til podcasten Impact Winter da det blei annonsert fordi det inneholdt ei ny låt av TR/ST, men så endte jeg dessverre opp med å egentlig ikke like sangen så veldig. Men penger brukt på plater er aldri bortkasta i mitt hode, dessuten er sjølve vinylen skikkelig fin:

TV-serie: I likhet med The White Lotus, unngikk jeg bevisst Succession ganske lenge fordi jeg syntes det hørtes kjedelig ut basert på handlinga (rik familie kjemper om makt på Wall Street), men akkurat som med The White Lotus tok nysgjerrigheten overhånd til slutt likevel, og akkurat som med The White Lotus har jeg endt opp med å elske Succession til tross for en tematikk som egentlig ikke interesserer meg, rett og slett fordi det er så ufattelig velskrevet og velspilt. Nok en gang er dette et bevis på at god TV liksom er god TV uansett, for hvis håndverket alt er bygd på er solid, kan omtrent hva som helst fenge og engasjere. Succession har noe av den samme satiriske undertonen jeg satte sånn pris på i The White Lotus, men er plassert i et Game of Thrones-aktig rammeverk der utspekulerte og mangefasetterte karakterer slåss om den etterlengta plassen øverst i hierarkiet. 

Spill: Nå som jeg faktisk har spilt ferdig The Last of Us Part II, vil jeg bare avslutningsvis si at jeg setter pris på hva spillskaperne har gjort med materialet sitt. Dette er nærmest en slags anti-spill-opplevelse, der det første spillet i større grad fulgte de sedvanlige konvensjonene for forventningene våre til spillmediet. Denne gangen har de vært mer opptatt av å si noe om den menneskelige psyken enn av å forme et narrativ på den måten vi kjenner det, med oppbygging, utvikling og en form for katarsis. På denne måten føles historien som en helhet litt uforløst og skuffende, samtidig som det jo ofte er nettopp sånn den menneskelige opplevelsen er: uten mening, utilfredsstillende og urettferdig. Sjølve fortellinga fungerer dårlig som ei fortelling nettopp fordi spillet heller vil utforske menneskesinnet enn å fortelle ei fortelling, og menneskesinnet durer i vei uten å ta hensyn til troper og konvensjoner. Jeg veit ikke om dette gir mening, og jeg trur nok også denne måten å bygge opp et spill på vil støte enkelte fra seg, men jeg er glad de valgte å ta en risiko og gi oss en ny måte å spille på, og jeg er veldig spent på hva de vil få til med andre sesong av TV-serien.

Etter å ha fullført TLOU2, begynte jeg så vidt på Horizon: Zero Dawn, som foreløpig lover veldig godt og som minner meg litt om Subnautica, ikke i gameplay, men i plott. Man ramler tilfeldigvis over rester etter en høyteknologisk sivilisasjon som åpenbart har vært borte i hundrevis eller tusenvis av år. Hva skjedde, og hvorfor er de alle døde? Meeeen, som nevnt sist gang jeg var innom denne bloggen, har jeg i det siste vært såpass sliten at jeg egentlig ikke har orka å sette meg inn i noe nytt, så istedenfor å spille videre på Horizon: Zero Dawn, lasta jeg ned den remastra HD-utgaven av det spillet som antakelig ligger hjertet mitt aller nærmest, nemlig Final Fantasy X. 

Film: Hjernen min fortsetter å trekkes mot spill framfor film, og sånn må det tydeligvis bare være om dagen. Men jeg så The Good Nurse sammen med Vibeke da jeg var der for å feire bursdagen hennes, som definitivt gjorde jobben sin som fiksjonalisert true crime. Jessica Chastain og Eddie Redmayne er stort sett alltid gode, og til tross for at filmen forteller en grusom historie om en snill sjukepleier med morderiske lyster, er det den usedvanlig føkka helsepolitikken i USA som for meg står igjen som den mest skremmende delen av denne filmen.

Musikk: At det ikke er noen åpenbar sammenheng mellom når ei låt kommer ut og når jeg innser hvor god den er, er ikke noe nytt. Nå nyligst har det skjedd med Veridis quo av Daft Punk, og den har fått meg til å innse noe jeg syns er litt interessant med musikksmaken min. Mari har en sterk preferanse for låter som "tar av etter hvert" (med hennes egne ord), som har et definerbart punkt der slusene åpner seg og alt låta har bygd opp til, omsider flommer ut. Denne låta er jo det fullkomment motsatte av det, og ei låt Mari sannsynligvis aldri ville hatt tålmodighet til. Og det er nettopp derfor jeg liker den så godt: den liksom bare flyter av gårde, og mangelen på utvikling tillater meg å fortape meg i den. For min del kunne denne låta vart i timevis. 

Mars 2023

Opplevelser: Lønsj med Mari. Filmkveld hos Martina. Besøk hos Vibeke. Kattepass på Kolsås. Middag på Mantra og Cirque du Soleil: Crystal med Vibeke. Enda en middag på Mantra og Brian Cox: Horizons med Vibeke. Dranks på Rebell med Camilla.

Innkjøp: Når helsepersonell oppfordrer deg til å kjøpe åpne sandaler med teksturert såle, og når du finner et par i regnbuepasteller med glitter fra Buffalo, da er du ikke vanskelig å be når du er Kristine.

TV-serie: Det går i all hovedsak i Only Murders In the Building, som er en akkurat passe fjasete og fornøyelig krimkomedie. Som noen som har hørt en del true crime-podcaster opp gjennom åra, er det dessuten ekstra gøy for meg å se true crime-aficionados parodiert med en så stor dose kjærlighet som det gjøres her.

Spill: I spillende stund er jeg i det som føles veldig som heeelt siste innspurt av The Last of Us Part II, så selv om jeg ikke kan se spillet hundre prosent under ett ennå fordi jeg fortsatt tross alt mangler slutten, har jeg likevel opplevd nok til å kunne slå fast at dette definitivt er en verdig oppfølger. Selv om det første spillet står støtt som en avslutta historie, kommer det likevel fra et så rikt bakland at en oppfølger ikke føltes direkte feil. Vi følger Ellie fem år etter handlinga i det første spillet, der valg Joel tok den gangen fortsetter å hjemsøke dem begge. Men ikke bare er dette en fortsettelse av fortellinga om Joel og Ellie; vi møter også nye karakterer og blir kjent med andre deler av det postapokalyptiske USA. Der vi i første runde reiste fra nordøst i landet til midtvesten, reiser vi nå fra midtvesten til vestkysten, og der har det, som i alle gode postapokalyptiske univers med respekt for seg sjøl, vokst fram en dommedagssekt (ey, til og med undertegnede har falt for fristelsen denne sjangerspesifikke tropen byr på). Og akkurat her var det spillet traff meg aller hardest: vi blir kjent med den tretten år gamle transgutten Lev, som har vokst opp i et religiøst miljø som har nulltoleranse for alle typer brudd med kjønnsnormene. Akkurat som at transpersoner har eksistert lenge før de blei synlige i media (nei, eventuelle Subjekt-lesere der ute, dette er ikke et nymotens fenomen), kommer transpersoner til å eksistere også etter at samfunnet har kollapsa. Å være trans er ikke betinga av miljø eller mote, men av en hjerne som oppfører seg annerledes enn hos cisfolk, på samme måte som at jeg ikke er autist fordi jeg fikk vaksiner som barn eller fordi jeg drakk melk, men fordi hjernen min oppfører seg annerledes enn hos nevrotypiske. Historien til Lev er både vond og vakker, akkurat slik transopplevelsen til de av oss som ikke lever i en sci-fi-virkelighet ofte er. Og er det ikke nettopp dét som skiller enestående sci-fi fra middelmådig sci-fi? Evnen til å kommentere aspekter ved vår nåtidighet gjennom et framtidsfantastisk blikk? Jeg håper veldig at akkurat som at Bill og Frank fikk mer oppmerksomhet i første sesong av TV-serien enn hva de gjorde i spillet, at vi også får mer av Lev, søstera Yara og the Seraphites generelt i andre sesong, når enn den måtte finne det for godt å dukke opp på HBO.

Film: På filmkvelden hos Martina så vi Smile, som til tross for kreativ markedsføring, stod igjen som en helt okå skrekkfilm full av klisjeer og jump scares vi har sett før. Hos kattene på Kolsås så jeg Turning Red, som Martina mente jeg burde se fordi den etter hennes mening var den morsomste Disney/Pixar-filmen siden Et kongerike for en lama, og selv om den for meg ikke var helt oppe på nivå med Et kongerike for en lama (som alltid vil ha en helt spesiell plass i hjertet mitt), koste jeg meg en hel del med den. Jeg trur jeg syntes den var både akkurat litt for lang og litt for handlingstett mot slutten (undertegnede var mindre interessert i rød panda-delen av fortellinga og mer interessert i vennskapet og måten tenåringslivet er skildra på), men det at jeg fortsatt tar meg i å nynne på You're Never Not On My Mind av 4*Town, bør være bevis nok på at dette var en veldig velykka film på de fleste områder.

Musikk: Dere, for en vokalist Anna B Savage er. Både den faktiske lyden av stemmen hennes og måten hun framfører The Ghost på, minner meg om Ryan Lott i Son Lux. Får også Son Lux-vibber av det jazzete og uforutsigbare soundet. Hun spiller på Krøsset den 25. april, en konsert jeg ikke har mulighet til å dra på, men slenger det ut som et hett tips her til de av dere som kanskje nettopp ser etter noe å gjøre den tirsdagen.

Februar 2023

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Hyttetur med Trine, Hannah, Siri og Elise (og før det et veldig trivelig hyttemøte på Barcode Street Food).

(Foto: Trine)

Innkjøp: Det eneste var et par sokker på Europris, haha, etter at Vibeke klarte å overtale meg til å bruke hele ti kroner på et nytt par i og med at de aller fleste sokkene mine er ekstremt hullete og jeg ikke klarer å kaste dem (det er en hel greie).

TV-serie: Etter gjentatte tips fra ulike hold om å se The Leftovers, ga jeg til slutt etter for trykket, og selv om jeg opplevde den som litt treig i starten, kom jeg skikkelig inn i det mot slutten av første sesong. Nå er det verdt å nevne at jeg er eksepsjonelt utålmodig når det gjelder TV-serier, og jeg blir gjerne litt demotivert når episodene varier i rundt en time hver når det ikke allerede fra første øyeblikk skjer nok av zany shit til å holde på oppmerksomheten min. Til gjengjeld ender jeg ofte opp med å syns at de langsomme seriene er de beste når jeg først investerer i dem. Jeg unnlot å se for eksempel Six Feet Under i mange år nettopp fordi jeg syntes den første episoden var så treig, men da jeg endelig satte meg ned for å se det ordentlig etter å ha flytta til Hauketo, viste det seg å være en av de beste seriene jeg noen gang hadde sett. Uansett, The Leftovers er skapt av blant andre Damon Lindelof, som sammen med J.J. Abrams og Jeffrey Lieber i sin tid skapte Lost, og The Leftovers har visse likheter med Lost, samtidig som det på meg virker som at serieskaperne har tatt med seg de elementene fra Lost som ikke funka og forbedra dem. For The Leftovers har noe av den samme mystikken, den samme spenninga, den samme urfrykten for det ukjente, men der Lost bare rota seg mer og mer bort i sitt eget plott (kanskje den egentlige grunnen til at serien fikk navnet Lost, hehe), avslører The Leftovers svara på hvert fall noen av gåtene vi introduseres for underveis, sånn at den holder på interessen vår. Man går tross alt overraskende fort lei av å bare bli mer og mer forvirra. Kort fortalt er premisset at noe som kanskje eller kanskje ikke er Bibelens the rapture inntreffer en dag i oktober 2011, og vi følger et knippe mennesker som tilhører de 98 prosentene som fortsatt er her. Jeg har i skrivende stund nettopp begynt på tredje og siste sesong, så jeg veit ennå ikke hvor mye mer som vil bli avslørt, eller hvor mye mer jeg vil at de skal avsløre, men foreløpig syns jeg serien klarer balansegangen mellom for mye og ikke nok godt. Pluss for musikk av Max Richter og en meget god hovedrolleprestasjon av Justin Theroux, som gjør en ekstremt annerledes rolletolkning fra sist jeg så ham.

Spill: Jeg har blitt inspirert av serieversjonen av The Last of Us til å endelig begynne å spille The Last of Us Part II. Jeg fikk det egentlig til jul for et par år siden sammen med det første spillet, men fordi det første spillet var en såpass intens opplevelse, orka jeg ikke å begynne rett på toer'n da jeg var ferdig med det. Men nå som jeg takket være HBO-serien igjen befinner meg i dette universet, har jeg omsider fått lyst til å få vite resten av historien – i tillegg til at jeg ser duster folk delvis spoile handlinga i oppfølgeren i kommentarfelt som handler om første sesong av TV-serien, og det vil jeg jo unngå. Og akkurat som forventa er også dette spillet en intens opplevelse. Egentlig funker det veldig bra å spille det parallelt med The Sims 4, haha, for når TLOU2 blir for voldsomt for meg, kan jeg roe ned pulsen min litt med The Sims etterpå. Men at det er vakkert og velskrevet er det ingen tvil om.

Film: Jeg ser knapt filmer lenger, og jeg må nok bare akseptere at det går an å ha filmsperre på lik linje med at jeg har boksperre. Da jeg var på besøk hos Vibeke så vi Frozen, fordi hun og de fleste andre jeg kjenner syns det er en skam at jeg har gått så lenge uten å se den. Egentlig bør jeg jo se flere av de nyere Disney-filmene uansett for å høyne kompetansen til quizlaget mitt, haha, for i den grad jeg har peiling på Disney, gjelder det bare filmene fram til slutten av nitti/begynnelsen av totusentallet. Syns uansett Frozen var en fin og morsom film med vakker animasjon, men for min del når den ikke opp til filmene fra Disney renessanse-æraen. 

Musikk: Caroline Polachek har gjort det igjen, og på sjølveste Valentinsdagen slapp hun et av de beste albuma jeg hørte i februar, Desire, I Want To Turn Into You. Den låta jeg liker best er åpningssporet Welcome To My Island, og Caroline har en helt egen evne til å skape utrolig fengende og allsangvennlig popmusikk som hun kombinerer med smarte tekster og en både imponerende og leiken vokalprestasjon. Jeg er usikker på om denne dama overhodet er i stand til å gjøre noe feil.

Januar 2023

Opplevelser: Spill og kos hos Mone. Kino med Vibeke. Den lille prinsen på Nationaltheatret/Kanonhallen med Martina. Middag på Jewel of India med Vibeke. Lønsj på Creperie de Mari og påfølgende barhopping med Mari.

(Foto: Mari)

Innkjøp: Hoi, jeg har kjøpt masse denne måneden – men bare ting jeg faktisk trengte eller hadde veldig lyst på. Jeg benytta nemlig januarsalget hos tights.no til å gjøre noen skikkelige kupp på treningstøy, som jeg generelt har lite av, fordi jeg… y'know, først begynte å trene på offentlige steder sammen med andre folk i april i fjor.

Jeg kjøpte også jakka/genseren jeg har på meg på bildet av meg over her etter at jeg fikk tilsendt link til H&M av den av både Vibeke og Mari. Det måtte jo være skjebnen, tenkte jeg, eller i hvert fall en betydningsfull synkronisitet.

Ooooog etter vår nevnte lønsj på Creperie de Mari, tok Mari meg med på Maral Kunst, der jeg egentlig ikke skulle ha noe, men endte opp med å kjøpe en ring med opal fordi jeg har hatt lyst på opal-ring i årevis fordi de funker like godt til casual som til fancy og jeg har stort sett bare har veldig casual plastringer fra før, og jeg pleier å ha for tynne fingre for de fleste ringer, men denne viste seg å passe meg perfekt. Og, etter å ha lest historien til hun som driver Maral Kunst inne på nettsidene deres, blei det enda tydeligere for meg enn før hvor viktig det er å støtte ildsjeler framfor kjedebutikker.

FOR IKKE Å GLEMME at jeg helt på tampen av måneden, altså den 31., henta med meg to joggebukser fra Zalando hjem. Når man sitter så mye hjemme som meg, blir de samme, gamle joggebuksene ganske slitt i etter hvert.

TV-serie: Jeg fortsetter å pløye meg gjennom TV-serier til fordel for filmer, noe som på ett vis føles mindre produktivt uten at jeg helt skjønner hvorfor, samtidig som jeg prøver å tenke at det er helt greit å stole på magefølelsen og innse at i perioder frister serieformatet mer enn det langfilmer gjør? Av alt jeg så på i januar var det to serier som utmerka seg spesielt positivt for meg, og den ene av de to var Young Royals. Jeg hadde nettopp fullført første sesong av krimthrilleren Copenhagen Cowboy av Nicolas Winding Refn og trengte en palate cleanser, så intetanende om konsekvensene satte jeg meg til for å se Young Royals i håp om en lett underholdende og såpete tenåringsserie, som er en sånn type serie jeg har enormt behov for en gang i blant. Så viste det seg at jeg skulle bli utrolig mye mer personlig investert i det enn hva jeg hadde regna med på forhånd. Filmpolitiet omtaler det som ei slags blanding av The Crown og Skam, og det er slettes ikke en dårlig beskrivelse. Kanskje vi skandinaver bare er eksepsjonelt gode på å lage ungdomsdramaer som føles så realistiske at det nesten er som å leve i dem sjøl. Ikke minst er jeg veldig takknemlig for karakteren Sara, som i serien har Asperger og ADHD, og måten hun er framstilt og spilt på. Jeg opplever henne aldri stereotypisk, bare veldig lett å kjenne seg igjen i. Antakelig godt hjulpet av at skuespilleren har Asperger i virkeligheten òg.

Den andre serien er, kanskje selvfølgelig, The Last of Us. Det jeg liker så godt med den er at den både er lik nok og forskjellig nok fra spillet til at den rett og slett fungerer fantastisk som adapsjon. Det er hvert fall samme komponist som står bak musikken til både serie og spill, veit ikke om det er nøyaktig de samme sangene, men det kunne likeså godt vært det. Noe av dialogen er løfta rett fra spillet, resten kunne – samme som musikken – likeså godt ha vært det. Skuespillerne oppfører seg og snakker helt likt som karakterene de spiller, så selv om de ikke ligner så mye av utseende, er jeg helt overbevist om at hovedpersonene er Joel og Ellie. Og de delene av spillet som er veldig Spill™, med sniking i ganger og gjemming i mørke hjørner og løping fra fiender, er i serien bytta ut med tilbakeblikk til åssen pandemien begynte og liva til sidekarakterene før verden gikk under sånn at den utfyller spillet istedenfor å bare gjenfortelle det. Rett og slett utrolig givende å se på, antakelig like mye for oss som har spilt spillet og de/dere som ikke har gjort det.

Spill: Jeg spiller så mye The Sims 4 om dagen at det grenser til bekymringsverdig. Ikke minst fordi det i motsetning til andre spill jeg har vært tilsvarende oppslukt av, i teorien varer evig? For eksempel Subnautica hadde jo tross alt en definert slutt, mens The Sims byr på evig underholdning, på godt og vondt. Jeg innså også at sist gang jeg skreiv noe om det, som var i oppsummeringa mi for oktober, sa jeg egentlig bare at det var overveldende og uvant? Vel, som alltid har jeg klart å komme inn i det etter å bare ha fortsatt å prøve meg fram, og nå elsker jeg det. Jeg har sett folk kritisere det for å være for likt The Sims 2 og ikke likt nok The Sims 3, for det later til å være en generell konsensus om at treer'n er bedre enn toer'n, men jeg er riv ruskende uenig og er kjempetakknemlig at firer'n ligner mer på toer'n enn treer'n. Jeg klarte aldri å komme inn i The Sims 3, så derfor har mitt over femten år lange savn etter å spille The Sims omsider blitt tilfredsstilt. Jeg elsker alt det absurde dramaet, jeg elsker alle måtene det etterligner livet på og alle måtene det helt åpenbart er ei simulering på. Jeg elsker å gi simmene mine corny navn (det veit alle som har lest Lunisand), jeg elsker å drite dem ut, og jeg elsker å la dem lykkes. Jeg elsker det så mye at jeg ikke engang syns enten-juksekoder-eller-trophies-tematikken er et problem lenger.

Film: Som sagt klarer jeg ikke helt å se på film om dagen, veit ikke om denne filmtørken kommer til å vare like lenge som lesetørken min, men jeg prøver å ta det med fatning. Men som nevnt innledningsvis her, var jeg for første gang på lenge på kino i midten av januar, og filmen vi så var Avatar: The Way of Water. Det var kvelden etter et jobbintervju, og der og da var denne filmen nøyaktig det jeg trengte, så helhetlig var det en god opplevelse. Som forventa var den visuelt fantastisk, og jeg trur det var en god idé å flytte settinga fra skogen til havet for å vise oss enda mer av månen Pandora. I det hele tatt mistenker jeg at James Cameron mest av alt bare har brukt den nokså tynne historien først og fremst som ei unnskyldning til nettopp å drive ytterligere med worldbuilding, og om man har sett The Abyss og Titanic veit man at James Cameron innehar en over gjennomsnittlig fascinasjon for havet – og at han er over gjennomsnittlig sentimental. På sitt beste minte Avatar: The Way of Water meg veldig om Subnautica, helt ned til detaljnivå som the tree of life og de vennlige kjempene i form av utenomjordiske hvaler. Lurer på om akkurat disse ideene, siden de altså dukker opp i verker uavhengig av hverandre, er noe som eksisterer i vår kollektive underbevissthet? Anyway, det som trekker ned er selvfølgelig det nesten patetisk banale plottet. Det gir ikke alltid mening (den døde avataren til Grace har plutselig født et barn, ingen veit hvem som er faren, og det nevnes aldri igjen, så hvorfor ha det med i det hele tatt??) og er ekstremt lite oppfinnsomt. "Ekstremt lite oppfinnsomt" er en underdrivelse: de har brukt nøyaktig det samme plottet fra den forrige filmen en gang til, de har ikke engang vært kreative nok til å dikte opp en ny bad guy, de har bare brukt akkurat den samme karakteren som sist, en karakter som attpåtil DØDE I FORRIGE FILM. Altså, kom igjen. Og så er det en annen ting som plager meg, som også plaga meg i den første filmen: Avatar er en veldig åpenbar allegori for hvite kolonimakter versus de innfødte, og den ooooooser av white saviourism. Kolonistene fra jorda er teknologisk avanserte og onde, mens lokalbefolkninga er primitive og gode. Men den eneste grunnen til at lokalbefolkninga klarer å forsvare seg mot kolonistene, er at den hvite frelseren Jake Sully slår seg sammen med dem og deler av sitt intellekt og forener de enkle og krigerske na'viene på en måte som gjør dem sterkere, og så ender han opp som den sterkeste og mest beundra av dem alle. Jeg bare… jeg veit ikke. Det lugger litt. Men klarer man å legge alt dette til side, er det selvfølgelig en underholdende og visuelt stimulerende film.

Musikk: At strupesang-trance var en sjanger som i det hele tatt fantes, var jeg uvitende om inntil jeg hørte Xanadu av Ummet Ozcan. Nå er jeg veldig takknemlig for at noen har tatt på seg samfunnsoppdraget å kombinere to så tilsynelatende motstridende elementer, for dette er FETT AF. It's giving rave på mongolsk steppe.

Mai 2021

Opplevelser: Tapas med Vibeke på Anchas bodega. Bursdagen til Pål. Besøk hos Vibeke. 17. mai-frokost hos Mari. Middag med Mari og Martina på New Anarkali og øl på Oslo mekaniske. Botanisk hage med Nova. Besøk hos Eirin og Eirik. Besøk hos Trine. 

Innkjøp: Det eneste var vel ny og større potte til Tarjei:

TV-serie: Jeg holder på med Dark nå, en serie jeg egentlig begynte å se for et par år siden, men så var livet mitt så kaotisk da at jeg ikke helt klarte å følge med på det. Men nå gir jeg det altså et nytt forsøk, og jeg liker det sånn ganske godt. Det vil si, jeg syns i all oppriktighet at skuespillet og manuset er litt platt, men sjølve historien og premisset er såpass spennende at det likevel holder på interessen min. Tidsreiser! Svarte hull! Atomkraftverk der ting går over stokk og stein! Og da er mye allerede gjort for min del.

Spill: Jeg er ferdig med The Last of Us, og jeg likte det, men jeg trur jeg ville likt det enda bedre om det ikke hadde vært for at jeg har lest The Road av Cormac McCarthy, som ligner en del i tematikk og handling. Det er ikke nødvendigvis det at The Last of Us er dårligere enn The Road, det er bare det at ting som kanskje burde sjokkert meg ikke egentlig gjør det fordi jeg har oppholdt meg i et lignende landskap før. Og sjølve gameplayet er veldig lineært. Men som sagt tidligere er det fullt av rørende og vakre øyeblikk, og jeg er glad jeg har spilt det. 

Film: The Current War, Portrett av en kvinne i flammer, Tickled, The Holy Mountain, Dallas Buyers Club, Terminator 2: Judgement Day, Zero Dark Thirty, Oxygene, Army of the Dead, Jurassic Park: The Lost World og Hullet.

Og dere, det er ikke nødvendigvis det at Portrett av en kvinne i flammer finner opp hjulet på nytt eller noe, men den er så utrolig vakker. Den er som å se på et levende maleri, og skuespillerne er så innmari, innmari gode. Dette er bare så godt håndverk at selv om den er relativt trist – kanskje heller melankolsk enn tragisk – blir jeg likevel glad av å se den, bare fordi godt håndverk gjør meg i godt humør. 

Musikk: Altså, jeg digga Ukraina sitt bidrag i Eurovision i år, og jeg begynte å like låta enda bedre etter å ha sett den framført live i Rotterdam. Jeg blei rett og slett litt satt ut av hvor kraftfullt det var. Og så er musikkvideoen så kul, jeg får liksom østeuropeiske Mad Max-vibber. Den fins i en annen og lengre versjon òg, som jeg egentlig liker bedre, men fordi jeg liker musikkvideoen til Eurovision-varianten best kan dere få begge. Go_A er neonskogsåndene jeg ikke visste at jeg trengte i livet mitt.

April 2021

Opplevelser: Besøk av Mari på bursdagen min. Piknik med Lauren et al. Tur med Vibeke. Veranda, sol og Netflix hos Mari. Botanisk hage med Martina, Lauren og Mone. 

Innkjøp: Trengte litt å se på, så derfor:

TV-serie: Jeg har snart sett ferdig første sesong av Rådebank, som jeg har hørt mye bra om, pluss at det er jo litt nostalgisk for meg som bodde i Bø for ti år siden. Jeg er ikke like personlig investert (ennå) som jeg hadde håpa å bli, men jeg misliker det ikke.

Spill: Det gjenstår fortsatt en god del egentlig ganske kjedelig flisespikkeri for å fullføre Final Fantasy VII Remake helt hundre prosent på ordentlig – som jo er tilfellet med alle FF-spill – så fordi jeg egentlig ikke hadde det gøy med å spille det lenger, begynte jeg på The Last of Us, og herregud for en opplevelse det er. Jeg har de siste femten åra eller deromkring nesten utelukkende spilt RPG, jeg trur sist gang jeg spilte et action/skrekk-spill må ha vært da jeg var aaaaltfor liten til å spille det (jeg har vage minner om Doom på den gamle Windows 98-maskinen i barndomshjemmet mitt), så dette er rett og slett ganske… uvant for meg? Liksom, det er jo vold i Final Fantasy òg, men det er så urealistisk fantasyvold at det ikke går an å sammenligne det med brutaliteten i The Last of Us. Og i liksom eldre spill er jo på en måte ikke grafikken god nok til at noe faktisk ser realistisk ut, noe som ikke er tilfellet her. Dette spillet føles så troverdig på så mange måter, ikke bare utseendemessig, men også sjølve historien: for de som ikke veit er The Last of Us et slags zombiespill, med trykk på "et slags", for vesnene som har sendt verden ut i en dystopi er ikke per definisjon zombier, men mennesker som har blitt infisert av den høyst reelle cordyceps-soppen – en sopp jeg har hatt mareritt om siden første gang jeg så den Planet Earth-episoden på folkehøyskolen eller deromkring. Med andre ord: for meg er dette et ganske mentalt slitsomt spill, i tillegg til at jeg syns det er teknisk vanskelig fordi jeg i større grad er vant med RPG-kamp og ikke det å sikte og treffe med et gevær, liksom. På en måte er det litt bra at det er såpass utfordrende for meg, for det gjør at jeg rett og slett ikke klarer å sitte hele dagen og spille som jeg har en tendens til å gjøre med visse andre spill, haha. Men jeg liker skikkelig godt å bryte meg inn i forlatte hus og lage improviserte våpen av søppel og henlagte ting, i tillegg til at spillet – tross i all elendigheten – har mange utrolig vakre øyeblikk, både visuelt og dramatisk.

Film: In the Tall Grass, Footloose, The Wrestler, Cannibal Holocaust, Austin Powers: International Man of Mystery, Willy's Wonderland, The Lost Boys, Steve Jobs, Bob Lazar: Area 51 & Flying Saucers, River's Edge, Jacob's Ladder, Apollo 11, Kammerpiken, Everest, Stowaway, The Social Network, The Trial of the Chicago 7, Mank og Henry: Portrait of a Serial Killer.

Jeg trur jeg har sutra litt over det før òg, at det liksom skal mer og mer til for å tilfredsstille… hva enn det er som får meg til å bli begeistra over en film på en eller annen måte, så hvis du sitter på noen tips til filmer som kan åpne sjelelige dører eller noe sånt for meg, så skrik for all del ut. Jeg trur at jeg burde sett Jacob's Ladder i midten av tenåra heller enn nå, jeg ser for meg at det er en sånn type film som ville kunne gått veldig inn på meg da som jeg var litt mindre emosjonelt herda, men jeg likte den likevel og har lyst til å gi den cred for en kul idé, som jeg syntes at kunne vært utført biiiiittelitt bedre. Det har visst kommet en remake, men den skal visst være skikkelig dårlig, så kanskje noen bør lage en god remake isteden?

Musikk: Takk til The Crown for å ha mint meg på Max Richters fantastiske rekomponering av Vivaldis De fire årstider! Herregud, for en drøm av et musikkstykke dette er.

Julefangst 2020

Jeg klarer ikke å la være å la dette bli en årlig tradisjon. Jeg er rett og slett altfor glad i å skrive om hva jeg fikk til jul til å droppe det. La meg presentere det som befant seg under juletreet denne gangen:

Jeg er ikke den i verden som er mest opptatt av såkalte personlige produkter, men jeg syns det er ekstremt stas å (bokstavelig talt, i noen tilfeller) bade i hverdagsluksus med sykt digge greier fra Lush og Body Shop. Og det er det også fantastisk å vite at de ikke er testa på dyr og at de er forholdsvis miljøvennlige og i hovedsak bruker ingredienser jeg skjønner hva er! Og så lukter de himmelsk:

(Ansikts- og kroppsrens og dusjbombe.)

(Såpestykke.)

(Dusjsåpe.)

(Sett med dusjsåpe, body butter, body polish og noe som definitivt verken er en klut eller en svamp, men vokabularet mitt strekker seg ikke langt nok til å beskrive den saken baki der til høyre noe nærmere.)

Jeg fikk refleks og sminke:

Jeg fikk endelig! Takk… av Sigur Rós på vinyl, et hull i samlinga mi jeg plutselig blei bevisst på for halvannet år siden:

Jeg fikk klær:

(Strømpebukse, hold-in, til og med, så noen prøver tydeligvis å fortelle meg at de nyanskafne yogamusklene mine buler for mye.)

(Joggebukse, for anledninga i et for gult lys, noe jeg virkelig trengte, for 2020-livsstilen har fått meg til å faktisk slite ut det meste av denslags som jeg allerede har.)

(Hvit singlett, i tillegg til to eller tre andre helt like som denne, som er noe jeg også trengte, for det er veldig kjekt å bruke under andre klær, men jeg syns basisplagg er så kjedelig å kjøpe at hver gang jeg drar ut for å faktisk kjøpe meg det, ender jeg opp med noe SpEkTaKuLæRt isteden fordi hjernen min distraheres for lett av glitter og stas. Jeg trur jeg muligens er ei skjære i forkledning.)

(Denne superfine genseren fra Julie Embrå.)

Og så fikk jeg omsider Playstation 4 med en ekstra kontroll, samt remaken av Final Fantasy VII og The Last of Us del 1 og 2!!

Og et lite P.S. som ikke har noe med julegaver å gjøre helt til slutt her: jeg har vært veldig engstelig i det siste, og i går var det en bitteliten ting som utløste en veldig voldsom reaksjon hos meg, og det fikk meg til å innse at jeg faktisk ikke kan fortsette på denne måten. Jeg fungerer faktisk ikke i hverdagen lenger, så jeg kontakta legen min, og nå skal jeg dit i morra for å snakke om angst. Jeg håper det går bedre enn sist, jeg skal i hvert fall ikke til den samme legen som den gangen. Jeg håper dette kan være det første skrittet på vei mot å få det bedre med meg sjøl.