April 2023

Opplevelser: Middag på Mamma pizza og biljard på Rock In med Mari. Middag på Habibi, spill og dranks på Tilt og karaoke på Syng med Vibeke, Trine, Martina og Hannah. Tacofest hos Vibeke. Disney-quiz og Hits for quiz på Brød og Sirkus og karaoke på Syng med Martina, Trine, Hannah, Liza, Tina og Camilla.

Innkjøp: Jeg har etter hvert innsett at selv om jeg føler meg skikkelig dum med caps, er det helt nødvendig for meg å bruke det om sommeren fordi jeg har en tendens til å bli solbrent i hodebunnen. Heldigvis er jeg allerede ganske harry, så jeg kan bruke Von Dutch.

Jeg forhåndsbestilte soundtracket til podcasten Impact Winter da det blei annonsert fordi det inneholdt ei ny låt av TR/ST, men så endte jeg dessverre opp med å egentlig ikke like sangen så veldig. Men penger brukt på plater er aldri bortkasta i mitt hode, dessuten er sjølve vinylen skikkelig fin:

TV-serie: I likhet med The White Lotus, unngikk jeg bevisst Succession ganske lenge fordi jeg syntes det hørtes kjedelig ut basert på handlinga (rik familie kjemper om makt på Wall Street), men akkurat som med The White Lotus tok nysgjerrigheten overhånd til slutt likevel, og akkurat som med The White Lotus har jeg endt opp med å elske Succession til tross for en tematikk som egentlig ikke interesserer meg, rett og slett fordi det er så ufattelig velskrevet og velspilt. Nok en gang er dette et bevis på at god TV liksom er god TV uansett, for hvis håndverket alt er bygd på er solid, kan omtrent hva som helst fenge og engasjere. Succession har noe av den samme satiriske undertonen jeg satte sånn pris på i The White Lotus, men er plassert i et Game of Thrones-aktig rammeverk der utspekulerte og mangefasetterte karakterer slåss om den etterlengta plassen øverst i hierarkiet. 

Spill: Nå som jeg faktisk har spilt ferdig The Last of Us Part II, vil jeg bare avslutningsvis si at jeg setter pris på hva spillskaperne har gjort med materialet sitt. Dette er nærmest en slags anti-spill-opplevelse, der det første spillet i større grad fulgte de sedvanlige konvensjonene for forventningene våre til spillmediet. Denne gangen har de vært mer opptatt av å si noe om den menneskelige psyken enn av å forme et narrativ på den måten vi kjenner det, med oppbygging, utvikling og en form for katarsis. På denne måten føles historien som en helhet litt uforløst og skuffende, samtidig som det jo ofte er nettopp sånn den menneskelige opplevelsen er: uten mening, utilfredsstillende og urettferdig. Sjølve fortellinga fungerer dårlig som ei fortelling nettopp fordi spillet heller vil utforske menneskesinnet enn å fortelle ei fortelling, og menneskesinnet durer i vei uten å ta hensyn til troper og konvensjoner. Jeg veit ikke om dette gir mening, og jeg trur nok også denne måten å bygge opp et spill på vil støte enkelte fra seg, men jeg er glad de valgte å ta en risiko og gi oss en ny måte å spille på, og jeg er veldig spent på hva de vil få til med andre sesong av TV-serien.

Etter å ha fullført TLOU2, begynte jeg så vidt på Horizon: Zero Dawn, som foreløpig lover veldig godt og som minner meg litt om Subnautica, ikke i gameplay, men i plott. Man ramler tilfeldigvis over rester etter en høyteknologisk sivilisasjon som åpenbart har vært borte i hundrevis eller tusenvis av år. Hva skjedde, og hvorfor er de alle døde? Meeeen, som nevnt sist gang jeg var innom denne bloggen, har jeg i det siste vært såpass sliten at jeg egentlig ikke har orka å sette meg inn i noe nytt, så istedenfor å spille videre på Horizon: Zero Dawn, lasta jeg ned den remastra HD-utgaven av det spillet som antakelig ligger hjertet mitt aller nærmest, nemlig Final Fantasy X. 

Film: Hjernen min fortsetter å trekkes mot spill framfor film, og sånn må det tydeligvis bare være om dagen. Men jeg så The Good Nurse sammen med Vibeke da jeg var der for å feire bursdagen hennes, som definitivt gjorde jobben sin som fiksjonalisert true crime. Jessica Chastain og Eddie Redmayne er stort sett alltid gode, og til tross for at filmen forteller en grusom historie om en snill sjukepleier med morderiske lyster, er det den usedvanlig føkka helsepolitikken i USA som for meg står igjen som den mest skremmende delen av denne filmen.

Musikk: At det ikke er noen åpenbar sammenheng mellom når ei låt kommer ut og når jeg innser hvor god den er, er ikke noe nytt. Nå nyligst har det skjedd med Veridis quo av Daft Punk, og den har fått meg til å innse noe jeg syns er litt interessant med musikksmaken min. Mari har en sterk preferanse for låter som "tar av etter hvert" (med hennes egne ord), som har et definerbart punkt der slusene åpner seg og alt låta har bygd opp til, omsider flommer ut. Denne låta er jo det fullkomment motsatte av det, og ei låt Mari sannsynligvis aldri ville hatt tålmodighet til. Og det er nettopp derfor jeg liker den så godt: den liksom bare flyter av gårde, og mangelen på utvikling tillater meg å fortape meg i den. For min del kunne denne låta vart i timevis. 

Mars 2023

Opplevelser: Lønsj med Mari. Filmkveld hos Martina. Besøk hos Vibeke. Kattepass på Kolsås. Middag på Mantra og Cirque du Soleil: Crystal med Vibeke. Enda en middag på Mantra og Brian Cox: Horizons med Vibeke. Dranks på Rebell med Camilla.

Innkjøp: Når helsepersonell oppfordrer deg til å kjøpe åpne sandaler med teksturert såle, og når du finner et par i regnbuepasteller med glitter fra Buffalo, da er du ikke vanskelig å be når du er Kristine.

TV-serie: Det går i all hovedsak i Only Murders In the Building, som er en akkurat passe fjasete og fornøyelig krimkomedie. Som noen som har hørt en del true crime-podcaster opp gjennom åra, er det dessuten ekstra gøy for meg å se true crime-aficionados parodiert med en så stor dose kjærlighet som det gjøres her.

Spill: I spillende stund er jeg i det som føles veldig som heeelt siste innspurt av The Last of Us Part II, så selv om jeg ikke kan se spillet hundre prosent under ett ennå fordi jeg fortsatt tross alt mangler slutten, har jeg likevel opplevd nok til å kunne slå fast at dette definitivt er en verdig oppfølger. Selv om det første spillet står støtt som en avslutta historie, kommer det likevel fra et så rikt bakland at en oppfølger ikke føltes direkte feil. Vi følger Ellie fem år etter handlinga i det første spillet, der valg Joel tok den gangen fortsetter å hjemsøke dem begge. Men ikke bare er dette en fortsettelse av fortellinga om Joel og Ellie; vi møter også nye karakterer og blir kjent med andre deler av det postapokalyptiske USA. Der vi i første runde reiste fra nordøst i landet til midtvesten, reiser vi nå fra midtvesten til vestkysten, og der har det, som i alle gode postapokalyptiske univers med respekt for seg sjøl, vokst fram en dommedagssekt (ey, til og med undertegnede har falt for fristelsen denne sjangerspesifikke tropen byr på). Og akkurat her var det spillet traff meg aller hardest: vi blir kjent med den tretten år gamle transgutten Lev, som har vokst opp i et religiøst miljø som har nulltoleranse for alle typer brudd med kjønnsnormene. Akkurat som at transpersoner har eksistert lenge før de blei synlige i media (nei, eventuelle Subjekt-lesere der ute, dette er ikke et nymotens fenomen), kommer transpersoner til å eksistere også etter at samfunnet har kollapsa. Å være trans er ikke betinga av miljø eller mote, men av en hjerne som oppfører seg annerledes enn hos cisfolk, på samme måte som at jeg ikke er autist fordi jeg fikk vaksiner som barn eller fordi jeg drakk melk, men fordi hjernen min oppfører seg annerledes enn hos nevrotypiske. Historien til Lev er både vond og vakker, akkurat slik transopplevelsen til de av oss som ikke lever i en sci-fi-virkelighet ofte er. Og er det ikke nettopp dét som skiller enestående sci-fi fra middelmådig sci-fi? Evnen til å kommentere aspekter ved vår nåtidighet gjennom et framtidsfantastisk blikk? Jeg håper veldig at akkurat som at Bill og Frank fikk mer oppmerksomhet i første sesong av TV-serien enn hva de gjorde i spillet, at vi også får mer av Lev, søstera Yara og the Seraphites generelt i andre sesong, når enn den måtte finne det for godt å dukke opp på HBO.

Film: På filmkvelden hos Martina så vi Smile, som til tross for kreativ markedsføring, stod igjen som en helt okå skrekkfilm full av klisjeer og jump scares vi har sett før. Hos kattene på Kolsås så jeg Turning Red, som Martina mente jeg burde se fordi den etter hennes mening var den morsomste Disney/Pixar-filmen siden Et kongerike for en lama, og selv om den for meg ikke var helt oppe på nivå med Et kongerike for en lama (som alltid vil ha en helt spesiell plass i hjertet mitt), koste jeg meg en hel del med den. Jeg trur jeg syntes den var både akkurat litt for lang og litt for handlingstett mot slutten (undertegnede var mindre interessert i rød panda-delen av fortellinga og mer interessert i vennskapet og måten tenåringslivet er skildra på), men det at jeg fortsatt tar meg i å nynne på You're Never Not On My Mind av 4*Town, bør være bevis nok på at dette var en veldig velykka film på de fleste områder.

Musikk: Dere, for en vokalist Anna B Savage er. Både den faktiske lyden av stemmen hennes og måten hun framfører The Ghost på, minner meg om Ryan Lott i Son Lux. Får også Son Lux-vibber av det jazzete og uforutsigbare soundet. Hun spiller på Krøsset den 25. april, en konsert jeg ikke har mulighet til å dra på, men slenger det ut som et hett tips her til de av dere som kanskje nettopp ser etter noe å gjøre den tirsdagen.

Februar 2023

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Hyttetur med Trine, Hannah, Siri og Elise (og før det et veldig trivelig hyttemøte på Barcode Street Food).

(Foto: Trine)

Innkjøp: Det eneste var et par sokker på Europris, haha, etter at Vibeke klarte å overtale meg til å bruke hele ti kroner på et nytt par i og med at de aller fleste sokkene mine er ekstremt hullete og jeg ikke klarer å kaste dem (det er en hel greie).

TV-serie: Etter gjentatte tips fra ulike hold om å se The Leftovers, ga jeg til slutt etter for trykket, og selv om jeg opplevde den som litt treig i starten, kom jeg skikkelig inn i det mot slutten av første sesong. Nå er det verdt å nevne at jeg er eksepsjonelt utålmodig når det gjelder TV-serier, og jeg blir gjerne litt demotivert når episodene varier i rundt en time hver når det ikke allerede fra første øyeblikk skjer nok av zany shit til å holde på oppmerksomheten min. Til gjengjeld ender jeg ofte opp med å syns at de langsomme seriene er de beste når jeg først investerer i dem. Jeg unnlot å se for eksempel Six Feet Under i mange år nettopp fordi jeg syntes den første episoden var så treig, men da jeg endelig satte meg ned for å se det ordentlig etter å ha flytta til Hauketo, viste det seg å være en av de beste seriene jeg noen gang hadde sett. Uansett, The Leftovers er skapt av blant andre Damon Lindelof, som sammen med J.J. Abrams og Jeffrey Lieber i sin tid skapte Lost, og The Leftovers har visse likheter med Lost, samtidig som det på meg virker som at serieskaperne har tatt med seg de elementene fra Lost som ikke funka og forbedra dem. For The Leftovers har noe av den samme mystikken, den samme spenninga, den samme urfrykten for det ukjente, men der Lost bare rota seg mer og mer bort i sitt eget plott (kanskje den egentlige grunnen til at serien fikk navnet Lost, hehe), avslører The Leftovers svara på hvert fall noen av gåtene vi introduseres for underveis, sånn at den holder på interessen vår. Man går tross alt overraskende fort lei av å bare bli mer og mer forvirra. Kort fortalt er premisset at noe som kanskje eller kanskje ikke er Bibelens the rapture inntreffer en dag i oktober 2011, og vi følger et knippe mennesker som tilhører de 98 prosentene som fortsatt er her. Jeg har i skrivende stund nettopp begynt på tredje og siste sesong, så jeg veit ennå ikke hvor mye mer som vil bli avslørt, eller hvor mye mer jeg vil at de skal avsløre, men foreløpig syns jeg serien klarer balansegangen mellom for mye og ikke nok godt. Pluss for musikk av Max Richter og en meget god hovedrolleprestasjon av Justin Theroux, som gjør en ekstremt annerledes rolletolkning fra sist jeg så ham.

Spill: Jeg har blitt inspirert av serieversjonen av The Last of Us til å endelig begynne å spille The Last of Us Part II. Jeg fikk det egentlig til jul for et par år siden sammen med det første spillet, men fordi det første spillet var en såpass intens opplevelse, orka jeg ikke å begynne rett på toer'n da jeg var ferdig med det. Men nå som jeg takket være HBO-serien igjen befinner meg i dette universet, har jeg omsider fått lyst til å få vite resten av historien – i tillegg til at jeg ser duster folk delvis spoile handlinga i oppfølgeren i kommentarfelt som handler om første sesong av TV-serien, og det vil jeg jo unngå. Og akkurat som forventa er også dette spillet en intens opplevelse. Egentlig funker det veldig bra å spille det parallelt med The Sims 4, haha, for når TLOU2 blir for voldsomt for meg, kan jeg roe ned pulsen min litt med The Sims etterpå. Men at det er vakkert og velskrevet er det ingen tvil om.

Film: Jeg ser knapt filmer lenger, og jeg må nok bare akseptere at det går an å ha filmsperre på lik linje med at jeg har boksperre. Da jeg var på besøk hos Vibeke så vi Frozen, fordi hun og de fleste andre jeg kjenner syns det er en skam at jeg har gått så lenge uten å se den. Egentlig bør jeg jo se flere av de nyere Disney-filmene uansett for å høyne kompetansen til quizlaget mitt, haha, for i den grad jeg har peiling på Disney, gjelder det bare filmene fram til slutten av nitti/begynnelsen av totusentallet. Syns uansett Frozen var en fin og morsom film med vakker animasjon, men for min del når den ikke opp til filmene fra Disney renessanse-æraen. 

Musikk: Caroline Polachek har gjort det igjen, og på sjølveste Valentinsdagen slapp hun et av de beste albuma jeg hørte i februar, Desire, I Want To Turn Into You. Den låta jeg liker best er åpningssporet Welcome To My Island, og Caroline har en helt egen evne til å skape utrolig fengende og allsangvennlig popmusikk som hun kombinerer med smarte tekster og en både imponerende og leiken vokalprestasjon. Jeg er usikker på om denne dama overhodet er i stand til å gjøre noe feil.