Innkjøp: Jeg har etter hvert innsett at selv om jeg føler meg skikkelig dum med caps, er det helt nødvendig for meg å bruke det om sommeren fordi jeg har en tendens til å bli solbrent i hodebunnen. Heldigvis er jeg allerede ganske harry, så jeg kan bruke Von Dutch.
Jeg forhåndsbestilte soundtracket til podcasten Impact Winter da det blei annonsert fordi det inneholdt ei ny låt av TR/ST, men så endte jeg dessverre opp med å egentlig ikke like sangen så veldig. Men penger brukt på plater er aldri bortkasta i mitt hode, dessuten er sjølve vinylen skikkelig fin:
TV-serie: I likhet med The White Lotus, unngikk jeg bevisst Succession ganske lenge fordi jeg syntes det hørtes kjedelig ut basert på handlinga (rik familie kjemper om makt på Wall Street), men akkurat som med The White Lotus tok nysgjerrigheten overhånd til slutt likevel, og akkurat som med The White Lotus har jeg endt opp med å elske Succession til tross for en tematikk som egentlig ikke interesserer meg, rett og slett fordi det er så ufattelig velskrevet og velspilt. Nok en gang er dette et bevis på at god TV liksom er god TV uansett, for hvis håndverket alt er bygd på er solid, kan omtrent hva som helst fenge og engasjere. Succession har noe av den samme satiriske undertonen jeg satte sånn pris på i The White Lotus, men er plassert i et Game of Thrones-aktig rammeverk der utspekulerte og mangefasetterte karakterer slåss om den etterlengta plassen øverst i hierarkiet.
Spill: Nå som jeg faktisk har spilt ferdig The Last of Us Part II, vil jeg bare avslutningsvis si at jeg setter pris på hva spillskaperne har gjort med materialet sitt. Dette er nærmest en slags anti-spill-opplevelse, der det første spillet i større grad fulgte de sedvanlige konvensjonene for forventningene våre til spillmediet. Denne gangen har de vært mer opptatt av å si noe om den menneskelige psyken enn av å forme et narrativ på den måten vi kjenner det, med oppbygging, utvikling og en form for katarsis. På denne måten føles historien som en helhet litt uforløst og skuffende, samtidig som det jo ofte er nettopp sånn den menneskelige opplevelsen er: uten mening, utilfredsstillende og urettferdig. Sjølve fortellinga fungerer dårlig som ei fortelling nettopp fordi spillet heller vil utforske menneskesinnet enn å fortelle ei fortelling, og menneskesinnet durer i vei uten å ta hensyn til troper og konvensjoner. Jeg veit ikke om dette gir mening, og jeg trur nok også denne måten å bygge opp et spill på vil støte enkelte fra seg, men jeg er glad de valgte å ta en risiko og gi oss en ny måte å spille på, og jeg er veldig spent på hva de vil få til med andre sesong av TV-serien.
Etter å ha fullført TLOU2, begynte jeg så vidt på Horizon: Zero Dawn, som foreløpig lover veldig godt og som minner meg litt om Subnautica, ikke i gameplay, men i plott. Man ramler tilfeldigvis over rester etter en høyteknologisk sivilisasjon som åpenbart har vært borte i hundrevis eller tusenvis av år. Hva skjedde, og hvorfor er de alle døde? Meeeen, som nevnt sist gang jeg var innom denne bloggen, har jeg i det siste vært såpass sliten at jeg egentlig ikke har orka å sette meg inn i noe nytt, så istedenfor å spille videre på Horizon: Zero Dawn, lasta jeg ned den remastra HD-utgaven av det spillet som antakelig ligger hjertet mitt aller nærmest, nemlig Final Fantasy X.
Film: Hjernen min fortsetter å trekkes mot spill framfor film, og sånn må det tydeligvis bare være om dagen. Men jeg så The Good Nurse sammen med Vibeke da jeg var der for å feire bursdagen hennes, som definitivt gjorde jobben sin som fiksjonalisert true crime. Jessica Chastain og Eddie Redmayne er stort sett alltid gode, og til tross for at filmen forteller en grusom historie om en snill sjukepleier med morderiske lyster, er det den usedvanlig føkka helsepolitikken i USA som for meg står igjen som den mest skremmende delen av denne filmen.
Musikk: At det ikke er noen åpenbar sammenheng mellom når ei låt kommer ut og når jeg innser hvor god den er, er ikke noe nytt. Nå nyligst har det skjedd med Veridis quo av Daft Punk, og den har fått meg til å innse noe jeg syns er litt interessant med musikksmaken min. Mari har en sterk preferanse for låter som "tar av etter hvert" (med hennes egne ord), som har et definerbart punkt der slusene åpner seg og alt låta har bygd opp til, omsider flommer ut. Denne låta er jo det fullkomment motsatte av det, og ei låt Mari sannsynligvis aldri ville hatt tålmodighet til. Og det er nettopp derfor jeg liker den så godt: den liksom bare flyter av gårde, og mangelen på utvikling tillater meg å fortape meg i den. For min del kunne denne låta vart i timevis.
Fin oppsummering og jeg var jo også på Disney-quiz i april så det virker som vi var der samtidig (jeg kom på delt femte plass og fikk ekstra applaus fordi jeg tror jeg var den som gjorde det best av de som var på lag bestående av kun meg selv). Angående komfortspill så tror jeg det spillet som funker mest sånn for meg nå faktisk er A Monster's Expedition som jeg lasta ned våren 2022 og nå har rundet flere ganger og som jeg alltid elsker å komme tilbake til fordi det har en stemning og et gameplay som appellerer så mye. Har ellers hørt mye bra om Succession og syns som deg at temaet har hørtes kjedelig ut, men jeg skal vurdere det neste periode jeg har HBO (har Apple Tv + i stedet for tiden fordi Schmigadoon sesong 2 som har vært elsk).
SvarSlettLitt random greie, men akkurat den mangelen på utvikling og at det bare flyter av gårde som du liker med sangen du trakk frem er jo ikke min greie, men det gjør at jeg faktisk tror du ville likt musikalen Come From Away ganske godt for jeg husker at da jeg først lytta til musikalcden så var det den musikalen der sangene i hovedsak aller mest fløt sammen av alle musikalcder jeg har lytta til og det føltes likevel veldig riktig fordi det er en musikal som handler om mennesker som kommer sammen og om fellesskap mer enn enkeltindivider. Musikalen finnes filmet på Apple TV + og det blir jo en annerledes (men fortsatt utrolig flott) opplevelse, men som musikalcd så tror jeg det er noe som kunne appellert til deg fordi jeg føler musikken aldri tar av, men mer flyter sammen på en måte som muligens kunne appellert til din type musikksmak. Jeg vet ikke.
For øvrig så forklarer jo det ønsket til Mari om at sanger skal ta av og nå et crescendo, mens du kan like sanger veldig godt som gjør det helt motsatte av det og som mangler utvikling, veldig godt hvorfor jeg generelt sett er så mye mer into Eurovision-sanger og musikalsanger enn deg, siden det generelt sett er musikk som føles dramaturgiske, som om de har et sted de vil ende som er et annet sted enn de startet. Det er mye som jeg liker av musikalsanger og Eurovision-bidrag og som du ikke liker, som gir veldig mye mening i kontekst av hvordan du liker sanger som funker som sangen du delte av Daft Punk.
Jeg kjente igjen lagnavnet ditt på Disneyquizen, men så deg bare så vidt da du var på vei ut, så fikk ikke hilst på deg :) Vi kom forøvrig på delt femteplass sammen med deg, et resultat som jeg i utgangspunktet syntes var litt skuffende fordi jeg syntes vi gjorde det så bra denne gangen, samtidig som det var utrolig mange lag med denne gangen, så jeg bør vel være fornøyd.
SlettOg skal prøve å huske på å sjekke ut musikken til Come From Away :) Er spent på vokalen, for ofte har musikalartister en måte å synge på som ikke appellerer så mye til meg, men du har definitivt vekt nysgjerrigheten min. Og er enig i at våre delte meninger om musikk forklarer forskjellene i vår respektive musikksmak!