Innkjøp: Jeg har etter hvert innsett at selv om jeg føler meg skikkelig dum med caps, er det helt nødvendig for meg å bruke det om sommeren fordi jeg har en tendens til å bli solbrent i hodebunnen. Heldigvis er jeg allerede ganske harry, så jeg kan bruke Von Dutch.
Jeg forhåndsbestilte soundtracket til podcasten Impact Winter da det blei annonsert fordi det inneholdt ei ny låt av TR/ST, men så endte jeg dessverre opp med å egentlig ikke like sangen så veldig. Men penger brukt på plater er aldri bortkasta i mitt hode, dessuten er sjølve vinylen skikkelig fin:
TV-serie: I likhet med The White Lotus, unngikk jeg bevisst Succession ganske lenge fordi jeg syntes det hørtes kjedelig ut basert på handlinga (rik familie kjemper om makt på Wall Street), men akkurat som med The White Lotus tok nysgjerrigheten overhånd til slutt likevel, og akkurat som med The White Lotus har jeg endt opp med å elske Succession til tross for en tematikk som egentlig ikke interesserer meg, rett og slett fordi det er så ufattelig velskrevet og velspilt. Nok en gang er dette et bevis på at god TV liksom er god TV uansett, for hvis håndverket alt er bygd på er solid, kan omtrent hva som helst fenge og engasjere. Succession har noe av den samme satiriske undertonen jeg satte sånn pris på i The White Lotus, men er plassert i et Game of Thrones-aktig rammeverk der utspekulerte og mangefasetterte karakterer slåss om den etterlengta plassen øverst i hierarkiet.
Spill: Nå som jeg faktisk har spilt ferdig The Last of Us Part II, vil jeg bare avslutningsvis si at jeg setter pris på hva spillskaperne har gjort med materialet sitt. Dette er nærmest en slags anti-spill-opplevelse, der det første spillet i større grad fulgte de sedvanlige konvensjonene for forventningene våre til spillmediet. Denne gangen har de vært mer opptatt av å si noe om den menneskelige psyken enn av å forme et narrativ på den måten vi kjenner det, med oppbygging, utvikling og en form for katarsis. På denne måten føles historien som en helhet litt uforløst og skuffende, samtidig som det jo ofte er nettopp sånn den menneskelige opplevelsen er: uten mening, utilfredsstillende og urettferdig. Sjølve fortellinga fungerer dårlig som ei fortelling nettopp fordi spillet heller vil utforske menneskesinnet enn å fortelle ei fortelling, og menneskesinnet durer i vei uten å ta hensyn til troper og konvensjoner. Jeg veit ikke om dette gir mening, og jeg trur nok også denne måten å bygge opp et spill på vil støte enkelte fra seg, men jeg er glad de valgte å ta en risiko og gi oss en ny måte å spille på, og jeg er veldig spent på hva de vil få til med andre sesong av TV-serien.
Etter å ha fullført TLOU2, begynte jeg så vidt på Horizon: Zero Dawn, som foreløpig lover veldig godt og som minner meg litt om Subnautica, ikke i gameplay, men i plott. Man ramler tilfeldigvis over rester etter en høyteknologisk sivilisasjon som åpenbart har vært borte i hundrevis eller tusenvis av år. Hva skjedde, og hvorfor er de alle døde? Meeeen, som nevnt sist gang jeg var innom denne bloggen, har jeg i det siste vært såpass sliten at jeg egentlig ikke har orka å sette meg inn i noe nytt, så istedenfor å spille videre på Horizon: Zero Dawn, lasta jeg ned den remastra HD-utgaven av det spillet som antakelig ligger hjertet mitt aller nærmest, nemlig Final Fantasy X.
Film: Hjernen min fortsetter å trekkes mot spill framfor film, og sånn må det tydeligvis bare være om dagen. Men jeg så The Good Nurse sammen med Vibeke da jeg var der for å feire bursdagen hennes, som definitivt gjorde jobben sin som fiksjonalisert true crime. Jessica Chastain og Eddie Redmayne er stort sett alltid gode, og til tross for at filmen forteller en grusom historie om en snill sjukepleier med morderiske lyster, er det den usedvanlig føkka helsepolitikken i USA som for meg står igjen som den mest skremmende delen av denne filmen.
Musikk: At det ikke er noen åpenbar sammenheng mellom når ei låt kommer ut og når jeg innser hvor god den er, er ikke noe nytt. Nå nyligst har det skjedd med Veridis quo av Daft Punk, og den har fått meg til å innse noe jeg syns er litt interessant med musikksmaken min. Mari har en sterk preferanse for låter som "tar av etter hvert" (med hennes egne ord), som har et definerbart punkt der slusene åpner seg og alt låta har bygd opp til, omsider flommer ut. Denne låta er jo det fullkomment motsatte av det, og ei låt Mari sannsynligvis aldri ville hatt tålmodighet til. Og det er nettopp derfor jeg liker den så godt: den liksom bare flyter av gårde, og mangelen på utvikling tillater meg å fortape meg i den. For min del kunne denne låta vart i timevis.
