September 2022

Opplevelser: Forfattertreff på Kulturhuset. Konsert med Jon Hopkins på Sentrum scene. Besøk hos Vibeke. Konsert med Go_A på Vulkan arena. Middag med Vibeke på New Delhi. 

TV-serie: I det siste har jeg sett mest på den nyeste sesongen av Westworld, selv om det er en serie jeg gradvis har mista interessen for etter hvert som den har utfolda seg. Jeg syns fjerde sesong er helt grei sci-fi-underholdning så lenge man ikke tenker at den skal ha noe som helst å gjøre med første sesong, for allerede fra sesong to blei Westworld en helt annen type serie enn den begynte som, og siden da har den fjerna seg stadig lenger vekk fra utgangspunktet. Jeg syns den fortsatt er forvirrende og føles litt meningsløs, ettersom man liksom aldri veit hva som er ekte og ikke, og sånn sett gidder man liksom ikke helt å bry seg heller. Jeg aner ikke om det er planlagt flere sesonger, men for min del trenger det ikke å komme flere nå.

Film: The Electrical Life of Louis Wain, Ted K og Halloween (2007). Og egentlig er ikke The Electrical Life of Louis Wain en spesielt nyskapende film innen historisk biografi-sjangeren, den forteller historien sin uten radikale grep og med trygge virkemidler, men jeg har vært fascinert av personen Louis Wain i noen år allerede, og han var på mange måter noen jeg kjenner meg en del igjen i. Syns denne filmen er et fint og rørende portrett av en eksentrisk fyr som dessverre levde i et samfunn og ei tid som ikke makta å tilrettelegge for ham.

Musikk: Is It Cold In The Water? av Sophie er for meg den lengselsfulle sangen til en digital havfrue som skulle ønske hun hadde en kropp til å faktisk føle vannet. Nå kan det hende at albumcoveret bidrar litt til denne tolkninga, men likevel. Sophie døde etter et fall i 2021, bare 34 år, og jeg syns det er utrolig tragisk at verden aldri får høre resten av den musikalske reisen hennes. 

Mai 2021

Opplevelser: Tapas med Vibeke på Anchas bodega. Bursdagen til Pål. Besøk hos Vibeke. 17. mai-frokost hos Mari. Middag med Mari og Martina på New Anarkali og øl på Oslo mekaniske. Botanisk hage med Nova. Besøk hos Eirin og Eirik. Besøk hos Trine. 

Innkjøp: Det eneste var vel ny og større potte til Tarjei:

TV-serie: Jeg holder på med Dark nå, en serie jeg egentlig begynte å se for et par år siden, men så var livet mitt så kaotisk da at jeg ikke helt klarte å følge med på det. Men nå gir jeg det altså et nytt forsøk, og jeg liker det sånn ganske godt. Det vil si, jeg syns i all oppriktighet at skuespillet og manuset er litt platt, men sjølve historien og premisset er såpass spennende at det likevel holder på interessen min. Tidsreiser! Svarte hull! Atomkraftverk der ting går over stokk og stein! Og da er mye allerede gjort for min del.

Spill: Jeg er ferdig med The Last of Us, og jeg likte det, men jeg trur jeg ville likt det enda bedre om det ikke hadde vært for at jeg har lest The Road av Cormac McCarthy, som ligner en del i tematikk og handling. Det er ikke nødvendigvis det at The Last of Us er dårligere enn The Road, det er bare det at ting som kanskje burde sjokkert meg ikke egentlig gjør det fordi jeg har oppholdt meg i et lignende landskap før. Og sjølve gameplayet er veldig lineært. Men som sagt tidligere er det fullt av rørende og vakre øyeblikk, og jeg er glad jeg har spilt det. 

Film: The Current War, Portrett av en kvinne i flammer, Tickled, The Holy Mountain, Dallas Buyers Club, Terminator 2: Judgement Day, Zero Dark Thirty, Oxygene, Army of the Dead, Jurassic Park: The Lost World og Hullet.

Og dere, det er ikke nødvendigvis det at Portrett av en kvinne i flammer finner opp hjulet på nytt eller noe, men den er så utrolig vakker. Den er som å se på et levende maleri, og skuespillerne er så innmari, innmari gode. Dette er bare så godt håndverk at selv om den er relativt trist – kanskje heller melankolsk enn tragisk – blir jeg likevel glad av å se den, bare fordi godt håndverk gjør meg i godt humør. 

Musikk: Altså, jeg digga Ukraina sitt bidrag i Eurovision i år, og jeg begynte å like låta enda bedre etter å ha sett den framført live i Rotterdam. Jeg blei rett og slett litt satt ut av hvor kraftfullt det var. Og så er musikkvideoen så kul, jeg får liksom østeuropeiske Mad Max-vibber. Den fins i en annen og lengre versjon òg, som jeg egentlig liker bedre, men fordi jeg liker musikkvideoen til Eurovision-varianten best kan dere få begge. Go_A er neonskogsåndene jeg ikke visste at jeg trengte i livet mitt.