Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Bursdagen til Trine. Konsert med Max Richter i Operaen med Vibeke. Konsert med Gidge på Vulkan Arena med Malin. Konsert med Sigur Rós i Oslo Spektrum med Vibeke.
Innkjøp: Ingenting denne måneden.
TV-serie: Jeg fikk endelig sett sesong to av Monster (der første sesong handla om Jeffrey Dahmer, og som jeg elska). Andre sesong handler om Menendez-brødrene, som er en true crime-sak jeg i utgangspunktet ikke har et like sterkt forhold til, men jeg blei veldig fort sugd inn i serien ikke desto mindre. Serieskaper Ryan Murphy har blitt kritisert for å være, og jeg merker at nå feiler mitt norske vokabular meg her, salacious og i overkant sensasjonell, og jeg ser jo absolutt hvor det kommer fra, men det er jo ikke til å komme ifra at det blir usedvanlig god TV-underholdning ut av det. Hva kan jeg si, jeg er bare et menneske, og jeg liker tross alt å se blod, gørr og nakne kropper, jeg liker true crime, og jeg liker måten Ryan Murphy har valgt å fortelle denne historien på.
Film: Jeg fikk ikke sett en eneste film i november, og det misliker jeg skikkelig, men det forandrer ikke fakta.
Musikk: Nei, hva kan jeg si. Det går i Chappell Roan.
Also, wow, dette må være den korteste månedsoppsummeringa jeg noen gang har begått. Jeg trur dette er en indikator på at november virkelig var en måned der jeg ikke hadde tid til å sette meg ned og verken lese, spille eller se film. Satser hardt på en roligere desember.
Opplevelser: Besøk av Mari på bursdagen min. Piknik med Lauren et al. Tur med Vibeke. Veranda, sol og Netflix hos Mari. Botanisk hage med Martina, Lauren og Mone.
Innkjøp: Trengte litt å se på, så derfor:
TV-serie: Jeg har snart sett ferdig første sesong av Rådebank, som jeg har hørt mye bra om, pluss at det er jo litt nostalgisk for meg som bodde i Bø for ti år siden. Jeg er ikke like personlig investert (ennå) som jeg hadde håpa å bli, men jeg misliker det ikke.
Spill: Det gjenstår fortsatt en god del egentlig ganske kjedelig flisespikkeri for å fullføre Final Fantasy VII Remake helt hundre prosent på ordentlig – som jo er tilfellet med alle FF-spill – så fordi jeg egentlig ikke hadde det gøy med å spille det lenger, begynte jeg på The Last of Us, og herregud for en opplevelse det er. Jeg har de siste femten åra eller deromkring nesten utelukkende spilt RPG, jeg trur sist gang jeg spilte et action/skrekk-spill må ha vært da jeg var aaaaltfor liten til å spille det (jeg har vage minner om Doom på den gamle Windows 98-maskinen i barndomshjemmet mitt), så dette er rett og slett ganske… uvant for meg? Liksom, det er jo vold i Final Fantasy òg, men det er så urealistisk fantasyvold at det ikke går an å sammenligne det med brutaliteten i The Last of Us. Og i liksom eldre spill er jo på en måte ikke grafikken god nok til at noe faktisk ser realistisk ut, noe som ikke er tilfellet her. Dette spillet føles så troverdig på så mange måter, ikke bare utseendemessig, men også sjølve historien: for de som ikke veit er The Last of Us et slags zombiespill, med trykk på "et slags", for vesnene som har sendt verden ut i en dystopi er ikke per definisjon zombier, men mennesker som har blitt infisert av den høyst reelle cordyceps-soppen – en sopp jeg har hatt mareritt om siden første gang jeg så den Planet Earth-episoden på folkehøyskolen eller deromkring. Med andre ord: for meg er dette et ganske mentalt slitsomt spill, i tillegg til at jeg syns det er teknisk vanskelig fordi jeg i større grad er vant med RPG-kamp og ikke det å sikte og treffe med et gevær, liksom. På en måte er det litt bra at det er såpass utfordrende for meg, for det gjør at jeg rett og slett ikke klarer å sitte hele dagen og spille som jeg har en tendens til å gjøre med visse andre spill, haha. Men jeg liker skikkelig godt å bryte meg inn i forlatte hus og lage improviserte våpen av søppel og henlagte ting, i tillegg til at spillet – tross i all elendigheten – har mange utrolig vakre øyeblikk, både visuelt og dramatisk.
Film: In the Tall Grass, Footloose, The Wrestler, Cannibal Holocaust, Austin Powers: International Man of Mystery, Willy's Wonderland, The Lost Boys, Steve Jobs, Bob Lazar: Area 51 & Flying Saucers, River's Edge, Jacob's Ladder, Apollo 11, Kammerpiken, Everest, Stowaway, The Social Network, The Trial of the Chicago 7, Mank og Henry: Portrait of a Serial Killer.
Jeg trur jeg har sutra litt over det før òg, at det liksom skal mer og mer til for å tilfredsstille… hva enn det er som får meg til å bli begeistra over en film på en eller annen måte, så hvis du sitter på noen tips til filmer som kan åpne sjelelige dører eller noe sånt for meg, så skrik for all del ut. Jeg trur at jeg burde sett Jacob's Ladder i midten av tenåra heller enn nå, jeg ser for meg at det er en sånn type film som ville kunne gått veldig inn på meg da som jeg var litt mindre emosjonelt herda, men jeg likte den likevel og har lyst til å gi den cred for en kul idé, som jeg syntes at kunne vært utført biiiiittelitt bedre. Det har visst kommet en remake, men den skal visst være skikkelig dårlig, så kanskje noen bør lage en god remake isteden?
Musikk: Takk til The Crown for å ha mint meg på Max Richters fantastiske rekomponering av Vivaldis De fire årstider! Herregud, for en drøm av et musikkstykke dette er.
