Januar 2023

Opplevelser: Spill og kos hos Mone. Kino med Vibeke. Den lille prinsen på Nationaltheatret/Kanonhallen med Martina. Middag på Jewel of India med Vibeke. Lønsj på Creperie de Mari og påfølgende barhopping med Mari.

(Foto: Mari)

Innkjøp: Hoi, jeg har kjøpt masse denne måneden – men bare ting jeg faktisk trengte eller hadde veldig lyst på. Jeg benytta nemlig januarsalget hos tights.no til å gjøre noen skikkelige kupp på treningstøy, som jeg generelt har lite av, fordi jeg… y'know, først begynte å trene på offentlige steder sammen med andre folk i april i fjor.

Jeg kjøpte også jakka/genseren jeg har på meg på bildet av meg over her etter at jeg fikk tilsendt link til H&M av den av både Vibeke og Mari. Det måtte jo være skjebnen, tenkte jeg, eller i hvert fall en betydningsfull synkronisitet.

Ooooog etter vår nevnte lønsj på Creperie de Mari, tok Mari meg med på Maral Kunst, der jeg egentlig ikke skulle ha noe, men endte opp med å kjøpe en ring med opal fordi jeg har hatt lyst på opal-ring i årevis fordi de funker like godt til casual som til fancy og jeg har stort sett bare har veldig casual plastringer fra før, og jeg pleier å ha for tynne fingre for de fleste ringer, men denne viste seg å passe meg perfekt. Og, etter å ha lest historien til hun som driver Maral Kunst inne på nettsidene deres, blei det enda tydeligere for meg enn før hvor viktig det er å støtte ildsjeler framfor kjedebutikker.

FOR IKKE Å GLEMME at jeg helt på tampen av måneden, altså den 31., henta med meg to joggebukser fra Zalando hjem. Når man sitter så mye hjemme som meg, blir de samme, gamle joggebuksene ganske slitt i etter hvert.

TV-serie: Jeg fortsetter å pløye meg gjennom TV-serier til fordel for filmer, noe som på ett vis føles mindre produktivt uten at jeg helt skjønner hvorfor, samtidig som jeg prøver å tenke at det er helt greit å stole på magefølelsen og innse at i perioder frister serieformatet mer enn det langfilmer gjør? Av alt jeg så på i januar var det to serier som utmerka seg spesielt positivt for meg, og den ene av de to var Young Royals. Jeg hadde nettopp fullført første sesong av krimthrilleren Copenhagen Cowboy av Nicolas Winding Refn og trengte en palate cleanser, så intetanende om konsekvensene satte jeg meg til for å se Young Royals i håp om en lett underholdende og såpete tenåringsserie, som er en sånn type serie jeg har enormt behov for en gang i blant. Så viste det seg at jeg skulle bli utrolig mye mer personlig investert i det enn hva jeg hadde regna med på forhånd. Filmpolitiet omtaler det som ei slags blanding av The Crown og Skam, og det er slettes ikke en dårlig beskrivelse. Kanskje vi skandinaver bare er eksepsjonelt gode på å lage ungdomsdramaer som føles så realistiske at det nesten er som å leve i dem sjøl. Ikke minst er jeg veldig takknemlig for karakteren Sara, som i serien har Asperger og ADHD, og måten hun er framstilt og spilt på. Jeg opplever henne aldri stereotypisk, bare veldig lett å kjenne seg igjen i. Antakelig godt hjulpet av at skuespilleren har Asperger i virkeligheten òg.

Den andre serien er, kanskje selvfølgelig, The Last of Us. Det jeg liker så godt med den er at den både er lik nok og forskjellig nok fra spillet til at den rett og slett fungerer fantastisk som adapsjon. Det er hvert fall samme komponist som står bak musikken til både serie og spill, veit ikke om det er nøyaktig de samme sangene, men det kunne likeså godt vært det. Noe av dialogen er løfta rett fra spillet, resten kunne – samme som musikken – likeså godt ha vært det. Skuespillerne oppfører seg og snakker helt likt som karakterene de spiller, så selv om de ikke ligner så mye av utseende, er jeg helt overbevist om at hovedpersonene er Joel og Ellie. Og de delene av spillet som er veldig Spill™, med sniking i ganger og gjemming i mørke hjørner og løping fra fiender, er i serien bytta ut med tilbakeblikk til åssen pandemien begynte og liva til sidekarakterene før verden gikk under sånn at den utfyller spillet istedenfor å bare gjenfortelle det. Rett og slett utrolig givende å se på, antakelig like mye for oss som har spilt spillet og de/dere som ikke har gjort det.

Spill: Jeg spiller så mye The Sims 4 om dagen at det grenser til bekymringsverdig. Ikke minst fordi det i motsetning til andre spill jeg har vært tilsvarende oppslukt av, i teorien varer evig? For eksempel Subnautica hadde jo tross alt en definert slutt, mens The Sims byr på evig underholdning, på godt og vondt. Jeg innså også at sist gang jeg skreiv noe om det, som var i oppsummeringa mi for oktober, sa jeg egentlig bare at det var overveldende og uvant? Vel, som alltid har jeg klart å komme inn i det etter å bare ha fortsatt å prøve meg fram, og nå elsker jeg det. Jeg har sett folk kritisere det for å være for likt The Sims 2 og ikke likt nok The Sims 3, for det later til å være en generell konsensus om at treer'n er bedre enn toer'n, men jeg er riv ruskende uenig og er kjempetakknemlig at firer'n ligner mer på toer'n enn treer'n. Jeg klarte aldri å komme inn i The Sims 3, så derfor har mitt over femten år lange savn etter å spille The Sims omsider blitt tilfredsstilt. Jeg elsker alt det absurde dramaet, jeg elsker alle måtene det etterligner livet på og alle måtene det helt åpenbart er ei simulering på. Jeg elsker å gi simmene mine corny navn (det veit alle som har lest Lunisand), jeg elsker å drite dem ut, og jeg elsker å la dem lykkes. Jeg elsker det så mye at jeg ikke engang syns enten-juksekoder-eller-trophies-tematikken er et problem lenger.

Film: Som sagt klarer jeg ikke helt å se på film om dagen, veit ikke om denne filmtørken kommer til å vare like lenge som lesetørken min, men jeg prøver å ta det med fatning. Men som nevnt innledningsvis her, var jeg for første gang på lenge på kino i midten av januar, og filmen vi så var Avatar: The Way of Water. Det var kvelden etter et jobbintervju, og der og da var denne filmen nøyaktig det jeg trengte, så helhetlig var det en god opplevelse. Som forventa var den visuelt fantastisk, og jeg trur det var en god idé å flytte settinga fra skogen til havet for å vise oss enda mer av månen Pandora. I det hele tatt mistenker jeg at James Cameron mest av alt bare har brukt den nokså tynne historien først og fremst som ei unnskyldning til nettopp å drive ytterligere med worldbuilding, og om man har sett The Abyss og Titanic veit man at James Cameron innehar en over gjennomsnittlig fascinasjon for havet – og at han er over gjennomsnittlig sentimental. På sitt beste minte Avatar: The Way of Water meg veldig om Subnautica, helt ned til detaljnivå som the tree of life og de vennlige kjempene i form av utenomjordiske hvaler. Lurer på om akkurat disse ideene, siden de altså dukker opp i verker uavhengig av hverandre, er noe som eksisterer i vår kollektive underbevissthet? Anyway, det som trekker ned er selvfølgelig det nesten patetisk banale plottet. Det gir ikke alltid mening (den døde avataren til Grace har plutselig født et barn, ingen veit hvem som er faren, og det nevnes aldri igjen, så hvorfor ha det med i det hele tatt??) og er ekstremt lite oppfinnsomt. "Ekstremt lite oppfinnsomt" er en underdrivelse: de har brukt nøyaktig det samme plottet fra den forrige filmen en gang til, de har ikke engang vært kreative nok til å dikte opp en ny bad guy, de har bare brukt akkurat den samme karakteren som sist, en karakter som attpåtil DØDE I FORRIGE FILM. Altså, kom igjen. Og så er det en annen ting som plager meg, som også plaga meg i den første filmen: Avatar er en veldig åpenbar allegori for hvite kolonimakter versus de innfødte, og den ooooooser av white saviourism. Kolonistene fra jorda er teknologisk avanserte og onde, mens lokalbefolkninga er primitive og gode. Men den eneste grunnen til at lokalbefolkninga klarer å forsvare seg mot kolonistene, er at den hvite frelseren Jake Sully slår seg sammen med dem og deler av sitt intellekt og forener de enkle og krigerske na'viene på en måte som gjør dem sterkere, og så ender han opp som den sterkeste og mest beundra av dem alle. Jeg bare… jeg veit ikke. Det lugger litt. Men klarer man å legge alt dette til side, er det selvfølgelig en underholdende og visuelt stimulerende film.

Musikk: At strupesang-trance var en sjanger som i det hele tatt fantes, var jeg uvitende om inntil jeg hørte Xanadu av Ummet Ozcan. Nå er jeg veldig takknemlig for at noen har tatt på seg samfunnsoppdraget å kombinere to så tilsynelatende motstridende elementer, for dette er FETT AF. It's giving rave på mongolsk steppe.

Oktober 2022

Opplevelser: Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine, Martina, Hannah og Cecilie (andreplass denne gangen òg, men vi var veeeeldig nære førsteplassen). Sigur Rós i Oslo Spektrum. Bonusbursdag for Mari på Rock In. Øl med Mari.

Innkjøp: Jeg driver, som kjent, med lydbokproduksjon av Mjuke svarte stjerner (over halve romanen, det vil si rundt seks timer med lyd, er nå tilgjengelig på Patreon!), men etter at Martina måtte flytte og jeg ikke lenger har tilgang på hjemmestudioet hennes – fordi det nå er demontert og ligger på et lager – har jeg kjøpt min egen mikrofon fra Anna. Jeg har ennå til gode å få testa den ut, fordi dette rotehuet ikke klarer å finne adapteren jeg må bruke for å få kobla den til dataen (ingen USB-inngang, som observante sjeler kanskje husker), men forhåpentligvis snart! (Ordet "snart" er så befriende vagt.) Jeg har også, etter å ha skaffa meg en telefon uten jack-inngang (seriøst, hva er egentlig greia med nymotens teknologi) måttet kjøpe en Bluetooth-høyttaler sånn at jeg kan høre på musikk på badet (når man er meg, er faktisk det plent nødvendig). Og når den billigste høyttaleren viste seg å være en elefant, var jo saken veldig grei.

TV-serie: For ikke lenge siden nevnte jeg at det eneste som har fått meg til å føle i det siste, er vakre naturfotografier og den (relativt) nye Dahmer-serien til Netflix. Fordi som mange av dere allerede veit, er Jeffrey Dahmer min, eh, største favoritt blant seriemordere. En litt merkelig setning å skrive, men det er jo på en måte sant. I frykt for å provosere noen, har Dahmer bare alltid vært den seriemorderen som har påkalt størst sympati hos meg. Ikke at jeg unnskylder noe av det han gjorde, men som Dylan Marron sier; empathy is not endorsement. I det hele tatt har jeg trua på ideen om radikal empati. Det er lett å være empatisk overfor den typen mennesker som ligner mest på oss sjøl, men jo lenger borte fra vårt utgangspunkt de befinner seg, jo vanskeligere – og dermed viktigere – er det. Hvis empati bare skal gjelde de vi allerede har mye til felles med, faller litt av poenget bort. Uansett, serien Dahmer har fått mye kritikk for å ikke rådføre seg med de pårørende til ofra til Dahmer og for å gi et nyansert og menneskelig portrett av mannen som blei kjent som The Milwaukee Cannibal. Det første punktet kan jeg skjønne at er kritikkverdig. Det andre punktet, derimot, syns jeg overhodet ikke er et problem, jeg syns heller det er et problem at det blir sett på som et problem. Serien har blitt anklagd for å romantisere seriemorderen Dahmer, når det den gjør, så vidt jeg kjenner historien til Dahmer fra før, er å fortelle det som det var. Jeg har aldri hatt inntrykk av at personen Jeffrey Dahmer var et iskaldt monster, han var derimot veldig sjuk og veldig deprimert. Det å være sjuk og deprimert er selvfølgelig ingen unnskyldning for å drepe, men jeg kan ikke forstå at det skal være til noens beste å framstille mennesker som monstre, når ingen mennesker er monstre fordi monstre ikke fins i virkeligheten. Jeg snakker myyyye mer om akkurat dette i innlegget mitt om seriemordere fra 2018 som jeg allerede har linka til, jeg bare blir provosert av det som virker som den rådende oppfatninga innenfor true crime-miljøet for tida, der et snev av empati overfor folk som har begått grusomme handlinger blir sett på som "romantisering" og "glorifisering", når jeg i all oppriktighet mener at svart-hvitt-tenkning er mye mindre konstruktivt. For serien Dahmer er virkelig god, den viser hvilken tragedie det var for alle involverte parter, og selv om jeg jo helt fra begynnelsen av visste åssen det kom til å gå med alle, var det flere ganger jeg håpa at det denne gangen skulle gå bra likevel. Jeg er ingen typisk binge-watcher, jeg ser som regel én episode av en serie jeg følger med på per dag, men Dahmer så jeg i løpet av to dager, der jeg faktisk ikke gjorde noe annet enn å se på TV hele dagen. Det er rett og slett sjeldent serier klarer å gjøre dette med meg, og etter min mening har Ryan Murphy skapt et helt glimrende krimdrama som forteller en tragisk historie fra flere sider og som byr på noen ufattelig sterke skuespillerprestasjoner. Dette er den typen serie jeg vil anbefale til alle som lurer på hvorfor jeg er fascinert av true crime generelt, seriemordere spesielt, og helt spesifikt Jeffrey Dahmer. 

Spill: Jeg har fullført hovedoppdraget mitt i Fallout 4, og jeg både liker og misliker at jeg likevel kan fortsette å spille og gjøre oppdrag og levle opp og utforske. Jeg liker det fordi det tross alt gjør spillopplevelsen mer troverdig, for i virkeligheten fortsetter jo livet å gå sin gang også etter omveltende revolusjoner, i tillegg til at det alltid medfører en viss opplevelse av ambivalens for meg å fullføre et spill, fordi da må jeg nødvendigvis si meg ferdig med utforskning og sideoppdrag, sette strek og si en gang for alle at nå er det nok, så å kunne fortsette også etterpå gjør det litt mindre stressende for min del. Jeg veit at nå kan jeg alltids vende tilbake og fortsette om jeg vil. Samtidig er det noe litt behagelig endelig ved å få opp rulleteksten og være ferdig-ferdig, en opplevelse av closure og av at nå er det på tide for meg å gå videre, begynne på noe nytt og ikke bare henge fast ved de samme trygge opplevelsene for alltid fordi det er behagelig. Så… per akkurat nå er jeg litt uavklart når det gjelder Fallout, MEN nå som The Sims 4 er gratis både på Steam og PSstore, benytta jeg anledninga til å laste ned den foreløpig nyeste iterasjonen av en gammal favoritt. The Sims er en barndomsklassiker for meg, The Sims 2 er kanskje det spillet jeg har tilbrakt mest tid i noensinne, og jeg hadde enorme og kompliserte familieforbindelser (og hey, Lunisand!), men så kom The Sims 3 og jeg kom aldri inn i det. The Sims 4 er fortsatt et overveldende og komplisert spill for meg, i likhet med alle nye spill, men jeg håper jeg etter hvert kommer virkelig inn i det, på den måten jeg jo veit jeg pleier å gjøre. Et problem, derimot, som plager meg mer enn jeg liker at det gjør, er at man ikke kan oppnå trophies hvis man skrur på juksekoder, heller ikke hvis man skrur av juksekodene seinere. Man må i praksis operere med to parallelle universer med ulike familier på de samme stedene hvis man vil ha både juksekoder og muligheten til å få trophies. Jeg liker å ha noen familier der jeg jukser og noen familier der jeg ikke jukser og at disse kan samhandle med hverandre, jeg vil ikke ha to adskilte verdener. Ekstra irriterende er det at dette visstnok bare gjelder på konsoller, dette er ikke tilfellet om man spiller på data. Og jeg trudde egentlig ikke at jeg brydde meg så mye om trophies fram til jeg blei stilt overfor dette dilemmaet, for trophies gir jo ingen belønning utover å være stas i seg sjøl, og nå irriterer det meg at jeg tydeligvis er veldig opptatt av en så ubetydelig ting. 

Film: Halloween (2007), Spencer, Creep og Creep 2. Jeg blei veldig positivt overraska over Creep, en film jeg ikke visste så mye om i utgangspunktet, bortsett fra at den blei diskutert inne på Incredibly Strange Films, ei av yndlingsgruppene mine på Facebook, og en nesten uendelig kilde til filminspirasjon. Det er en såkalt found footage-skrekkfilm, en sjanger som byr på veldig mye ymse, men Creep er en av de mest realistiske variantene jeg har vært borti. Helt uten filmmusikk klarer den å være skikkelig, vel, creepy, mye på grunn av skuespiller Mark Duplass. Den er creepy på en så gjenkjennelig måte, fordi hovedpersonen befinner seg i en situasjon mange sannsynligvis har vært nær ved å ende i sjøl, der man på et visst punkt tenker "oh, shit, nå er det for seint", det hele uten å være over the top eller benytte seg av klisjeer. Som med de fleste andre skrekkfilmer var jeg mer interessert i begynnelsen og fram mot midten enn mot slutten, men jeg syns likevel denne filmen var et friskt pust innen en sjanger man kanskje har tenkt på som oppbrukt.

Musikk: TR/ST har sluppet en ny singel, og jeg er helt ærlig skikkelig skuffa over den. Jeg syns de første førtifem sekundene eller deromkring lover veldig godt, men så begynner plutselig låta å utvikle seg i en helt annen retning enn hva begynnelsen legger opp til, og på det verste minner denne sangen meg om det aller første albumet til Robert, pre-TR/ST og spilt inn under eget navn, noe som ikke er et kompliment for en artist som har hatt vel femten år på seg til å vokse. Kanskje er jeg bare ekstra streng fordi han allerede har lagt lista så høyt for meg. Mest av alt føles denne sangen egentlig bare uferdig, og det er liksom så frustrerende fordi jeg føler at jeg kan høre et potensial som bare ikke har blitt gitt rom til å utfolde seg. 

Men for å også dele ei låt med dere som jeg virkelig elsker, velger jeg i tillegg å lime inn den helt fantastiske Baby, We're Ascending av HAAi og Jon Hopkins. Den gir meg mye av de samme følelsene som mesterverket Xtal av Aphex Twin, og jeg så noen på internett som omtalte denne låta som en fortsettelse av Brian Enos klassiker An Ending (Ascent), en beskrivelse som heller ikke føles feil. HAAi slapp debutalbumet sitt i mai i år, og der jeg dessverre ikke fikk like mye ut av resten av låtarsenalet, står denne igjen som en euforisk technohymne.

Fra skisseboka: Lunisand

Åh, Lunisand... hvor skal jeg begynne? Kanskje begynnelsen? For noen år siden kom The Sims 3. Jeg så fram til det med blanda følelser. Selvfølgelig blei det morsomt, men jeg hadde jo allerede så kompliserte familienettverk i The Sims 2, og jeg var jo så glad i karakterene mine, så det var ikke bare-bare for meg å begynne på nytt. For å udødeliggjøre karakterene mine, bestemte jeg meg for å gjøre dem om til litteratur, og heller skrive ut historiene deres enn å spille dem ut. Det viste seg forøvrig at jeg aldri blei noen Sims 3-spiller, og jeg syns fortsatt at toer'n er det beste i serien, og jeg holdt på med Sims 2-karakterene mine lenge lenge lenge, helt til den stasjonære PC'en familien min i Lier hadde, døde på grunn av viftesvikt.

Men Lunisand var altså navnet på teksten(e) jeg skreiv om simmene mine, og dette var så klart i den tida da Skrivebua levde i beste velgående. I motsetning til mer rutinerte prosjekter, la oss si som et eksempel I dypet av en ruin, skreiv jeg det ikke som en sammenhengende roman, men publiserte det heller kapittel for kapittel - eller episode for episode, som jeg valgte å kalle det, i og med at den mest treffende betegnelsen jeg fant på prosjektet, var såpeserie. Og herregud, Lunisand fikk en del faste lesere, altså. Jeg brukte til og med en av episodene mine til søknaden min til Bø, haha. Og her om dagen leste jeg litt igjennom det, og blei, som jeg så ofte blir, vemodig og nostalgisk og glad samtidig. Det er liksom noe med karakterer du er knytta til, og tekster du husker at du koste deg veldig mye med mens du skreiv. Det er jo helt utrolig hvor mange timer skriveglede og lidenskap som ligger til bunns for blant annet Lunisand, liksom. For som dere kanskje har skjønt ut fra konteksten, blei det aldri ferdig, noe som heller aldri var ambisjonen bak. Jeg ville egentlig bare ha et lett og underholdende skriveprosjekt som jeg kunne holde på med så lenge jeg orka.

Siste episode, nummer 23, blei lagt ut den 9. november 2008. Litt av grunnen til at nettopp dét blei siste episode, har vel mest med å gjøre at jeg hele veien har bygd opp til handlinga i den episoden. Det har liksom vært det jeg har gleda meg til å skrive hele veien - litt sånn at jeg bare må se og få de andre episodene unna veien, sånn at jeg endelig kan få skrevet det jeg lengter sånn etter! Og selvfølgelig, det er jo ikke slutt der, for jeg følger ganske mange forskjellige parallellplott på én gang, men motivasjonen og hele piffen blei liksom litt borte etter det.

Men jeg har en episode 24. Som er ei Word-side lang, for det var så langt jeg kom. Siden den aldri blei ferdig, la jeg den heller aldri ut på Skrivebua. Men nå legger jeg ut uferdige episode 24 her, hvor jeg lover at ingenting spennende skjer i det hele tatt. Men det føles liksom litt riktig å ikke holde tilbake noe likevel, på en måte:



Det var en så perfekt morgen at det nesten virket kunstig. Alle klisjeene var oppfylt der Nico Serpiente nynnet på en svulstig poplåt, småfuglene kvitret mer samstemt enn et gospelkor og solen lyste utover ørkenbygden og gjorde sanden varm og glødende. Fornøyd med å ha forfalsket fylla kvelden og natten i forveien, tok Nico noen små dansetrinn der han svingte skrutrekkeren ned mot metallplaten han arbeidet med. Klassekameraten Julian Azul hadde hatt fest, og som en av skolens desidert kuleste, var Nico en selvskreven gjest. To ganger hadde han latt som om han hadde drukket så mye at han forsvant inn på toalettet for å spy, men sannheten var at han bare fikk i seg én øl. Han kunne ikke være fyllesyk når han skulle opp tidlig og drive med sin hemmelige hobby: robotbygging bak huset. Selvfølgelig visste familien hva det var han investerte så mye tid og penger i, men for resten av samfunnet var det skjult. 
   Egentlig var det ikke det at Nico skammet seg over interessen sin. Faktisk følte han seg mer levende enn noensinne med olje oppover de muskuløse armene og den harmoniske skrapingen av metall i ørene. Likevel hadde han ikke noe ulmende behov for å skrike ut til alle vennene sine at han bygget roboter på fritiden heller. Han hadde liksom hele tiden vært kjent som en atletisk partyløve med et godt utseende å vifte med, og i denne faste stereotypien var det på en måte ikke helt rom for noe så unikt som robotbygging.



Resten av Lunisand kan leses på Skrivebua-profilen min. Bla ned til 1. november 2007, det er da første episode er lagt ut. Skrivestilen er litt vel svulstig i forhold til åssen jeg skriver nå, men like fullt: jeg skulle ønske jeg klarte å fullføre det. Totalt er Lunisand allerede mye lenger enn Tyngden mellom oss.

Spesielt interesserte kan jo lese dette her, hvis de vil.

Inspirasjon: sirkus

Soundtrack: Cirque du Soleil - Jeux D'enfants

Jeg har bare så vidt vært innom det før, men jeg elsker sirkus. Jeg hater når dyr brukes i sirkus, men jeg elsker nysirkus, som ikke bruker dyr i forestillingene sine. Jeg så litt på Carnivàle i påskeferien, som forøvrig anbefales alle og enhver, og enda en gang blei lengselen min mot ei tid som for lengst er forbi vekket. Jeg har egentlig ikke lyst til å leve på noen annen tid enn denne - jeg mener, som jente/kvinne har jeg aldri vært mer verdt enn akkurat nå - men jeg skulle ønske det fantes en tidsmaskin som gjorde at jeg bare for en periode av livet mitt kunne leve på en mye mer magisk måte. Jeg ønsker meg falma sirkustelt, støvete kjoler, skumle klovner, en mentor som kan lære meg å blåse flammer, og ei venninne med skjegg. Jeg veit at gamledagers freakshow var en ganske shady business, men i hodet mitt kan jeg romantisere alt så mye jeg bare vil. Jeg har samla sammen et knippe bilder sånn at vi kan drømme oss bort sammen. Klikk på bildet for å komme til bildekilden:

For videre inspirasjon: se Carnivàle. Se The Imaginarium of Doctor Parnassus. Spill The Sims 1 med tilleggspakka Makin' Magic, og hør på denne sangen, hvis du har hørt ferdig Jeux D'enfants.

En hellig almindelig lek

Dere, jeg har det faktisk superfint om dagen, og det er så deilig! Det begynner å bli ei lita stund siden jeg hadde bursdag i begynnelsen av måneden, men jeg kommer likevel ikke over hvor mye fint jeg fikk - til tross for at jeg ikke engang hadde noen feiring:

Jepp, det er en av genserne herfra, som noen observante lesere kanskje la merke til. Hipp hurra for de bra folka jeg kjenner!

Og så har vi Jørgen, da. Han hadde bakt muffins med rosa glasur og satt på lys på en sånn miniplastlysestaketing som han hadde satt oppå muffinsen. Og så gikk vi på kino og spiste supergod mat på Royal India, og da har jeg ikke engang snakka om gaven jeg fikk av ham ennå:

Dette er foreløpig bare stoff, men det skal bli til et skjørt!!! Det underste der er lavendelfarga tyll, i tilfelle noen skulle lure.

Og så har jeg foreldre som veit åssen de skal slå på stortromma:

Dette er ei dobbeltseng!!!!! Før delte Jørgen og jeg på en 90-madrass som lå på gulvet, liksom. Som Jørgen så fint sa det: "det er som å sove på hotell."

Og i tillegg til at det har vært fint å ha bursdag, så fikk jeg A på hjemmeeksamen, den ene eksamenen jeg var helt sikker på at skulle gå til helvete, og så kom jeg som kjent omsider inn på forfatterstudiet i Tromsø, etter fire års intens søking, og så har Jørgen og jeg gått til innkjøp av dette:

Gressløk, sitronmelisse, mynte og oregano. Håper vi klarer å holde liv i dem.

Som om ikke alt dette var fantastisk nok, har jeg oppgradert operativsystemet mitt til Snow Leopard, og med dét følger en Appstore, og i den fins en barndomsklassiker med det velklingende navnet Tomb Raider II til noen-og-femti kroner. Det er faktisk enda morsommere enn jeg huska det som. Og i tillegg til dét igjen, har CD-rommen på Macen min blitt ødelagt, men aldri så gærent at det ikke er godt for noe, for da gikk vi til innkjøp av en ekstern CD-rom, og PC'en til Jørgen, som ikke engang hadde CD-rom fra før av, har nå fått The Sims 2 og masse tilleggspakker installert på seg. Ohoi!

Og i tilfelle du skulle få inntrykk av at det eneste som gjør meg glad, er å kjøpe ting, kan jeg også nevne at sola skinner og at Jørgen er god og fin. Hipp hurra for våren og alt det glade den fører med seg!

Mine luni hjertebarn

Det er rart med det, samtidig som det ikke er det. I og med at de er skapt av meg, kan du jo si det sånn at jeg er mora deres, og ingenting er vel mer naturlig enn morskjærlighet?

Jeg snakker om Lunisand, såpeserien min. Fantasy- og sci-fi-serier har alltid vært min store lidenskap, så da jeg i et ikke så oppgående øyeblikk fant ut at jeg skulle mekke et slags skriftlig Hotel Cæsar, hadde jeg ikke de helt store håpa om at det kom til å bli så veldig morsomt at det gjorde noe. Så feil kan man ta! Jeg nyter nemlig å skrive det, og jeg er oppriktig glad i karakterene mine.

Jeg legger den ut på Skrivebua, for dere uopplyste. Nå er nok så godt som 99% av dem som leser bloggen min bubeboere, men jeg tenkte jeg skulle nevne det, sånn for sikkerhets skyld. Tidligere i dag la jeg ut episode 14, mens jeg skal til å begynne å skrive på episode 16. Litt trist at det virker som om færre og færre leser den, men jeg har jo på en måte forståelse for det og. Episodene er relativt lange, og jeg skal innrømme at jeg skriver på en tyngre måte enn hva jeg vanligvis gjør, men det er bevisst, nærmest fordi jeg generelt har ganske mye imot såpeserier, så det er lagt inn som et sjølironisk element. Hele serien i seg sjøl er ikke så altfor seriøs, sjøl om det selvfølgelig av og til skjer alvorlige ting, men jeg syns likevel at det hele er skrevet med et visst leikent preg. Jeez, det er helt sjukt å si sånt om sine egne tekster, men la gå...

Som kanskje noen veit, har jeg basert det hele på karakterer fra The Sims. Det er fordi jeg syns mange av karakterene mine er skikkelig tøffe, og mange av dem har gjort så sykt mye rart at hendelsene rett og slett er litt for gode til å ikke bli brukt. Andre ting jeg har funnet på helt sjøl. Noe av det er rett og slett ikke mulig i The Sims, men det blir jo litt tomt om jeg skal begrense fortellinga til hva som er mulig der.

Jeg skal innrømme at jeg har hatt det enormt gøy når det gjelder egennavna jeg bruker. Alle vei- og gatenavn har jeg forsøkt å få til å rime, og jo mer patetisk nødrim det blir, jo bedre. Fornavna er hva det heter i spillet, med unntak av bussjåføren, som det ikke går an å styre, og noen av bikarakterene, som Jokke. Han er basert på... hva heter han for noe igjen i spillet...? Han er ferdiglagd, og fins i nabolaget Snålfoss... N. R. Voes, er det! Nå har de to riktignok bare utseendet til felles, men likevel. Jeg har tenkt at navna kan ikke virke for realistiske, for da blir det hele bare teit, men de er liksom ikke helt ut av det blå heller. Mulig er jeg for innbilsk nå, men jeg liker å sammenligne navnegivninga mi med den som er brukt i Harry Potter, egentlig. Harry Potter har i væffal inspirert meg enormt når det gjelder navn. Navnet Lunisand er forresten en "riktigere" versjon av Snålfoss i mine øyne. For dere som har spilt The Sims 2, veit jo at navnet SnålFOSS er litt misvisende, i og med at det er en ørken. Så har du "luni", som bare er en fornorska skrivemåte av engelsk "loony". Jeg har den fra Mannen som elsket Yngve, faktisk, et sted der Jarle og Helge går forbi Yngve og Helge nevner at "han der er faenmeg luni". Jeg syntes det var litt genialt.

Ellers? Av karakterene liker jeg Sonny, Julian og Mio best. Sonny fordi han er søt, loka og forvirra, og er lett å kjenne seg igjen i. Han er liksom den typiske misforståtte tenåringen, og faktisk ikke så helt ulik meg da jeg var på hans alder. Julian fordi han er den type person jeg alltid har drømt om å være, med ei holdning som sier at "dra til helvete, jeg er bedre enn deg", alltid en kjapp replikk på lager og masse, masse utstråling. Med andre ord er han og Sonny den perfekte yaoi-pairinga. Bare se på Ritsuka/Soubi fra Loveless, Ryo/Dee fra Fake og utallige andre eksempler. Og Mio er litt som Sonny, bare litt mindre sinna og litt heitere. Hallo, fyren ligner jo på L. Men Sonny ser for all del ikke verst ut, han heller.

Så, hvem liker du best? Å svare på det spørsmålet innebærer to ting: jeg må lage en spørreundersøkelse, hvilket jeg akter å gjøre, og du må ha lest i væffal noen episoder. Jeg skal innrømme at jeg legger ut dette innlegget litt som sjølreklame, fordi jeg faktisk er ganske stolt av den og mener tross alt at flere burde lese den. Nå skal det nevnes at som med de fleste andre såpeserier, så er det lett å komme inn i handlinga, og du trenger egentlig ikke å ha lest alle de tidligere episodene for å skjønne ting, sjøl om det selvfølgelig vil gjøre det lettere.


Nå avslutter jeg med å laste opp bilder! (Det er forresten få av Vibeke sine simmer, i og med at hun er skikkelig treig når det gjelder å fotografere sine...)

Jølle og Stella Sirkelsneip, to karakterer som ennå ikke har blitt introdusert, og det til tross for at de var de aller første simmene våre.

N. R. Voes (Jokke) og Albertine McLurv rister ræv i noe som kan være episode 8.

Sonny og en pus ved navn Luna som foreløpig glimrer med sitt fravær, men det vil ikke bli for alltid. I bakgrunnen skimtes forøvrig huset til familien Azul.

Sonny og Theresa rister løs. I bakgrunnen er borgermester Jonas Fraz.

Albertine serverer burgere.

Familien McLurv i sin helhet. De som har lest serien, kjenner nok igjen de forskjellige karakterene uansett.

Sonny og "svigermor" Gabrielle Azul (unødvendig å si hvem som er hvem?).

Sonny forteller Peter noe som tydeligvis er en ekstremt morsom vits.

Oj, hvem er denne lille jenta...? (Og hvem er de mystiske skikkelsene i bakgrunnen?)

Kjærlighet ved andre blikk på Galleri Anfall.

Noen som vil gjette hvem sjarmøren Gabrielle har fått til sengs er?

Svært så idyllisk bilde av Julian Azul en vinterdag.

Familien Azul i all sin prakt.

Bortimot det eneste bildet av Julian og Fabian sammen, i og med at den flyktige romansen dem imellom var Vibekes verk. Dette bildet kan forøvrig ses på som et ledd i den lange kjeden hendelser lørdagen før Julian våkner opp desorientert og så godt som naken på sitt eget rom, og med en mobiltelefon proppa med mistenksomme meldinger...

Han er jo litt tøff, da.

Gabrielle er frustrert.

Katten med det svarte øret, Figaro. Jeg lover at han vil få en større rolle etter hvert.

En liten forsmak på hva dere kan vente dere...

Familien Elegía, representert ved Ursula, som døde i løpet av dag 1 i spillet, og som forøvrig er den sykeste kreasjonen jeg noen gang har vært vitne til i The Sims, Arielle og Mio.

Eldre versjoner av to karer dere allerede har stifta bekjentskap med. Noen som tør å gjette hvilke?

Et av bare få bilder av Ylva Serpiente. Duden til høyre er ikke med i skriftlige Lunisand.

Lulu Serpiente våkner.

Nico Serpiente bygger snømann (lover at vi skal komme tilbake til ham etter hvert i serien).

Nico Serpiente, med søsters Ylva i pysj helt til høyre. Hvem han tenker på, har ingen relevans til historien videre, men det er litt manko på bilder av ham, så jeg lasta det opp av den grunnen, bare.

Familien Serpiente. Ylva er forresten til dags dato den peneste hunsimmen jeg noen gang har lagd.

Hvem er det Theresa klemmer i denne slightly eldre versjonen av henne...?

Her har jeg gjort det samme som med N. R. Voes - han til høyre har fått nytt navn og ny identitet i den skriftlige versjonen. I spillet heter han Bosse ett-eller-annet, men i fortellinga vil jeg ikke ut med annet enn at han heter Ramone.

Beklageligvis var Fabian baby da Jonathan blei til, og ettersom han i tillegg er Vibekes territorium, er det dermed få bilder av ham i eldre versjoner. Her ser dere jo i det minste Jonathan Neon ganske godt.

Jeg prøver å kompensere med dette bildet i stedet, til tross for at håret til Fabian hindrer at vi ser særlig mye av ansiktet hans. Fortsatt den lørdagskvelden...

Bestebusser Jølle Sirkelsneip og Jonas Fraz.

Aurora og Jonas Fraz.

Jonas er en jovial fyr...

Denne jenta er heller ikke med i skriftlige Lunisand. Det er derimot gutten - det er jo Ravn!

Aurora Fraz.

Jonas og Jølle.

Ravn er badass-DJ.