Han er min andre hovedperson i Baldur's Gate 3, etter Natt. Jeg har nylig, etter mildt sagt jævlig mye om og men, klart å gi ham den lykkelige slutten han fortjener. Nå kan Mímir se fram til et nytt eventyr der han er elska og trygg, mens jeg, Kristine, befinner meg i dette helt spesielle vakuumet som jeg har en tendens til å havne i når jeg fullfører hva enn det er som livet mitt har handla om den siste tida. Det er jo ikke akkurat første gangen jeg har vært her, det veit alle som har hørt meg snakke om for eksempel Cyberpunk 2077, Subnautica eller Rød selvbiografi, så av erfaring veit jeg jo at det kommer til å gå over, men på et vis gjør det nesten hele greia verre, for en ganske stor del av meg har ikke lyst til at det skal gå over. Det er jo nettopp min motvillighet til å gi slipp som skaper dette tomrommet, det er det umulige ønsket mitt om at noe som har en en klart definert slutt faktisk skal vare evig. Det er hovedproblemet med å mer enn noe annet elske historiefortelling i alle former: et (narrativt) spill eller ei skjønnlitterær bok har unngåelig en slutt. Sist jeg fullførte en BG3-playthrough, begynte jeg nesten rett på en ny en, altså denne som jeg nettopp har fullført, med Mímir som hovedperson. Det var helt riktig avgjørelse den gangen, men nå merker jeg at jeg ikke har lyst til å begynne på enda en ny playthrough, selv om mye garantert vil være annerledes også i en runde nummer tre. Denne gangen føler jeg meg ferdig for nå, men det betyr derimot ikke at jeg føler meg klar til å gå videre, så nå er jeg på et særdeles frustrerende punkt der jeg ikke vil spille BG3 på nytt, men jeg vil at historien om Mímir på nye eventyr skal fortsette, men det gjør den jo ikke.
Det er dette all over again:
Det er fare for milde BG3-spoilere i dette innlegget, men jeg sensurer bort alle som er mer enn milde. Men som jeg veit jeg har nevnt før, betyr ikke "spoiler" i BG3-sammenheng nødvendigvis det samme som "spoiler" i de fleste andre sammenhenger, på grunn av de titusenvis av variasjonene av den samme fortellinga som gameplayet innebærer.
Dette er en oppfølger til dette innlegget, som er en oppfølger til dette innlegget, som er en oppfølger til dette innlegget. Kort oppsummert: for noen måneder siden begynte jeg å spille Baldur's Gate 3, fordi det etter nøye research virka å være det riktigste botemiddelet mot min forrige besettelse som jeg ikke ville gi slipp på, nemlig Cyberpunk 2077. Jeg lagde min første hovedperson, entertainer-druiden Natt, halvt skogsalv, og lot ham herje fritt i Faerûn til stormannsgalskapen tok ham, men han fikk det i all hovedsak som han ville til slutt, og jeg går ut fra at han fortsetter å leve lykkelig side om side med sin kjære Gale til cirka evig tid. Det var søtt, og jeg hadde det gøy. Så lagde jeg the dark urge Mímir, halvt drow og wild magic sorcerer, en recovering seriemorder som våkner opp med hukommelsestap, der det eneste han veit om seg sjøl er sitt eget navn og at det inni ham bor en overveldende trang til vold som han sliter med å undertrykke.
Som jeg har snakka om i tidligere innlegg: Mímir var umiddelbart en mye mer interessant karakter enn Natt for meg, og sårbarheten og mørket hans gjorde at jeg brydde meg om ham på en lignende måte som jeg brydde meg om V i Cyberpunk, en type omsorg jeg aldri følte for Natt. En av mine, jeg veit ikke, kjepphester i mangel på bedre ord, er at jeg bestemt mener at det er nesten umulig å skape ekte kunst som rører og engasjerer hvis man ikke mestrer en balanse mellom lys og mørke (jeg snakker om det for eksempel her). Natt var for lys (ironisk nok, kanskje, med tanke på navnet hans) – og dermed litt for overfladisk – til at jeg klarte å bli glad i ham som om han var en ekte person. Og tilsvarende: om noe bare er mørkt og jævlig, er det liksom ikke noe vits for mottakeren (spilleren, leseren, lytteren, seeren, whatever) å heie på dem, for hvis alt er dømt til å gå til helvete, står det heller ikke noe på spill. Mímir starta riktignok reisen sin med lite annet enn sitt egen navn og en erkjennelse av at han djupest sett var ond, men han hadde også en samvittighet og en kvelende følelse av skam hengende over seg.
Jeg har sett intervjuer med skuespillerne som gestalter de forskjellige BG3-karakterene der de snakker om at fans forteller dem at de så seg sjøl i karakterene deres, at historiene deres gjorde at spillerne opplevde en form for katarsis. Spillere som har opplevd seksuelle overgrep følte at utviklinga Astarion går gjennom i løpet av spillet ga dem mot til å oppsøke hjelp til å bearbeide traumene sine, spillere som har vokst opp i undertrykkende og religiøse samfunn kjente seg sett og forstått av Lae'zel. Jeg veit ikke helt hva det sier om meg når the dark urge var den karakteren for meg. I min første playthrough som Natt følte jeg meg litt som en outsider som først og fremst var der for å observere alle andres historier – ikke helt ulikt Ishmael i Moby-Dick – men via Mímir opplevde jeg spillet fra et langt mer personlig perspektiv. I likhet med V føltes han mer som en versjon av meg sjøl enn som en oppdikta figur, og antakelig var det nettopp derfor at scena der han prøver å drepe Astarion i akt 2 gikk så innmari sterkt inn på meg.
For å sammenligne med Cyberpunk, der sjølve Vendepunktet, sjølve Øyeblikket spillet tok tak i meg og nekta å gi slipp, skjedde rett etter oppdraget The Heist (if you know, you know), kom dette Vendepunktet i BG3 for meg omkring 150% ut i spillet. Altså: cirka midt i playthrough nummer to. Det var the dark urge som skulle overbevise meg fullt og helt om at BG3 er et av spillhistoriens største mesterverk, det var the dark urge som plutselig viste meg at Natt sin versjon av historien bare er én mulig versjon – jeg visste jo teknisk sett det allerede, men noe helt annet var å få det så kraftfullt demonstrert i praksis. For ikke bare var Natt og Mímir sine respektive historier ulike versjoner av den samme fortellinga, men Natt sin historie var mer som et rammeverk der Mímir sin historie fylte ut denne ramma med mer farge og flere dimensjoner enn jeg fra Natt sitt begrensa perspektiv kunne forestilt meg på forhånd. Mímir sin smerte og indre kamp var min smerte og indre kamp, og sist gang jeg skreiv om dette spillet var traumabonding/drapsforsøk-scena med Mímir og Astarion fortsatt Øyeblikket, fortsatt sjølve Scena, for meg.
Men det var jo bare midtveis i akt 2.
For akt 3 gjenstod jo.
Og jeg hadde riktignok spilt akt 3 før, men det var med Natt, en småslutty entertainer som egentlig bare var her for a good time, ikke en traumatisert og lobotomert seriemorder med verdens verste daddy issues. Mange av oppdraga i akt 3 er temmelig emosjonelt krevende, og jeg visste at de kom til å bli enda heftigere med Mímir nettopp på grunn av bakgrunnen hans.
Og wow, så rett jeg fikk.
Okei, så litt kontekst: Mímir og Astarion er… vel, hva jeg vil kalle sjelevenner. Astarion var en av yndlingskarakterene mine fra første øyeblikk, men det var ikke før med Mímir at jeg blei cirka forelska i ham. Jeg elska hvem de var for hverandre, hvem de fikk hverandre til å bli, at de faktisk og helt på ordentlig fikk fram det beste i hverandre, noe som bare blei enda tydeligere av det faktum at de to i utgangspunktet var gjengens mest moralsk tvilsomme individer. Begge la ned en helt genuin og hard innsats i å jobbe med seg sjøl og sitt eget mørke, fordi de plutselig ikke bare hadde seg sjøl å bry seg om lenger, men ville bli psykisk sterke nok til å kunne støtte den andre gjennom sin respektive kamp mot egne demoner. Og det er altså cirka dét akt 3 dreier seg om: det siste oppgjøret mellom alle karakterene man har blitt så glad i og alt grumset fra fortida deres som tynger dem ned. Det er derfor det krever en viss mental beredskap å spille seg gjennom alle oppdraga i akt 3, fordi de er noe sånt som interaktive terapitimer.
Og Mímir klarte å hjelpe Astarion til å hjelpe seg sjøl, noe Natt aldri klarte. Og det var vakkert og sjelevarmende.
Men da tida var inne for Mímir sitt personlige oppgjør, så klarte han det ikke. Jeg klarte det ikke. Jeg klarte ikke å hjelpe babyen min med å fri seg fra styggen på ryggen. Og Astarion innså at Mímir også var utafor rekkevidde for hans hjelp.
Jeg var knust på en måte jeg etter playthroughen med Natt aldri hadde sett for meg at dette spillet kunne klare å knuse meg. Jeg hulka høyt og gråt meg i søvn påfølgende natt, for første gang i BG3-sammenheng. Dagen etter skulle det usedvanlig lite til for å få meg til å bryte ut i gråt igjen, og jeg gråt da katten jeg passa kom for å trøste meg. Sånn bortsett fra Cyberpunk må vi helt tilbake til TR/ST-konserten for et års tid siden sist noe gjorde så sterkt inntrykk på meg at psyken min var skjør i dagevis etterpå.
Jeg hadde (heldigvis!) vett nok til å lagre rett før Mímir sitt final showdown, så jeg visste at jeg ville få muligheten til å prøve å fri ham fra sitt personlige helvete på nytt om det viste seg at alt håp faktisk var ute, men inntil jeg faktisk hadde fullført spillet, ville jeg ikke vite om en lykkelig slutt fortsatt var innen rekkevidde for ham uten å reloade. Så jeg fullførte spillet, og ikke ulikt de dagene av livet mitt der jeg torturerte meg sjøl kveld etter kveld på desperat jakt på en slutt i Cyberpunk som ikke ødela meg, kjempa jeg meg gjennom et knippe nådeløse slutter. Den lykkeligste slutten jeg fikk, var den der Mímir tok livet av seg etter å ha bekjempa siste boss, så jeg går ut fra at det forteller deg det du trenger å vite om resten av sluttene jeg fikk.
.jpg)
.jpg)
Så etter noe jeg lata som var noen slags visjoner Mímir hadde om hva som ville skje hvis han ikke klarte oppgaven han stod overfor, reloada jeg til øyeblikket rett før det gikk gærent og klarte det. Og fullførte spillet med alle bossekampene et cetera igjen. Fordi Mímir fortjente sin happily ever after etter alt han hadde vært gjennom. Og jeg kunne se rulleteksten flimre over skjermen og vite at jeg ikke hadde noe uoppgjort.
Og nå har altså Mímir etterlatt et slags tomrom i meg fordi jeg ikke kan følge ham lenger, i hvert fall ikke i BG3. Og det gjør meg litt lei meg fordi jeg fortsatt er så veldig glad i ham, og nå kan jeg ikke lenger være der sammen med ham for å passe på ham. Det hjelper litt at jeg veit at han har Astarion, da. Og at Astarion har Mímir.
Og BG3 er definitivt et sånt spill som tåler å spilles langt flere ganger enn bare to, men denne playthroughen med Mímir har føltes ekstra spesiell. Men midt oppi savnet etter ham føler jeg på en slags takknemlighet, tross alt, for at jeg er en sånn person som er i stand til å oppleve spill på den måten jeg gjør. Jeg har snakka om det med venner av meg, fordi jeg føler at jeg blir så mye mer oppslukt av TV-spill enn hva jeg mistenker at det er meninga at man skal bli; at enten gjør jeg noe helt feil når jeg spiller, eller så gjør jeg noe veldig, veldig riktig. Jeg velger å tru at det er sistnevnte.
La meg bare avslutningsvis dele en liten sak med dere, som ikke er direkte relevant til den styggvakre opplevelsen en dark urge-playthrough er, men som sannsynligvis uansett ikke passer inn i noe framtidig innlegg sånn med det aller første, for BG3-relevant er det jo. Kanskje hadde det gitt mer mening å poste denne lille videoen aller først, for å gi deg muligheten til å høre på denne loopen mens du leser, men det var så mange andre måter som passa bedre å starte dette innlegget på. Uansett! Et av mine yndlingsøyeblikk fra BG3 som ikke har noe med durge å gjøre, er bakgrunnen for åssen The Steel Watch blei til. I et spill som aldri er redd for å tråkke over etablerte grenser for hva som er greit å inkludere av vold, sadisme og generell vederstyggelighet, står skapelsen av The Steel Watch igjen for meg som noe av det absolutt ondeste og tristeste. At det jeg liker å kalle hjernesangen, som spilles av når man befinner seg i det innerste kammeret av The Steel Watch Foundry, ikke er inkludert på det offisielle soundtracket, framstår for meg som en liten tragedie. Sånn reint bortsett fra instrumentalversjonen av I Want To Live, trur jeg ikke det fins et bedre lydspor å gråte over durge-relatert sjelesorg til enn dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar