About Work the Remix

Jeg lasta opp remixen min til Soundcloud i går, og noe av det siste jeg tenkte før jeg sovna var SHIT JEG HAR IKKE MASTRA DEN. Så noe av det første jeg gjorde i dag, var å åpne GarageBand, flikke litt rundt i Master-boksen nederst, og så tenke FØKKIT og lukke fila igjen uten å save den. Fordi jeg innså at jeg faktisk ikke har lyst til å bruke enda mer tid på denne remixen nå. I går måtte jeg ta en sjefsbestemmelse på at nå er den ferdig, og jeg hadde det bra med denne avgjørelsen helt til jeg altså kom på at jeg sikkert burde mastre den, og nå er jeg ambivalent fordi jeg i all oppriktighet ikke har lyst til å mastre den og jeg uansett ikke helt veit hvor stor forskjell det faktisk kommer til å utgjøre i det store og det hele (med tanke på at jeg ikke veit hva jeg driver med, mener jeg), samtidig som jeg på et vis veit at det teoretisk sett er noe jeg kunne gjort for at den skulle bli bedre. For det er vel dét det stort sett handler om når jeg driver med kreative prosjekter: jeg er nødt til å komme til det punktet der jeg veit med meg sjøl at jeg har gjort det jeg kan, og hvis da noen kommer med kritikk i etterkant, takler jeg det ganske godt, fordi jeg veit at jeg har gjort mitt beste. Om det derimot er sånn at jeg veit jeg kunne gjort en bedre jobb og så kommer noen i etterkant og forteller meg de tinga jeg veit at ikke funker… da blir jeg veldig sur på meg sjøl.

For en måte å starte et blogginnlegg på, dere!

Vi prøver igjen, i riktig ende denne gangen: jeg har fullført remixen jeg snakka om for et par uker siden. Jeg har gjennom arbeidet med den hatt ekstremt svingende sjøltillit, der jeg noen ganger har syntes en liten ting jeg har gjort har vært SÅ BRA at jeg nesten ikke har fått gjort noe mer den dagen i pur begeistring over hvor sinnssykt bra den lille detaljen var – og jeg har virkelig dypt og inderlig hata mitt eget manglende talent innen musikkproduksjon, fordi dette er en sånn ting jeg så veldig gjerne vil være god på. Det gir bare så mye mening om dette er noe jeg er god på; jeg som hører så mye på musikk som det jeg gjør og som setter pris på musikk på den måten jeg gjør. På den annen side: hvorfor i all verden forventer jeg at jeg skal være god på noe som jeg har veldig begrensa med erfaring med? Det er jo dette som er grunnen til at jeg aldri har lært meg å spille et instrument ordentlig: musikalsk er jeg teoretisk god, så når jeg finner ut at fingrene mine praktisk og fysisk ikke klarer å traktere instrumentet på den måten jeg hører at ville blitt riktig, blir jeg frustrert og vil bare slutte igjen, selv om jeg jo innerst inne veit at den eneste nøkkelen til å bli god til noe, er å øve og øve og øve. Og når man, som jeg jo har gjort, bruker GarageBand til å lage musikk, er jo hvor musikalsk du er én ting, mens hvor god du er på å bruke GarageBand noe annet. Det kan hende at denne remixen hadde blitt bedre om jeg hadde hatt bedre kjennskap til GarageBand. Kanskje er ting jeg har sittet i timevis og justert på for å få det helt riktig, noe jeg egentlig kunne stilt inn automatisk ved hjelp av en funksjon jeg ikke visste om.

Men. Alt i alt må jeg jo kunne si meg fornøyd nok med denne remixen. Rytmen sitter, og det er det aller viktigste, og den høres jo faktisk ut som ei låt, og jeg syns ikke det er et dårlig første forsøk. Er det noe som er godt nok til å fungere som en offisiell remix? Sannsynligvis ikke. Men det var vel i utgangspunktet heller ikke motivasjonen min til å gjøre dette. Jeg har hatt det gøy, jeg har vært frustrert, og jeg har fullført. Nå er det jeg er mest redd for at remixen skal være for lik originalsangen. Jeg har ikke lagt til noe, jeg har bare manipulert de enkeltelementene som allerede var der. For jeg veit liksom ikke hvor stor frihet det er innafor å ta seg når man remixer? Er det noen etikette på det, liksom? Siden fristen går ut i dag, rekker jeg uansett ikke å gjøre det på nytt, så nå får det bare briste eller bære.

Her er'n:

Og nei, jeg kommer ikke til å mastre den. I går, før jeg la meg, gleda jeg meg altfor mye til dagen i dag fordi jeg hadde lovt meg sjøl at om jeg fullførte, skulle jeg få lov å bruke fredagen på å spille TV-spill hele dagen med god samvittighet, så det akter jeg å gjøre. Jeg er fornøyd med min egen innsats, og jeg har så utrolig lyst til å remixe flere ting – jeg kan jo bare bli bedre, ikke sant? – så om du er en musiker som har lyst til å gi denne lille nerden noe å pusle med: HIT ME UP.

Og om ikke dette var ✧･ﾟ: *✧･ﾟ:* CoNtEnT *:･ﾟ✧*:･ﾟ✧ nok for deg, så kan jeg jo også meddele at jeg for første gang i mitt liv nå har grønt hår:

Jeg har hatt noe som kanskje kan kalles sjøgrønt før, men aldri grønt-grønt, liksom. Lars blei inspirert av den grønne fargen på munnbindet mitt!

Dette skulle egentlig handle om noe helt annet

For noen dager siden annonserte Georgia en konkurranse der de som kunne lage de beste remixene av About Work the Dancefloor ville vinne ei signert merchpakke. Jeg har neglisjert min såkalte musikkarriere i årevis, mest fordi jeg har innsett at jeg aldri vil bli en så god musiker som jeg er skribent uansett og at det dermed er lurere å fokusere på skrivinga, men så har jeg savna det litt, men ikke visst åssen jeg skal komme inn i det igjen, i tillegg til at jeg har innsett at jeg sliter med det samme innen musikk som innen skriving: strukturering. Jeg er god til å skrive dialoger, til å skrive fram stemninger, til å skrive rytmiske setninger som flyter godt, men jeg er helt ærlig ganske dårlig til å strukturere et narrativ. Jeg bygger opp og bygger opp til et klimaks som aldri kommer eller i det minste er veldig underveldende, og så veit jeg ikke åssen jeg skal ta det videre derfra. Sånn er det med musikk òg. Jeg er god til å lage kule lyder som passer sammen, men å faktisk lage ei låt med ei viss oppbygging og struktur sliter jeg med. Dette er grunnen til at den musikken jeg faktisk har endt opp med å lage er dronete og ambient og… eksperimentell. Ikke at det nødvendigvis er noe i veien med det, altså, men jeg skulle ønske at grunnen til at jeg "bare" har lagd lydkunst er at jeg har tatt et bevisst valg om at det er sånn musikk jeg vil lage, og ikke fordi dette er det eneste valget jeg har fordi det er det eneste jeg får sånn noenlunde til, haha.

Med andre ord: da Georgia annonserte konkurransen sin, blei jeg veldig gira på å komme i gang med musikken igjen, for om jeg kunne ta utgangspunkt i ei poplåt som allerede fins, stod jeg jo fritt til å drite i de tinga jeg faktisk ikke får til og bare konsentrere meg om de tinga ved musikkproduksjon jeg syns er gøy og som jeg er litt god til.

Hahahahahahahahahahahahahahaha.

Jommen sa jeg smør, som mamma sier. Det er ikke bare det at de låtene jeg allerede har lagd har lite utvikling og oppbygging, men de er ekstremt simple. De har ikke så mange lag, eller – for å bruke GarageBand-terminologi og ikke Photoshop – de har ikke så mange spor. Det er lite å forholde seg til. Jeg er jo en amatør, så jeg har bevisst lagd simple låter, for det er bedre å lage noe enkelt, men godt innenfor de rammene, enn å føkke opp fordi man sikter for høyt. 

About Work the Dancefloor er en profesjonelt produsert sang. Det er liksom… et litt annet nivå på den enn på noe av det jeg noen gang har lagd. 

Og jeg blei litt demotivert da det for alvor gikk opp for meg.

For å gjøre en allerede for lang og uinteressant historie kort: det viste seg å være mye vanskeligere å remixe ei låt enn hva jeg noe naivt hadde trudd.

Jeg har ikke lyst til å gi opp ennå, men etter å ha jobba med dette i nesten hele går har jeg mer enn noe annet innsett hvor utrolig lite jeg egentlig kan om dette. Jeg åpna GarageBand igjen i stad og blei bare frustrert over å høre hvor lite jeg har fått gjort, og hvor dårlig det lille jeg har gjort faktisk er. Det positive med at dette er en konkurranse, er at det har en frist, og det er den 5. februar, og de fleste GarageBand-prosjekta mine blir aldri ferdige fordi jeg på et eller annet tidspunkt er nødt til å forholde meg til de tinga jeg syns er vanskelige, og fordi jeg ikke har noen som puster meg i nakken, pleier dét å være det tidspunktet jeg gir opp på, med det argumentet at jeg kan heller gjøre det en gang jeg har mer lyst og føler meg mer klar til å ta fatt på utfordringene. Men jeg er jo bare et menneske, og det er så altfor lettvint å velge minst motstands vei hver eneste gang. Så jeg skal prøve å lage en remix innen den 5. februar. Og hvis jeg ikke får det til, så får jeg det ikke til, og det er helt greit, for jeg har uansett skriveprosjekter som jeg veit at jeg tross alt får bedre til. Og hvis denne første remixen jeg noen gang har lagd ikke blir bra – noe den nesten helt sikkert ikke blir – så kanskje den tjuende remixen min blir bra. De aller færreste lager noe sinnssykt bra på aller første forsøk. Og jeg kommer ikke til å bli en bedre musiker om jeg lar være å prøve fordi jeg syns det er vanskelig. Og helt ærlig trur jeg jo at det kan være et godt tegn at jeg – tross alt – hører at det er dårlig. Og jeg hører hvorfor det er dårlig. Jeg er bedre på teori enn på praksis, men det er bedre enn å være dårlig på både teori og på praksis. 

Som tittelen tilsier, hadde jeg egentlig helt andre planer for dette innlegget. Hele denne utgreiinga skulle i utgangspunktet bare være en introduksjon til det jeg egentlig skulle snakke om, men jeg innser at nå har jeg faktisk prokrastinert lenge nok. 

Dere får høre remixen om den blir ferdig OG god nok til at jeg ikke skammer meg over den. Blunkefjes. Så skal jeg prøve å bli flinkere til å minne meg sjøl på at å ha en kreativ hobby ikke er bortkasta selv om man ikke er så god som man har lyst til å være.

Rævåret 2020

Ja, nei, dere, hvor skal jeg begynne. I fjor på denne tida snakka jeg om at det var få ting som skjedde, lite forandring fra gang til gang og at åra gradvis ligner på hverandre mer og mer. Hah! Pass på hva du ønsker, si. 

Jeg var en av dem som ikke helt skjønte at korona var alvor før landet plutselig stengte ned. Jeg lo av dem som var bekymra, syntes at de var paranoide, tenkte at jeg som hadde overlevd svineinfluensa mens jeg gikk på folkehøyskole hadde vært ute ei vinternatt før. Og da jeg blei permittert kort tid seinere, tenkte jeg at nå skulle jeg endelig få tid til å skrive framover. Kanskje var det til og med litt deilig å få litt pause fra en jobb som hele tida prøvde å stjele tida vekk fra de litterære prosjekta mine? 

I år fylte jeg tretti, og jeg som aldri pleier å feire bursdagen min hadde i utgangspunktet løse planer om å gjøre det ordentlig nå som jeg fylte rundt tall, kanskje med en utenlandstur med gode venner til sommeren. Sånn gikk det åpenbart ikke, og dét var nok første gangen jeg virkelig følte på at pandemien rett og slett var noe forbanna drit, og ikke en form for forkledd velsignelse. Samtidig begynte hypokondrien min å virkelig kicke inn, nærmest for å veie opp for de ukene tidlig i mars der jeg underbekymra meg, og jeg endte opp med å isolere meg nesten fullstendig. Jeg var heldigvis blant dem som fikk lov til å teste meg tidlig, og det var ikke før jeg testa negativt i mai at jeg endelig turte å treffe folk igjen og slappe litt mer av. Det som skulle være årets høydepunkt for meg, TR/ST-konserten i juni, blei avlyst, det samme blei en annen planlagt utenlandstur i anledning Mari sitt utdrikningslag, i høst blei jeg sagt opp fra jobben min etter nesten ti år på den samme arbeidsplassen, og jeg har ikke engang fått skrevet så mye som jeg hadde håpa på. Det viser seg at det å være bekymra for økonomi og framtid og egen og andres helse er kanskje enda mer utmattende enn å jobbe søtti prosent. 

Men nå er det 2021, og vaksinasjonen er i gang. Det beste med å være på bunnen er at herfra kan det bare gå oppover. Skål, dere.

Hva gjorde du i 2020 som du aldri har gjort før?

Så perlemorsskyer. Gikk på Nav. Fikk synlige muskler! – et resultat av nesten daglig yoga siden mars, cirka det eneste positive med ingen jobb og få planer. Opptrådde på Instagram Live til overraskende stor suksess. Var i Moss (i 2020 tok man de reisene man fikk). Var i utdrikningslag. Kjøpte og pynta leiligheten med planter. Var på fagforeningssamling i Sulitjelma. Smakte boble-te.

Beste konsert:

Hadde alt gått etter planen hadde jeg fått sett TR/ST live i år, men den gang ei. Forhåpentligvis får jeg det nå til sommeren isteden ❤ Men jeg rakk faktisk et par konserter i år før denslags blei en umulighet. Selv om jeg koste meg både på Tamaryn + Some Ember og på Georgia, trur jeg nok at Georgia-konserten var hakket gøyere, ikke fordi hun nødvendigvis er bedre live, men fordi det var en så liten, intim scene (Jæger) og jeg stort sett alltid liker små scener bedre enn store. Lett å se godt uten å knuffe eller bli knuffa på, Georgia sjøl hoppa ned fra scena og begynte å danse sammen med publikum underveis, og etterpå var det ikke noe problem å gå bort og snakke med henne. Og dét tar jeg framfor stadiumskonsert any day.

Hva ønsker du deg i 2021 som du har savna?

Jeg vil ha jobben min tilbake. Det er noe i det at man ikke veit hva man har før man mister det. Fikk så vidt prøvd meg i en ny jobb rett før jul, og det fikk meg til å innse hvor mange ting som faktisk var veldig bra med jobben jeg nå ikke har lenger. Det er en jobb jeg kan og er god i, det er omgivelser jeg kjenner, det er muligheten til å høre på musikk, podcast eller lydbok mens jeg jobber, det er kolleger jeg liker og er glad i. 

Hvilke TV-serier var de beste du så?

Euphoria, Gösta og We Are Who We Are. Og jeg har ikke fått betalt av HBO for å si det, haha.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?

I år har jeg lest åtte bøker, pluss to Flamme-singler, og det høres kanskje ikke så veldig imponerende ut, men det er mer enn jeg leste både i fjor og året før der. Og den boka som ga meg mest av de åtte (eller ti?), var Echo Mountain av Anna Kleiva. Jeg har drømt om Los Angeles i et par år nå, og der jeg vanligvis har pleid å lese det jeg allerede har stående i bokhyllene mine fordi det er så SINNSSYKT mye ulest der framfor å låne noe nytt på biblioteket, bestemte jeg meg denne gangen for at når denne boka først fins, er det best å lese den mens LA fortsatt er det eneste jeg klarer å tenke på. Og det er jeg glad for at jeg gjorde! Den er jo objektivt sett ei bra bok, selv om jeg nok ikke ville fått like mye ut av den om jeg ikke hadde vært så opptatt av LA som det jeg har vært de siste åra. Men til gjengjeld gjorde LA-besettelsen min at der jeg ellers ville lest ei objektivt sett bra bok, leste jeg i sommer ei bok jeg måtte ta med meg overalt, der jeg måtte tvinge meg sjøl til å lære meg å lese ute blant folk (med dronete musikk høyt på headset for å stenge ute distraksjoner), ei bok jeg tok ørten bilder av (min måte å notere på) fordi annenhver side traff meg så inderlig hardt, ei bok jeg drømte om om nettene. Dette var boka jeg trengte å lese i 2020 fordi hverdagen var som den var. 

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Björk, TR/ST, Susumu Yokota, Ryuichi Sakamoto og Health. 

Hva ønska du deg? Og fikk?

Mot nok til å sende inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet til forlag.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Feira mukkers aleine med rødvin, hjemkjørt pizza fra Peppes, Myst og Color Out of Space som jeg egentlig skulle sett på kino, men som jeg for anledninga kjøpte på iTunes.

Hvilke var de beste filmene du så?

Jeg har sett – er dere klare? – 161 filmer i år! I det minste har denne pandemien utvida min kulturelle horisont noe voldsomt. Og de filmene som ga meg mest var The Bad Batch, Nærkontakt av tredje grad, Shame, Det hvite båndet, Martyrs og American Honey.

Ønsker og planer for det nye året:

Når det har gått lang nok tid til at det ikke lenger føles som at jeg maser, skal jeg sende inn det etter hvert ganske omfangsrike novellemanuset mitt til forlag.

Februar 2020

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Besøk hos Mari. Konsert med Georgia. Fest hos Lauren. Sverige-tur. Pizza og øl med gode venner.

Innkjøp: Kjøpte Seeking Thrills-albumet til Georgia på konserten hennes, og fordi jeg for én gangs skyld følte meg tøff (og var litt full) turte jeg å gå bort og snakke med henne etterpå. Jeg fikk en liten signatur og ei oppfordring fra henne om å fortsette å spille trommer (på konserten spilte hun trommer og sang samtidig, kommer aldri til å ikke være imponert over folk som får til det), og jeg er i det hele tatt veldig glad jeg gjorde det! Supersøt dame.

TV-serie: Jeg var ganske spent på den nye Watchmen-serien til HBO, mest fordi jeg har et litt komplisert forhold til filmen fra 2009. Det vil si, jeg elsker alt det filmen prøver å få til, men ikke den faktiske gjennomføringa. Litt sånn, på overflaten høres det ut som en film jeg vil elske, og plukker man den fra hverandre bestanddel for bestanddel og ser på enkeltelementene hver for seg, høres det fortsatt ut som en film jeg vil elske, men når man ser den som en helhet liker jeg den likevel ikke så godt?? Vanskelig å forklare. Uansett, jeg likte serien mye bedre enn filmen, kanskje fordi serieformatet av åpenbare grunner tar seg bedre tid til å utforske alle de spennende ideene filmen introduserte. Med det sagt; det er mye å sette seg inn i, og jeg trur jeg ville følt meg konstant forvirra hvis det ikke hadde vært for at jeg allerede har sett filmen. Altså, serien har ikke veldig mye med filmen å gjøre, men det hjelper litt for world buildinga sin skyld å ha litt kjennskap til universet fra før. Og dere, for et fantastisk soundtrack serien har!




Film: Ingrid Goes West, Waterworld, Ferris Bueller's Day Off, Clueless, Catch Me If You Can og Party Monster: The Shockumentary. Sistnevnte har jeg hatt lyst til å se siden Georgia (altså Hardstark, ikke tidligere nevnte musiker-Georgia) snakka om den i en episode av My Favorite Murder, og selv om fokuset i både dokumentaren og MFM-episoden er på det tragiske mordet, så jeg filmen mest på grunn av fascinasjonen jeg har utvikla for klubbmiljøet i New York på åtti- og nittitallet. Hadde det ikke vært for at det var fullt av tvilsomme typer og et rusmisbruk som etter hvert gikk over alle støvleskaft, skulle jeg likt å besøke Limelight som en turist i tidsmaskinen jeg aldri kommer til å få, men som jeg til stadighet drømmer om. Bare det estetiske uttrykket aleine gjør meg vill i nikkersen.



Musikk: Gud bedre, denne remixen av Caroline Polacheks So Hot You're Hurting My Feelings ga meg liv gjennom hele måneden. Og hvis du syns bubblegum bass'en blir litt for slitsom, er den veldig kul i originalversjon òg.