Dette skulle egentlig handle om noe helt annet

For noen dager siden annonserte Georgia en konkurranse der de som kunne lage de beste remixene av About Work the Dancefloor ville vinne ei signert merchpakke. Jeg har neglisjert min såkalte musikkarriere i årevis, mest fordi jeg har innsett at jeg aldri vil bli en så god musiker som jeg er skribent uansett og at det dermed er lurere å fokusere på skrivinga, men så har jeg savna det litt, men ikke visst åssen jeg skal komme inn i det igjen, i tillegg til at jeg har innsett at jeg sliter med det samme innen musikk som innen skriving: strukturering. Jeg er god til å skrive dialoger, til å skrive fram stemninger, til å skrive rytmiske setninger som flyter godt, men jeg er helt ærlig ganske dårlig til å strukturere et narrativ. Jeg bygger opp og bygger opp til et klimaks som aldri kommer eller i det minste er veldig underveldende, og så veit jeg ikke åssen jeg skal ta det videre derfra. Sånn er det med musikk òg. Jeg er god til å lage kule lyder som passer sammen, men å faktisk lage ei låt med ei viss oppbygging og struktur sliter jeg med. Dette er grunnen til at den musikken jeg faktisk har endt opp med å lage er dronete og ambient og… eksperimentell. Ikke at det nødvendigvis er noe i veien med det, altså, men jeg skulle ønske at grunnen til at jeg "bare" har lagd lydkunst er at jeg har tatt et bevisst valg om at det er sånn musikk jeg vil lage, og ikke fordi dette er det eneste valget jeg har fordi det er det eneste jeg får sånn noenlunde til, haha.

Med andre ord: da Georgia annonserte konkurransen sin, blei jeg veldig gira på å komme i gang med musikken igjen, for om jeg kunne ta utgangspunkt i ei poplåt som allerede fins, stod jeg jo fritt til å drite i de tinga jeg faktisk ikke får til og bare konsentrere meg om de tinga ved musikkproduksjon jeg syns er gøy og som jeg er litt god til.

Hahahahahahahahahahahahahahaha.

Jommen sa jeg smør, som mamma sier. Det er ikke bare det at de låtene jeg allerede har lagd har lite utvikling og oppbygging, men de er ekstremt simple. De har ikke så mange lag, eller – for å bruke GarageBand-terminologi og ikke Photoshop – de har ikke så mange spor. Det er lite å forholde seg til. Jeg er jo en amatør, så jeg har bevisst lagd simple låter, for det er bedre å lage noe enkelt, men godt innenfor de rammene, enn å føkke opp fordi man sikter for høyt. 

About Work the Dancefloor er en profesjonelt produsert sang. Det er liksom… et litt annet nivå på den enn på noe av det jeg noen gang har lagd. 

Og jeg blei litt demotivert da det for alvor gikk opp for meg.

For å gjøre en allerede for lang og uinteressant historie kort: det viste seg å være mye vanskeligere å remixe ei låt enn hva jeg noe naivt hadde trudd.

Jeg har ikke lyst til å gi opp ennå, men etter å ha jobba med dette i nesten hele går har jeg mer enn noe annet innsett hvor utrolig lite jeg egentlig kan om dette. Jeg åpna GarageBand igjen i stad og blei bare frustrert over å høre hvor lite jeg har fått gjort, og hvor dårlig det lille jeg har gjort faktisk er. Det positive med at dette er en konkurranse, er at det har en frist, og det er den 5. februar, og de fleste GarageBand-prosjekta mine blir aldri ferdige fordi jeg på et eller annet tidspunkt er nødt til å forholde meg til de tinga jeg syns er vanskelige, og fordi jeg ikke har noen som puster meg i nakken, pleier dét å være det tidspunktet jeg gir opp på, med det argumentet at jeg kan heller gjøre det en gang jeg har mer lyst og føler meg mer klar til å ta fatt på utfordringene. Men jeg er jo bare et menneske, og det er så altfor lettvint å velge minst motstands vei hver eneste gang. Så jeg skal prøve å lage en remix innen den 5. februar. Og hvis jeg ikke får det til, så får jeg det ikke til, og det er helt greit, for jeg har uansett skriveprosjekter som jeg veit at jeg tross alt får bedre til. Og hvis denne første remixen jeg noen gang har lagd ikke blir bra – noe den nesten helt sikkert ikke blir – så kanskje den tjuende remixen min blir bra. De aller færreste lager noe sinnssykt bra på aller første forsøk. Og jeg kommer ikke til å bli en bedre musiker om jeg lar være å prøve fordi jeg syns det er vanskelig. Og helt ærlig trur jeg jo at det kan være et godt tegn at jeg – tross alt – hører at det er dårlig. Og jeg hører hvorfor det er dårlig. Jeg er bedre på teori enn på praksis, men det er bedre enn å være dårlig på både teori og på praksis. 

Som tittelen tilsier, hadde jeg egentlig helt andre planer for dette innlegget. Hele denne utgreiinga skulle i utgangspunktet bare være en introduksjon til det jeg egentlig skulle snakke om, men jeg innser at nå har jeg faktisk prokrastinert lenge nok. 

Dere får høre remixen om den blir ferdig OG god nok til at jeg ikke skammer meg over den. Blunkefjes. Så skal jeg prøve å bli flinkere til å minne meg sjøl på at å ha en kreativ hobby ikke er bortkasta selv om man ikke er så god som man har lyst til å være.