Mitt nye yndlingsargument for å være vegetarianer: dette med ulovlig hogg av regnskog og snikskyttere og utryddelse av dyrearter og sånt.
Klikk her for å lese tidligere kapitler av Aloha verden, min aller første roman, skrevet omkring 2004 – 2005.
Jeg gjorde meg fort i stand og så gikk vi inn til sentrum av D.C. igjen.
Jeg ble enda mer fascinert av den nå enn det jeg gjorde første gangen. I dag var det ikke like pent vær, det var overskyet i dag, men det gjorde ingen verdens ting, for byen var så pen. Sid og Tobias likte den også. Vi kunne ikke gå forbi en eneste park eller severdighet, ikke engang et tre, uten at en av dem eller begge utbrøt: ”Se, så fint!”
”Hva slags tilknytning har dere egentlig til USA?” spurte jeg mens vi gikk i en park, ”altså, jeg veit at faren deres er amerikansk, men er dere født her eller hva skjer, a’?”
”Vi er født i Maryland”, forklarte Tobias, ”en av nabostatene til D.C. Maryland er ganske bondeaktig, særlig der vi kommer fra. Det er så lite at du ikke finner det på et to kvadratmeter stort kart over bare Maryland, engang.” Så fortalte han navnet på stedet.
”Når flyttet dere til Norge?” lurte jeg på. Nå var det Sid som tok ordet. Han sa: ”Etter at mamma og pappa skilte seg. Da var vi ganske små, men vi snakket flytende norsk allikevel siden mamma mente det var veldig viktig. Hun var jo tross alt norsk. Mamma tok oss med seg til Norge da hun og pappa ble skilt. Vi mistet kontakten med alle de som hadde gitt seg ut for å være vennene våre. Etter skilsmissen var ikke mamma seg selv. Hun fikk mange psykiske lidelser, men vil ikke innrømme det. Hun greier ikke å ta seg av oss lenger og har begynt å hate oss, men det er sykdommene sin feil”.
Sid sukket. Dette var nok hardt for ham.
Plutselig skvatt jeg til. Det var jo Pernille som gikk der borte sammen med Iren og Anniken, to av de andre venninnene mine fra gamleskolen.
”Er det noe?” spurte Sid og Tobias i kor. De hadde merket at jeg ble litt rar, sikkert.
”Der borte går tre av venninnene mine, den ene er bestevenninna mi og de har ikke fortalt et ord om at de i det hele tatt skulle til USA! Maken til dårlig venninne jeg har, forteller meg ikke sånt!” sa jeg surt. Det faktum at jeg ikke hadde fortalt Pernille om at jeg skulle til USA heller, tenkte jeg ikke på der og da.
”Skal vi gå bort og hilse på dem?” lurte Tobias på, men av en eller annen grunn hadde jeg ikke lyst. Ville ikke møte igjen Pernille etter krangelen vi hadde hatt over telefon. Akkurat da syntes jeg at Pernille hadde vært en utrolig dårlig venninne siden hun ikke hadde fortalt meg dette før også, derfor ville jeg ikke møte henne. Ønsket mitt ble dessverre ikke oppfylt.
”Stan! Stan! Det er deg, jo! Hva gjør du i USA?” ropte Pernille glad og kom mot meg. Glemt var nok telefonsamtalen.
”Du vil ikke tro hvor mye jeg har savnet deg og… og…”
Hun stoppet da hun fikk øye på Sid. Sid hadde på seg den umiskjennelige lua så langt nede at du ikke så øyebrynene hans en gang, en svart singlet som det stod Sex Pistols på som avdekket tatoveringen han hadde på høyrearmen. Han hadde også på seg en rekke naglearmbånd og på den svarte sæggebuksa hans hadde han et naglebelte og en lenke.
Iren og Anniken dukket opp bak Pernille. De glante like mye på Sid som det Pernille gjorde.
Jeg visste at Sid ble såret. Det er jo ikke uten videre høflig å glane på en person selv om personen er en direkte frik.
”Hils på Sid!” sa jeg som om ingenting hadde skjedd. Sid var helt mørk i blikket, men jeg hvisket så lavt jeg kunne så bare han kunne høre det: ”Spill selvsikker!” Sid fattet hintet, smilte et stooort smil, satte den ene armen i hoften og vinket med den andre. Jentene bare glante.
”Jeg… Jeg visste ikke at… at du… sånne… sånne gutter, altså…”, stotret Pernille. Sid misforstod nok litt. Jeg tror han oppfattet det sånn at Pernille trodde jeg og han var sammen, derfor la han armen rundt meg og sa: ”Ja, Stan og jeg ble sammen en uke etter at hun flyttet hit, vi!” Dette var jo selvfølgelig ikke sant, men siden Sid ikke gjorde annet enn å mislike disse jentene som åpenbart ikke tålte at Sid så ut som han gjorde, så han ville skremme dem bort. Derfor la han til: ”Og jeg skal si dere, hun er verdens beste kysser. Ikke for mye tunge og ikke for lite. Dessuten vet hun akkurat åssen hun skal bygge opp intensiteten ved selve kysset. Først begynner hun sånn rolig med et enkelt kyss på leppene, så åpner hun dem, stikker tungen inni munnen min og til slutt biter hun meg i leppa. Hun er en villkatt! Grrr!”
Pernille, Iren og Anniken forsvant. Det eneste Sid, Tobias og jeg gjorde, var å le.
”Dem der fikset du bra, bro!” sa Tobias mens han hylte av latter.
”Nå spørs det hva de vil tro om deg når du møter dem igjen neste gang!” hikstet Sid. Jeg lo jeg også. Faktisk var jeg lettet over at venninnene mine forsvant, det gjorde ikke noe fra eller til når de ikke kunne akseptere de nye vennene mine allikevel.
Vi gikk videre i parken. Alt var skjønt og snart var vi ute. Men vi begynte å bli sultne. Snart slo vi oss derfor ned på nærmeste McDonald’s. Vi fant en ledig bås og jeg sa til Tobias hva jeg skulle ha så skulle han bestille for oss. Sid skulle ikke ha noe. Da Tobias forsvant, spurte jeg ham hvorfor.
”Dette er McDonald’s!” utbrøt Sid, som om det skulle være åpenbart at man ikke kunne spise mat fra McDonald’s.
”Og så?” sa jeg derfor.
”Hva kan du spise på McDonald’s?” spurte Sid, og jeg ramset opp: ”Hamburger, Chicken McNuggets, cheeseburger…”
”Nettopp!” sa Sid triumferende, ”kjøtt alt sammen!”
”Er du vegetarianer?” lurte jeg på.
”Jepp”, sa Sid, ”og stolt av det!”
Tobias kom tilbake med et brett fylt med mat.
”Fælt som du har handlet, da!” utbrøt Sid.
”Jeg vet det. Jeg er sulten”, sa Tobias og satte ned brettet. Jeg tok pakken med Chicken McNuggets som var min og colaen min også. Tobias tok fram to BigMac’er, en stor pose med pommes frites, Chicken McNuggets med 12 i pakken og en ekstra stor cola. Sulten satte han maten til livs mens jeg bare glante.
Vi snakket om mye rart der vi satt. Blant annet kom vi inn på dette med ulovlig hogg av regnskog og snikskyttere og utryddelse av dyrearter og sånt.
”Jeg kjøper aldri noe treverk hvor det er brukt trær fra regnskogen”, sa jeg stolt, ”dessuten bruker jeg aldri pels eller skinn”.
”Men du spiser allikevel kjøtt”, la Sid til.
”Men det er fordi jeg må. Vi kan bruke trær som ikke er fra regnskogen og kjøpe klær og sånn i stoff, men kjøtt må vi jo ha!” protesterte jeg.
”Niks. Vi må ikke ha det. Jeg har vært vegetarianer så lenge jeg kan huske og ikke noe fælt har skjedd med meg”, sa Sid og dermed var diskusjonen i gang.
Jeg husker ikke hvor lenge vi hadde diskutert da jeg husker jeg ropte til Sid: ”Gi meg en god grunn til å ikke spise de burgerne de lager her! De er megagode!”
”Ja, jeg skal gi deg god grunn!” ropte Sid tilbake, ”i regnskogen i Amazonas blir store mengder regnskog brent ned for at kuene skal få så bra beitemarker som mulig. Grunnen til at de gir kuene så bra beitemarker, er at de skal bli feite før du selger dem videre til nettopp McDonald’s så de kan lage disse burgerne du synes er så utrolig velsmakende!”
Det fikk meg til å tie. Til og med Tobias sluttet å tygge.
Det var stille en lang stund og Sid bare satt der og dampet av sinne, nærmest.
Plutselig reiste Tobias seg besluttsomt opp og gikk bort og kastet maten sin i søpla.
”Ikke noe McDonald’s-mat på meg mer!” sa han og kom tilbake med et tilfreds smil.
”Det er ikke bare McDonald’s de stakkars kuene blir solgt til, da. Mange av dem havner i kjøttdisken på super’n eller byens luksusresturant.”
”Ok, jeg lover dyrt og hellig at jeg aldri skal spise burgere og annen mat som er lagd av kuer!” sa Tobias.
Sid sa: ”Men det er ikke bare kuer det er snakk om! Griser, hester, geiter, høner, sauer, alt! Dessuten blir de alle behandlet forferdelig ved slakteren.”
Tobias og jeg så på hverandre. Jeg skjønte at han tenkte nøyaktig det samme som meg og begge to nikket og sa i munnen på hverandre: ”Vi skal aldri spise kjøtt mer!”
Sid var ennå ikke fornøyd. Eller, fornøyd var han jo, men han var ikke ferdig med å fortelle oss om hvor fælt det var å spise kjøtt: ”Hvem synes vel ikke at de små lammene er kjempesøte? Tenk dere det at du ser et nydelig lite hvitt lam med bomullsmyk pels. Tenk dere at dere går bort og koser lammet og er helt betatt av hvor skjønt det er. Neste dag blir lammet sendt til slakt og en uke senere griller dere lammet og spiser det. Ganske grusomt, ikke sant?” Tobias og jeg nikket samtidig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar