April 2024

Opplevelser: Raadhuset med gode venner. Fest hos Mari. Disneyquiz på Brød og Sirkus, etterfulgt av vin og pizza hos Trine. Burger på Døgnvill med Vibeke. Vårkonsert med Bislett kammerkor. 

Innkjøp: I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å regne med dette hårbåndet, som jeg snubla over på Normal og som blei markedsført som et "makeuphårbånd", fordi det først og fremst var ment nærmest som et husholdningsinnkjøp i og med at jeg har endt opp med å knekke alle hårbøylene jeg tidligere har brukt når jeg vasker ansiktet, ehe. Men så er det så fint og merkelig kledelig, nesten så jeg har lyst til å bruke det bare for å pynte meg, haha, så det får være med i månedsoppsummeringa mi likevel.

Jeg har også kjøpt denne t-skjorta fra Post Wook/Natasha Chomko, en av mine yndlingskunstnere på Instagram. Dessverre trudde jeg at det motivet som er bakpå (nederste bildet) skulle være foran, i tillegg til at den, til tross for å være størrelse XS, er kjempestor til meg – og det kommer fra noen som i utgangspunktet liker oversized overdeler.

Og så har jeg selvfølgelig kjøpt Det fraværende av Susanne Mørk, som endelig er ute i butikkene – og som likeså godt smalt rett inn på bestselgerlistene. Til uka er det slippfest og jeg skal lese!

TV-serie: For ei stund tilbake anbefale Martina meg Katla – ikke fordi hun likte den kjempegodt sjøl, men fordi hun syntes den var litt kjedelig og jeg, ifølge Martina, liker ting som er litt kjedelige, haha. Foreløpig har jeg sett tre episoder og liker det sånn passe godt. Syns historien i og for seg er spennende, men syns manuset er litt kleint og skuespillet litt flatt – litt i den stilen jeg liker å kalle "europeisk dag-TV", som også var den største innvendinga jeg hadde mot Dark i sin tid. Men jeg kunne sett på bilder av islandske landskap i førti minutter av gangen også uten noen tilhørende fortelling, så for meg føles det ikke som en bortkasta serie å se. Ikke minst kjennes dette som et veldig riktig tidspunkt å se den på om jeg noen gang skal se den, i og med at jeg har begynt å skrive noe delvis nytt som tar utgangspunkt i islandsk folketru.

Spill: Eeeegentlig er jeg på det stedet i Horizon: Forbidden West nå der jeg uungåelig alltid ender opp med å tilbringe mesteparten av tida i alle spill: sluttinnspurten, hvor bare det siste oppdraget gjenstår og man kan velge å samle opp så mange løse tråder man vil. Jeg ender nesten alltid opp med å tilbringe akkurat litt for lang tid i denne fasen, fordi overgangen mellom at jeg syns det er morsomt å utforske uten å ha noen oppdrag som krever oppmerksomheten min, og å syns at det blir kjedelig fordi det blir litt monotont i lengden, er så innmari glidende. Jeg prøver å fullføre et spill når jeg merker at å spille det føles mer som ei hjemmelekse enn som gøy, men for meg, som ikke er så veldig flink til å skille ulike følelser fra hverandre, er det faktisk ei utfordring å finne ut av når det ikke er gøy lenger. Dessuten er det nok en del tvangstanker involvert, for jeg vil liksom oppnå den tilfredsstillelsen det er å virkelig fullføre et spill hundre prosent, noe jeg aldri har fått gjort tidligere fordi jeg alltid blir lei innen den tid. Men så fikk jeg Dredge av Martina i bursdagsgave, og selv om jeg ikke liker å begynne på et nytt spill mens jeg egentlig holder på med noe annet, hadde jeg lyst på en palate cleanser, og jeg forstod det som at Dredge uansett ikke var like narrativt strukturert som det Horizon er, så jeg begynte på det, med en plan om at jeg kunne veksle mellom dét og Horizon. Og wouldn't you know it: det viser seg at jeg nesten bare vil spille Dredge fordi Horizon har begynt å kjede meg. Jeg hadde egentlig ikke trudd at jeg skulle komme til å få så hekta på Dredge, men så viser det seg å være nærmest ei slags blanding mellom Myst – som jeg dessverre ikke helt klarte å komme inn i – og Subnautica. Jeg skulle dog ønske at spillet var lengre og større, for jeg blei litt overraska over at jeg allerede nesten har kommet til bunns i historien og dermed plutselig befinner meg på nøyaktig samme stedet i Dredge som i Horizon, samtidig som jeg innser at indieutviklere selvfølgelig ikke sitter på de samme ressursene som det de store selskapene gjør. Hvem kunne forutsett at spill om havet med bare en løs narrativ struktur og med et touch av Lovecraft-aktig horror tydeligvis er Sjølve Greia™ for meg?

Film: The Menu, No One Will Save You og Tangled. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg syns om The Menu ennå, og jeg trur egentlig jeg heller ikke vil klare det, men den var ikke uinteressant. Den var dessuten høyst uforutsigbar, og for noen som ofte sitter og gjetter hva som skal skje i neste scene i løpet av en film – og ofte får rett – var det gøy og befriende å faktisk ikke ha peiling og konstant bli overraska. No One Will Save You føltes som en film som ville veldig mye på én gang, og som for meg først og fremst framstod som et lovende førsteutkast. Kanskje ikke så overraskende at den gikk rett til strømmetjenestene, for den opplevdes rett og slett ganske uferdig, noe som irriterer meg litt, for jeg trur den kunne blitt en god film hvis manuset hadde gått gjennom noen flere runder arbeid før produksjonen satte i gang. Tangled så jeg en rolig fredag kveld for å høyne nivået til quizlaget mitt, og jaggu viste det seg ikke å komme til nytte under quizen dagen etter. Til å være basert på et såpass traust eventyr som Rapunzel, syntes jeg hovedpersonen var veldig sympatisk og lett å like, helt uten å ha fått en ny personlighet som en "sterk og selvstendig kvinnelig protagonist." Rapunzel i Tangled er fortsatt ei naiv prinsesse som alle ser ut til å ville beskytte og/eller redde fra slemme skurker, helt i tråd med kildematerialet, men hun har likevel en egen agenda og massevis av naturlig sjarm som ikke føles påklistra. Dessuten blei jeg oppriktig ukomfortabel av Mother Gothel. En så velskrevet skurk har ikke Disney skapt siden Scar i Løvenes konge.

Musikk: Den fine, lille synthpop-gjengen Future Islands spiller på Sentrum scene om et par uker, noe jeg sannsynligvis ikke kommer til å få med meg fordi kroppen min motarbeider meg så innmari under konserter, men det har likevel inspirert meg til å gjøre et dypdykk i diskografien deres i det siste, og du og du, de gjør liksom ikke feil. Det krever et helt spesielt talent å kunne skrive og komponere album etter album som ikke skiller seg vesentlig fra tidligere utgivelser reint lydlig, men som likevel makter å høres friske og nyskapende ut. Årets album, People Who Aren't There Anymore, byr virkelig på banger etter banger. Låta jeg likevel vil dele med dere her, er den som fikk meg til å forelske meg i dem: In the Fall med Katrina Ford. Som så ofte ellers er det balansen mellom det bitre og det søte i denne låta som appellerer så innmari til meg – både i sjølve melodien og vokalmessig. Seriøst, alle de forskjellige følelsene vokalist Sam Herring klarer å formidle med så subtile virkemidler som blant annet vekslinger i volum vil aldri ikke imponere og røre meg. På sett og vis kan måten hans å synge på minne meg litt om Ryan Lott, selv om Future Islands ellers ikke har så mye til felles med Son Lux.

Mars 2024

Opplevelser: Middag på Casa Pisano og kinotur med Vibeke. Besøk hos Vibeke. Konsert med Susanne Sundfør i Bragernes kirke med Vibeke. Lønsj på Oslo Street Food med Mari. Konsert med Spit Mask og Patriarchy på Goldie med Martina.

Innkjøp: På Patriarchy-konserten fikk jeg endelig kjøpt denne toppen som jeg har hatt lyst på leeenge, men så er den internasjonale økonomiske situasjonen som den er, så å bestille den på nett har vært vanskelig å rettferdiggjøre når prisen for frakt og toll kommer på mer enn det dobbelte av hva sjølve plagget koster. Jeg spurte Patriarchy på Instagram om de kunne ta den med for å selge på Europaturneen sin, og det kunne de, så nå er den min!!!! Det kommer ikke supergodt fram på noen av bildene, men teksten glitrer!!!!

TV-serie: Jeg har sett ferdig begge sesongene av true crime-serien The Curious Case of Natalia Grace på HBO, og i den uoversiktlige sjøen av true crime av ymse kvalitet der ute, var denne serien blant det bedre jeg har vært borti. Twists and turns, virkelige mennesker med personligheter som aldri ville framstått troverdige om de hadde fantes i en skjønnlitterær tekst, og en The Jinx-verdig slutt. Jeg har også fått sett alle episodene bortsett fra den siste av tredje og avsluttende sesong av Young Royals, og mest av alt føler jeg at jeg ikke vil at det skal være slutt ennå, samtidig som jeg prøver å være glad for at serien tross alt gir seg på topp og ikke fortsetter å melke kua til det knapt er melk igjen, sånn som enkelte andre serier har en tendens til å gjøre.

Film: Jeg så to ganske forskjellige filmer denne måneden; Dune: Part Two og Asteroid City. Jeg syntes Dune: Part Two fungerte bedre enn den første filmen, som egentlig føltes mest som ei eneste lang innledning (noe den på sett og vis også var). Jeg syntes toer'n så helt hinsides lekker ut, jeg lo godt av de tilsikta eller utilsikta nikka til Life of Brian, kunne ønska meg ei mer psykedelisk visuell framstilling av hva som skjer når man drikker livets vann, savna The Guild fra boka, syntes kanskje den åpenbare surmulinga til Chani blei litt overtydelig, men likte likevel at filmen tar et mer ambivalent – og dermed mer trofast til boka – standpunkt til Pauls heltestatus, helt motsatt av hva David Lynch sin Dune fra 1984 gjør (selv om jeg ikke desto mindre er veldig glad i den filmen, men av helt andre grunner). Jeg koste meg også med Asteroid City, som jeg syns har fått ufortjent mye hat fra folk som plutselig har bestemt seg for at Wes Anderson ikke er kul lenger. Asteroid City er langt fra hans beste, til dét er den altfor vinglete, men den ser nydelig ut og er full av fantastiske replikker. Så fins det sikkert folk der ute som syns at Wes Anderson bør skifte stil nå, at hans særegne estetikk og lakoniske humor ikke føles like fresk lenger nå som da The Royal Tenenbaums kom i 2001, men jeg har alltid likt greia hans og syns det er ganske kult at han fortsetter å kjøre sitt eget løp, framfor å kontinuerlig strebe etter å tilpasse seg hva publikum og kritikere til enhver tid måtte ønske seg. Med andre ord: liker man, i likhet med meg, Wes Anderson i utgangspunktet, liker man også Asteroid City. Hvis man ikke gjør det, er det ikke noe poeng i se denne filmen.

Bok: Om noen uker kommer Det fraværende, debutboka til min venn Susanne Mørk, og jeg har vært så heldig å få lese den allerede! Det er noe helt spesielt med å kunne følge ei bok fra den bare er en idé til den er et ferdig produkt, og jeg er jo ikke hundre prosent upartisk i og med at jeg som sagt allerede kjenner Susanne, samtidig som jeg har gått nok av forfatterstudier nå til å fint klare å skille mellom teksten og personen som har skrevet den. Jeg har alltid vært fan av tekstene til Susanne, men å se dem gjennomarbeida på denne måten har vært enormt gledelig. Hun har alltid hatt noe mørkt og uhyggelig lurende i bakgrunnen av det hun skriver, og i denne samlinga med fortellinger har hun klart å spisse det til, kontrastere det enkle og uskyldige opp mot det komplekse og farlige, og skape en imponerende dybde i situasjoner som rommer mer enn hva man kan slumpe til å tru ved første øyekast. Jeg gleder meg skikkelig til denne boka kommer ut i verden, og siden antallet forhåndsbestillinger har gått over all forventning, kan det være lurt også for deg å forhåndsbestille den, sånn at du ikke trenger å måtte vente på et andreopplag.

Musikk: GusGus stod bak et av fjorårets aller beste album for meg, og 2024 ser foreløpig ikke ut til å bli et dårligere år for de islandske technoguruene. Singelen Breaking Down står igjen som mars måneds beste utgivelse, og akkurat som i Unfinished Symphony, inneholder refrenget det særegne euforiske toneskiftet som GusGus har gjort til sin spesialitet. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det toneskiftet føles som pur katarsis hver eneste gang jeg hører det. Og hvor kul er ikke den Mad Max-aktige animerte musikkvideoen?