AOTY 2023

Nå har også jeg hatt korona, etter å ha gått rundt i tre og et halvt år og skrytt av hvor uovervinnelig jeg er. Jeg var skikkelig dårlig med feber og muskelverk noen dager, og selv om det verste er over nå, hoster jeg fortsatt og blir fort sliten. Med det sagt syns jeg egentlig at jeg har blitt fort sliten hele dette halve året, så korona er sikkert bare en liten del av et regnestykke som også antakelig handler om at det generelt er mørkt og kaldt og at jeg ikke har fått trent som vanlig siden august. 

Året er ennå ikke omme, men sjansen er stor for at jeg er litt for opptatt med andre ting til å kåre 2023s beste album noe særlig nærmere nyttår enn dette. Og i tilfelle du skulle tru at jeg er et overmenneske: jeg har selvfølgelig ikke hatt mulighet til å høre absolutt alle album som kom ut i år, det trur jeg ikke engang de mest drevne musikkjournalistene har hatt tid til, så om du syns jeg har oversett noe jeg ikke burde ha oversett, er det lov å filleriste meg verbalt i kommentarfeltet. 

Jeg har sortert albuma kronologisk etter når de kom ut. Denne gangen blei det ei liste over fem album. Det kunne vært seks, og det kunne vært sju, men fem føltes som et ryddigere tall i denne sammenhengen. Hadde det blitt seks album, som det blei i fjor, hadde jeg sannsynligvis valgt å inkludere Teenagers av French 79, men det får heller bli en honourable mention siden jeg har veldig lyst til at denne lista skal inneholde fem innslag framfor seks, haha.

Caroline Polachek – Desire, I Want To Turn Into You

Dette er langt ifra første gangen jeg har uttrykt min begeistring for Caroline Polachek på denne bloggen. Singlene hennes So Hot You're Hurting My Feelings og Breathless har vært blant mine mest spilte enkeltlåter de siste åra, og likevel klarer jeg liksom ikke å skjønne fullt ut hva det er ved musikken hennes som appellerer så innmari til meg. Ja, hun lager usedvanlig fengende og smart popmusikk, men teknisk sett er hennes gamle band Chairlift reint musikalsk mer min greie, framfor det mer r'n'b-inspirerte soloprosjektet hennes. Ikke desto mindre ender hun opp blant mine mest spilte artister år etter år, og det har hun gjort helt siden debuten Pang i 2019. Jeg lurer på om det kan være i kombinasjonen av de ukonvensjonelle sangteknikkene hennes og de radiovennlige låtstrukturene at magien ligger. Hun tar liksom et velkjent popformular som det er vanskelig for hjernene våre å motstå og skrur det akkurat nok til, sånn at jeg, den sedvanlige grunnoppskrifta til tross, fortsetter å la meg overraske.

Yndlingslåt fra albumet: Welcome To My Island.

Debby Friday – Good Luck

Dette er min offisielle spådom om at Debby Friday kommer til å bli det neste store undergrunnstjerneskuddet i løpet av de kommende to åra. Så når du i framtida klager over at du ikke lenger får se henne på ei lita, intim scene: du hørte det her først. Jeg gikk forresten også glipp av muligheten til å se henne på ei lita, intim scene da hun spilte på Blå tidligere i år, men jeg ser henne gjerne på Sentrum scene i 2025, jeg. Hun er den største overraskelsen på denne lista, for jeg føler at hun med Good Luck kom litt ut av det blå med et album som føltes så rått og ekte at man nesten skulle tru at hun aldri hadde hørt musikk før og at låtene hennes var første gangen noen brukte lyd som en kreativ uttrykksform på denne måten. Jeg ser at musikknettsider har en tendens til å kategorisere Good Luck som hip-hop, og med hardtslående beats og en rapaktig vokal kan jeg på en måte skjønne hvor det kommer fra, samtidig som dette er ekstremt langt unna det for eksempel Cardi B og Nicki Minaj driver med. Dette er hip-hop litt på samme måten som Salem er hip-hop, men tempoet er betydelig raskere hos Debby Friday. Særlig i Hot Love – min favoritt fra albumet – tenker jeg på Salem, og på witch house-kollegaene White Ring. Dette er møkkete, hardt og skrudd, og det tok meg fullstendig på senga.

Yndlingslåt fra albumet: Hot Love.

Depeche Mode – Memento Mori

Øverst på lista over mine bitreste øyeblikk i 2023 troner den augustdagen da jeg måtte selge billetten min for å se Depeche Mode i Telenor Arena etter at jeg reiv over begge hamstringene mine under en skjebnesvanger treningsdag (side note: fysioterapeuten min trur jeg kan begynne å trene igjen på nyåret!). Memento Mori er en femti minutter lang sørgesang over keyboardist Andy Fletchers plutselige død i fjor, og denne uforutsette tragedien har gitt Memento Mori en tyngde og et alvor som gjør at det føles som deres viktigste album på lenge. De første Depeche Mode-albuma fra tidlig åttitallet er usedvanlig tullete affærer, men fra midten av åttitallet antok musikken deres en vesentlig mørkere nyanse, og dette mørket har de siden perfeksjonert. Sorgbearbeidelse er tungt i det virkelige liv, men – dessverre, hadde jeg nær sagt – kan det by på høydepunkt i musikalske karrierer – bare se på hva Nick Cave gjorde med Skeleton Tree. Memento Mori er, som tittelen sier, en påminnelse om å leve mens vi ennå kan, og like mye som det er et sorgarbeid, er det også en hyllest til de som forlot livet for tidlig.

Yndlingslåter fra albumet: Wagging Tongue og Ghosts Again.

Eluvium – (Whirring Marvels In) Consensus Reality

Ambient var en av mine første yndlingsmusikksjangre, og jeg kunne ikke forstå hvorfor mine jevnaldrende var så uinteressert i alt jeg iherdig presenterte for dem i tenåra. Det var jo så mange av vennene mine som likte rolige sanger, og for meg var ambient den reindyrka utgaven av de elementene også jeg kunne sette pris på i populære rolige sanger, som på den tida var Everytime av Britney Spears og DJ Sammy-pianocoverversjonen av Heaven. Jeg kunne liksom ikke tru at min forkjærlighet for rolig og vakker musikk blei sett på som noe sært – og helt ærlig skjønner jeg det ikke ennå, ambient er for meg den mest behagelige typen musikk man kan høre på. Med det sagt har jeg jo blitt litt blasert med åra, og det skal stadig mer til for å imponere meg. At noe er "fint" holder liksom ikke lengre; det må røre ved noe dypt og menneskelig i meg, og jo eldre jeg blir, jo mer kynisk blir jeg, og jo mer skal til. Eluvium har gitt meg noen av mine mektigste ambient-opplevelser (One er fortsatt en storfavoritt), og sånn sett er det ikke overraskende at når noen inntar denne lista med nettopp et ambient-album, er det Eluvium. (Whirring Marvels In) Consensus Reality er akkurat hva det å lage et album handler om: mer enn ei samling låter, er det en nesten filmatisk reise gjennom en serie følelsesmessige landskaper, før det hele kulminerer på den mest perfekte mulige måten med håpefulle Endless Flower.

Yndlingslåt fra albumet: Endless Flower.

GusGus – DanceOrama

Dere, for en fryd å avslutte musikkåret 2023 på denne måten. Det er ikke lenge siden sist jeg snakka om GusGus, og jeg har ikke forandra mening på ei uke. De islandske technolegendene er å regne som ringrever etter å ha holdt koken i tredve år – og ikke bare har de holdt koken, men for hver eneste utgivelse har de blitt bedre, mer fokuserte, som om de stadig kommer nærmere å finne ut av hva sjølve essensen deres er. I det forrige innlegget mitt sammenligna jeg dem med Leftfield og Underworld, og jeg kan likeså godt legge til Orbital i samme åndedrag. GusGus fortjener et uendelig større publikum enn hva de har, og at de ikke er like kjent som de ovennevnte er en skam. Bare hør på toneskiftet som inntreffer på begynnelsen av refrenget i Unfinished Symphony – dette er mer enn glede, dette er eufori. 

Yndlingslåt fra albumet: Unfinished Symphony.