AOTY 2022

… eller Albums of the Year 2022, om du vil.

2022 er ikke over ennå, meeeen disse listene begynte å dukke opp allerede i høst, så etter enkelte målestokker er jeg faktisk seint ute.

Du veit når folk sier at de hører på "mye forskjellig" og så hører de utelukkende på hva enn det er som er mest populært for øyeblikket? Når jeg sier jeg hører på mye forskjellig, så mener jeg det faktisk. Som når det gjelder film, er jeg mindre opptatt av hvor teknisk godt noe er, og mer av hva musikken faktisk får meg til å føle. Jeg liker rart, jeg liker alt som ikke kunne vært på noen annen måte, jeg liker å bli overraska. Og så liker jeg alt som er elektronisk – ikke fordi jeg har noe imot akustiske instrumenter – men fordi innen elektronisk musikk er det ingen grenser for hva som kan skje. Alt er mulig. Det er liksom musikkens open world-spill.

Dette er ikke nødvendigvis De Beste Albuma i 2022, det har jeg ikke kompetanse nok til å uttale meg om – dessuten har jeg ikke hørt alle albuma som kom ut i 2022, noe som gjør oppgaven enda mer umulig – isteden er dette ei liste over de seks albuma som har gitt meg mest i musikkåret 2022. Med andre ord er dette høyst personlig og subjektivt, basert på magefølelse framfor teknisk forståelse. Egentlig ville jeg at det skulle være fem, for det var et mer symmetrisk tall i hodet mitt, men så var det to stykker jeg ikke klarte å velge mellom, så det mest rettferdige var at begge fikk være med. Jeg har sortert dem kronologisk etter utgivelsesdato, for å rangere dem og sammenligne dem med hverandre ga lite mening når det er snakk om seks vilt forskjellige utgivelser i forskjellige sjangre. Dessuten, uten at det var planlagt, har alle de seks artistene/banda forskjellige nasjonaliteter! Det var jo litt kult, var det ikke?

Sandra Bernardo – Es el Momento

Jeg oppdaga spanske Sandra Bernardo helt tilfeldig, og hun er nok kanskje det mest ukjente navnet på lista her for de fleste, og som dere kanskje veit, er det få ting jeg liker bedre enn å ikke egentlig forvente noen ting, og så få en fullstendig uforutsett fantastisk opplevelse tilbake. På Es el Momento har hun fått med seg El Búho, og resultatet er et usedvanlig deilig album, like chill som et vaiende palmeblad i en havbris. Med raggaerytmer og fløyter har albumet fått et mer tropisk enn europeisk sound, og tilbyr en mental flukt fra minusgrader og snø til sørligere breddegrader, der kvelden er lun, solnedgangen er rosa, lufta er fuktig og der man kan danse dorskt i sanda helt til det ikke lenger er mulig å skille mellom bølgeskvulp og musikk…

Yndlingslåt fra albumet: dette albumet gjør seg aller best som en kontinuerlig strøm fra første til siste spor, for sangene følger en veldig naturlig progresjon, nesten mer som satser i en sonate enn individuelle låter, så la oss nå for enkelhets skyld si åpningssporet, Es el Momento.

Molly Nilsson – Extreme

Molly Nilsson sitt sound har ikke utvikla seg nevneverdig siden albumdebuten Europa i 2009 – noe som gjenspeiles i alle de geometriske albumcovera i svart-hvitt som alle ser ut som det neste naturlige steget fra hverandre i en visuell logikktest. Men som låtskriver har hun blitt både modnere og modigere, og Extreme er ikke uten politisk slagkraft – dessuten, why fix it if it ain't broken, akkurat som hos Black Marble har jeg null problemer med at Molly Nilsson fortsetter i det samme sporet hun allerede har perfeksjonert. Sjølve melodiene hennes er forholdsvis enkle, men det enkle er ofte det beste (det samme er også tilfellet med Sigur Rós, uten sammenligning forøvrig), og hun behersker melankoli/eufori-balansen like godt som mer kjente svensker som Robyn og ABBA, eller vår egen Susanne Sundfør. Noen av sangene henter inspirasjon fra cheesy åttitallspop, andre fra grunge og garasjerock, men alle er likevel umiskjennelig Nilssonsk. Dette er musikk som virker naivt ved første ørekast (?), men som man oppdager at er smartere enn først antatt om man virkelig hører etter.

Yndlingslåter fra albumet: Earth Girls og Pompeii.

Röyksopp – Profound Mysteries

Til forskjell fra Molly Nilsson er Röyksopp i kontinuerlig utvikling, og jeg er veldig spent hver gang de slipper et nytt album, for jeg skjønner aldri helt hva jeg kan forvente. Spennet deres kom for alvor til uttrykk da de gikk fra lette og dansbare Junior i 2009 til seige og melankolske Senior året etter – og begge deler mestra de med samme tilsynelatende letthet. Om jeg blir tvunget til å plassere Profound Mysteries, den første av en trilogi, i en Junior eller en Senior-kategori, går jeg for sistnevnte. Det er helt innafor å danse til Profound Mysteries, men dansen ser ut til å være prega av et større alvor enn den ekstatiske hoppinga i Junior, kanskje mest på grunn av albumets høydepunkt The Mourning Sun med Susanne Sundfør. Den tar tankene mine til et annet mesterverk av Röyksopp & Sundfør, Running to the Sea. The Mourning Sun er mye mer meditativ enn Running to the Sea, men begge låtene gir meg følelsen av å sveve utafor tid og rom på en lignende måte. Selvfølgelig er miksinga hundre prosent smertefri, og overgangen mellom Impossible og This Time, This Place er blink-and-you-might-miss it-perfekt. 

Yndlingslåt fra albumet: The Mourning Sun.

Arcade Fire – WE

Arcade Fire var hele verdens indiefavoritter for en ti – femten år siden, så alle millenials var naturlig nok fra seg av begeistring da de gjeninntok øregangene våre med WE etter den skuffende affæren Everything Now fra 2017. Dette var comebacket vi har fortjent og venta på! Jeg ante fred og ingen fare da jeg spent satte på denne en dag mens jeg lagde middag, og plutselig stod jeg på kjøkkenet og hylgrein fordi tekstene og Win Butlers inderlige formidling snakka rett til sjela mi. De har i løpet av karrieren sin stått for noen av mine mest meningsfylte musikalske opplevelser, som No Cars Go fra Neon Bible og Suburban War fra The Suburbs, og på WE henter de fram den samme magien som fra den gang, om ikke enda mer magi i kraft av at de har blitt eldre og enda klokere siden sist.

Yndlingslåter fra albumet: Age of Anxiety I, The Lightning I og The Lightning II.

Causeway – We Were Never Lost

Som sagt: det fins få ting som er bedre enn å ikke forvente noe spesielt, og så, som ved et uhell, ende opp med å få høre et av årets aller beste album. Causeway fra Italians Do It Better, et av mine absolutte favorittplateselskap (jeg har litt lyst til å skrive et innlegg om de plateselskapa jeg liker aller best, men det aner meg at jeg kanskje vil være den eneste som er interessert i det…), har visse soniske likheter med de fleste andre labelkollegene sine (IDIB spesialiserer seg på moderne italo-disco og analog synth), og siden så mye allerede har blitt gjort innen søtti- og åttitallsinspirert samtidssynthpop, skal det litt til for å imponere meg. Nå finner ikke Causeway opp hjulpet på nytt med We Were Never Lost, men det trenger man heller ikke når man gjør greia si så innmari godt som dette. Dette er rett og slett høykvalitets synthpop, og kvalitet går som kjent aldri av moten.

Yndlingslåter fra albumet: Hide & Seek, We Were Never Lost og Birthday.

Taylor Swift – Midnights

Ah, Taylor. Jeg snakka litt om henne i min forrige månedsoppsummering, og jeg står ved det jeg sa da. Anti-Hero traff meg hardere enn jeg hadde lyst til at den skulle gjøre, og det samme kan sies om albumet Midnights som en helhet. Jeg er rett og slett rasende uenig med denne anmeldelsen i NRK (noe sier meg at den spesifikke anmelderen kanskje heller ikke var helt i målgruppa). Jeg syns Midnights er en helt glimrende fortsettelse fra karrierehøydepunktet Folklore, og har tvunget meg til å se på en artist jeg inntil nylig har avfeid som irriterende middelmådig med et nytt blikk. Dette er solid låtskriving, og det er en hjerteskjærende balanse mellom fengende-dansbart og melankolsk-relaterbart, og den balansegangen takler bare de aller dyktigste musikkunstnerne. It is known.

Yndlingslåter fra albumet: Maroon og Anti-Hero.

Honourable mentions: Kim Petras – Slut Pop, Alice Glass – PREY//IV, Tempers – New Meaning, Haai – Baby, We're Ascending, Zola Jesus – Arkhon, Patriarchy – The Unself, Pantha du Prince – Garden Gaia, The Soft Moon – Exister, Nils Frahm – Music For Animals, Björk – Fossora, Brian Eno – FOREVERANDEVERNOMORE, Rival Consoles – Now Is, Soft Kill – Canary Yellow…

… og sikkert mange flere jeg ikke kommer på i forbifarta. Jeg hører på så sykt mye bra!