Tidligere kapitler finner du her.
Neste dag var det en på en måte litt sur og irritert Giovanni som stod i døra til studio idet vi ankom i taxi. Han skulte direkte på Sid som straks lurte på hva det var. Giovanni brummet: ”Holdningen din”. Sid så forbløffet ut og Giovanni forklarte: ”Jeg har sett på musikkvideoen og var nødt til å slette mye mer enn det jeg hadde tenkt fordi du ser altfor sur ut i musikkvideoen!”
”Jeg er ikke sur!” protesterte Sid, men Giovanni sa: ”Kanskje ikke det, men du ser sur ut og det må vi ordne på. Ingenting av det dere gjør vil selge hvis gitaristen ser sur ut!” Med det gikk Giovanni inn og vi fulgte etter, men det viste seg at han i stedet for å sette seg ned og diskutere ”problemet” med oss, gikk han og fant lommeboka si og bilnøkler og så gikk han ut og satte seg inn i en rød Honda som stod parkert.
”Hvor skal du?” lurte Gabriel på.
”Hopp inn!” mumlet Giovanni uten å svare og du kan vel tenke deg at vi så ut som noen spørsmålstegn der vi klemte oss inn i baksetet.
”Jeg har allerede ordnet en avtale med Wendy”, sa Giovanni da han hadde begynt å kjøre. Han kjørte i motsatt retning av opptaksstedet vårt, så du kan tro vi lurte.
”Wendy? Hvem i helvete er Wendy?” lurte Sid surt på.
”Wendy er en venn av meg som jobber som stylist”, sa Giovanni.
Jeg trodde jeg skulle hoppe 10 meter opp i været da Sid utbrøt med særdeles lys stemme: ”Hæ?”
”Ja, du hørte riktig, unge mann. Jeg skal få deg en stylist, det er det du trenger. Det er måten du går kledd på som får deg til å virke like sur som en sitron”, sa Giovanni. Mens han sa det, var det nettopp han selv som virket som en sur sitron, da men.
”Jeg skal faen ikke ha noen stylist! Jeg har faktisk min egen stil som jeg er stolt av!” skrek Sid.
”Jasså, en stil? Svart lue av bomull dratt langt ned i ansiktet, band-t-skjorter, digre sæggebukser og basketsko? Er det det du kaller stil?” spurte Giovanni spydig.
”Ja, det er sånn min stil er!” sa Sid sint.
Det var helt stille helt til vi stoppet utenfor en diger, hvit bygning.
”Ut”, sa Giovanni og åpnet døren. Vi pilte utålmodig ut, bare Sid satt i ro med armene i kors over brystet. Underleppa hans hang flere hakk nedover.
”Sid!” ropte Giovanni. Sid viste finger til ham.
”Kom ut!” sa Giovanni og dro Sid i armen så han praktisk talt datt ut av bilen. Han datt i asfalten, men reiste seg straks opp igjen og børstet støv av seg. Deretter lusket han etter Giovanni inn i den hvite bygningen med oss andre litt bak.
Vi la merke til Wendy med en gang vi kom inn. Hun var en middels høy og middelaldrende dame med brunt hår i hestehale og masse sminke. Hun smilte vennlig til oss og fortalte at hun het Wendy og rakk fram hånden for at hun skulle få håndhilse. Alle rakte fram hånden etter tur og fortalte navnet, til og med Sid, selv om han var ”litt” sur.
”La oss gå og snakke sammen litt”, sa hun med et typisk stivt reklamesmil. Vi gikk og satte oss i en hvit skinnsofa som stod til interiøret. Alt var nemlig hvitt, rent og stilig.
”Æsj, skinn”, mumlet Sid idet han satte seg og han så veldig ukomfortabel ut og rynket på nesen av den umiskjennelige skinnlukten.
”Du”, sa Wendy, henvendt mot Roger som så litt sjokkert ut. Sikkert fordi han trodde hun skulle snakke til og om Sid.
”Du prøver liksom å være den gærne i bandet, ikke sant? For alle har vel sånne roller? Og du er den gærne, ikke sant?” spurte hun og vi så på hverandre med uforstånde blikk. Sånne roller? Hva bablet hun om?
”Eh, ja, vi har vel det, ja. Jeg er vel den gærne, ja. Tenker det”, sa Roger en smule forvirret.
”Det var det jeg ventet å høre”, sa Wendy og smilte. Deretter pekte hun på guttene og sa ”bølla” idet hun pekte på Sid, ”gettogutten” idet hun pekte på Tobias og ”den shabby” idet hun pekte på Gabriel. Vi så på hverandre uforstående igjen.
Wendy lente seg litt tilbake og så ut som om hun tenkte seg om. Så sa hun, mens hun pekte på Sid og Roger: ”Jeg kunne tenkt meg at dere kunne bytte roller”.
”Hæ? Skal jeg bli bølla?” sa Roger, nesten redd, og gjorde store øyne.
”Nei da. Jeg kunne tenkt meg at du var mors lille engel, jeg!” sa Wendy med et altfor sukkersøtt smil.
”Mors lille engel? I et punk rock band?” hvisket Roger skeptisk til meg og jeg fniste.
”Den gærne? Hva mener du, den gærne?” spurte Sid mens han la armene i kors over brystet.
”Vel, du må få deg sånne kule klær, du vet, funky med masser av groove”, sa Wendy. Hun snakket i gåter.
Da hun så hvor dumt vi så på henne, sa hun: ”Ja, neonfarger, da!” Hun virket nesten oppgitt over at vi ikke skjønte hennes språk.
”Neonfarger? Jeg bruker faen meg ikke neonfarger!” sa Sid og reiste seg opp. Han stirret så sint på Wendy at jeg var redd at øynene hans skulle slå gnister.
”Jo, nå har det seg sånn at Giovanni har kontaktet meg til stylisten deres og jeg vet best hva som passer til dere. Du ville kledd den stilen som den gærne med merkelige klær som ingen ville drømme om å gå med”, sa Wendy og Sid sa ironisk: ”Ja, det hørtes jo lovende ut, dere.”
”Hør, prøv i allefall”, sa Wendy.
”Ja, hvis jeg får gå over til min personlige stil som jeg føler meg 100 % komfortabel med som ingen andre går med og som er særegen for meg hvis jeg ikke liker dette jævlige forslaget ditt, så!” sa Sid og stirret uredd Wendy rett i øynene.
”Ja, det kan du. Bli med meg, du også, mors lille engel, så skal vi få ordnet litt. Dere får se om dere liker det eller ikke”. Roger reiste seg skjelven og nikket nervøst.
Wendy gransket Sid og snappet plutselig luen hans.
”Nei!” ropte Sid og dekket håret sitt med hendene, men det var ikke lett. Håret hans var DIGERT og bustete og stod til alle kanter og var helt ravnsort.
”Tenkte meg det, ja. Men du har et godt utgangspunkt”, sa Wendy, som om hun ventet at vi skulle forstå noe av det. Så snudde hun og gikk på syltynne stiletthæler bortover gangen og sa over skulderen: ”Dere to. Bli med meg”. Roger og Sid fulgte etter. Sid knurret faktisk mens han trasket bortover mens Roger, derimot, så ut som en nervøs kanin mens han trippet anspent etter Wendy.
Tilbake satt vi, da. Tobias satt med armene i kors og la beina på bordet og da først bemerket jeg at vi hadde like sko.
”Ja, de er kule, ikke sant? Yndlingsskoene mine”, sa han.
Vi ventet lenge før vi så en sur blond gutt plutselig stå foran oss.
”Hvorfor blondt? Hvorfor blondt!?” ropte Roger, for det var han det var. Hun hadde bleket håret hans kraftig og det så ut som om Roger var nesten på gråten.
”Jeg hadde jo vært så fornøyd med det grønne!” sa han og satte seg ned i sofaen og trakk beina oppunder haken. Han fikk straks trøst av Gabriel.
Litt etterpå skar plutselig et skrik stillheten som hadde oppstått og alle skvatt høyt.
”NEI! NEI! NEI!” hørte vi noen rope, hørtes nesten ut som om denne personen ble torturert.
”HVA HAR DU GJORT MED HÅRET MITT? HVA HAR DU GJORT MED HÅRET MITT!?” skrek personen og med Wendy på slep kom Sid stormende med lua så langt nede i ansiktet at vi ikke engang så øynene hans. Overraskende at han så noe i det hele tatt.
”Sid! Ro deg ned!” ropte Tobias, men Sid var helt bananas! Han løp rundt og rundt mens Wendy prøvde å følge etter, men på de hælene hennes og et åletrangt miniskjørt var sikkert ikke det helt lett.
”Kanskje du liker det bedre etter hvert”, sa Wendy, mer håpefull enn beroligende.
”Liker det? Liker det!? Jeg går faen ikke rundt sånn!” hylte Sid og løp rundt i ring mens han skrek og bannet om hverandre.
Klærne hans var helt som de pleide, men jeg syntes at under lua kunne jeg skimte noen merkelige pigger…
”Har du fått piggsveis, Sid?” spurte Gabriel som om han hadde lest tankene mine.
”Hadde det ennå vært så vel!” ropte Sid og løp, skrek og bannet enda mer.
”Men hva er det som er så ille da?” spurte Roger som hadde kommet over at han var blitt blond. Sid stoppet opp et øyeblikk og rev med en sint håndbevegelse av seg lua. Det som var under den, fikk oss til å gispe.
”Dette! Dette er ille!” skrek Sid og pekte på håret mens øynene lynte så kraftig at jeg var redd bygningen ville ta fyr.
Jo visst var det piggsveis, men det var ikke bare piggsveis – det var rosa piggsveis! Han hadde fått farget rosa inn i det kullsorte håret og fått det stylet i noen kraftige pigger som stod ut fra hodet hans som lynavledere.
”Vi må dra. Vi er nødt til å film… Men, Roger og Sid, da, hvorfor vil dere ikke ha de klærne Wendy foreslo?” spurte Giovanni som kom gående.
”Jeg skulle til å hente noen klær som stod til den nye imaget deres, men så langt kom jeg ikke, de friket jo helt ut!” sa Wendy oppgitt og slo ut med armene. Giovanni ristet på hodet og sa: ”Vel, vel. Vi må i allefall komme oss videre”.
Sid trakk på seg lua igjen og vi gikk alle sammen med Giovanni ut og satte oss inn i Hondaen igjen, Roger og Sid sure som noen padder.
Først kjørte vi hjemom for å se hvordan det stod til med Rune. Han var fortsatt syk og orket omtrent ikke å røre på seg. Det var bare vanlig feber, men ut av sengen klarte han ikke å kare seg og filmingen, som det allerede gikk dårlig med siden Giovanni var nødt til å klippe vekk mer enn nødvendig, var nødt til å fortsette uten han. Det var bare å håpe på at han ikke ble syk til neste gang.
Vi tøffet til studio igjen og byttet til den svarte vanen. Deretter bar det rett til opptaksstedet.
Planen for i dag var å ta hele konserten om igjen og putte inn gutta med nytt image her og der i den allerede ferdige greia. Vi tok med andre ord det beste fra i dag og det beste fra i går med noen få åpne hull til det beste av det jeg filmet.
”Å nei!” utbrøt Giovanni idet han var framme og hadde parkert bilen, ”jeg har glemt noe!” Dermed var det tilbake igjen, men uten meg. Jeg gadd ikke. Jeg kunne heller snakke med Pernille for statistene var alt på plass.
Det tok ikke så lang tid. Jeg rakk faktisk ikke å snakke med Pernille i det hele tatt før jeg hørte noen komme kjørende og snudde meg. Og jo da, mot meg kom den velkjente svarte vanen med en rosahåret, sur gutt hengende ut av vinduet av. Jeg filmet det med kameraet mitt og flirte litt av trynet til Sid. Han var virkelig pottesur.
Da bilen var parkert, kom Sid ut av bilen med et så surt ansikt at jeg kunne ikke annet enn å le for meg selv. Han sa: ”Jeg får ikke lov av Giovanni til å ha på meg lua, han synes jeg ser for sur ut med den.” Både det at han hørtes ut som en sutrete småunge og at det at han fikk det til å høres ut som om han var sur med lua, men ikke sur i det hele tatt nå, fikk meg til å begynne å fnise ukontrollert.
”Hva er det som er så morsomt?” sa han, nesten sint, men jeg sa ingenting og skyndte meg bort til Giovanni som imens hadde tatt plass i stolen sin.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar