lørdag 3. desember 2022

November 2022

Opplevelser: Mat på Oslo Street Food og Hannah Gadsby på Folketeateret med Vibeke. Besøk hos Martina. Vin og Utiseta på Det Norske Teateret med Unn. Bursdagen til Trine. Harrytur til Sverige med Vibeke.

Innkjøp: De siste ti+ åra har jeg egentlig ikke hatt noen ordentlig tjukk vinterjakke, så da Mischelle Moy, en kunstner jeg har veldig sansen for, inngikk et samarbeid med The Very Warm, som produserer vinterjakker i hundre prosent resirkulert plast, så jeg rett og slett ingen grunn til å ikke benytte muligheten. Og den er så god! Skikkelig varm og behagelig. Dessuten vil jeg gi The Very Warm cred for å faktisk ha en veldig brukervennlig og nøyaktig størrelsesguide. Da jeg var i Sverige fikk jeg også endelig kjøpt meg litt nytt treningstøy, som jeg i utgangspunktet har veldig lite av.





TV-serie: Etter tips fra Martina så jeg The Midnight Club, den nyeste serien til Mike Flanagan, som blant annet har skapt aldeles eminente The Haunting of Hill House tidligere. Også her er det spøkelser og gamle, gotiske villaer og leik med tid og rom. Alt i alt likte jeg det, selv om jeg syns manuset og skuespillet til tider blei i overkant teatralsk og forutsigbart. Det er også tilfellet i blant annet Hill House, og til en viss grad kler det stilen hans, men det passer kanskje enda bedre inn i Hill House enn i Midnight Club, i og med at førstnevnte tross alt er basert på romanen av Shirley Jackson og inspirasjonen fra klassisk gotisk horror er mer utprega. Dette er en veldig tydelig regissert og fortalt historie, i motsetning til en annen serie jeg har sett i november, nemlig den nyeste sesongen av The Crown, som jeg må minne meg sjøl på at tross alt ikke er virkelighet. Men Midnight Club har mange fine og rørende øyeblikk, der episode nummer sju utpeker seg som et høydepunkt.



Film: Jeg endte opp med å se bare to filmer i november, The Seed og David Cronenbergs Crash, som begge definitivt hadde fornøyelige elementer ved seg, men som jeg også ser klare svakheter ved. The Seed er egentlig en veldig forenkla og fordumma versjon av The Thing, eventuelt The Colour Out of Space, som handler om en venninnegjeng det er ekstremt vanskelig å både like og heie på, som blir utsatt for et ublidt møte med en utenomjordisk parasitt. Dette er ikke så underholdende som det kunne ha blitt, men den er heldigvis ikke spesielt lang, og liker man body horror og romvesener, er dette helt OK underholdning som man kan følge halvveis med på mens man spiser pasta (som er min foretrukne måte å se denne typen filmer på). Crash har definitivt et veldig gøyalt premiss, og jeg ser helt klart hvorfor den har den kultstatusen den har, men det største problemet jeg har med filmen, er at den liksom ikke går noen vei? Den har, så vidt jeg kan se, ingen egentlig handling, og hovedpersonene har tilsynelatende ingen motivasjon utover å ville ligge med hverandre i ett kjør (no pun intended). Når personer som bør ha en viss emosjonell tilknytning til de ulike karakterene dør, har det heller ingen åpenbare konsekvenser i form av sorgreaksjoner eller andre reaksjoner. Noe av dialogen er så cringe at jeg ikke klarer å ta den på alvor, men jeg er – tross alt – glad det fins regissører som David Cronenberg som tar ting ut til det ekstreme og bare gjør fullt og helt sin egen greie.




Musikk: Jeg har et komplisert forhold til Taylor Swift, men at hun er en god låtskriver og har en teft for fengende popmelodier er det ingen tvil om. Som alle andre har jeg virkelig følt Anti-Hero den siste tida. 

Og! Jeg har en greie for tullesanger som fester seg på hjernen i alt sitt fjasete tullballeri. Det nyeste tilskuddet på den lista er denne fra Podcast the Ride. McGruff the Crime Dog er en amerikansk propagandakarakter fra åttitallet som skal oppmuntre barn til å ikke være kriminelle. Vertskapet i Podcast the Ride har lagd sin egen vri på ham, og resultatet kan du høre under. For ordens skyld har jeg ikke noe forhold verken til karakteren McGruff eller Podcast the Ride, det er bare tilfeldigheter som har fått meg til å snuble over denne sangen. At denne ikke har blitt en TikTok-hit allerede er for meg et mysterium.


2 kommentarer:

  1. Fin oppsummering og jeg syns jakken var skikkelig fin, dessuten virker den smart med hvordan den dekker munnen på bildet ditt, for da kan den være både jakke og munnbind om pandemier tar helt av igjen ;) Det kan hende jeg sjekker ut The Midnight Club etter hvert, men det må nok drøye til januar fordi jeg allerede har ganske mange planer for ting å se utover i desember. Det virker som en interessant serie. Selv har jeg for øvrig egentlig ikke noe forhold til Taylor Swift i det hele tatt utover at jeg i en periode hadde dilla på Shake it off og jeg har i motsetning til alle andre ikke lytta til Anti Hero noe særlig i det siste, jeg har bare fått med meg referanser til den så mye at det føles som om jeg kjenner låta veldig godt bare ut i fra det likevel. Jeg er enig i at hun er en god låtskriver med god teft for gode melodier dog.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har faktisk litt inntrykk av at du kan like Midnight Club enda bedre enn meg, så jeg anbefaler deg veldig å sjekke det ut hvis du en gang skulle være i beit for serier å se på! Og takk, munnklaffen (?) på jakka gjør at jeg heller ikke trenger skjerf når jeg har den på, så den er faktisk flere plagg i ett :)

      Slett