Sist jeg var innom her, nevnte jeg et blogginnlegg jeg hadde begynt på den 25. oktober, og nå, nesten to måneder seinere, har jeg omsider tid, mental ro og kapasitet nok til å sette meg ned og plukke det opp igjen. Og det har jo skjedd litt på to måneder, men det meste av det føles ekstremt lite interessant for noen andre enn meg sjøl, og knapt nok dét, så jeg kan kanskje bare oppsummere det sånn: det er mørketid, dyremennesket jeg er har lyst til å gå i hi, men samfunnet jeg lever i forventer at jeg fortsetter som før, og denne konflikten gir både fysiske og psykiske utslag i kroppen min. Ingen grunn til å syns synd på meg, men jeg bruker mesteparten av tida mi på å bare holde følge, så overskuddsprosjekter – herunder blogging – prioriteres bort.
Nå skal det sies at Baldur's Gate 3 på mange måter ikke er den verste besettelsen å navigere i kjølvannet av, rett og slett fordi det er basert på Dungeons and Dragons, og som et resultat av å sannsynligvis være en av verdens mest populære fandoms, er det myyyye å fordype seg i selv om man har spilt BG3 både én og to ganger. Det er også veldig mye lettere å finne miljøer rundt en fandom av denne størrelsen enn når det gjelder mine litt smalere interesser og diller opp gjennom. Selv om for eksempel Cyberpunk også er et sykt populært spill, både i digitalt og analogt format, hadde jeg ingen nære venner som hadde hekta på det samtidig som meg, mens BG3-perioden av livet mitt har inneholdt både memegruppechatten vår, DnD-økter og friendship bracelets, all of which forøvrig fortsatt lever i beste velgående.
Det øverste armbåndet der er egentlig et sitat av Astarion.
(Ja, konteksten er nøyaktig det det ser ut som, haha. IT'S NOT PORN, IT'S ART.)
Men da Karoline lagde armbåndet til meg, leste jeg den første biten ("delicious as you were") fonetisk, altså noe i nærheten av "DAVE", bare med en mer ekstravagant stavemåte, noe som igjen ga opphav til DnD-karakteren min Dayw, en dragonborn bard som ser sånn ut:
Og Dayw har allerede fått æren av å være den første karakteren jeg har spilt med i DnD, men i tillegg til dét har Kit og jeg planer om en low-stakes co-op kampanje i BG3 der vi begge spiller som bards og der vi respeccer alle de andre karakterene som bards og det hele ser foreløpig ut til å ligne på en særdeles tøysete verdensturné for et omreisende trubadurband som ennå ikke har fått noe bandnavn. Jeg liker hvert fall tanken på at selv om jeg ikke ser for meg en ny Stor og Seriøst playthrough av BG3 med det aller første, kan denne formodentlig kaotiske all bards-kampanjen ligge der som et mjukt og trøstende fløyelsteppe i bakhodet mitt som ei ekstra forsikring om at selv om jeg går videre med livet mitt og spiller andre spill, er ikke vennene mine i Faerûn lengre unna enn en multiplayer-session med Kit.
BG3/DnD tok meg også på min første ferietur utenlands siden jeg dro til Stockholm i 2019, og gjorde at jeg dro til… Stockholm, haha. Men Skandinavia er fortsatt utlandet! Kit og jeg dro på Comic Con sammen med Catrine og Vibeke, og jeg fikk se noen av skuespillerne fra BG3 i panelsamtale, og vi fikk også skvist inn DnD på hotellrommet flere av kveldene.
Jeg veit ikke helt, dette er bare første gang på veldig, veldig lenge at jeg har funnet fellesskap i en fandom, for som regel er mine besettelser og diller ensomme affærer der jeg stort sett bare sitter for meg sjøl og jazzer, eventuelt plager intetanende venner som ikke har peiling og som egentlig ikke bryr seg med monologer og metaforiske Powerpoint-presentasjoner. BG3 og DnD har gjort meg mye mer sosial enn jeg pleier å være, og det har gitt meg lyst til å være sosial. Og denne sosiale komponenten gjør at det liksom ikke føles helt over likevel, selv om jeg prøver å komme videre i livet mitt ved å spille andre spill. Jeg er egentlig i sluttfasen av Clair Obscur: Expedition 33 for tida, men jeg multitasker litt ved å samtidig spille Cyberpunk for andre gang, fordi jeg har bestemt meg for at nå har det gått nok tid til at det er greit, og jeg må innrømme at de siste dagene har det blitt en overvekt av Cyberpunk, selv om jeg prøver å prioritere E33. Det føles tross alt mer nyttig/produktivt/sunt (?) å spille noe for første gang enn å spille noe for andre gang i løpet av et år. Men hey, jeg klarer ikke å la meg fange og oppslukes av E33 på samme måten som med Cybepunk og BG3, og som allerede sagt noen ganger nå: livet mitt føles litt tomt uten et noe som føles viktigere enn alt annet. Det er kanskje litt som å ha en bestevenn som flytter langt unna; det betyr ikke at dere aldri kommer til å se hverandre igjen, men du må likevel forberede deg på en hverdag der en viktig del av livet ditt bare… ikke lenger er der.
… jeg trur jeg, da jeg begynte på dette innlegget for lenge siden, hadde en litt mer substansiell plan med det enn som så, men som sagt: ting skjer på to måneder, og mye av det føles ikke like relevant å snakke om lenger. Jeg ville også bruke dette som ei anledning til å minne dere på at jeg lever, og at jeg egentlig liker bloggen min, jeg bare har vært litt overvelda av livet i det siste, og at jeg prøver å komme meg ut av en slags spillbasert kjærlighetssorg som gjør en del ting vanskeligere enn de trenger å være.
Og god jul, I guess.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar