Inne på adminsida til denne bloggen ligger det et utkast til et innlegg som jeg begynte på den 25. oktober, og som jeg altså ennå ikke har fått skrevet ferdig, fordi det omkring den tida begynte å skje veldig mange ting: det har vært medisinske kriser i nær familie, juridiske kriser i nær familie, minikrise i min egen leilighet, jeg pådro meg en skade i beinet, og nå på tampen av november, da jeg trudde jeg endelig skulle få muligheten til å fullføre og publisere det påbegynte innlegget mitt fra oktober, blei jeg på toppen av det hele sjuk med bihulebetennelse og feber. Det jeg prøver å si er: det er ikke frivillig at det har vært såpass lite aktivitet fra meg i det siste. Jeg veit ikke når ting vil roe seg, men jeg håper det er snart, for de siste ukene har det skjedd altfor mye for meg.
Opplevelser: Stockholm ComicCon. Kinotur med Vibeke. Boba på Teology med Hannah, Kit og Karoline. Brettspillkveld hos Martin. Konsert med Molly Nilsson på Blå. Besøk hos Vibeke.
Innkjøp: Hadde lovt Kit før vi dro at jeg på ComicCon skulle kjøpe meg minst én ubrukelig ting jeg hadde lyst på, og jeg kjøpte tre!
TV-serie: Har vært på utkikk etter en ny stor og episk TV-serie å få hekta på, og Outlander tilfredsstiller kanskje ikke savnet mitt etter BG3, men det døyver de verste smertene litt å få oppholde seg i ei lignende atmosfære. Det er akkurat litt for såpeopera til at jeg klarer å uforbeholdent elske det, men det er underholdende og stemningsfullt ikke desto mindre.
Spill: Sist snakka jeg om at jeg sleit litt med å komme meg videre på spillfronten etter at jeg tidligere dette året hadde mine toaller beste og mest medrivende spillopplevelser kanskje noensinne. Jeg begynte som kjent altså på Mass Effect, men i begynnelsen av måneden mista plutselig kontrollen kontakta med enten kabelen eller konsollen, og siden jeg spille Mass Effect på PS4, avtalte jeg med Hannah å låne PS4-kontroll og -kabel for å teste ut hvilken som hadde streika så jeg kunne få bytta den ut. I mellomtida begynte jeg å spille Clair Obscur: Expedition 33 på PS5, og så kom jeg aldri så langt som å komme til bunns i mysteriet om PS4-kontrollen. Jeg har blitt pepra med anbefalinger om å spille E33 helt siden det kom ut, og kanskje var det disse høye forventningene som førte til at begeistringa lot vente på seg for min del? For all del, det er ikke et dårlig spill på noen måte som helst, det har bare fått den utakknemlige oppgaven å hoppe etter Wirkola, en oppgave jeg ga til BG3 i sin tid, men så viste det seg jaggu at BG3 også var Wirkola, så det var egentlig ikke noe problem. Jeg brukte lang tid på å komme inn i E33 – borti to tredjedeler av spillet – og nå, i siste innspurt, føler jeg endelig at jeg er i ferd med å få teken på det. Jeg trur jeg kommer til å snakke mer om det i et kommende innlegg – dette spøkelset av et tidligere nevnt blogginnlegg som jeg begynte på i oktober – men enn så lenge kan dere ta med dere dette: det er usedvanlig pent visuelt, har et gøyalt kampsystem og er forrykende godt stemmelagt av stjerner som Jennifer English og Ben Starr, og alle prisene det har vunnet den siste tida er ikke ufortjent.
Film: Frankenstein og Megalopolis. Frankenstein så jeg på kino med Vibeke, og jeg trur jeg likte den bedre enn hva hun gjorde. Jeg syntes filmen var en estetisk og scenografisk nytelse, og tårnet til Frankenstein minte meg om det ene tårnet man kan dra til i the Underdark i BG3, for ikke å snakke om at monsteret minte meg om my dearest durge baby. Megalopolis så også helt nydelig ut, men for min del virka den som altfor mange ideer sausa sammen til at noen av dem egentlig ga mening.
Musikk: Austra slapp nytt album i november, og det er såå bra. Jeg klarer ikke å velge et favorittspor av Fallen Cloud og The Hopefulness of Dawn, så dere skal få begge.
2022 er ikke over ennå, meeeen disse listene begynte å dukke opp allerede i høst, så etter enkelte målestokker er jeg faktisk seint ute.
Du veit når folk sier at de hører på "mye forskjellig" og så hører de utelukkende på hva enn det er som er mest populært for øyeblikket? Når jeg sier jeg hører på mye forskjellig, så mener jeg det faktisk. Som når det gjelder film, er jeg mindre opptatt av hvor teknisk godt noe er, og mer av hva musikken faktisk får meg til å føle. Jeg liker rart, jeg liker alt som ikke kunne vært på noen annen måte, jeg liker å bli overraska. Og så liker jeg alt som er elektronisk – ikke fordi jeg har noe imot akustiske instrumenter – men fordi innen elektronisk musikk er det ingen grenser for hva som kan skje. Alt er mulig. Det er liksom musikkens open world-spill.
Dette er ikke nødvendigvis De Beste Albuma i 2022, det har jeg ikke kompetanse nok til å uttale meg om – dessuten har jeg ikke hørt alle albuma som kom ut i 2022, noe som gjør oppgaven enda mer umulig – isteden er dette ei liste over de seks albuma som har gitt meg mest i musikkåret 2022. Med andre ord er dette høyst personlig og subjektivt, basert på magefølelse framfor teknisk forståelse. Egentlig ville jeg at det skulle være fem, for det var et mer symmetrisk tall i hodet mitt, men så var det to stykker jeg ikke klarte å velge mellom, så det mest rettferdige var at begge fikk være med. Jeg har sortert dem kronologisk etter utgivelsesdato, for å rangere dem og sammenligne dem med hverandre ga lite mening når det er snakk om seks vilt forskjellige utgivelser i forskjellige sjangre. Dessuten, uten at det var planlagt, har alle de seks artistene/banda forskjellige nasjonaliteter! Det var jo litt kult, var det ikke?
Jeg oppdaga spanske Sandra Bernardo helt tilfeldig, og hun er nok kanskje det mest ukjente navnet på lista her for de fleste, og som dere kanskje veit, er det få ting jeg liker bedre enn å ikke egentlig forvente noen ting, og så få en fullstendig uforutsett fantastisk opplevelse tilbake. På Es el Momento har hun fått med seg El Búho, og resultatet er et usedvanlig deilig album, like chill som et vaiende palmeblad i en havbris. Med raggaerytmer og fløyter har albumet fått et mer tropisk enn europeisk sound, og tilbyr en mental flukt fra minusgrader og snø til sørligere breddegrader, der kvelden er lun, solnedgangen er rosa, lufta er fuktig og der man kan danse dorskt i sanda helt til det ikke lenger er mulig å skille mellom bølgeskvulp og musikk…
Yndlingslåt fra albumet: dette albumet gjør seg aller best som en kontinuerlig strøm fra første til siste spor, for sangene følger en veldig naturlig progresjon, nesten mer som satser i en sonate enn individuelle låter, så la oss nå for enkelhets skyld si åpningssporet, Es el Momento.
Molly Nilsson sitt sound har ikke utvikla seg nevneverdig siden albumdebuten Europai 2009 – noe som gjenspeiles i alle de geometriske albumcovera i svart-hvitt som alle ser ut som det neste naturlige steget fra hverandre i en visuell logikktest. Men som låtskriver har hun blitt både modnere og modigere, og Extreme er ikke uten politisk slagkraft – dessuten, why fix it if it ain't broken, akkurat som hos Black Marble har jeg null problemer med at Molly Nilsson fortsetter i det samme sporet hun allerede har perfeksjonert. Sjølve melodiene hennes er forholdsvis enkle, men det enkle er ofte det beste (det samme er også tilfellet med Sigur Rós, uten sammenligning forøvrig), og hun behersker melankoli/eufori-balansen like godt som mer kjente svensker som Robyn og ABBA, eller vår egen Susanne Sundfør. Noen av sangene henter inspirasjon fra cheesy åttitallspop, andre fra grunge og garasjerock, men alle er likevel umiskjennelig Nilssonsk. Dette er musikk som virker naivt ved første ørekast (?), men som man oppdager at er smartere enn først antatt om man virkelig hører etter.
Yndlingslåter fra albumet: Earth Girls og Pompeii.
Til forskjell fra Molly Nilsson er Röyksopp i kontinuerlig utvikling, og jeg er veldig spent hver gang de slipper et nytt album, for jeg skjønner aldri helt hva jeg kan forvente. Spennet deres kom for alvor til uttrykk da de gikk fra lette og dansbare Junior i 2009 til seige og melankolske Senior året etter – og begge deler mestra de med samme tilsynelatende letthet. Om jeg blir tvunget til å plassere Profound Mysteries, den første av en trilogi, i en Junior eller en Senior-kategori, går jeg for sistnevnte. Det er helt innafor å danse til Profound Mysteries, men dansen ser ut til å være prega av et større alvor enn den ekstatiske hoppinga i Junior, kanskje mest på grunn av albumets høydepunkt The Mourning Sun med Susanne Sundfør. Den tar tankene mine til et annet mesterverk av Röyksopp & Sundfør, Running to the Sea. The Mourning Sun er mye mer meditativ enn Running to the Sea, men begge låtene gir meg følelsen av å sveve utafor tid og rom på en lignende måte. Selvfølgelig er miksinga hundre prosent smertefri, og overgangen mellom Impossible og This Time, This Place er blink-and-you-might-miss it-perfekt.
Arcade Fire var hele verdens indiefavoritter for en ti – femten år siden, så alle millenials var naturlig nok fra seg av begeistring da de gjeninntok øregangene våre med WE etter den skuffende affæren Everything Now fra 2017. Dette var comebacket vi har fortjent og venta på! Jeg ante fred og ingen fare da jeg spent satte på denne en dag mens jeg lagde middag, og plutselig stod jeg på kjøkkenet og hylgrein fordi tekstene og Win Butlers inderlige formidling snakka rett til sjela mi. De har i løpet av karrieren sin stått for noen av mine mest meningsfylte musikalske opplevelser, som No Cars Go fra Neon Bible og Suburban War fra The Suburbs, og på WE henter de fram den samme magien som fra den gang, om ikke enda mer magi i kraft av at de har blitt eldre og enda klokere siden sist.
Yndlingslåter fra albumet: Age of Anxiety I, The Lightning I og The Lightning II.
Som sagt: det fins få ting som er bedre enn å ikke forvente noe spesielt, og så, som ved et uhell, ende opp med å få høre et av årets aller beste album. Causeway fra Italians Do It Better, et av mine absolutte favorittplateselskap (jeg har litt lyst til å skrive et innlegg om de plateselskapa jeg liker aller best, men det aner meg at jeg kanskje vil være den eneste som er interessert i det…), har visse soniske likheter med de fleste andre labelkollegene sine (IDIB spesialiserer seg på moderne italo-disco og analog synth), og siden så mye allerede har blitt gjort innen søtti- og åttitallsinspirert samtidssynthpop, skal det litt til for å imponere meg. Nå finner ikke Causeway opp hjulpet på nytt med We Were Never Lost, men det trenger man heller ikke når man gjør greia si så innmari godt som dette. Dette er rett og slett høykvalitets synthpop, og kvalitet går som kjent aldri av moten.
Yndlingslåter fra albumet: Hide & Seek, We Were Never Lost og Birthday.
Ah, Taylor. Jeg snakka litt om henne i min forrige månedsoppsummering, og jeg står ved det jeg sa da. Anti-Hero traff meg hardere enn jeg hadde lyst til at den skulle gjøre, og det samme kan sies om albumet Midnights som en helhet. Jeg er rett og slett rasende uenig med denne anmeldelsen i NRK (noe sier meg at den spesifikke anmelderen kanskje heller ikke var helt i målgruppa). Jeg syns Midnights er en helt glimrende fortsettelse fra karrierehøydepunktet Folklore, og har tvunget meg til å se på en artist jeg inntil nylig har avfeid som irriterende middelmådig med et nytt blikk. Dette er solid låtskriving, og det er en hjerteskjærende balanse mellom fengende-dansbart og melankolsk-relaterbart, og den balansegangen takler bare de aller dyktigste musikkunstnerne. It is known.
Opplevelser: Konsert med Lebanon Hanover på Blå. Bursdagen til Lauren. Tur med Mari. Boblete med Martina. Lønsj på Sara og utepils på Asylet med Mari. Konsert med Molly Nilsson på Ingensteds. Kinotur med Vibeke og besøk på Via Village.
Innkjøp: Jeg innser jo at jeg er personifiseringa av denne tweeten
så bare fordi jeg i løpet av måneden følte et intenst behov for å kjøpe Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado og The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, betyr ikke det at jeg kommer til å lese dem med det aller første. Men, begge er bøker som føles relevante for min egen skriving, og det er meg uansett en glede å støtte yndlingsbokhandelen min, så hey.
Film: The Green Knight, Dèmoni, Belle, Bikram: Yogi, Guru, Predator, Everything Everywhere All at Once, The Last Shaman og Snøleoparden.
Jeg er nødt til å snakke om The Green Knight. Filmen tar utgangspunkt i en gammal engelsk legende og handler om en slektning av Kong Arthur som legger ut på et farefullt oppdrag. Men det som gjør den så utrolig interessant er hvor tett opptil kildematerialet den legger seg, for i de fleste moderne filmatiseringer av gamle fortellinger tas det ofte ganske radikale grep for å omforme historiene til narrativer vi kjenner igjen og som gir mening for dagens mennesker. Men man trenger ikke å gå mange hundre år tilbake for å oppdage at eventyr slett ikke har moral eller ei gjenkjennelig oppbygging. Mye av kritikken jeg fikk for Mjuke, svarte stjernergikk nettopp på at "ting bare skjedde" og at det ikke var noen reelle konsekvenser, fordi dagens konsumenter trenger at ting ordnes inn i et vant system for at vi i det hele tatt skal lese det som ei fortelling og ikke bare en serie hendelser. Jeg prøver ikke å overbevise dere om at Mjuke, svarte stjerner er et misforstått mesterverk, det er en roman med store feil og mangler, men jeg ville at den skulle speile livet som det faktisk er. Jeg ville ikke prøve å skrive Litteratur™. Og nå er The Green Knight milevis unna å speile livet som det faktisk er, men jeg elsker at den inneholder mange elementer som med et moderne blikk lett kan oppfattes som "meningsløse". Reisen til Sir Gawain oppfyller få, om noen, av kriteriene til den arketypiske heltereisen, og jeg elsker at denne filmen forteller en historie på en måte som ingen lenger forteller historier. Hjelperne og hindringene han møter på sin vei får dermed større frihet, fordi de ikke lenger oppfyller de rollene vi har blitt vant til at de skal oppfylle. Det er en fantastisk følelse av at alt kan skje, for filmen benytter seg av proto-troper heller enn troper, og disse proto-tropene oppleves dermed som forbausende forfriskende, som om det er noe vi aldri før har sett, til tross for at de altså er hundrevis av år gamle.
Jeg veit ikke om noe av dette gir mening. Om ikke: se den bare fordi den er ekstremt vakker reint visuelt.
Musikk: Jeg har hørt masse på egentlig veldig kule Hell Was Full av Patriarchy denne måneden, ei låt som nesten er perfekt, men det irriterer meg at den to tredjedeler uti liksom fisler ut, og det virker som at den bygger seg opp til et klimaks, men så er forløsninga veldig underveldende og den fortsetter liksom bare å fisle ut til den er ferdig etter en for lang outro? Jeg veit ikke, jeg kan egentlig ikke nok om musikk til at jeg pleier å oppdage helt konkrete måter ei låt kunne vært bedre på, men jeg ser, eller rettere sagt hører, det altfor tydelig her. Jeg skulle gjerne hatt refrenget en siste gang med ekstra mye trøkk helt på slutten der, og hadde jeg hatt det, hadde jeg hørt enda mer på denne låta, for nå veit jeg at det litt kjedelige partiet som dukker opp liksom aldri leder noe sted, og da føles det siste halvannet minuttet som noe jeg bare må vente på at skal gå over istedenfor at det føles verdt det.
Innkjøp: Jeg… har omsider kjøpt meg miksebord?? Som jeg har tenkt på kjempelenge, men bare utsatt i en liten evighet fordi jeg på generell basis har litt vanskelig for å økonomisk prioritere ting jeg har lyst på framfor ting jeg trenger. Egentlig hadde jeg lyst på et fra Yamaha som så penere ut og som, vel, kom fra et merke som er kjent for kvalitet, men så var dette, som var mye styggere og produsert av et merke jeg ikke hadde hørt om, vesentlig billigere og hadde de samme funksjonene, så da får det bare være at jeg syns det ser ganske harry ut, haha. Etter hvert som jeg blir bedre kjent med det kan jeg kanskje til og med koste på meg å oppgradere.
TV-serie: Det er vel i all hovedsak The Expansedet fortsatt går i, sammen med nye episoder av Killing Eve, som jeg egentlig mista interessen for for to sesonger siden, men så fortsetter jeg å se likevel av gammal vane. Og jeg liker jo tydeligvis The Expanse godt nok til å fortsette å se på det, selv om jeg fortsatt er forvirra av hvor kompliserte alle forbindelsene er. Trur jeg på generell basis er fan av enklere historier, som på ingen måte trenger å bety simplere historiefortelling. Som i The Man In the High Castleer det noe med både skuespill og manus i The Expanse som på et vis føles litt datert eller forutsigbart, kanskje det er en generell Amazon Prime-greie. Men der språknerden i meg fullt ut aksepterer at det ute i det koloniserte asteroidebeltet har oppstått sitt eget språk og sin egen aksent, syns den samme språknerden det er rart at karakterer som er født og oppvokst i asteroidebeltet plutselig snakker perfekt britisk engelsk der de fleste andre enten snakker Belt-kreolsk eller amerikansk engelsk? På samme måten som at én Mars-født soldat snakker australsk mens resten av marsboerne snakker amerikansk? Ja til mangfold, altså, jeg bare syns ikke det gir så mye mening reint lingvistisk. Og: jeg får inntrykk av at vi som seere skal syns det såkalte "forholdet" mellom Miller og Julie Mao er rørende, men det er faktisk bare rart og en anelse creepy. Miller er en ensom mann som innbiller seg at han elsker ei jente han aldri har møtt, og det blir framstilt som vakker, selvoppofrende kjærlighet. Jeg kan gå med på at Miller føler det sånn, men vinklinga syns jeg helt ærlig er problematisk.
Spill: Jeg har fullført Subnautica: Below Zero, eller jeg har valgt å fullføre det, fordi jeg veit at det fortsatt gjenstår ting å gjøre, men så hadde jeg ikke den samme motivasjonen til å utforske i dette spillet som i originalen. Jeg sitter i det hele tatt igjen med et litt delt inntrykk av Below Zero, for som jeg veit jeg har vært inne på før, er det i større grad enn førstespillet mer et spill og mindre en opplevelse, med et tydeligere narrativ og klarere definerte oppgaver å løse. Men dette større fokuset på en historie gjør at jeg også opplever spillet som litt meningsløst når historien er ferdig nøsta opp i, og i all oppriktighet syns jeg ikke historien er så veldig spennende heller. Dessuten syns jeg sjølve verdenen føles mindre enn den i Subnautica, men det er mulig det bare er fordi i Below Zero er en større del av den over havoverflata, eller kanskje det bare er fordi jeg visste litt mer hva jeg gikk til denne gangen og hadde visse forventninger, mens jeg begynte å spille Subnautica med et helt blankt utgangspunkt. Det har vært en fin spillopplevelse, altså, for all del, og om Unknown Worlds har lyst til å produsere flere spill som foregår på Planet 4546B, spiller jeg dem mer enn gjerne.
Og dermed har jeg vendt tilbake igjen til Fallout 4, som jeg liker stadig bedre og er i ferd med å komme skikkelig inn i. Og apropos store verdener, føles verdenen i Fallout 4 akkurat nå uendelig, noe som både begeistrer og overvelder meg. Og jeg har virkelig lyst til at karakteren jeg spiller skal være et godt menneske, men så presenteres man for valg underveis der det er umulig å velge mellom godt og ondt, fordi alle valga er litt av begge deler. Og derfor har jeg, til tross for gode hensikter, endt opp som en karakter som opererer i en moralsk gråsone, og jeg elsker tankene det gir meg, og hvor utrolig effektivt dette spillet illustrerer det umulige i å dele verden inn i "godt" og "ondt."
Film: The Host, The Lost City, Belfast, Wayne's World og Good Time.
Jeg har vært så sliten denne måneden, og det har føltes mer avslappende å spille enn å se film (til tross for at spilling per definisjon er mer aktivt, men nettopp derfor er det også lettere for meg å holde på konsentrasjonen, som ellers har en tendens til å skli litt ut når jeg ser på film mens jeg er sliten). Good Time er ikke nødvendigvis noe som høres ut som min type film når man bare leser handlingsreferatet, men den var likevel en utrolig medrivende filmopplevelse som, som jeg var inne på i avsnittet om The Expanse, har en veldig enkel historie, og kanskje nettopp derfor er den så engasjerende, for det krever lite ekstrainnsats å følge med på den, den drar deg liksom bare med uten at du trenger å gjøre noe særlig, energien man ellers ville brukt på å huske hvem som var hvem i forhold til hvem og hva, kan isteden rettes mot å, vel, kose seg med filmen. Jeg likte den kornete bildekvaliteten og det generelle gritty-fargerike utseendet, og Robert Pattinson spiller i likhet med meg i Fallout 4 en moralsk gråsonekarakter man ikke kan unngå å heie på.
Bok: Det er kanskje urettferdig av meg mot Sara Sølberg å lese Sarabande mens jeg veit med meg sjøl at jeg egentlig bare vil lese bøkene til Anne Carson igjen og igjen og igjen, men åssen ellers skal man tvinge seg sjøl ut av kjærlighetssorgen hvis man ikke aktivt prøver seg på datingmarkedet igjen? Sarabande er, i likhet med fabelaktige Seismiske smell, full av nydelig poetisk prosa, men så langt har den ikke klart å engasjere meg like mye som den første boka til Sara gjorde.
Musikk: Har hørt mye på Molly Nilsson denne måneden, etter at en av sangene hennes, Mountain Time, i ikke ukjent stil kom deisende ned i hodet på meg mens jeg satt og skreiv en dag. Jeg elsker måten Molly Nilsson balanserer det leikne opp mot det melankolske på, og at det at hun aldri tar seg sjøl så seriøst nesten ironisk nok gir henne enda større slagkraft når hun faktisk er genuin. Det er en lakonisk humor i tekstene hennes som, bare for å toot my own horn litt, ikke er helt ulik skrivestilen i min egen Mjuke, svarte stjernersom i disse dager gjøres tilgjengelig på min Patreon. Yin og yang! Molly Nilsson har mestra kunsten å finne ekvilibrium mellom eufori og dysfori.
