onsdag 1. juli 2020

Juni 2020

Opplevelser: Grilling hos Pål og Marie. Bursdagen til Mone. Badeturer med Mari og Martina. Donuts hos Lauren på Talormade og pizza på Vaterland. Besøk hos Vibeke.

(Foto: Mari)



Innkjøp: Det blei kanskje ikke Pride-feiring i tradisjonell forstand i år, men jeg kjøpte meg noe ny sminke som gjør at jeg hvert fall er klar for neste år. Jeg er jo uansett en sånn person som glitrer året rundt likevel. Og: hvis du syns Morphe-paletten er så fin at du får lyst på sånn sjøl, så vil jeg bare si at de donerer 100 % av salget til organisasjon Glsen, som jobber for at skeive studenter skal ha en tryggere hverdag. Den kan kjøpes i nettbutikken til Morphe her.





TV-serie: I går så jeg ferdig foreløpig siste episode av Killing Eve, som er en sånn serie der jeg slukte første sesong i ett jafs, og så gikk det gradvis treigere. Jeg må innrømme at jeg syns det virker som at sesong to og tre egentlig bare prøver å kopiere sesong én, og at det ikke er noe særlig utvikling. Det er liksom det samme som skjer, den samme måten å fortelle historien på, den samme oppskrifta, som om serieskaperne så seg såpass fornøyd med første sesong (og den er god, altså) at de bestemte seg for å gjøre cirka det samme i de påfølgende sesongene. Sånn sett kan det minne litt om The Walking Dead, som jeg nå mer eller mindre offisielt har gitt opp av nettopp samme grunn, selv om Killing Eve utover akkurat dét ikke har så mye til felles med post-apokalyptisk zombie-horror. Jeg blei dratt mot det litt fordi det hadde noe av det samme utgangspunktet som Death Note, med en etterforsker og en morder som blir besatte av hverandre, men til tross for et tilsynelatende alvorstungt premiss, er Killing Eve faktisk overraskende gøyalt og underholdende. Og Sandra Oh, Jodie Comer og Fiona Shaw er fantastiske. Jeg har ennå ikke helt gått med på at alle russerne snakker engelsk sammen (selv om det jo selvfølgelig gir mening med tanke på at de spilles av briter og dansker) – forklaringa med at Villanelle sjøl "foretrekker engelsk" er rett og slett ikke ei forklaring jeg aksepterer – så skrivestudenten i meg har definitivt lyst til å levere et ark med konstruktiv kritikk til manusforfatterne her, men nå skal jeg holde kjeft og gi dere en trailer.




Spill: Siden sist har jeg kommet meg forbi det stedet jeg stod fast på i Tomb Raider 2 jeg snakka om i forrige oppsummering, og fryder meg for øyeblikket veldig med å utforske Operahuset i Venezia. Og! Jeg har også lasta ned pek og klikk-spillet VirtuaVerse på Steam på grunn av en generell stil som appellerer veeeeldig til meg. Jeg elsker synthwave-soundtracket, jeg elsker retro-designet, og jeg elsker den åpenbare inspirasjonen fra Blade Runner og Neuromancer (ei bok jeg aldri klarte å lese ferdig), men foreløpig er de litt i overkant randomme løsningene på de forskjellige puzzlesene (jeg kan ikke alltid norsk når jeg snakker om spill, beklager) temmelig frustrerende.




Film: Party Monster (altså spillefilmen basert på dokumentaren), John Carpenter's Vampires, Uncut Gems, Wallace and Gromit: The Curse of the Were-Rabbit, Holding the Man, Jeg er ikke her lenger, Joy, French Dirty og Disclosure. Hvis du føler for å se noe annet enn Hollywoodsk virkelighet en kveld, anbefaler jeg både meksikanske Jeg er ikke her lenger og østerrikske Joy. Begge filmene handler på ulike måter om det å være ulovlig innvandrer, og selv om de begge til tider er vonde å se, nærmer de seg materialet sitt på en så nøktern måte at det aldri blir sentimentalt.






Bok: Jeg har lest ut Echo Mountain av Anna Kleiva. Det er ikke det at den var så sinnssykt bra – det vil si, den var jo bra, den var hvert fall ikke dårlig – men det er det at jeg likte så godt å være i den. Det var en subjektivt sett veldig god leseropplevelse. Og jeg innser at jeg har fått omtrent samme forhold til LA som jeg hadde til Granada på slutten av videregående. Da hadde jeg en drøm om å studere litteraturvitenskap i Granada og bli som Federico García Lorca, men innen jeg hadde kommet så langt, hadde jeg egentlig begynt å drømme om andre ting. Neste punkt på leseplanen å gjøre noe så radikalt som å lese to bøker samtidig! Jeg har teknisk sett ikke begynt på Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale ennå, men den ligger klar til meg, i tillegg til at jeg skal hente Hva er tid av Truls Wyller på biblioteket en dag om ikke så altfor lenge. Satser på at å lese to bøker samtidig går fint når éi bok er skjønnlitteratur og den andre er sakprosa.



Musikk: I Echo Mountain snakker Anna Kleiva om Frank Ocean, og det jeg leste gjorde meg så nysgjerrig at jeg bestemte meg for å sjekke ut musikken hans, til tross for at hip-hop sannsynligvis er en av de musikksjangerne jeg hører minst på. Jeg er så glad for at jeg gjorde det! Frank Ocean sin musikk er ikke sånn som jeg, noe fordomsfullt selvfølgelig, tenker at nesten all hip-hop er. Det er ikke så mye peking og dissing, men derimot er det veldig jazzete, eksperimentelt, chill og til tider riktig så melankolsk. Jeg har blitt skikkelig glad i White Ferrari, som også islandske JFDR (Jófríður) har en nydelig cover av, og apropos JFDR, så er også låta hennes My Work aldeles fantastisk. Dette blei hele tre anbefalinger i én! Herregud, jeg elsker musikk og de til tider usannsynlige reisene musikk tar meg med på.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar