Juli 2022

Opplevelser: St. Pauli Biergarten med Mari og Mari. Sverige-tur med Vibeke. Oslo Street Food med Martina, Mone og Lauren. Kattepass på Konnerud.

Innkjøp: Jeg har lest og hørt så mye om den kollektive underbevisstheten fra alle andre steder enn hos originalkilden i det siste at jeg til slutt bestemte meg for at det var på tide å gjøre noe med det:

Denne boka så veldig mye mer fryktinngytende ut i virkeligheten enn på bildet i nettbutikken, men jeg håper jeg klarer å lese den.

Dessuten, som det kanskje er mulig å se nettopp på bildekvaliteten over, har jeg måttet kjøpe meg ny telefon. Da jeg måtte kjøpe meg ny data – okei, jeg var sikker på at det kanskje var for rundt et år siden, men så viste det seg å være tre år siden!! – skreiv jeg om de ambivalente følelsene jeg hadde rundt det, og jeg føler på mye av det samme nå. Nye datamaskiner og telefoner er ikke noe jeg kjøper med mindre jeg absolutt må, og det passer meg alltid dårlig når det jeg har fra før går i stykker fordi jeg aldri har mye penger og dingser er dyrt og dessverre nødvendig. Og jeg liker jo ofte de gamle jeg har, de er pålitelige og jeg veit åssen de funker. For tre år siden var jeg frustrert og sur fordi den nye dataen min ikke hadde USB-inngang – det er helt ærlig fortsatt frustrerende – og da den nye telefonen min kom i posten, oppdaga jeg til min store skrekk at den ikke hadde minijack-utgang. Det er tydeligvis ikke meninga å bruke denne nye telefonen min sammen med hodetelefoner som bruker kabler. Og nå har jeg for så vidt lenge tenkt at jeg bør investere i et par skikkelige støykansellerende hodetelefoner, det er bare litt irriterende at det også er en ting som er ganske dyrt for noen som er prisgitt de til enhver tid gjeldende satsene fra Nav, og så vil jeg liksom bestemme sjøl når jeg går til innkjøp av noe som er ei relativt stor investering. Jeg har lyst til å bruke god tid på research og sammenligning, ikke måtte hastekjøpe noe i panikk fordi Apple bare har blitt enda grådigere siden sist og nå selges alt som før pleide å være inkludert, separat (ikke engang en ordentlig lader fulgte med denne gangen). Og nå er jeg en sånn person som er helt avhengig av å høre på musikk nesten uansett hva jeg gjør (kanskje med unntak av lesing, selv om jeg heller ikke er fremmed for å høre på visse typer musikk og lese samtidig), så det er helt utenkelig for meg å ta i bruk den nye telefonen før jeg har fiksa en måte å høre på musikk på den på. Så foreløpig opererer jeg med to telefoner… en skranglete en som innimellom dør (inntil videre har jeg fått til å gjenopplive den hver gang det skjer, men det blir vanskeligere og vanskeligere), men som jeg tross alt kan høre på musikk på, og en som er ny og fancy og som jeg ikke kan bruke til å høre på musikk på. Jeg flytter SIM-kortet fram og tilbake mellom dem. Skakke værra lett, si.

TV-serie: Mens jeg var opptatt i månedsvis med The Expanse kom det massevis av nye sesonger av serier jeg har fulgt ei stund, så i juli har jeg egentlig bare sett meg opp på gamle favoritter, blant annet Peaky Blinders og Better Call Saul. Det føles for meg riktig at begge de to seriene gir seg nå, mens de fortsatt er bra. Jeg blir i skikkelig dårlig humør av serier som går tom for ideer underveis, men som fortsetter å tyne episoder ut av materialet sitt mest av gammal vane (eller, y'know, kapitalisme), og hjernen min klarer heller ikke slutte å se, fordi når jeg allerede har investert så mye tid i historien, føles det bortkasta å bare gi opp halvveis uti uten å få vite åssen det går, selv om det i praksis viser seg å være mer bortkasta å faktisk fortsette å se enn å, vel, la være. Men for å vende tilbake til det jeg egentlig snakka om, så er jeg litt imponert og fascinert av hvor oppslukt jeg hele tida har vært av Better Call Saul, for advokatdrama høres i utgangspunktet ut som noe som er veeeeldig langt unna mitt interessefelt. Det er en serie fullstendig uten dødtid, uten et eneste overflødig minutt. Det beviser bare, i likhet med The Crown, at dyktige serieskapere kan lage gjennomsolid underholdning av hva enn det måtte være. 

Film: Heller ikke denne måneden har jeg sett så mye film som jeg egentlig pleier, for jeg har vært mye sliten, og når jeg er sliten syns jeg det er vanskelig å holde fokus, særlig når det gjelder passive aktiviteter med liten egeninnsats som det å se film tross alt er. Men jeg har sett sci-fi-thrilleren Possessor, som like godt kunne vært en Black Mirror-episode, og den utrolig kule dokumentaren Woodlands Dark and Days Bewitched, som er en kulturhistorisk gjennomgang av det jeg har funnet ut at er en av mine yndlingssjangre: folk horror. Ikke minst bydde den på utrolig mange inspirerende filmtips som jeg håper å få sjekka nærmere ut når jeg er mer i humør til å se film.

Bok: Jeg har lest ut Her Body and Other Parties, og det er rett og slett ei veldig, veldig god bok. Yndlingsnovella mi i samlinga er den som heter Especially Heinous, som består av synopsiser av alternative episoder av Law and Order, sortert etter sesonger og greier.

Dette er et format som i utgangspunktet høres begrensende ut, men så viser det seg tvert imot å åpne for en helt unik måte å fortelle en historie på. Novella minner meg faktisk ikke så reint lite om Welcome to Night Vale, både når det gjelder konsept, utførelse, stemning og til en viss grad handling. Episoder og detaljer som i begynnelsen virker uviktige, viser seg flere sesonger seinere å ha enorm betydning. Alt flettes på skremmende vis sammen i en serie som ligner på den mange av oss allerede har et forhold til, men som er skrudd bare så vidt litt for langt til den ene sida, og sluttresultatet blir en slags asymmetrisk upside down-versjon av Law and Order. Rett og slett utrolig godt gjort, underholdende og akkurat passe creepy, og på ingen måte uten politisk slagkraft.

Jeg er nå over halvveis i ei annen novellesamling, A Good Man is Hard to Find av Flannery O'Connor, ei bok som også er utrolig godt skrevet, og som jeg absolutt ser hvorfor har den klassikerstatusen den har, men foreløpig har den ikke gitt meg noe særlig utover å være ei velskrevet bok. Jeg trur jeg hadde håpa at den skulle fenge meg mer enn den så langt gjør, appellere til noe personlig i meg, men jeg trur jeg må akseptere at ikke alle bøker kan gjøre dette med meg.

Musikk: Ja, nei, dere, jeg har ennå ikke kommet over The Shore, altså. Jeg skal ikke påstå at den har fått meg til å gjenoppdage TR/ST, for helt siden jeg gjenoppdaga TR/ST sist, har de/han liksom fortsatt å være der, det siste året kanskje ikke like sterkt tilstede som i 2019, men veldig langt fra å være glemt, tvert imot har det vel knapt vært noen annen artist jeg har hørt på like jevnt og trutt over de siste tre åra som nettopp TR/ST, men der det stort sett har vært et knippe låter jeg har likt bedre enn andre, skjer det innimellom at jeg plutselig hører ei av de låtene jeg har hørt forholdsvis lite på, og så er det noe med en riktig kombinasjon av tid og sted som gjør at nå er jeg plutselig klar for den på en måte jeg ikke har vært før. Det skjedde da jeg leste Rød selvbiografi og plutselig begynte å høre mye på Geryon (selvfølgelig) og Lost Souls/Eelings, og av grunner jeg ikke fullt ut forstår, begynte jeg plutselig å høre masse på Joyland etter at The Shore kom inn i livet mitt. The Shore har i det hele tatt mint meg på ting jeg liker ved de låtene jeg ikke har hørt like mye på som storfavorittene Bicep, Capitol og Destroyer (for å nevne noen), den har rett og slett funka som en slags katalysator til å utforske de mindre umiddelbare låtene på nytt. Eeeeeller kanskje grunnen til at Joyland er den sangen jeg har hørt nest mest på i juli etter The Shore bare er fordi jeg for noen uker siden kjøpte ei kasse med en av yndlingsbrusene mine, om ikke den faktiske yndlingsbrusen min, Fanta Grape fra Fast Candy, og jeg mener fast bestemt at Joyland høres ut sånn som Fanta Grape smaker eller motsatt.

Juni 2022

Opplevelser: Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine og Martina (vi kom på andreplass!) og rave på Det gamle biblioteket. Øl med Mari og Marie på Oslo mekaniske. Middag på Sara med Renate, Mari og Vibeke. Piknik i hagen hos Mari. Besøk hos Vibeke. Pizza på Peloton med Vibeke.

TV-serie: Jeg har omsider sett ferdig The Expanse, som er en serie jeg likte godt nok til å fortsette å se på, men samtidig ikke godt nok til å unnslippe en slags utålmodighet etter å bli ferdig så jeg kunne se på andre ting. Jeg sleit med å klare å følge med på handlinga, som sikkert er mer hjernen min sin feil enn serien sin, men mer enn det klarte jeg aldri å bry meg nok om det som skjedde. Til det blei virkemidlene serien tok i bruk rett og slett for forutsigbare. Manuset blei litt for teatralsk til tider, og det var i overkant mange redda-i-siste-liten-sekvenser til at jeg egentlig noen gang bekymra meg for åssen det skulle gå. Men, underveis tok serien opp mange interessante temaer, og proto-molekylet begeistra og fascinerte meg. Syns forøvrig også det var gøyalt at i sesong fire, når menneskeheten er i ferd med å kolonisere planeten Ilus, så kommer de over noen eldgamle, mystiske strukturer bygd av en tilsynelatende utdødd romvesenart de kaller "Builders", og etter hvert begynner folk å vise symptomer i form av grønt utslett på en sjukdom de ikke finner noen medisin for. Dette er basically plottet i Subnautica, bare at der er romvesenarten kjent som "Architects." Strukturene i The Expanse og Subnautica ligner til og med på hverandre reint designmessig. Jeg veit ikke om det ene er inspirert av det andre, eller om dette bare er nok et eksempel på den kollektive underbevisstheten, men jeg satte pris på det okkesom. 

Og derfor har jeg også fått sett første del av sesong fire av Stranger Things! Som jeg har hatt masse glede av. Jeg syns det er deilig at serien har fått et større alvor igjen etter en tredje sesong som blei i overkant lett, og jeg liker karakterene, stemninga, musikken og det visuelle såpass godt at det nesten kunne handla om hva som helst, plottet er liksom sekundært, jeg bare elsker å oppholde meg i dette universet. Med det sagt begynner jeg å bli litt lei av at det egentlig skjer det samme i hver eneste sesong. Vi kan godt få litt ordentlig utvikling snart. Jeg har ikke lyst til at også denne serien skal gå i Killing Eve- og Walking Dead-fella.

Film: Jeg veit ikke helt hva som har skjedd, men den eneste filmen jeg så denne måneden var Lost Highway. Ikke for det, altså; når man først skal se bare én film en måned, er det helt i orden at den filmen er nettopp Lost Highway. Jeg trur kanskje dette kan være den David Lynch-filmen jeg liker aller best (kanskje bortsett fra The Straight Story, som tross alt er den minst Lynchete filmen hans). Den er over the top på den måten bare David Lynch kan tillate seg å være, den er ubehagelig og kul, og estetisk og stemningsmessig er den et helt eget moodboard. David Lynch har sjøl sagt at det ikke er noe poeng i å "forstå" den, at den mer skal oppleves som en sinnstilstand enn ei fortelling, og det er en måte å både lage og innta kunst på som jeg stiller meg bak. Nå er forøvrig min personlige tolkning at det hele dreier seg om parallelle dimensjoner og triggerpunkter der de parallelle dimensjonene blør over i hverandre, noe som sikkert overrasker ingen, men ikke la dét komme i veien for å oppleve filmen på den måten som gir mest mening for deg.

Bok: I går leste jeg ut økoromanen Sarabande av Sara Sølberg, ei bok jeg egentlig har brukt altfor lang tid på, men grunnen til det, er at den rett og slett er litt… seig. Bevares: den er vanvittig godt skrevet, og på setningsnivå er Sara bedre enn de aller fleste. Jeg veit derimot ikke om det egentlig skjer nok i den til å forsvare at den skal være 277 sider lang, jeg lurer på om dette er ei bok som kunne vært vesentlig kortere uten at det hadde gått på akkord med alt hun vil fortelle. For meg blir den litt for langtrukken (jeg sier ikke at jeg sjøl er noe flinkere til å fatte meg i korthet, altså). 

På den annen side: bare hør på dette, da:

Nå har jeg så vidt rukket å begynne på Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado.

Jeg har ikke kommet langt nok til å ha gjort meg opp noen ordentlig mening ennå, men jeg merker jeg allerede er litt redd for at den skal ligne for mye på noe av det jeg sjøl har skrevet? Liksom, jeg er redd framtidige lesere av mine tekster skal tenke at jeg prøver å kopiere Machado når jeg egentlig har skrevet som jeg gjør i mange år før jeg i det hele tatt visste hvem hun var. Jeg utviste i sin tid samme typen furten begeistring over Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg trur mer eller mindre samtidig litteratur som ligner på hverandre har mer å gjøre med nettopp den kollektive underbevisstheten og sosiokulturelle strømninger enn et ønske om å kopiere andre, men jeg har jo likevel et kanskje egoistisk ønske om at det jeg gir ut skal oppleves som noe man aldri har sett maken til før. Fordi disse blurbsene er jo nøyaktig det jeg har lyst til at folk skal si om mine tekster:

Musikk: Innrømmelse: jeg er fortsatt dypt personlig fornærma over at TR/ST avlyste Europaturneen sin knappe to uker før den skulle begynt og så deretter bare snakka på sosiale medier om hvor mye han gleda seg til å spille konserter i USA uten å nevne den avlyste turneen med et ord, og så, plutselig, annonserte han slippfest for den nye singelen sin i Paris med to dagers varsel, og liksom, når du plutselig kan dra til Paris for å slippe en ny singel, hvorfor kunne du ikke dra på Europaturné noen uker tidligere? Jeg skjønner også at uforutsette ting kan skje, men det hadde vært greit med noen få ord om hvorfor eller i det minste en, y'know, vedkjennelse. Men så er det nå en gang sånn at den nye singelen tross alt er så bra at jeg nesten glemmer at jeg egentlig fortsatt er sur på han som har lagd den. Den er TR/ST på sitt beste; aggressiv og truende, men samtidig intenst energisk og fengende. Den gir meg følelsen av å gå tur om natta rett før det begynner å tordne. Den tente også en gnist av inspirasjon som jeg den siste tida har savna, problemet var bare at samme dagen singelen blei sluppet, som også var da jeg følte den sterkeste tilstedeværelsen av denne inspirasjonen, hadde jeg egentlig ikke tid til å skrive. Jeg fikk rabla ned et avsnitt i full fart før jeg måtte videre med et håp om å ta opp igjen tråden seinere, men det har jeg dessverre ikke fått ordentlig til fordi jeg ikke har klart å finne tilbake til den mentale tilstanden jeg blei satt i de første gangene jeg hørte den. Jeg har dog ikke gitt opp håpet. Det er tross alt få artister som har inspirert meg så mye som TR/ST de siste åra, så det overrasker meg ikke om jeg kommer til å oppdage flere lag ved denne låta etter enda flere gjennomlyttinger. Og: jeg kan ikke nok om musikkteori til å kunne ordet for det som skjer på 2:13, men jeg elsker det så utrolig mye, og det er kanskje mitt favorittsekund i hele låta.

Mai 2022

Opplevelser: Konsert med Lebanon Hanover på Blå. Bursdagen til Lauren. Tur med Mari. Boblete med Martina. Lønsj på Sara og utepils på Asylet med Mari. Konsert med Molly Nilsson på Ingensteds. Kinotur med Vibeke og besøk på Via Village.

Innkjøp: Jeg innser jo at jeg er personifiseringa av denne tweeten

så bare fordi jeg i løpet av måneden følte et intenst behov for å kjøpe Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado og The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, betyr ikke det at jeg kommer til å lese dem med det aller første. Men, begge er bøker som føles relevante for min egen skriving, og det er meg uansett en glede å støtte yndlingsbokhandelen min, så hey.

Film: The Green Knight, Dèmoni, Belle, Bikram: Yogi, Guru, Predator, Everything Everywhere All at Once, The Last Shaman og Snøleoparden.

Jeg er nødt til å snakke om The Green Knight. Filmen tar utgangspunkt i en gammal engelsk legende og handler om en slektning av Kong Arthur som legger ut på et farefullt oppdrag. Men det som gjør den så utrolig interessant er hvor tett opptil kildematerialet den legger seg, for i de fleste moderne filmatiseringer av gamle fortellinger tas det ofte ganske radikale grep for å omforme historiene til narrativer vi kjenner igjen og som gir mening for dagens mennesker. Men man trenger ikke å gå mange hundre år tilbake for å oppdage at eventyr slett ikke har moral eller ei gjenkjennelig oppbygging. Mye av kritikken jeg fikk for Mjuke, svarte stjerner gikk nettopp på at "ting bare skjedde" og at det ikke var noen reelle konsekvenser, fordi dagens konsumenter trenger at ting ordnes inn i et vant system for at vi i det hele tatt skal lese det som ei fortelling og ikke bare en serie hendelser. Jeg prøver ikke å overbevise dere om at Mjuke, svarte stjerner er et misforstått mesterverk, det er en roman med store feil og mangler, men jeg ville at den skulle speile livet som det faktisk er. Jeg ville ikke prøve å skrive Litteratur™. Og nå er The Green Knight milevis unna å speile livet som det faktisk er, men jeg elsker at den inneholder mange elementer som med et moderne blikk lett kan oppfattes som "meningsløse". Reisen til Sir Gawain oppfyller få, om noen, av kriteriene til den arketypiske heltereisen, og jeg elsker at denne filmen forteller en historie på en måte som ingen lenger forteller historier. Hjelperne og hindringene han møter på sin vei får dermed større frihet, fordi de ikke lenger oppfyller de rollene vi har blitt vant til at de skal oppfylle. Det er en fantastisk følelse av at alt kan skje, for filmen benytter seg av proto-troper heller enn troper, og disse proto-tropene oppleves dermed som forbausende forfriskende, som om det er noe vi aldri før har sett, til tross for at de altså er hundrevis av år gamle. 

Jeg veit ikke om noe av dette gir mening. Om ikke: se den bare fordi den er ekstremt vakker reint visuelt.

Musikk: Jeg har hørt masse på egentlig veldig kule Hell Was Full av Patriarchy denne måneden, ei låt som nesten er perfekt, men det irriterer meg at den to tredjedeler uti liksom fisler ut, og det virker som at den bygger seg opp til et klimaks, men så er forløsninga veldig underveldende og den fortsetter liksom bare å fisle ut til den er ferdig etter en for lang outro? Jeg veit ikke, jeg kan egentlig ikke nok om musikk til at jeg pleier å oppdage helt konkrete måter ei låt kunne vært bedre på, men jeg ser, eller rettere sagt hører, det altfor tydelig her. Jeg skulle gjerne hatt refrenget en siste gang med ekstra mye trøkk helt på slutten der, og hadde jeg hatt det, hadde jeg hørt enda mer på denne låta, for nå veit jeg at det litt kjedelige partiet som dukker opp liksom aldri leder noe sted, og da føles det siste halvannet minuttet som noe jeg bare må vente på at skal gå over istedenfor at det føles verdt det.