torsdag 31. desember 2020

Desember 2020

Opplevelser: Biljard og mocktails på Rock In med Mari. Middag på Olivia med Vibeke. Julebesøk hos Vibeke. Og i kveld skal jeg i en liten nyttårssammenkomst hos Mari.



Innkjøp: Nick Cave and the Bad Seeds nydelige Skeleton Tree og Kate Bushs også fantastiske Hounds of Love, i tillegg til denne nye maska og denne joggebuksa – fordi mye hjemmetid har fått meg til å slite ut det meste jeg hadde fra før av joggebukser – og den er veldig kul, men virkelig helt enorm i størrelsen. Hadde det ikke vært for at dette er den minste størrelsen, hadde jeg bytta den til en mindre.






TV-serie: Denne måneden har jeg egentlig ikke sjekka ut noen nye serier, men heller sett nye sesonger av serier jeg allerede følger med på, blant annet har jeg fått sett den siste sesongen av Mr. Robot, en serie som hele tida har holdt et jevnt høyt nivå og som rett og slett er så stramt regissert og produsert at den er verdt hypen. Den har et plott som kan forvirre litt til tider, for det er høyt tempo og kompliserte forbindelser, men de mangedimensjonerte karakterene portrettert av fantastiske skuespillere gir hele serien et dypt menneskelig aspekt og gjør de til tider vidløftige ideene fullstendige troverdige. Og selv om jeg gjerne skulle hatt mer, er jeg likevel glad for at serien gir seg på topp og ikke gradvis blir dårligere og slappere etter hvert som kreativiteten ebber ut, som så ofte dessverre er tilfellet.



Film: Byzantium, Midsommar, Moonlight, Parasitt, Raising Arizona, Nightcrawler, Ad astra, Knives Out, American Honey, Hellraiser, Døden på Oslo S, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri, Burning, Brooklyn, Wild At Heart, Amanda Knox, Paul, The Midnight Sky og The Irishman

Dere, for en film American Honey er. Det er en film jeg har fått anbefalt mange ganger tidligere, men så har jeg syntes at den har hørtes litt… kjedelig ut? Bare sånn basert på plottet? For det er liksom ikke så mye plott her. Ei fattig tenåringsjente i de amerikanske sørstatene (det er sikkert ikke feil å kalle henne white(ish) trash) blir med ei omreisende gruppe dørselgere for å unnslippe en vanskelig familiesituasjon hjemme. Og med utgangspunkt i dette har jeg liksom tenkt at dette er en film som sikkert er trist og seriøs og viktig og nettopp kjedelig, og trist og seriøs og viktig er den jo i og for seg, men den er også så mye mer. Det er overraskende mye humor og varme i denne filmen, og Star er en så troverdig hovedperson at jeg nesten glemmer at det er en skuespiller bak karakteren. Kameraføringa er hele tida tett på ungdommene vi følger, og mye av fotografiet har en solgyllen tone. Jeg veit ikke om jeg vil gå så langt som å kalle dette en feelgood-film, for det er nok av mørke både over- og undertoner, men filmen virker som å være lagd med en så stor kjærlighet til karakterene sine at det likevel føles utrolig godt å se den. Jeg fikk helt sjokk da jeg fant ut etter å ha sett den at den er to og en halv time lang, for til å ikke handle om så mye på et reint overfladisk nivå, er den intenst suggererende. Rett og slett en av de beste filmene jeg har sett på lang, lang tid, og jeg har allerede lyst til å se den igjen.



Musikk: Helt på tampen av drittåret 2020 slapp Caroline Polachek en cover av The Corrs Breathless, og herregud, så digg det føltes med denne vitamininnsprøytinga av ei låt! 

2 kommentarer:

  1. Fin oppsummering av desember og yay, jeg liker at du har sett Knives Out og Parasitt for de filmene likte jeg veldig godt :) For øvrig så jeg på bildene før jeg leste teksten, så jeg tenkte "kul hatt" om det som altså var en maske og var et øyeblikk veldig forvirra da jeg leste teksten om innkjøp ;)

    SvarSlett
  2. Jeg likte også Knives Out og Parasitt veldig godt, førstnevnte hadde jeg nok ikke sett om det ikke hadde vært for anmeldelsen på bloggen din ;) Og til tross for at jeg prøvde å bli en sånn person som går med hatt en periode på videregående, har jeg innsett at jeg ikke føler meg komfortabel med hatt, så noen hatteinnkjøp trur jeg ikke forekommer med det første ;)

    SvarSlett