onsdag 16. desember 2020

Lunisand – Episode 3: Rebell

Vi er midtveis i desember, og det betyr Lunisand. Klikk her for ei forklaring på hva prosjektet går ut på og for første episode, og klikk her for andre episode. 

(Jeg veit ikke helt hvorfor Julian snakker som om han var en karakter i Døden på Oslo S.)



Fabian Neon
– 17 år, Tyr. Sønn til Jonathan. En trassig tenåring som gjerne vil være opprørsk, men som har en godhjertet far som elsker ham uansett. Ofte frustrert av den grunn, og prøver stadig nye ting for å få sin far irritert.
Jonathan Neon – 39 år, Vekt. Far til Fabian. En håpløs romantiker med mange erobringer bak seg. Har ennå ikke gitt opp sin evinnelige jakt på Den Rette. Elsker sin sønn over alt på jord, uansett hva han måtte finne på.


Inn i speilet glodde to dypbrune øyne, rammet inn av langt, fett hår og gyllen hud. Ansiktet tilhørte Fabian Neon, og for øyeblikket var han svært konsentrert der han prøvde å gni dekkstiften over de rødeste kvisene. Han skulle nemlig ut i kveld, og det var viktig at han tok seg godt ut.
   Nede fra stuen kunne han høre hvordan faren, Jonathan Neon, gaulet høylydt med til stereoanlegget på full styrke der han stekte hamburgere til den store gullmedalje. Begge to hadde planlagt kvelden i detalj. Forskjellen var derimot at mens Fabian var fullstendig klar over hva faren planla, hadde Jonathan overhodet ingen anelse om at sønnen hadde tenkt å vri seg unna familiemiddagen til fordel for et stevnemøte. Dette var Fabian sikker på at kom til å få faren fra seg av raseri. Han måtte smile bare ved tanken.
   Om overkroppen slang Fabian en raggete skinnvest. Bena ble dekket av hullete dongeri, og føttene plasserte han i sorte sko med tykke såler. Dette antrekket kom til å få Jonathan til å rive seg i håret, det var han sikker på!
   Med et blikk som sa ”verdensherredømme” poserte han foran speilet med lutet rygg, hendene nonchalant slengt i lommene og de lange hårslørene foran ansiktet. Dette kom til å bli hans kveld. Han bare visste det.
   På bestemte skritt vandret han over teppegulvet i rommet sitt. Han forestilte seg at klesskapet var faren med hamburgerne, og så øvde han seg på en whatever-gange idet han subbet forbi. Han forestilte seg hvordan Jonathan kom til å se opp fra stekepannen, rope ”men… hvor skal du?” og se på ham med et såret ansiktsuttrykk, men Fabian skulle bare kaste på manken, si ”Sorry, pappa” og pause i nøyaktig tre sekunder, før han fortsatte med ”jeg har en
date i kveld.” Ordet ”date” skulle ha den kraftigste brodden av dem alle, og han satte seg ned på sengen, sa det halvhøyt for seg selv gjentatte ganger for å få det til å låte riktig, før han igjen reiste seg. Alt var perfekt. I kveld skulle han være en opprørsk jævel.
   Utenfor huset hørte han brått hvordan det knaste i grus, og på bare tre steg var han borte ved vinduet. En drosje rullet inn i oppkjørselen.
   I samme øyeblikk hørte han ”Fabian! Mat!” nedenfra. Hva kunne han si? Timingen var perfekt.
   Selv om Fabian følte seg like opprømt som en unge i en kiosk der innehaveren nettopp hadde sagt ”døh, jeg gidder ikke dette tullet mer, bare ta det du vil ha”, passet han på å subbe whatever-aktig, akkurat som han hadde trent på, på vei ned trappen. Overkroppen hans var lent fremover, utsikten hans var nesten fullstendig blokkert av tykt, sort hår, og han visste med seg selv at han så kul ut. Han så helt sinnssykt kul ut.
   Der borte var kjøkkenet. Faren hadde lagt mye arbeid i å lage hjemmekoselig stemning, så han hadde slukket alt lyset i huset bortsett fra det på kjøkkenet. Det var derfor ganske tydelig hvor det var, der det varmgule lyset fra den åpne døren farget hele gangen med gyllen glød.
   Fabian kunne merke hvordan hjertet dunket litt ekstra. Han nærmet seg i et faretruende tempo. Nå var det bare om å gjøre å få holdningen hans til å bli akkurat så perfekt som det den hadde vært oppe i sted.
   Tre skritt igjen. To skritt… ett skritt…
   ”Hei, jeg har allerede dekt på!”
   Fabian stoppet opp. Dette var signalet han hadde ventet på.
   Med hevede, arrogante øyebryn, øyelokk som bare var halvveis åpne, og en stemme like pisslunken som en septembermorgen, snudde han hodet sløvt inn mot kjøkkenåpningen, fanget Jonathan i synsfeltet der han satt, smilende og klar ved bordet, og lirte av seg følgende atombombe: ”Sorry, pappa… Jeg har en
date i kveld.”
   Deretter smilte han hånlig, så vidt det var rullet munnvikene han seg noen millimeter oppover, før han subbet videre. Med sitt indre øye kunne han forestille seg farens ansikt – skuffet, lei seg og snurt.
   Derimot minnet den neste følelsen som vellet opp i ham aller mest om den følelsen du får når du har skapt noe helt spesielt, brukt timevis på å perfeksjonere og pusse på en gjenstand, før den skinner som en gud, men noen i neste øyeblikk kommer til å tråkke på den, og alt det du har lagt ned så mye arbeid i, ikke engang minner om hva det engang var. Ordene som trillet mot ham fra farens munn, var nemlig intet mindre enn: ”Kult! Kos deg!”
   Replikken fra Jonathan som fulgte, ”Da ringer jeg Sirkeline i stedet, jeg! Og så fin du var, forresten!”, resulterte i en ytterdør som slamret mer enn normalt idet Fabian subbet whatever-aktig ut, med et humør som hadde gått fra hundre til null på få øyeblikk, og et par øyne som hadde mistet ilden.
   Men akk, som alle vet er en tenårings temperament lunefulle saker. Sekundet etter at Fabian var ute i fri luft, med ildfluer i blomsterbedene og funklende stjerner på et kongeblått fløyelsteppe, føk nemlig humøret hans opp i toppform igjen. I drosjen som tålmodig stod og ventet på ham, hadde han nemlig sett en skikkelse i baksetet. En skikkelse som for øyeblikket hadde hodet vendt vekk fra ham, men som få sekunder senere snudde det idet den oppfattet lyden døren hadde gitt fra seg. Det var et nysgjerrig og åpent ansikt som stirret på Fabian med de grønneste øynene han noen gang hadde sett, og hvis lepper delte seg i et strålende smil.
   På dansende trinn svinset Fabian ned mot dit hvor drosjen stod parkert. Han rev opp døren og kastet seg oppstemt inn ved siden av den andre. To par glitrende øyne møttes i et glimt, før drosjen gjorde et dempet brøl med motoren, og trillet vekk fra Sågodtsomny Aveny, bort fra Lunisands utmark, og på vei mot Lunisand sentrum, populært kalt Lunitrum.
   Det var stille i en stund mens sommerfuglene kjørte berg-og-dal-bane i magene deres. Etter hvert som de sakte dalte ned på marken igjen, merket Fabian hvordan han ble mer avslappet, og dristet seg til en titt bort på sidemannen av et øyeblikks varighet. Gnistrende øyne møtte hverandre, samtidig med boblende glade smil.
   ”Elsker greia med sålene. Det var skikkelig fresht”, bemerket Julian smilende, og Fabian smilte varmt tilbake, selv om han ikke var sikker på om det var en kompliment at daten hans drev og stirret på skoene hans, av alle ting.
   Egentlig hadde hele opplegget startet nærmest som en spøk. I et av sine evinnelige forsøk på å gjøre faren sin fra seg av raseri, hadde Fabian helt selv satt ut et rykte om at han var skeiv og var på dealer’n med selveste Julian Azul. Derimot hadde han ikke ventet at ryktene skulle spre seg så hurtig som de hadde gjort. I og med at han ikke var blant de mest populære på skolen, hadde han bare ventet snikksnakk i sin lokale vennegjeng som forhåpentligvis ville nå faren gjennom felles bekjentskaper, men før han visste ordet av det, var hele skolen opphengt i det. I begynnelsen hadde han ikke hatt noe imot det. Han hadde tvert imot syntes det var stor stas med all oppmerksomheten, og nøt å være i søkelyset, samt det faktum at han i hvert eneste friminutt plutselig var samtaleemne numero uno. Men så fikk faren hans greie på det. Og som alltid hadde han ikke reagert som forventet. Han hadde sørget for å drite ut Fabian foran hele skolen, og møtt opp med roser og klaps på skulderen da skoledagen var over, gitt ham en klem og sagt at han var veldig stolt av ham.
   Men, det var nå en gang slik faren alltid var. Verre var det da Julian selv fant det ut. Heldigvis hadde han tatt det med et smil og ledd av hele saken. Problemene kom først da det viste seg at Julian faktisk halvveis hadde trodd på ryktene selv, gått utifra at Fabian også var skeiv, og bedt ham ut. Fabian hadde blitt så overrumplet at han hadde sagt ja, mest for å få ham til å forsvinne, og så var det først senere at det hadde gått opp for ham at han faktisk ikke hadde avslørt hele løgnen før det var for sent. Men… da han hadde stått opp i dag morges… hadde han følt seg merkelig oppspilt. Som om han faktisk
gledet seg til et stevnemøte med den mest homoerotiske typen Fabian noen gang hadde stiftet bekjentskap med. Og nå… nå var han ikke sikker på hva han følte. Riktignok var ikke Julian direkte vakker, med oppstoppernese, flammefarget hår og øyne like grønne som Lunisands fjell var røde, men han hadde sjarm, det skulle han ha. Han hadde utstråling, han hadde selvtillit, og nå som Fabian tenkte seg om… en kjønnsykdom ville garantert ikke gjøre faren hans kry.
   Hei, kanskje var det ikke en så dårlig idé! Faktisk kunne det nettopp være den perfekte måten å få faren til å bli fortvilet og ute av seg på. En kjønnsykdom, at han ikke hadde tenkt tanken før! Alle var slettes ikke farlige, og han kunne jo bare skaffe seg noe milde greier… noe så genialt!
   Han hadde ikke sagt det til noen, men i hemmelighet hadde Fabian alltid misunt de i klassen sin som klaget over håpløse foreldre som ikke forstod noen ting, som ristet på hodet over ”ungdommen nå til dags”, og som fløy i flint av både piercinger og langt hår på gutter. Folk sa til ham at han var heldig, men Fabian skulle for alt i verden ønske at hans egen Jonathan var litt mer som den gjennomsnittlige forelder. Selv følte han nemlig en stor trang til å markere seg, men problemet lå i det at faren aksepterte ham hva enn han gjorde. Han hadde alltid sett opp til opprørere og rebeller av alle slag, men hvor enn opphengt han var i det, og hva han nå måtte finne på av sprell, ville faren simpelthen nekte å la seg affisere. Han var rett og slett altfor godhjertet, og godtok sønnen som han var. Enda så mye morsommere hans ungdomstilværelse hadde vært hvis han bare fikk lov til å gjøre opprør lik tenåringer flest, var han altså fanget i et bur med fioler og timotei som faren hadde laget i stand spesielt for ham. Det var til å stikke en finger i halsen over.
   ”Jeg visste virkelig ikke at du var skeiv før jeg hørte… det de tjatra om på skolen.” Julians stemme brøt brått inn i tankegangen hans, og gjorde Fabian klar over at han hadde sittet i stillhet mens han tenkte, og sikkert hadde etterlatt Julian i en ubehagelig, trykkende situasjon.
   ”Heh, heh, nei…” fikk Fabian usikkert frem, og følte seg med ett utrygg igjen. Han? Skeiv? Var det noe som hørte sammen?
   ”Jeg mener, det antrekket der kan få en hvilken som helst streiting til å flykte hjemover med halen mellom beina, men… likevel, liksom. Jeg hadde nesten tatt det for gitt at det bare var meg på hele skolen, jeg”, Julian lo litt før han fortsatte, ”men seffis er jo det helt hemma. Jeg mener, noe sånt som 2,8 prosent av befolkninga holder på med det samme kjønn, så ideelt sett bør jeg pluss to andre være synderne på vår skole. Hvem trur du er tredjemann?” Han lo igjen, selv om det han sa verken var morsomt eller særlig intelligent.
   ”Klubb Hypno”, annonserte drosjesjåføren, og avbrøt samtalen som stort sett befant seg på en enveiskjøring.
   ”Yes! Hvor mye blir det?” spurte Julian, som etter å ha betalt, fulgte etter Fabian ut på gaten.
   Klubb Hypno var det eneste, og selvfølgelig kjipeste, utestedet som faktisk hadde sekstenårsgrense, og ikke atten eller mer. Selv hadde Fabian bare vært der et par ganger før, uten at han hadde moret seg nevneverdig. De eneste som syntes det var kult å henge der, var fjortiser med falsk legitimasjon og førti år gamle nonner. Derimot var det faktisk det eneste alternativet de hadde hvis de skulle more seg ut på byen etter klokken ti om kvelden. I tillegg insisterte Julian på at de hadde god vegetarmat der, og da var saken avgjort. Personlig var ikke Fabian så fan av salat, men han respekterte Julians prinsipper og alternative levestil.
   De to guttene gikk inn den selvhøytydelige inngangen av neonlys, og befant seg sekunder senere i et lokale med sortmalte vegger hvis interiør lignet en flashy åttitallsfilm med David Hasselhoff i hovedrollen.
   Julian, på sin side, ble yr av begeistring. Han glemte helt at han hadde lovet å spandere middag på Fabian, og trippet omkring i rommet med hendene hevet over hodet og stadig roterende rundt sin egen akse. Det faktum at han fikk samtlige trette blikk hvilende på seg av oppførselen sin, så ut til å gå ham hus forbi.
   Brått fikk derimot Fabian noe helt annet å konsentrere alle sine sanser om.
   Borte ved bardisken la han merke til strittende, sort hår som satt fast på et hode med gyllenbrun hudfarge. Skikkelsen var iført en slaskete hettegenser og skatesko. Det tok ikke Fabian lang tid å identifisere ham som en som logisk sett burde ha vært hjemme med hamburgere og Sirkeline von Schnabelschnöft akkurat nå. Riktignok var det en kvinne som var sammen med Jonathan, men det var definitivt ikke smålubne, blonde Sirkeline.
   Med et ansiktsuttrykk som minnet om noe udefinerbart midt i mellom en fisk på land og en transvestitt tatt på fersken i sin bestemors undertøy, stoppet Julian de psykedeliske bevegelsene sine og glodde på Fabian.
   ”Er det faderskipet?” spurte han, akkurat høyt nok til å overdøve det heller uheldige musikkvalget, og pekte usjenert bort på Fabians opphav, som for øyeblikket stod med armen slynget om livet på en høy, slank dame. Begge disse hørte selvfølgelig Julians skingrende stemme, og snudde forbløffet på hodene.
   Fabian oppfattet derimot ikke det Julian sa, til tross for lydnivået stemmen hans hadde holdt. Alt han så, var hvordan faren nettopp hadde løyet for ham, og ikke minst for Sirkeline, der han gliste mot ham, lent inntil en oversminket, utspjåket representant fra arten ”overklasse”.
   ”Hei, Fabian! Sirkeline kunne ikke komme, så jeg…”
   Men Fabian trengte ikke å høre mer. Han hadde allerede grepet Julian hardt om armen og strent ut av hele Klubb Hypno.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar