Så! Forhåpentligvis til glede for gamle lesere, og kanskje til og med noen nye lesere, har jeg bestemt meg for at jeg skal legge ut alle de 23 episodene jeg skreiv av Lunisand. Jeg skal prøve å legge ut én episode rundt midten av hver måned, og jeg begynner i dag. Og vil dere høre noe helt sykt? Hadde Lunisand vært ei bok, hadde den vært 231 sider lang. Det er omtrent hundre sider lenger enn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet!
Skrivestilen min er, som forventa, ganske annerledes i dette prosjektet enn hva den er i dag, men så er det jo også hele tolv år siden dette blei skrevet. Det er overflødig å nevne det, men det er selvfølgelig så utrolig mye jeg ville gjort annerledes om jeg hadde skrevet dette i dag, men teksten skal få stå som den er. Den er jo tross alt en del av min personlige kulturhistorie, haha.
Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv.
Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.
Femten år gamle Sonny McLurv satt med pannen lent inn mot det kjølige glasset i baksetet på familiens Mercedes. Likevel kjentes det ikke svalende, for solen på denne kanten av landet hadde feber, og strålte ned på sine undersåtter med ekstraordinær varme. Det var sikkert opp mot førti varmegrader, og til tross for at bilens klimaanlegg sørget for en vesentlig mer overlevbar temperatur, hjalp det ikke på Sonnys humør. De hadde kjørt rundt i ødemarken i nesten ti timer nå, med bare én stopp mellom, og nå var han lei. Helt ærlig lengtet han tilbake til nord, til de gresskledde liene i Kosdal, for selv om han hadde hatet hjembyen siden han var liten, var den tross alt bedre enn dette uttørkede hullet. Fra barnsben av hadde han avskydd Kosdal for å ligge utenfor allfarvei med en hel mil til nærmeste dagligvarehandel, og hundre meter mellom hvert hus, men det var paradis sammenlignet med dette. Bare gold sand og gylne steiner så langt de blå øynene hans rakk, og nå og da en medtatt kaktus. Han skjønte virkelig ikke hva faren hans, Peter McLurv, fortsatte å kjøre for. Om de stoppet nøyaktig der de hadde kjøpt huset eller her spilte det ingen rolle; det var ikke en kjeft å se uansett. Ganske sikkert var det heller ikke noe politi på et sted som dette, og Sonny var skråsikker på at det lurte ganske lugubre folkeslag bak hvert tørre kratt de suste forbi. Ærlig talt, han hadde da sett ”Piknik med døden”!
Det hjalp i det minste litt på humøret å se at hans ett år eldre søster, Theresa McLurv, følte det på samme måte. Hun satt til høyre, også hun med pannen mot glasset, og med et dystert blikk på ørkenen utenfor. Sonny kunne høre bassen fra mp3-spilleren hennes, og han så hvordan hun dunket pekefingeren mot skinnsetet i takt med musikken.
Plutselig skvatt Sonny til. Hadde Lunisand, som denne avgrunnen kaltes, antatt en så høy temperatur at han begynte å skimre en luftspeiling der fremme ved horisonten? For – så han riktig nå? – var ikke det hus? Han syntes han skimtet to stykker, begge ganske store, som lå på hver sin side av en sidegate de kom til å kjøre forbi om noen minutter. De var ennå for langt fremme til at han kunne gjøre seg opp noe inntrykk av hva slags mennesker som egentlig bodde frivillig på et sted som dette, men det var da noe. Tenk, familien McLurv kom faktisk ikke til å være de eneste intelligente livsformene i Lunisand! Vel, om livsformene som bodde i husene var intelligente, gjenstod riktignok å se, men det var ikke til å stikke under en stol at en ørliten gnist hadde blitt tent i Sonny.
Det var tydelig at Theresa hadde oppfattet det samme. Nå løftet hun på hodet, blunket med sine store, isblå øyne, og var, etter ansiktsuttrykket å dømme, like sjokkert som Sonny over å oppdage tegn til sivilisasjon.
Da la Sonny merke til et værbitt treskilt som stod stukket i sanden på en måte du bare ser på tegnefilmer. ”Lunisand” var det skriblet med utydelige bokstaver. Det var nok til at det gikk grøsninger nedover ryggen til Sonny. Hva slags mennesker var det egentlig som bodde her?
Nå var de nærme nok til å få tatt husene i sidegaten nærmere i øyesyn også. Det ene så digert ut; en villa, var det, med lysebrune trevegger, veranda og… han kunne ikke tro det! En egen liten dam var omgitt av høye hengebjørker og siv. Det så også ut til at villaens innbyggere hadde tatt til fornuften, gått lei av sanden og sådd gress omkring på eiendommen. Det at ting faktisk vokste her lovte jo godt. Likevel, skulle han dømme utifra størrelsen på inngangspartiet, på de glinsende listene rundt vinduene, på de tre etasjene og fontenen i hagen, var det ikke arbeiderklassen som levde bak disse dørene. Sonny sukket tungt. Han visste at rike folk som regel var synonymt med arrogante folk, noe størsteparten av slekten hans var et ypperlig eksempel på. Foreldrene hans, Peter og Albertine McLurv, formelig svømte i penger, og hadde alltid vært mer opptatt av at folk skulle få inntrykk av hvor vellykkede de var fremfor å faktisk være vellykkede. Sonny visste at ekteskapet dem imellom skrantet, selv om de selvfølgelig ventet med kranglene til han og Theresa hadde lagt seg og de trodde at de ikke kunne høre dem lenger. Som et desperat forsøk på å redde det som reddes kunne, hadde de solgt den staselige familiegården og kjøpt et gods ute blant ørkenrever og hillbillyer. ”Så kan vi få mer tid til hverandre”, hadde Albertine sagt. Sonny hadde ikke trodd et ord av det, og han hadde ennå ikke endret oppfatning.
Om det første huset han hadde tatt i øyefall var besteborgelig og politisk korrekt så det sang etter, var hus nummer to stikk motsatt. Riktignok så det ikke ut som en rønne, det heller, med sine tre ruvende etasjer og sin hage lastet full med importerte frukttrær, men selve boligen utstrålte en helt annen aura enn hva den perfekte villaen hadde gjort. Her var det ingen lyse trevegger, men skinnende hvit kledning i både andre og tredje etasje – men i første slikket påmalte, skrikende røde flammer seg oppover, og taksteinen var akkurat like grell som ildmalingen. Sonny smilte imponert for seg selv. Kanskje det bodde noen av de såkalte ”sånne”, som foreldrene hans kalte dem, her. Hans type folk. De som ikke fulgte strømmen. Han kunne se hvordan moren hevet sine grå, eyelinerinnrammede verdensvinduer idet Mercedesen strøk forbi.
Til sin store overraskelse var det flere hus her. Faktisk utgjorde hele dette Lunisand et helt nabolag. Stadig flere hus, som kunne inneholde mange forskjellige typer mennesker, flimret forbi, og det var nesten så Sonny begynte å ane håp. Da de hadde bodd i Kosdal, hadde han nemlig vært venneløs, og han holdt foreldrene sine ansvarlige for det. De ville nemlig ikke at han skulle menge seg med feil type mennesker, og var svært påpasselige med hva de slapp inn gjennom marmorinngangsdøren deres. De så helst at sønnen og datteren skaffet seg venner av like høy rang som dem selv, og som gjerne hadde foreldre som var advokater og leger. Dette førte selvsagt til at alle på hjemstedet hadde sett på Sonny og Theresa som bortskjemte snørrunger, og hadde de først fått så vidt kontakt med noen naboer, var foreldrene på dem med det samme, og kjeftet dem huden fulle fordi de menget seg med feil folk. Kanskje det rett og slett var til det beste at de begynte på nytt på et nytt sted, hvor folk ennå ikke hadde fått feil inntrykk av ham. Sonnys første skoledag var allerede i morgen, så han fikk sjansen alt da. Riktignok kunne han ikke hjelpe for at han hadde sommerfugler i magen. Han ble nødt til å kjøre buss i en time før han var fremme ved skolen, og hvem visste vel egentlig hva slags personer som bodde her? Dessuten hadde skolen bare omkring hundre elever. Det kunne jo bli en selsom opplevelse.
”Hvem bor der?” spurte Theresa, og åpnet munnen for første gang på bilturen. Ikke bar stemmen preg av syrlighet eller sarkasme heller, men rett og slett nysgjerrighet. Theresa var like lite begeistret for å flytte hit som det Sonny var, men åpenbart hadde også hun sett trøst i det faktum at de ikke var Lunisands eneste innbyggere likevel.
Kåken Theresa pekte mot, overgikk alt Sonny hadde sett så langt, og han lot underkjeven falle. Var villaen de tidligere hadde kjørt forbi politisk korrekt, var dette i mildeste fall en rikmannslekeplass.
Frem til inngangen, som var et kapittel for seg med hvite, antikke søyler og art nouveau-dør, var det plantet en allé av pyntelige trær med feilfritt friserte kroner. Ikke en eneste gren var plassert ved en tilfeldighet. Mellom de to rekkene med trær var det lagt steinheller, og også på denne tomten var det plantet gress. Ikke like engaktig med markblomster som hos villaen, men skikkelig plen hvor alle gresstråene var nøyaktig like høye. To detaljtunge fontener stod på hver sin side av inngangen, og forestilte fisker som sprutet vann ut av munnen. Et digert svømmebasseng gjorde kakseinntrykket komplett, og Sonny grøsset. Dette var altfor perfekt. Her bodde sikkert borgermesteren.
”Her”, sa Peter og svingte Mercedesen, som passet så fullkomment inn at det var rent skummelt, inn innkjørselen til VIP-krypinnet, ”bor vi.”
Sonny snappet etter pusten, og utvekslet fortvilede blikk med Theresa, som forstod så altfor godt hva han mente. Selvfølgelig. At de ikke hadde tenkt tanken før! Dette var jo foreldrene i et nøtteskall. De hadde ikke tatt med barna på visning, og hadde gjort bestemmelsen i full fortrolighet med hverandre, om at skulle de først innta et nytt sted, skulle alle få ”riktig” inntrykk av dem. Sonny kjente hvordan hjertet sank i kroppen på ham. Dette var jo nøyaktig det som ikke måtte skje. Det kom til å bli akkurat som i Kosdal; alle kom til å tro at han var like ufordragelig som det styggrike opphavet sitt.
Peter stanset Mercedesen med en glidende bevegelse, og et heftig glis bredde seg i ansiktet hans idet han åpnet den skinnende sorte bildøren. Han måtte lene seg et godt stykke tilbake i setet, og samtidig mose de stakkars knærne til Sonny sønder og sammen, slik at magen fikk plass til å velte ut før resten av kroppen. Nok en gang nuppet huden på Sonnys armer seg. Faren hans fungerte som en konstant påminnelse om hvor viktig det var å trene.
”Hva synes dere?” spurte Peter stolt med hendene solid plantet i siden idet han var ute. Solen speilet seg i de gule tennene hans idet han glodde kry opp mot det som for ham fortonte seg som paradis på jord.
Verken Sonny eller Theresa gadd å svare. Førstnevnte demonstrerte derimot tydelig med kroppsspråket sitt hva han mente om saken. Han ble trassig sittende inne i bilen, selv etter at også Albertine hadde gått ut for å beundre den nyinnkjøpte boltreplassen deres.
”Kom igjen, da”, sa Theresa meglende, og oppnådde blikkontant med broren, ”det blir i alle fall ikke noe bedre om du skal sitte her og sture. Du får bli med, ellers vet du at jeg velger det fineste rommet!” Det siste sa hun med et smil om leppene, uten at Sonny ble lystigere av den grunn.
”Bare ta det rommet du vil ha”, mumlet han, og vendte oppmerksomheten tilbake til vindusruten.
”Åh, du er så emo”, sukket Theresa, halvveis oppgitt, halvveis kjærlig, og kløv ut av kjøretøyet selv.
Varmen traff henne som en boksehanske midt i mellomgulvet, og hun ble nødt til å gispe etter pusten idet hun kom ut. Etter ti timer med den rådyre airconditionen, føltes det som om hun hadde vandret rett inn i en ovn. Dessuten sørget solen for at de sorte klærne hennes i skinnimitasjon ikke føltes direkte avkjølende mot huden, og hun skyndte seg i skyggen av et av de sofistikerte, plantede trærne.
Selv om hun hadde like mye imot brifehus av denne typen som det broren indikerte at han hadde, måtte hun likevel innrømme at det var tross alt imponerende. Hun kunne kjenne hvordan det knøt seg i magen når hun tenkte på at det danket ut absolutt alle de andre husene i området her, og at alle naboene kom til å bli grønne av misunnelse. Normalt sett burde hun ha stortrivdes, så hun forsøkte å tenke på det på den måten også. Hun prøvde, for foreldrenes skyld, å sende tankene i den retningen at hun var heldig som var velsignet med et verdenshav av penger på kontoen. Hun burde glede seg over å få muligheten til å bo i noe så prangende, og i stedet for å forsure alt som var, burde hun gjøre det beste ut av det. Var det ikke nettopp det hun hadde sagt til Sonny? ”Det blir i alle fall ikke noe bedre om du skal sitte her og sture”? Hvorfor var det da akkurat å krype tilbake til bilen og skru volumknappen på mp3-spilleren ytterligere noen nivå opp, det eneste hun egentlig følte for å gjøre?
Lyden av motordur og gummidekk mot støvete grus, fikk henne til å vende oppmerksomheten mot veien igjen. En stor lastebil, flyttebilen, stanset ved tomten deres, og en gjeng menn i kjeledresser og caps hoppet ut.
Det var da, mens hun allerede hadde blikket på veien, at Theresa la merke til at noe var i ferd med å skje på den andre siden også. En rekke mennesker sagde og hamret og tok med jevne mellomrom en titt ned på papirer som lå oppslått. Et hus med noe som lignet et tårn begynte å ta form. Faktisk var de ganske langt på vei, og det så ut til at maling pluss noe finpuss var det eneste som gjenstod.
Nei… det var ikke maling, og heller ikke tre…
Hvis Theresa anstrengte øynene, så hun at det faktisk så ut som om selve huset var flettet, kanskje av noe som så ut som mørk bambus. Og disse skulle bli naboene deres? Det kunne saktens bli spennende!
Litt lysere til sinns gikk hun mot bilen igjen. Lillebroren satt fortsatt igjen inne i den. Hun fattet ikke at det ikke ble varmt; klimaanlegget var jo skrudd av nå som motoren var av.
”Hey, emokid! Har du sett huset til våre nye naboer?” Theresa rev opp døren samtidig som hun uttalte ordene, og Sonny tumlet ut på bakken. Han sendte henne et syrlig blikk mens han prøvde å gni vekk grønsken fra knærne. Theresa kunne ikke annet enn å le av ham.
”Jeg vedder på at de er hippier eller noe sånt”, fortsatte hun, brydde seg slett ikke om at hun nettopp hadde irritert Sonny grovt, og nikket igjen til husbyggingen som åpenbart pågikk ennå.
Det så ut til at snekringen også var nok til å feste fokuset til Sonny på noe annet, og han glemte å være sur på søsteren. I stedet reiste han seg, tørket av seg den deprimerte geipen, og stirret nysgjerrig bort på arbeidet rett over veien.
”De som bor der tror sikkert at vi er akkurat som mamma og pappa”, mumlet han motløst, begravde hendene så langt han kunne komme ned i bukselommene, og lot den sorte luggen falle skjødesløst som en gardin ned over øynene.
”Da blir det opp til oss å motbevise det, da”, smilte Theresa optimistisk, og prøvde å gi broren en vennskapelig dult i siden. Tydeligvis var han ikke i humør, for han kom med et knapt hørbart ”au” og gned seg surt der hun hadde truffet ham.
”Theresa! Sondre! Hjelp til med å bære inn møblene!” kunne hun høre moren rope i det fjerne, og Sonnys obligatoriske ”Ikke kall meg Sondre!” lød som et villkattfres rett bak henne. Til tross for det, kunne ikke Theresa annet enn å smile idet hun gikk mot flyttebilen. Riktignok kjente hun ikke de som kom til å flytte til den andre siden av veien ennå, men hun var overbevist om at noen som bygde et hus flettet av bambus, ikke var av den samme ullen som hennes egne lytefrie mor og far. Om ikke annet, gledet hun seg til å se foreldrenes reaksjon på dem, og le av deres patetiske reaksjoner hvis naboene skulle prøve seg på noe så vågalt som en dannet samtale med dem.
Dessuten, kom hun til å tenke på, var det skole i morgen.
Åh, herregud. Det var skole i morgen.
Theresa ble stiv i kroppen, Sonny gikk rett inn i henne, men hun enset det ikke. Det var skole i morgen.
Femten år gamle Sonny McLurv satt med pannen lent inn mot det kjølige glasset i baksetet på familiens Mercedes. Likevel kjentes det ikke svalende, for solen på denne kanten av landet hadde feber, og strålte ned på sine undersåtter med ekstraordinær varme. Det var sikkert opp mot førti varmegrader, og til tross for at bilens klimaanlegg sørget for en vesentlig mer overlevbar temperatur, hjalp det ikke på Sonnys humør. De hadde kjørt rundt i ødemarken i nesten ti timer nå, med bare én stopp mellom, og nå var han lei. Helt ærlig lengtet han tilbake til nord, til de gresskledde liene i Kosdal, for selv om han hadde hatet hjembyen siden han var liten, var den tross alt bedre enn dette uttørkede hullet. Fra barnsben av hadde han avskydd Kosdal for å ligge utenfor allfarvei med en hel mil til nærmeste dagligvarehandel, og hundre meter mellom hvert hus, men det var paradis sammenlignet med dette. Bare gold sand og gylne steiner så langt de blå øynene hans rakk, og nå og da en medtatt kaktus. Han skjønte virkelig ikke hva faren hans, Peter McLurv, fortsatte å kjøre for. Om de stoppet nøyaktig der de hadde kjøpt huset eller her spilte det ingen rolle; det var ikke en kjeft å se uansett. Ganske sikkert var det heller ikke noe politi på et sted som dette, og Sonny var skråsikker på at det lurte ganske lugubre folkeslag bak hvert tørre kratt de suste forbi. Ærlig talt, han hadde da sett ”Piknik med døden”!
Det hjalp i det minste litt på humøret å se at hans ett år eldre søster, Theresa McLurv, følte det på samme måte. Hun satt til høyre, også hun med pannen mot glasset, og med et dystert blikk på ørkenen utenfor. Sonny kunne høre bassen fra mp3-spilleren hennes, og han så hvordan hun dunket pekefingeren mot skinnsetet i takt med musikken.
Plutselig skvatt Sonny til. Hadde Lunisand, som denne avgrunnen kaltes, antatt en så høy temperatur at han begynte å skimre en luftspeiling der fremme ved horisonten? For – så han riktig nå? – var ikke det hus? Han syntes han skimtet to stykker, begge ganske store, som lå på hver sin side av en sidegate de kom til å kjøre forbi om noen minutter. De var ennå for langt fremme til at han kunne gjøre seg opp noe inntrykk av hva slags mennesker som egentlig bodde frivillig på et sted som dette, men det var da noe. Tenk, familien McLurv kom faktisk ikke til å være de eneste intelligente livsformene i Lunisand! Vel, om livsformene som bodde i husene var intelligente, gjenstod riktignok å se, men det var ikke til å stikke under en stol at en ørliten gnist hadde blitt tent i Sonny.
Det var tydelig at Theresa hadde oppfattet det samme. Nå løftet hun på hodet, blunket med sine store, isblå øyne, og var, etter ansiktsuttrykket å dømme, like sjokkert som Sonny over å oppdage tegn til sivilisasjon.
Da la Sonny merke til et værbitt treskilt som stod stukket i sanden på en måte du bare ser på tegnefilmer. ”Lunisand” var det skriblet med utydelige bokstaver. Det var nok til at det gikk grøsninger nedover ryggen til Sonny. Hva slags mennesker var det egentlig som bodde her?
Nå var de nærme nok til å få tatt husene i sidegaten nærmere i øyesyn også. Det ene så digert ut; en villa, var det, med lysebrune trevegger, veranda og… han kunne ikke tro det! En egen liten dam var omgitt av høye hengebjørker og siv. Det så også ut til at villaens innbyggere hadde tatt til fornuften, gått lei av sanden og sådd gress omkring på eiendommen. Det at ting faktisk vokste her lovte jo godt. Likevel, skulle han dømme utifra størrelsen på inngangspartiet, på de glinsende listene rundt vinduene, på de tre etasjene og fontenen i hagen, var det ikke arbeiderklassen som levde bak disse dørene. Sonny sukket tungt. Han visste at rike folk som regel var synonymt med arrogante folk, noe størsteparten av slekten hans var et ypperlig eksempel på. Foreldrene hans, Peter og Albertine McLurv, formelig svømte i penger, og hadde alltid vært mer opptatt av at folk skulle få inntrykk av hvor vellykkede de var fremfor å faktisk være vellykkede. Sonny visste at ekteskapet dem imellom skrantet, selv om de selvfølgelig ventet med kranglene til han og Theresa hadde lagt seg og de trodde at de ikke kunne høre dem lenger. Som et desperat forsøk på å redde det som reddes kunne, hadde de solgt den staselige familiegården og kjøpt et gods ute blant ørkenrever og hillbillyer. ”Så kan vi få mer tid til hverandre”, hadde Albertine sagt. Sonny hadde ikke trodd et ord av det, og han hadde ennå ikke endret oppfatning.
Om det første huset han hadde tatt i øyefall var besteborgelig og politisk korrekt så det sang etter, var hus nummer to stikk motsatt. Riktignok så det ikke ut som en rønne, det heller, med sine tre ruvende etasjer og sin hage lastet full med importerte frukttrær, men selve boligen utstrålte en helt annen aura enn hva den perfekte villaen hadde gjort. Her var det ingen lyse trevegger, men skinnende hvit kledning i både andre og tredje etasje – men i første slikket påmalte, skrikende røde flammer seg oppover, og taksteinen var akkurat like grell som ildmalingen. Sonny smilte imponert for seg selv. Kanskje det bodde noen av de såkalte ”sånne”, som foreldrene hans kalte dem, her. Hans type folk. De som ikke fulgte strømmen. Han kunne se hvordan moren hevet sine grå, eyelinerinnrammede verdensvinduer idet Mercedesen strøk forbi.
Til sin store overraskelse var det flere hus her. Faktisk utgjorde hele dette Lunisand et helt nabolag. Stadig flere hus, som kunne inneholde mange forskjellige typer mennesker, flimret forbi, og det var nesten så Sonny begynte å ane håp. Da de hadde bodd i Kosdal, hadde han nemlig vært venneløs, og han holdt foreldrene sine ansvarlige for det. De ville nemlig ikke at han skulle menge seg med feil type mennesker, og var svært påpasselige med hva de slapp inn gjennom marmorinngangsdøren deres. De så helst at sønnen og datteren skaffet seg venner av like høy rang som dem selv, og som gjerne hadde foreldre som var advokater og leger. Dette førte selvsagt til at alle på hjemstedet hadde sett på Sonny og Theresa som bortskjemte snørrunger, og hadde de først fått så vidt kontakt med noen naboer, var foreldrene på dem med det samme, og kjeftet dem huden fulle fordi de menget seg med feil folk. Kanskje det rett og slett var til det beste at de begynte på nytt på et nytt sted, hvor folk ennå ikke hadde fått feil inntrykk av ham. Sonnys første skoledag var allerede i morgen, så han fikk sjansen alt da. Riktignok kunne han ikke hjelpe for at han hadde sommerfugler i magen. Han ble nødt til å kjøre buss i en time før han var fremme ved skolen, og hvem visste vel egentlig hva slags personer som bodde her? Dessuten hadde skolen bare omkring hundre elever. Det kunne jo bli en selsom opplevelse.
”Hvem bor der?” spurte Theresa, og åpnet munnen for første gang på bilturen. Ikke bar stemmen preg av syrlighet eller sarkasme heller, men rett og slett nysgjerrighet. Theresa var like lite begeistret for å flytte hit som det Sonny var, men åpenbart hadde også hun sett trøst i det faktum at de ikke var Lunisands eneste innbyggere likevel.
Kåken Theresa pekte mot, overgikk alt Sonny hadde sett så langt, og han lot underkjeven falle. Var villaen de tidligere hadde kjørt forbi politisk korrekt, var dette i mildeste fall en rikmannslekeplass.
Frem til inngangen, som var et kapittel for seg med hvite, antikke søyler og art nouveau-dør, var det plantet en allé av pyntelige trær med feilfritt friserte kroner. Ikke en eneste gren var plassert ved en tilfeldighet. Mellom de to rekkene med trær var det lagt steinheller, og også på denne tomten var det plantet gress. Ikke like engaktig med markblomster som hos villaen, men skikkelig plen hvor alle gresstråene var nøyaktig like høye. To detaljtunge fontener stod på hver sin side av inngangen, og forestilte fisker som sprutet vann ut av munnen. Et digert svømmebasseng gjorde kakseinntrykket komplett, og Sonny grøsset. Dette var altfor perfekt. Her bodde sikkert borgermesteren.
”Her”, sa Peter og svingte Mercedesen, som passet så fullkomment inn at det var rent skummelt, inn innkjørselen til VIP-krypinnet, ”bor vi.”
Sonny snappet etter pusten, og utvekslet fortvilede blikk med Theresa, som forstod så altfor godt hva han mente. Selvfølgelig. At de ikke hadde tenkt tanken før! Dette var jo foreldrene i et nøtteskall. De hadde ikke tatt med barna på visning, og hadde gjort bestemmelsen i full fortrolighet med hverandre, om at skulle de først innta et nytt sted, skulle alle få ”riktig” inntrykk av dem. Sonny kjente hvordan hjertet sank i kroppen på ham. Dette var jo nøyaktig det som ikke måtte skje. Det kom til å bli akkurat som i Kosdal; alle kom til å tro at han var like ufordragelig som det styggrike opphavet sitt.
Peter stanset Mercedesen med en glidende bevegelse, og et heftig glis bredde seg i ansiktet hans idet han åpnet den skinnende sorte bildøren. Han måtte lene seg et godt stykke tilbake i setet, og samtidig mose de stakkars knærne til Sonny sønder og sammen, slik at magen fikk plass til å velte ut før resten av kroppen. Nok en gang nuppet huden på Sonnys armer seg. Faren hans fungerte som en konstant påminnelse om hvor viktig det var å trene.
”Hva synes dere?” spurte Peter stolt med hendene solid plantet i siden idet han var ute. Solen speilet seg i de gule tennene hans idet han glodde kry opp mot det som for ham fortonte seg som paradis på jord.
Verken Sonny eller Theresa gadd å svare. Førstnevnte demonstrerte derimot tydelig med kroppsspråket sitt hva han mente om saken. Han ble trassig sittende inne i bilen, selv etter at også Albertine hadde gått ut for å beundre den nyinnkjøpte boltreplassen deres.
”Kom igjen, da”, sa Theresa meglende, og oppnådde blikkontant med broren, ”det blir i alle fall ikke noe bedre om du skal sitte her og sture. Du får bli med, ellers vet du at jeg velger det fineste rommet!” Det siste sa hun med et smil om leppene, uten at Sonny ble lystigere av den grunn.
”Bare ta det rommet du vil ha”, mumlet han, og vendte oppmerksomheten tilbake til vindusruten.
”Åh, du er så emo”, sukket Theresa, halvveis oppgitt, halvveis kjærlig, og kløv ut av kjøretøyet selv.
Varmen traff henne som en boksehanske midt i mellomgulvet, og hun ble nødt til å gispe etter pusten idet hun kom ut. Etter ti timer med den rådyre airconditionen, føltes det som om hun hadde vandret rett inn i en ovn. Dessuten sørget solen for at de sorte klærne hennes i skinnimitasjon ikke føltes direkte avkjølende mot huden, og hun skyndte seg i skyggen av et av de sofistikerte, plantede trærne.
Selv om hun hadde like mye imot brifehus av denne typen som det broren indikerte at han hadde, måtte hun likevel innrømme at det var tross alt imponerende. Hun kunne kjenne hvordan det knøt seg i magen når hun tenkte på at det danket ut absolutt alle de andre husene i området her, og at alle naboene kom til å bli grønne av misunnelse. Normalt sett burde hun ha stortrivdes, så hun forsøkte å tenke på det på den måten også. Hun prøvde, for foreldrenes skyld, å sende tankene i den retningen at hun var heldig som var velsignet med et verdenshav av penger på kontoen. Hun burde glede seg over å få muligheten til å bo i noe så prangende, og i stedet for å forsure alt som var, burde hun gjøre det beste ut av det. Var det ikke nettopp det hun hadde sagt til Sonny? ”Det blir i alle fall ikke noe bedre om du skal sitte her og sture”? Hvorfor var det da akkurat å krype tilbake til bilen og skru volumknappen på mp3-spilleren ytterligere noen nivå opp, det eneste hun egentlig følte for å gjøre?
Lyden av motordur og gummidekk mot støvete grus, fikk henne til å vende oppmerksomheten mot veien igjen. En stor lastebil, flyttebilen, stanset ved tomten deres, og en gjeng menn i kjeledresser og caps hoppet ut.
Det var da, mens hun allerede hadde blikket på veien, at Theresa la merke til at noe var i ferd med å skje på den andre siden også. En rekke mennesker sagde og hamret og tok med jevne mellomrom en titt ned på papirer som lå oppslått. Et hus med noe som lignet et tårn begynte å ta form. Faktisk var de ganske langt på vei, og det så ut til at maling pluss noe finpuss var det eneste som gjenstod.
Nei… det var ikke maling, og heller ikke tre…
Hvis Theresa anstrengte øynene, så hun at det faktisk så ut som om selve huset var flettet, kanskje av noe som så ut som mørk bambus. Og disse skulle bli naboene deres? Det kunne saktens bli spennende!
Litt lysere til sinns gikk hun mot bilen igjen. Lillebroren satt fortsatt igjen inne i den. Hun fattet ikke at det ikke ble varmt; klimaanlegget var jo skrudd av nå som motoren var av.
”Hey, emokid! Har du sett huset til våre nye naboer?” Theresa rev opp døren samtidig som hun uttalte ordene, og Sonny tumlet ut på bakken. Han sendte henne et syrlig blikk mens han prøvde å gni vekk grønsken fra knærne. Theresa kunne ikke annet enn å le av ham.
”Jeg vedder på at de er hippier eller noe sånt”, fortsatte hun, brydde seg slett ikke om at hun nettopp hadde irritert Sonny grovt, og nikket igjen til husbyggingen som åpenbart pågikk ennå.
Det så ut til at snekringen også var nok til å feste fokuset til Sonny på noe annet, og han glemte å være sur på søsteren. I stedet reiste han seg, tørket av seg den deprimerte geipen, og stirret nysgjerrig bort på arbeidet rett over veien.
”De som bor der tror sikkert at vi er akkurat som mamma og pappa”, mumlet han motløst, begravde hendene så langt han kunne komme ned i bukselommene, og lot den sorte luggen falle skjødesløst som en gardin ned over øynene.
”Da blir det opp til oss å motbevise det, da”, smilte Theresa optimistisk, og prøvde å gi broren en vennskapelig dult i siden. Tydeligvis var han ikke i humør, for han kom med et knapt hørbart ”au” og gned seg surt der hun hadde truffet ham.
”Theresa! Sondre! Hjelp til med å bære inn møblene!” kunne hun høre moren rope i det fjerne, og Sonnys obligatoriske ”Ikke kall meg Sondre!” lød som et villkattfres rett bak henne. Til tross for det, kunne ikke Theresa annet enn å smile idet hun gikk mot flyttebilen. Riktignok kjente hun ikke de som kom til å flytte til den andre siden av veien ennå, men hun var overbevist om at noen som bygde et hus flettet av bambus, ikke var av den samme ullen som hennes egne lytefrie mor og far. Om ikke annet, gledet hun seg til å se foreldrenes reaksjon på dem, og le av deres patetiske reaksjoner hvis naboene skulle prøve seg på noe så vågalt som en dannet samtale med dem.
Dessuten, kom hun til å tenke på, var det skole i morgen.
Åh, herregud. Det var skole i morgen.
Theresa ble stiv i kroppen, Sonny gikk rett inn i henne, men hun enset det ikke. Det var skole i morgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar