September 2020

Opplevelser: Middag og filmkveld med Martina. Besøk hos Vibeke. Bytur med Unn og Maria. Bytur med Mari og Kristian.

Innkjøp: På forlagenes store boksalg i år kjøpte jeg Løgnhals av Anne Oterholm, Tid av Carlo Rovelli, Villskudd/Stjerneskudd av Gudmund Vindland og Korte svar på store spørsmål av Stephen Hawking. Og da jeg var hos Vibeke kjøpte jeg arekapalme! Med gavekort på Platekompaniet kjøpte jeg albuma Bigger Than Life av Black Marble på knallfin rød og hvit vinyl, og The Triad av Pantha du Prince. Og som om ikke dét var nok, kjøpte jeg meg en genser fra Kikillo av en ingen annen grunn enn at jeg hadde lyst på den. 

TV-serie: Jeg har sett The Great, som var kult, men ikke fullt så kult som jeg hadde håpa på. Jeg trur jeg, på grunn av hele konseptet og på grunn av Nicholas Hoult, endte opp med å ubevisst sammenligne den med aldeles fantastiske The Favourite, og den er rett og slett ikke like bra som The Favourite – men det skal til gjengjeld godt gjøres, i og med at The Favourite er en så godt som perfekt film. Men! Egentlig pleier jeg jo ikke å snakke så mye om dokumentarserier jeg ser i dette avsnittet, av grunner jeg egentlig ikke helt veit hva er, men jeg skal gjøre et unntak for High Score, bare fordi jeg koste meg så sinnssykt mye med det. Det er en dokumentar i seks deler som utforsker TV-spillenes gullalder, og bare dét i seg sjøl ville vært nok til å få meg til å se det, men det er i tillegg så mange gøye animasjoner og så mye fin musikk og hele serien er så åpenbart lagd med kjærlighet av nerder som sjøl vokste opp med spilla den handler om, og de timene jeg tilbrakte med High Score ga meg et sårt tiltrengt avbrekk fra en hverdag som denne måneden har vært ganske kjip.

Film: Basic Instinct, Amores perros, I'm Thinking of Ending Things, Stranger Than Fiction, Das Boot, The Babysitter, Geralds lek, Sinister, Doctor Sleep, Tilbake til fremtiden 2, Contagion, Prisoners og Birds of Prey (and the Fantabulous Emancipation of One Harley Quinn).

Det er mange filmer jeg kunne valgt å snakke om av disse, men la oss nå for enkelhets skyld bare ta Doctor Sleep, som jeg blei veldig overraska over. Jeg kan ikke huske at den i det hele tatt kom, og jeg trudde faktisk først den var en rett-til-Netflix-film før jeg googla det og fant ut at den faktisk gikk på kino i fjor. Jeg trur jeg også tenkte noe i den duren at The Shining ikke trengte en oppfølger, men så endte jeg opp med å se den likevel, og jeg hadde rett og slett ikke forventa at jeg skulle like den så godt som jeg endte opp med å gjøre. Er ikke det fantastisk? Når man ikke forventer noe spesielt, men ender opp med å like hva enn det er man gir seg i kast med skikkelig godt? Det er sant at The Shining ikke trenger en oppfølger, men denne er såpass frittstående og den tilfører såpass mye nytt til universet vi kjenner fra før at det føles helt riktig. Denne minte meg på mange måter også om The Haunting of Hill House, som var en av de beste seriene jeg så i 2018, og jaggu viste det seg ikke å være samme regissør, gitt. Mike Flanagan er tydeligvis et navn å notere seg bak øret. Den er i tillegg nyyyydelig fotografert.

Bok: Jeg leser kjempefine Gammelgresset av min venn Michael Rindahl nå og koser meg maks!

Musikk: Jeg beklager veldig, men den sangen jeg har hørt mest på i september er Cardi Bs WAP. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å like den, fordi jeg syntes låta i bunn og i grunn var ganske skuffende. Det vil si, teksten er selvfølgelig veldig morsom, det er jo tross alt Cardi B, men alt annet ved den er egentlig litt kjedelig. Likevel… så har jeg ikke klart å la være.