Smakebit på søndag: Tid av Carlo Rovelli

Jeg leser ikke så mye om dagen, til tross for kaldt, grått og vått vær. Det er jo det som objektivt sett betegnes som lesevær, er det ikke? Jeg har alltid lest mest om sommeren, lesing har liksom blitt etablert litt som en uteaktivitet i hodet mitt.

Boka jeg leser nå er denne; Tid av Carlo Rovelli. Jeg begynte i utgangspunktet å lese den som en del av researchet til novellesamlinga mi, som i stor grad handler om tid, men så… fullførte jeg novellesamlinga før denne boka? Ikke at det gjør så mye, tid er i alle tilfeller noe av det mest spennende jeg veit om i hele verden, så dette er på ingen måte bortkasta kunnskap. Mange har sammenligna italienske Carlo Rovelli med Stephen Hawking, og det er ikke helt på jordet, for de er begge teoretiske astrofysikere med en spesiell interesse for tid og kvantemekanikk, og de er begge gode på å formidle tung teori på en underholdende og forholdsvis lettforståelig måte. 

Her er en smakebit der Rovelli drøfter det vi kaller nåtid, som gir praktisk mening her på jorda, men som faller fullstendig sammen når vi snakker om avstander på mange lysår:

Vår "nåtid" innbefatter ikke hele universet. Den er som en boble rundt oss. 

   Hvor stor er så denne boblen? Det avhenger av hvor presist vi ønsker å fastsette tiden. Hvis vi måler den i nanosekunder, er nåtiden definert innenfor bare noen få meter; hvis det er i millisekunder, er nåtiden definert innenfor noen tusen kilometer. Vi mennesker har problemer med å oppfatte varigheter på et tiendedels sekund, og vi kan rolig betrakte hele planeten Jorden som én enkelt boble, der vi snakker om nåtiden som et øyeblikk som er felles for alle. Men ikke hvis det gjelder steder lenger borte.

   Lenger borte finnes fortiden vår (de hendelsene som skjedde før det vi kan se nå). Lenger borte finnes også fremtiden vår (de hendelsene som kommer til å skje etter det øyeblikket da vi, derfra, kan se det vi kaller her og nå). Men mellom disse to finnes det et intervall som hverken er fortid eller fremtid, og det har en varighet: tredve minutter på Mars, åtte år på Proxima b, millioner av år i Andromeda-galaksen. Det er den utvidete nåtid. Dette er kanskje den største og merkeligste av Albert Einsteins oppdagelser.

   Forestillingen om at det finnes et fast definert nå som gjelder overalt i universet, er med andre ord en illusjon, en feilaktig antagelse fra vår side, en altfor dristig slutning å trekke av det vi selv erfarer. Det er som det punktet der regnbuen berører skogen: Vi synes vi kan se det, men hvis vi går for å sjekke, er det ikke der.

   La oss si at jeg i det interplanetariske rommet spør: Befinner disse to steinene seg "på samme høyde"? Da vil det riktige svaret være: "Spørsmålet er meningsløst, for det finnes ikke bare én enkelt oppfatning av hva uttrykket 'samme høyde' betyr i universet." Videre spør jeg: Disse to hendelsene, den ene på jorden og den andre på Proxima b, skjer de "i samme øyeblikk"? Det riktige svaret vil være: "Spørsmålet er meningsløst, for det finnes ikke noe 'samme øyeblikk' i universet." 

   Uttrykket "universets nåtid" betyr ingenting.

Flere smakebiter finner du hos Astridterese.no.

August 2021

Opplevelser: Bastard Burgers med Vibeke. Hedwig and the Angry Inch på utekino på SALT. Besøk hos Vibeke. Bryllupsfesten til Mari og Jostein. Meze på Habibi med Vibeke. Karaoke på SYNG med Martina, Trine, Mone og Daniel. Lønsj på Sara og dranks på Brewgata med Mari.

Innkjøp: For noen uker siden sådde jeg noen paprikafrø som jeg plukka ut av en helt vanlig paprika, og etter ganske kort tid begynte de å spire! Og de spirer fortsatt! De vokser dritfort, og jeg blei så stolt og glad! Så glad at jeg måtte kjøpe den nyeste boka til yndlingsmatbloggeren min, som – som om det var et tegn – var på tilbud akkurat denne ene dagen:

Kokebok med oljeflekker på allerede – det er sånn det skal være, ikke sant?

TV-serie: Av ukjente grunner har jeg utsatt å se TV-serieversjonen av What We Do In the Shadows i flere år. Jeg elsker filmen, og jeg trur jeg kanskje var redd for at jeg ikke skulle like serien like godt? Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte, for det er mulig jeg til og med likte serien enda bedre enn filmen. For filmen har liksom ikke ei tydelig narrativ oppbygging; jeg husker jeg allerede første gangen jeg så den tenkte at dette konseptet kanskje ville kledd et serieformat bedre. Og heldigvis er ikke serien verken en oppfølger til eller en remake av filmen, den er snarere en parallellhistorie om et annet vampyrkollektiv på den andre sida av jorda. Jeg har vanskelig for å le av filmer og TV-serier, så når jeg faktisk finner noe jeg syns er skikkelig morsomt, setter jeg umåtelig stor pris på det. Dette er humor i litt naivistisk Flight of the Conchords-stil, som bare er veldig min greie. Allerede etter første episode hadde jeg rukket å bli glad i karakterene, og jeg elsker alle måtene de tuller med sjangerklisjeene på. Og takket være IT Crowd klarer jeg nesten ikke engang å se ansiktet til Matt Berry uten å begynne å le.

Film: Bo Burnham: Inside (tells Netflix-spesialer som filmer?), Soppenes fantastiske verden, The Addams Family (som jeg strengt tatt egentlig trur at jeg så da jeg var liten, men det er i så fall så lenge siden at jeg ikke husker noen ting av den, så i alle tilfeller var det som å se den for første gang), En morders memoarer: Dennis Nilsen, Gudfaren og Gudfaren 2. Og… jeg veit jo egentlig at jeg siden jeg begynte å spille Subnautica ikke har sett så mange filmer som jeg har pleid i det siste, men dette var faktisk sjokkerende lesning. Jeg må innrømme at jeg så de to Gudfaren-filmene ikke fordi jeg trudde jeg ville like dem, men for å øke min kulturelle kapital, men til tross for at mafiafilmer altså aldri har vært min yndlingsting, så var de jo utrolig gode filmer (duh) som jeg skjønner hvorfor har den statusen de har. The Addams Family var et moderat fornøyelig tullball, Bo Burnham-spesialen fikk meg til å le og grine, Dennis Nilsen-dokumentaren var ei grei innføring i hans liv og såkalte virke, mens det denne måneden faktisk var dokumentaren Soppenes fantastiske verden som gikk mest inn på meg. Naturdokumentarer er skikkelig trøste-TV for meg, og jeg så denne en dag jeg ikke følte meg så veldig bra, og etter å ha sett denne blei jeg i fyr og flamme. Fordi sopper er faktisk en av de mest fascinerende livsformene vi har, og hive mind'en deres, som er verdens største nettverk av noe slag som helst, er både vakker og mystisk – eller vakker fordi den er mystisk. Jeg hadde trudd filmen skulle være mer Planet Earth-aktig og mindre pro-psykedelia, men det at den hadde en litt annen innfallsvinkel enn jeg hadde forestilt meg på forhånd var ikke egentlig negativt.

Bok: Jeg har så vidt begynt på Tid av Carlo Rovelli, som av mange blir sammenligna med Stephen Hawking, og jeg kan skjønne hvorfor. 

Musikk: Det som er så fantastisk med sangene til Bo Burnham, er at de, sånn i tillegg til å være veldig morsomme, faktisk er helt latterlig fengende. Til og med med kjedelige tekster hadde dette vært gode poplåter, liksom. Takket være Inside har jeg ikke klart å slutte å høre på den første av de to Jeff Bezos-sangene hans:

September 2020

Opplevelser: Middag og filmkveld med Martina. Besøk hos Vibeke. Bytur med Unn og Maria. Bytur med Mari og Kristian.

Innkjøp: På forlagenes store boksalg i år kjøpte jeg Løgnhals av Anne Oterholm, Tid av Carlo Rovelli, Villskudd/Stjerneskudd av Gudmund Vindland og Korte svar på store spørsmål av Stephen Hawking. Og da jeg var hos Vibeke kjøpte jeg arekapalme! Med gavekort på Platekompaniet kjøpte jeg albuma Bigger Than Life av Black Marble på knallfin rød og hvit vinyl, og The Triad av Pantha du Prince. Og som om ikke dét var nok, kjøpte jeg meg en genser fra Kikillo av en ingen annen grunn enn at jeg hadde lyst på den. 

TV-serie: Jeg har sett The Great, som var kult, men ikke fullt så kult som jeg hadde håpa på. Jeg trur jeg, på grunn av hele konseptet og på grunn av Nicholas Hoult, endte opp med å ubevisst sammenligne den med aldeles fantastiske The Favourite, og den er rett og slett ikke like bra som The Favourite – men det skal til gjengjeld godt gjøres, i og med at The Favourite er en så godt som perfekt film. Men! Egentlig pleier jeg jo ikke å snakke så mye om dokumentarserier jeg ser i dette avsnittet, av grunner jeg egentlig ikke helt veit hva er, men jeg skal gjøre et unntak for High Score, bare fordi jeg koste meg så sinnssykt mye med det. Det er en dokumentar i seks deler som utforsker TV-spillenes gullalder, og bare dét i seg sjøl ville vært nok til å få meg til å se det, men det er i tillegg så mange gøye animasjoner og så mye fin musikk og hele serien er så åpenbart lagd med kjærlighet av nerder som sjøl vokste opp med spilla den handler om, og de timene jeg tilbrakte med High Score ga meg et sårt tiltrengt avbrekk fra en hverdag som denne måneden har vært ganske kjip.

Film: Basic Instinct, Amores perros, I'm Thinking of Ending Things, Stranger Than Fiction, Das Boot, The Babysitter, Geralds lek, Sinister, Doctor Sleep, Tilbake til fremtiden 2, Contagion, Prisoners og Birds of Prey (and the Fantabulous Emancipation of One Harley Quinn).

Det er mange filmer jeg kunne valgt å snakke om av disse, men la oss nå for enkelhets skyld bare ta Doctor Sleep, som jeg blei veldig overraska over. Jeg kan ikke huske at den i det hele tatt kom, og jeg trudde faktisk først den var en rett-til-Netflix-film før jeg googla det og fant ut at den faktisk gikk på kino i fjor. Jeg trur jeg også tenkte noe i den duren at The Shining ikke trengte en oppfølger, men så endte jeg opp med å se den likevel, og jeg hadde rett og slett ikke forventa at jeg skulle like den så godt som jeg endte opp med å gjøre. Er ikke det fantastisk? Når man ikke forventer noe spesielt, men ender opp med å like hva enn det er man gir seg i kast med skikkelig godt? Det er sant at The Shining ikke trenger en oppfølger, men denne er såpass frittstående og den tilfører såpass mye nytt til universet vi kjenner fra før at det føles helt riktig. Denne minte meg på mange måter også om The Haunting of Hill House, som var en av de beste seriene jeg så i 2018, og jaggu viste det seg ikke å være samme regissør, gitt. Mike Flanagan er tydeligvis et navn å notere seg bak øret. Den er i tillegg nyyyydelig fotografert.

Bok: Jeg leser kjempefine Gammelgresset av min venn Michael Rindahl nå og koser meg maks!

Musikk: Jeg beklager veldig, men den sangen jeg har hørt mest på i september er Cardi Bs WAP. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å like den, fordi jeg syntes låta i bunn og i grunn var ganske skuffende. Det vil si, teksten er selvfølgelig veldig morsom, det er jo tross alt Cardi B, men alt annet ved den er egentlig litt kjedelig. Likevel… så har jeg ikke klart å la være. 

Om den generelle relativitetsteorien

Det finnes absolutte mesterverk som beveger oss dypt, som Mozarts Rekviem, Odyseen, Det sixtinske kapell, Kong Lear... Å forstå hvor praktfulle de er, kan kreve en viss læretid. Men belønningen er den rene skjønnhet. Og ikke bare det: Vi belønnes også med nye øyne, en ny måte å se verden på. Den generelle relativitetsteorien, Einsteins juvel, er et slikt mesterverk.
   Jeg husker hvor beveget jeg ble da jeg første gang begynte å forstå noe av den. Det var sommeren før sisteåret på universitetet. Jeg befant meg på en strand i Calabria, i Condofuri, under det hellenske Middelhavets sol. Det er alltid lettest å studere i feriene, fordi man slipper å bli distrahert av eksamener og forelesninger. Margene i boken jeg leste i, var gnagd i filler av mus, for jeg hadde brukt boken til å stenge de stakkars smågnagernes reder om nettene, i det forfalne, hippieaktige huset i de umbriske åsene der jeg søkte tilflukt fra de kjedelige forelesningene i Bologna. Fra tid til annen løftet jeg blikket opp fra boken for å kikke på det skinnende havet: Det var som å se rommets og tidens krumning slik Einstein hadde forestilt seg dem.
   Det var magisk - som om en venn hadde hvisket en forbløffende, skjult sannhet i øret mitt, løftet sløret vekk fra virkeligheten og avdekket en enklere, dypere verdensorden. Helt siden vi fortsod at jorden er rund og snurrer rundt sin egen akse som en snurrebass, har vi visst at virkeligheten ikke er slik den ser ut for det blotte øye - og hver gang vi får et glimt av en ny bit, er det overveldende. Et nytt slør som faller. 

-- Carlo Rovelli

(Disclaimer: Jeg syns egentlig boka Syv korte leksjoner i fysikk går litt for overfladisk gjennom leksjonene sine, men jeg forstår at det er en nødvendighet når den, som den sier i sin egen innledning, i første omgang henvender seg til de som ikke har noen forkunnskaper om fysikk. Problemet for min egen del er at det er et gap mellom "fysikk for dummies" og faktiske vitenskapelige avhandlinger, der det første blir for enkelt og det siste for avansert. Er man opptatt av fysikk på hobbybasis er det få steder å henvende seg. Det jeg derimot liker veldig godt med denne boka, er hvor flott den klarer å beskrive nysgjerrigheten og kjærligheten som oppstår i møte med forståelsen av noe nytt. Hvor presist det er, hvor lett det er å kjenne seg igjen i det. Sjøl begynte jeg å forstå den generelle relativitetsteorien en eller annen gang mens jeg gikk på videregående. Jeg hadde kjøpt ei illustrert faktabok for barn som hette Sorte hull som jeg satt og leste i foran peisen hjemme hos foreldra mine - og opplevde eureka-øyeblikk etter eureka-øyeblikk - og blei fylt med - jeg kødder ikke - kjærlighet. Min opplevelse av å forstå noe av fysikkens teorier gjør at jeg - til en viss grad anyway - kan forstå religiøses opplevelser av det spirituelle, til tross for at jeg ikke er religiøs sjøl. Her føler jeg det passer å lime inn et bilde av Carl Sagan, derfor gjør jeg det. Se forøvrig Religion for the Nonreligious for enda en fantastisk beskrivelse av det vidunderlige eureka-øyeblikket.)

Nøyaktig slik