Subnautica er spillet for alle som elsker å seile i forbudte farvann

Hei, det er meg. For litt siden fullførte jeg Subnautica, etter å ha tilbrakt månedsvis i kanskje den vakreste og mest fryktinngytende verdenen jeg noen gang har besøkt. Det var ekstremt emosjonelt. Jeg blir ofte veldig oppslukt av spill på en måte jeg sjeldent blir av filmer og TV-serier – på et vis har gaming mer til felles med lesing i hodet mitt – men Subnautica stiller i en klasse for seg. Det er så fullstendig ulikt alle andre spill at det ikke går an å sammenligne det med noe. Det har utvida forståelsen min for hva et spill kan være. Jeg trur jeg – beklager melodramatikken – er nødt til å skrive om det før jeg kan gå videre med livet mitt. 

Det var helt tilfeldig at jeg lasta det ned på PSstore. Egentlig var det Horizon Zero Dawn jeg hadde kommet for, etter et nyhetsbrev som annonserte at det i en begrensa periode var tilgjengelig gratis. Og siden jeg først var der, sjekka jeg ut hvilke andre spill som var en del av den samme kampanjen. Syntes Subnautica hørtes interessant nok ut til at det hvert fall ikke kunne skade å prøve, og prøve gjorde jeg. For bare å stresse meg sjøl opp til nye høyder. Bildene jeg hadde sett så såpass fredelige ut at da jeg starta et nytt spill, hadde jeg ikke forventa en hektisk førstepersonssynsvinkel, lyden av en alarm og synet av flammer. Subnautica starter nemlig så in medias res som man kan få det: romskipet du er ombord i styrter, og du setter deg inn i en livbåt som slynges ned i atmosfæren på en ukjent planet. Noe løsner fra taket og slår deg bevisstløs. Når du våkner, har livbåten landa i et fremmed hav, og det brenner. Det første du må gjøre, er å plukke opp brannslokningsapparatet og få kvalt flammene. Og når det er gjort, er det fortsatt mye å stresse over. Du er tørst. Du er sulten. Og hvor i alle dager er du? Var det noen andre som overlevde? HVA SKJER?

En rutinert gamer er vant til at det i begynnelsen dukker opp beskjeder og hint på skjermen som gir deg ei grunnleggende innføring i åssen du gjør ting og hva alt sammen betyr. Det er ikke helt tilfellet i Subnautica. Bortsett fra instruksjonene om åssen du bruker brannslokningsapparatet, er du i stor grad overlatt til deg sjøl. Det er opp til deg å finne oppbevaringsboksen inne i livbåten som inneholder blant annet ei blokk med kondensert næring som du kan spise for å stilne sulten og noen flasker vann for å slokke tørsten. Det er en radio montert på den ene veggen, det er opp til det hva du velger å gjøre med beskjedene som tikker inn. Og når du er tom for næringsblokker og flaskevann, har du ikke annet valg for å overleve enn å svømme ut av livbåten med logisk sans som din eneste pekepinn på hva du kan gjøre for å unngå å sulte og tørste i hjel. Det vil si: du har en slags iPad-lignende innretning på deg til enhver tid som er kobla til et allestedsnærværende nettverk som du kan åpne for å lese litt bakgrunnsinformasjon. Men som en vennlig robotstemme informerer deg om: etter kræsjlandinga har mye av informasjonen blitt korrupt, og det er opp til deg og scanneren din å scanne og utforske nærområdet for å finne ut av grunnleggende greier som hvilke dyr og planter som er spiselige og hvilke mineraler som kan brukes til å lage nødvendig utstyr. 

I begynnelsen syntes jeg dette fraværet av ei hjelpende hand var utrolig frustrerende, men etter hvert som jeg kom litt bedre inn i det og i større grad vente meg til gameplayet, begynte jeg å se på det som et av spillets største styrker. For hovedgrunnen til at Subnautica er så unikt og nettopp ikke ligner på noe annet, er hvor ekstremt realistisk det er. Det vil si, realistisk er kanskje feil ord, dette er tross alt en forholdsvis van(n!)vittig sci-fi-fabel som ikke er noe nærmere virkeligheten enn hva Star Wars eller Dune er, kanskje er troverdig et mer treffende begrep. For sjømonstre og interplanetariske reiser til side, har jeg aldri før spilt et spill som i like stor grad føles som å leve det. Førstepersonsperspektivet er selvfølgelig en faktor her, men enda mer er det nok nettopp fraværet av det meste av det som gjør et spill til et spill. Det er ikke noe tydelig narrativ her, ingen spesiell retning spillet forsøker å dytte deg i, det er ingen poeng, ingen belønninger for utførte oppdrag, ingen minispill. Når du dreper haier med den lille kniven din – det eneste våpenet du har – er det ikke for noen annen grunn enn å hindre dem i å drepe deg. Og å utforske huler fører ofte ikke til noe annet enn nettopp utforskninga i seg sjøl. Og derfor er det vel også at jeg har brukt såpass lang tid på å fullføre det, til tross for at jeg i perioder har spilt hele dagen. Det er ikke noe her man blir ferdig med i tradisjonell forstand. Reisen er målet. Og akkurat dét snakker så inderlig til utforskertrangen og nysgjerrigperen i meg. Noe av det mest givende med spillet, er nettopp å komme over en art man ikke har sett før, scanne den og lære om den. Og det gjør også at det er veldig vanskelig å bli lei av dette spillet, i hvert fall når man lider av det samme eventyrersyndromet som meg. 

Med det sagt: det at det ikke er noe lineært narrativ som i ei fortelling her, betyr ikke at Subnautica mangler narrativ fullstendig. For etter hvert som du har kommet inn i en viss tralt og skjønner hva du kan gjøre for å holde dine basale behov i sjakk, er det på tide å finne ut av hva som har skjedd, hvor du er, om det er andre overlevende, og åssen du skal komme deg vekk. Du har som sagt en radio, og den plukker opp SOS-signaler som dine medpassasjerer har sendt ut. Etter hvert som du utforsker, begynner en historie på en imponerende organisk måte å forme seg, og den strekker seg dypere enn i hvert fall jeg kunne sett for meg på forhånd. Det som ved første øyekast ser ut som ei rimelig straight-forward overlevelsessimulering, peker langt utover seg sjøl i både tid og rom, og det beviser bare hvor utrolig mye jobb som ligger bak dette spillet. Dette er et univers som ikke er noe mindre enn nettopp det Frank Herbert skapte i Dune, og underveis begynner det å gå opp for deg – det gjorde det hvert fall for meg – at du egentlig ikke har noe hastverk med å bli redda, for Planet 4546B er et så vakkert og vidunderlig og skremmende sted at du igrunn ikke har så lyst til å dra. Gleden ved å finne en ny puslespillbit for å avdekke et nytt lag av historien, overgår langt den ved å bare samle et knippe XP – og dette kommer altså fra en særs entusiastisk RPGer.

Jeg har inntrykk av at det fins to typer fans av det store og ukjente der ute: de som trekkes mot havet, og de som trekkes mot verdensrommet. I Subnautica trenger man ikke å velge; her utforsker man havet på en fremmed planet. Og følelsen av å dykke til nærmere tusen meters dyp i Subnautica, kan neppe forklares fullt og helt i ord. Det er umulig å si om det er begeistringa og spenninga over å oppdage steder mennesker aldri før har vært, eller den primitive urfrykten for hva som fins der nede som er sterkest. Til enhver tid i spillet eksisterer disse to symbiotisk side om side med hverandre, det er aldri det ene helt uten det andre. Jeg har sjøl aldri dykka noe dypere enn kanskje en meter på grunna, men dette slår meg likevel som en så korrekt gjengivelse av hva det å utforske forbudte farvann faktisk er at den eneste måten man kan komme enda nærmere på, er ved å fysisk dra på seg våtdrakta og bokstavelig talt hoppe i det. Jeg hadde aldri så høy puls da jeg spilte det faktiske skrekkspillet The Last of Us som under Subnautica på sitt såkalt verste. Zombier er ingenting i forhold til det ukjente. Men det motsatte er også tilfellet: følelsen av pur euforisk nirvana som fyller kroppen når du svømmer gjennom undersjøiske skoger med farger bare havet (og universet) kan produsere, ligner på lite annet. For dette spillet er virkelig vakkert. Tangen, korallreva og skapningene som bor i dem kan ta pusten fra hvem som helst, det hele satt til et eksepsjonelt stemningsfullt soundtrack som håndterer de to ytterpunktene mellom nettopp terror og zen med lekende letthet. 

Jeg kan ikke huske å ha vært så frustrert av et spill før. Men det rørte meg også på en annen måte enn det spill pleier å gjøre. Både The Last of Us og Final Fantasy har fått meg til å grine, men det er på grunn av aspekter ved historiefortellinga. På et vis er det også tilfellet i Subnautica, men det er også noe mer, noe større, noe som jeg liksom ikke helt kan sette fingeren på, men som er en undring og beundring over hvor vakkert og stort noe kan være. På japansk kalles det yūgen, som kan oversettes med "an awareness of the universe that triggers emotional responses too deep and powerful for words." Det er dette, det er det store i det små, det er as above, so below. Det er vissheten om at det som er der ute og det som er der nede speiler hverandre, det er tanken om at nevronenes nettverk i hjernen ligner strukturen til både det underjordiske soppnettverket og forbindelsene mellom materie i universet. 

Det er ingenting som er masete eller påtrengende ved Subnautica. Alt skjer i det tempoet det er ment til å skje. Dette minner som sagt mer om levd liv enn et spill i måten historien fortelles på. Det er åpent og stort. Du må ha mat og vann for å overleve. Det er sinnssykt gøy å bygge hus og å gro sine egne spiselige planter og å samle egg og klekke dem i et akvarium. Jeg følte meg som David Attenborough og Steve Irwin på én gang. Og ikke minst følte jeg meg som Herman Melville. Mer enn bare litt. Subnautica blei et spill og en verden jeg aldri hadde lyst til å forlate, og da jeg til slutt likevel var nødt, gråt jeg. Dette blei også det første spillet noensinne jeg har klart å samle alle trophiene til; det viser seg nemlig at utforskning for utforskningas skyld er en mye større motivator for meg enn hva noe poengsystem noen gang vil kunne bli. Og bare for å skryte litt: jeg tydde ikke til Google en eneste gang når jeg stod fast, fordi jeg visste at i et spill som dette, ligger svaret til enhver tid rett under nesa på deg, noen ganger bokstavelig talt. Jeg har tidvis følt på en ekstrem frustrasjon, men gud bedre så forløsende det var å plutselig, ved å bare undersøke litt nærmere, oppleve eureka-øyeblikket som skulle forandre alt. Dessuten er det aldri mer frustrerende enn virkeligheten. Den tanken trøsta meg litt innimellom. Grunnen til at dette spillet er både frustrerende og skummelt, er jo nettopp fordi det så utrolig nøyaktig klarer å fange følelsen av å være en fremmed i et fremmed land. 

Akkurat som min teori om at ekte kunst oppstår i det perfekte ekvilibriet mellom tristhet og glede, klarte Subnautica å hypnotisere meg med sin perfekte balanse mellom frykt og begeistring. I Subnautica er alle følelser skrudd opp til max, og det må være sånn, for uten fullkommen redsel kan du ikke ha perfekt lykke. Uten tvil den mest unike spillopplevelsen jeg noen gang har hatt, og det hele fra et uavhengig spillselskap få hadde hørt om fra før. Det er nesten så man skulle tru utviklerne aldri før hadde spilt et spill, for Subnautica følger ingen fastsatte regler og skaper sin egen standard. Det høres sykt kleint ut å si det, men dette er et spill som oser kjærlighet; kjærlighet til havet, oppdagerånden og sin egen historie. På samme måten som det er gøy å se filmer og teaterstykker med skuespillere som koser seg i rollen, eller å lese bøker av forfattere som virkelig har hatt det moro mens de skriver, er det fantastisk å spille et spill som er lagd av lidenskapelige ildsjeler. Det er en lidenskap som strekker seg ut av skjermen, inn i hjertet mitt og videre ut i det ukjente.

Mens vi venter på The Destroyer

(Denne musikkvideoen snakker til sjela mi.)

Hunden

Året er 1957, og det er jeg som er Laika. Det er bare noen timer til jeg skal dø. Dette veit jeg, jeg har overhørt dem snakke om det. De kaller det et selvmordsoppdrag, men det er ikke sant. Et selvmord er når man sjøl frivillig velger å dø. 
   Hjertet mitt har allerede begynt å banke fortere.
   De låste meg inne i stadig mindre bur, i opptil tjue dager av gangen. Angivelig var det for å venne meg til å sitte inne i Sputnik 2, her hvor jeg sitter nå, lenka fast, jeg kan ikke engang snu meg for å se hvor høyt oppe jeg er, men det er høyt. Og det blir stadig høyere. Jeg lukker øya.
   Jeg trudde faktisk ikke hjertet mitt var i stand til å banke fortere, men det gjør det. Det banker fortere enn det noen gang har gjort.
   Kanskje hadde jeg kommet til å overleve om de hadde brukt lenger tid på å konstruere fartøyet. Fra beslutninga om å skyte det opp til det stod ferdig, tok det bare fire uker. De burde ha skjønt det allerede da, at jeg ikke kommer til å overleve lenger enn noen timer. 
   Det er mange som trur at man blir rabiat og ute av stand til å tenke klart når man blir stilt ansikt til ansikt med sin egen død, men det er feil. Tvert imot tenker man klarere enn man noen gang har gjort, alt kjøles ned, man blir rasjonell i en helt annen grad, roligere enn før, kanskje har man frykta døden hele livet, og når den ironisk nok er der, er det ikke noe i hele verden man frykter mindre. Med én gang døden blir en realitet å forholde seg til, endrer man bevisstheten sin omkring den. Det er nok en evolusjonistisk grunn til det, en gang i fjernere fortid enn jeg kan forestille meg, unngikk sannsynligvis forfedrene våre grusomme skjebner ved hjelp av nettopp dette helt spesielle trekket ved hjernen. Men det veit jeg ikke så mye om, jeg er ikke en forsker, jeg er bare en hund, en eierløs kjøter som pleide å streife gatelangs, uviktig nok til å kunne ofres i vitenskapens navn, til å kunne sendes ut på et ”selvmordsoppdrag.”
   Det er lett for dem å kalle det et selvmordsoppdrag, det er jo ikke de som skal dø.
   Det er så varmt her inne, så uendelig varmt. Noe av grunnen til at de valgte akkurat meg, var visst fordi jeg er oppvokst på gata i Moskva. De mente jeg var vant til ekstreme temperaturer, og bedre rusta til å takle denne situasjonen enn hva mange andre ville vært.
   Som om det rettferdiggjør noe som helst. De har kommet med mange bortforklaringer allerede, og flere skal det bli. Omstendighetene rundt døden min vil ikke engang bli avslørt før i 2002; fram til da vil sovjetiske myndigheter hevde at jeg overlevde i hele seks dager her ute, og at grunnen til at jeg døde, var at den siste matrasjonen jeg fikk i meg, var forgifta. De vil hevde at de gjorde det for å gi meg en human død. Sputnik 2 er tross alt ikke lagd for noen returreise. Det var aldri meninga at jeg skulle kunne komme ned på Jorda igjen.
   Alt dette snakket om ekstreme temperaturer. Hva er vel en sommer i Moskva mot en ferd opp gjennom Jordas atmosfære med et defekt kjølingssystem. 
   Det er bare noen timer igjen nå. Sputnik 2 har gått inn i bane rundt Jorda. Gratulerer, Sovjetunionen. Dere har skrevet verdenshistorie. Dere har sendt verdens første levende skapning ut i bane rundt jorda. Beklager at jeg ikke gleder meg sammen med dere.
   Pusten min går raskt, tunga sklir fram og tilbake langs tennene, jeg sikler. Jeg er vektløs; flyter fram og tilbake i den lille kapselen min, fastlenka, med et hjerte som skal til å eksplodere. Det er så vanvittig varmt.
   Og der er den plutselig, stor, vakker og blå under meg, Jorda, som jeg aldri mer skal vende tilbake til. Dette blir min avskjed til den, en avskjed fra avstand. Jeg trur jeg hadde forventa at dette synet skulle overvelde meg, et siste glimt av hvor perfekt noe kan være før jeg dør, men jeg er altfor varm og redd til å bli sentimental. Der nede ligger Sovjetunionen, skjult bak virvler av hvite skyer, og jeg har lyst til å være sint, men jeg er bare trist og redd og så uutholdelig varm. 
   Jeg har gjennomgått flere operasjoner, fått implantater som skal måle blodtrykk, puls og hjerteslag. Jeg lurer på om de bekymrer seg for meg der nede, de må se at det lille hundehjertet mitt snart ikke klarer flere slag i sekundet. Jeg lurer på om de angrer på at de sendte meg opp hit, jeg håper de gjør det. Jeg husker Doktor Yazdovskij, han het Vladimir. Det er bare noen dager siden han tok meg med hjem til seg; jeg leika med barna hans, løp rundt i hagen hans, fikk godbiter hele dagen. Hver gang han så på meg, så det ut som at han var på gråten, noen ganger måtte han snu seg bort, han dro kona til side og sa at han ville gjøre noe fint for meg siden jeg hadde så kort tid igjen å leve, og grunnen til at han tok henne til side på den måten var nok så ikke barna skulle høre det og bli lei seg, men jeg hørte det. Vladimir trudde sikkert at jeg ikke skjønte noen ting, at jeg bare var en dum og lykkelig hund, at jeg bare koste meg hele den dagen, men fra min side var det bare et spill. Jeg visste at det ville lette på samvittigheten hans om det bare så ut som at jeg for én gangs skyld i mitt liv hadde en helt fantastisk dag, han hadde tross alt alltid vært snill mot meg, før de lukka meg inne i Sputnik 2, kyssa han meg på snuta og ønska meg en god tur. Men når vissheten om at du skal dø henger over deg, er det vanskelig å more seg. Jeg veit ikke hvorfor jeg lata som hele den dagen, jeg kunne bare ha stukket av. Jeg hadde klart å hoppe over hekken som omkransa plenen hans da den yngste sønnen hans kasta pinner til meg; jeg kunne løpt og ikke sett meg tilbake. Men dette var min jobb nå. Dette er min jobb nå. Jeg har vent meg til urettferdigheten. Nå er det uansett for seint å angre.
   Idet hjertet mitt omsider gir opp, henger jeg rett over Afrika. Jeg kjenner igjen dette veldige kontinentet fra kartet, ikke engang fra verdensrommet hadde jeg forestilt meg at det var så stort. Jeg lukker øya og tenker at det var herfra menneskene vandra ut for så utenkelig lenge siden, og hva om alt hadde gått galt om bord nå, hva om fartøyet hadde styrta ned med lysets hastighet, ville vi kunne reist tilbake i tid da, falt ned for hundre tusen år siden i en voldsom eksplosjon, og utrydda dem alle sammen før de hadde kommet så langt som til Sovjetunionen der de så opp på stjernehimmelen og sa: dit skal vi en gang dra?

(Jeg har litt dårlig skrivesjøltillit om dagen. Tenkte kanskje det ville hjelpe å poste en tekst/et førsteutkast jeg er sånn noenlunde fornøyd med. Og i tilfelle du skulle tru det: poster ikke dette for å fiske etter bekreftelser og ros, tvert imot tar jeg gjerne imot konstruktiv kritikk om du har!)

April 2018

Opplevelser: Burger på Døgnvill med Vibeke og Jørgen i anledning bursdagen min. Konsert med Ulver på Henie Onstad Kunstsenter. Bursdagen til Mari. Søndagsfisketur med Jørgen. Bokloppis på Deichman og vanlig loppis på Grünerløkka etterfulgt av sushi i parken. Sara med Mari, Marie, Martina og Renate. Tur til Gdansk med familien (mer om det neste gang).

Innkjøp: Lilla glitterleppestift! Og Incubus av Stig Sæterbakken, som var den eneste boka jeg kjøpte på loppisen til Deichman. Jeg har også trengt et par sommerlige sko ganske lenge nå, og var forholdsvis fra meg av begeistring da jeg fant sommerlige sko som glitrer. Ellers kjøpte jeg to bukser, en te og en lipgloss i Gdansk.

TV-serie: Nye sesonger av Westworld og The Handmaid's Tale! Men også: jeg skal se Nationaltheatrets oppsetning av Engler i Amerika om litt over ei ukes tid, og derfor har jeg i det siste varma opp med miniserien til HBO. Mangler bare å se den siste episoden nå. Og jeg er glad jeg gjorde det, for på én side har jeg jo nettopp spoila hele greia for meg sjøl, men på en annen side er det så utrolig, utrolig bra at det egentlig bare har gjort at jeg gleder meg enda mer. Snakka med Marie om at det faktisk minner litt om Six Feet Under, ikke så mye i handling, men i stemning. Fantastiske dialoger, fantastiske karakterer. Dette blir bra.



Film: Den eneste filmen jeg så i april, var visst Passengers. Jeg likte den sånn... passe godt? Begynnelsen likte jeg faktisk veldig godt, ensomheten og de etiske spørsmåla, men så blir den en slags... jeg veit ikke, romantisk komedie??? og så blir den en actionfilm, og i det hele tatt virker det litt som at denne filmen ikke helt klarer å bestemme seg for hva slags film den vil være. Og så er det enkelte problematiske sider ved den som også bidro til at jeg fikk en litt uggen bismak av den. Men den var fyktelig pen, da! Traileren er forresten ganske misvisende, men værsågod likevel:



Musikk: Dere, det fins et album der ute som er som skapt for meg. Det heter The Space Project, består av bidrag fra mange forskjellige artister og band, og jeg ramla over det ved hjelp av radiofunksjonen til Spotify'en min.

The audio tracks that form the raw material for Space Project were recorded by the Voyager 1 and Voyager 2 space probes that NASA launched in 1977 and still uses to study the outer solar system. The satellites carry numerous instruments fine-tuned to record in different portions of the electromagnetic spectrum. The "sounds" recorded by the Voyager probes aren't sounds in the conventional sense; rather, they are electromagnetic radiation fluctuations in the magnetosphere of the planets, moons and large asteroids the Voyager probes traveled near. Each celestial body is composed of different elements, has its own size and mass, and therefore sounds unique.

Porcelain Raft, en artist jeg har likt ganske godt siden jeg så ham varme opp for M83 en gang for mange år siden, har æren av å åpne albummet, et album som utelukkende består av musikk jeg elsker. Hør, det er fantastisk:

"I love to sail forbidden seas"

Dere, la oss aldri slutte å være nysgjerrige, la oss aldri miste lysten til å dra på eventyr, la oss aldri bli ferdig utlærte.

Om den generelle relativitetsteorien

Det finnes absolutte mesterverk som beveger oss dypt, som Mozarts Rekviem, Odyseen, Det sixtinske kapell, Kong Lear... Å forstå hvor praktfulle de er, kan kreve en viss læretid. Men belønningen er den rene skjønnhet. Og ikke bare det: Vi belønnes også med nye øyne, en ny måte å se verden på. Den generelle relativitetsteorien, Einsteins juvel, er et slikt mesterverk.
   Jeg husker hvor beveget jeg ble da jeg første gang begynte å forstå noe av den. Det var sommeren før sisteåret på universitetet. Jeg befant meg på en strand i Calabria, i Condofuri, under det hellenske Middelhavets sol. Det er alltid lettest å studere i feriene, fordi man slipper å bli distrahert av eksamener og forelesninger. Margene i boken jeg leste i, var gnagd i filler av mus, for jeg hadde brukt boken til å stenge de stakkars smågnagernes reder om nettene, i det forfalne, hippieaktige huset i de umbriske åsene der jeg søkte tilflukt fra de kjedelige forelesningene i Bologna. Fra tid til annen løftet jeg blikket opp fra boken for å kikke på det skinnende havet: Det var som å se rommets og tidens krumning slik Einstein hadde forestilt seg dem.
   Det var magisk - som om en venn hadde hvisket en forbløffende, skjult sannhet i øret mitt, løftet sløret vekk fra virkeligheten og avdekket en enklere, dypere verdensorden. Helt siden vi fortsod at jorden er rund og snurrer rundt sin egen akse som en snurrebass, har vi visst at virkeligheten ikke er slik den ser ut for det blotte øye - og hver gang vi får et glimt av en ny bit, er det overveldende. Et nytt slør som faller. 

-- Carlo Rovelli

(Disclaimer: Jeg syns egentlig boka Syv korte leksjoner i fysikk går litt for overfladisk gjennom leksjonene sine, men jeg forstår at det er en nødvendighet når den, som den sier i sin egen innledning, i første omgang henvender seg til de som ikke har noen forkunnskaper om fysikk. Problemet for min egen del er at det er et gap mellom "fysikk for dummies" og faktiske vitenskapelige avhandlinger, der det første blir for enkelt og det siste for avansert. Er man opptatt av fysikk på hobbybasis er det få steder å henvende seg. Det jeg derimot liker veldig godt med denne boka, er hvor flott den klarer å beskrive nysgjerrigheten og kjærligheten som oppstår i møte med forståelsen av noe nytt. Hvor presist det er, hvor lett det er å kjenne seg igjen i det. Sjøl begynte jeg å forstå den generelle relativitetsteorien en eller annen gang mens jeg gikk på videregående. Jeg hadde kjøpt ei illustrert faktabok for barn som hette Sorte hull som jeg satt og leste i foran peisen hjemme hos foreldra mine - og opplevde eureka-øyeblikk etter eureka-øyeblikk - og blei fylt med - jeg kødder ikke - kjærlighet. Min opplevelse av å forstå noe av fysikkens teorier gjør at jeg - til en viss grad anyway - kan forstå religiøses opplevelser av det spirituelle, til tross for at jeg ikke er religiøs sjøl. Her føler jeg det passer å lime inn et bilde av Carl Sagan, derfor gjør jeg det. Se forøvrig Religion for the Nonreligious for enda en fantastisk beskrivelse av det vidunderlige eureka-øyeblikket.)

TEDtalks: Inside the mind of a master procrastinator (egentlig er dette ei blogganbefaling)

Den siste tida har jeg blitt veldig hekta på å lese bloggen Wait But Why. Det er en blogg som tar for seg stort og smått, byr på lett underholdning og tankevekkende filosofi, men det alle postene har til felles, er at de er skrevet på en fengende og uhøytidelig måte som gjør at man egentlig ikke trenger noen som helst forkunnskaper om temaet før man begynner å lese. Plutselig sitter man altså og har lest i flere timer og har lært masse nyttig om ting man trudde man ikke hadde forutsetninger for å forstå. Jeg veit ikke åssen bloggforfatter Tim Urban gjør det, men han har altså evnen til å skrive om hvilket tema som helst, og gjøre det superinteressant og lettforståelig, sånn at man nesten blir lurt til å lære seg masse kult om for eksempel vitenskap og teknologi.

Som en introduksjon til bloggen hans, anbefaler jeg dere å se hans foreløpig eneste TEDtalk som jeg har limt inn under. Her snakker han om prokrastinering, og også her er det nettopp måten han forteller om det på som gjør det så utrolig enkelt å følge ham hele veien. Han er morsom og nedpå og snakker et språk hvem som helst kan forstå - en slags vitenskapens ikke-kjipe Donald Trump. Okei, jeg innrømmer at det var ei rar sammenligning. Og forresten: bloggen handler ikke bare om vitenskap, altså, ikke på langt nær. Man strekker vel også definisjonen litt langt om man skal påstå at foredraget under handler om vitenskap. Men stort sett er det altså innlegga hans om vitenskap jeg liker best, rett og slett på grunn av den fantastiske evnen han har til å formulere de vanskeligste ting på en enkel, men likevel ikke overforenkla måte.



Selv om jeg blir en liten smule stressa ved tanken på at jeg sannsynligvis prokrastinerer livet mitt fram mot øyeblikket like før jeg dør, syns jeg likevel dette foredraget er artig og inspirerende, og jeg prøver sjøl hele tida å bli flinkere til å gjøre ting jeg faktisk skal, som å skrive, istedenfor å... ja, noen vil kanskje si at å tilbringe flere timer på Wait But Why er prokrastinering, men det er i det minste en positiv form for prokrastinering, der jeg sjøl får noe ut av det. Da er det verre når jeg sitter og spiller Candy Crush istedenfor å for eksempel skrive. Og hvis du så dette foredraget og likte det, anbefaler jeg innlegget Life is a Picture, But You Live in a Pixel, hvor han går nærmere inn på dette med å utnytte tida man faktisk får utdelt hver dag.

Blant andre innlegg jeg anbefaler å lese, er innlegget som fikk meg hekta på bloggen in the first place, nemlig The Fermi Paradox. Dette er så superspennende og WOAH-verdig (se "Religion for the Nonreligious") at jeg egentlig bare vil at alle skal lese det, selv om jeg jo innser at ikke alle i hele verden syns astronomi og kosmologi er like altoppslukende AWESOME som det jeg syns. Kjenner du ikke til Fermi-paradokset fra før, så går det kort fortalt ut på følgende: med så uendelig mange stjerner og planeter der ute, hvorfor har vi aldri noensinne sett noe tegn overhodet til utenomjordisk liv? Blogginnlegget prøver å finne ut av nettopp det, og lesninga er ekstremt skremmende og jævlig interessant.

Så har du selvfølgelig det kjempelange innlegget i to deler om The AI Revolution. Jeg skal egentlig ikke snakke noe mer om det nå, fordi jeg egentlig allerede har brukt et helt blogginnlegg på å snakke om det her. Men har du tid, så les det for all del, fordi som det står i innledninga til innlegget: "The reason this post took three weeks to finish is that as I dug into research on Artificial Intelligence, I could not believe what I was reading. It hit me pretty quickly that what’s happening in the world of AI is not just an important topic, but by far THE most important topic for our future. So I wanted to learn as much as I could about it, and once I did that, I wanted to make sure I wrote a post that really explained this whole situation and why it matters so much."

Anbefaler også det litt mindre skremmende innlegget What Makes You You?. Dette innlegget består rett og slett av en serie tankeeksperimenter for å teste ut forskjellige hypoteser om hva "du" egentlig her. Kule greier i grenselandet mellom filosofi og vitenskap (som er et grenseland jeg personlig er veldig, veldig glad i).

Sist, men absolutt ikke minst vil jeg anbefale å lese Religion for the Nonreligious. Dette er det minst deprimerende innlegget på lista, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det direkte motiverende. For hvis man i utgangspunktet ikke har frelse som sitt øverste mål i livet, hva skal dermed det øverste målet i livet ditt være da? Å få mer penger, bli forfremma på jobben, kjøpe stadig større hus, kjøpe stadig dyrere bil? Selvfølgelig skal ikke dette være målet med livet ditt. Hvis man ikke trur på evig frelse, bør målet i livet ditt, i følge Tim Urban, være å bli klokere. Som ikke er det samme som å bli mer intelligent. Og på en ufattelig lettfattelig måte beskriver han i dette innlegget hva man kan gjøre for å bli nettopp det, via fire steg. Steg tre er det jeg tidligere nevnte i blogginnlegget mitt som WOAH-øyeblikka. Der var under påvirkning av et sånt WOAH-øyeblikk at jeg for eksempel skreiv dette innlegget den gangen, og jeg trur alle som har opplevd WOAH-øyeblikk på samme måte som jeg har, syns det er helt fantastisk å lese en så presis beskrivelse av dem som i Religion for the Nonreligious. Og dette trur jeg egentlig er det innlegget av de jeg har linka til som flest har bruk for og interesse av å lese, fordi det aller mest handler om personlig utvikling, som jo angår alle og enhver, ikke bare de nerdete og spesielt interesserte.

Så... egentlig brukte jeg bare denne TEDtalken for å anbefale dere det som sannsynligvis er min yndlingsblogg for tida. Jeg håper virkelig dere bruker tid på å lese noe der inne, og kanskje da særlig Religion for the Nonreligious. Hvis du leste Life is a Picture, But You Live in a Pixel, vil det gi mening for deg om jeg sier at jeg heller vil at du skal lese på Wait But Why i en halvtime enn å scrolle på Facebook i en halvtime. Av alle de fordummende aktivitetene man kan finne på å fylle dagen sin med, er Wait But Why ikke en av dem.

Nøyaktig slik

Fiji Kitsune og Platons idéverden (med innslag av astrofysikk)

Jeg er ikke helt sikker på om jeg noen gang har gått ut og sagt dette såkalt offentlig, men mange av dere har kanskje fått med dere at Panthera Publishing, forlaget jeg har gitt ut tre bøker på, har vært litt... stille i det siste? Vel, det er fordi Panthera har blitt lagt ned. Ikke noe drama, bare litt for mye jobb fordelt på litt for få personer som gjorde litt for mange ting og sånt. Dermed er også bloggen til Panthera lagt ned, og med dét sagt nærmer vi oss kjernen i dette blogginnlegget, for jeg skreiv nemlig en gang et gjesteinnlegg på bloggen deres som handla om åssen jeg brukte filosofi og naturvitenskap som noen av de viktigste inspirasjonskildene til å skrive Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Jeg syns helt ærlig jeg hadde noen poenger i det gjesteinnlegget, så jeg har likeså godt bestemt meg for å poste det her òg. Jeg har lyst til at det skal finnes et sted der ute. God lørdagslesning!

Hei, alle sammen, dette er Kristine Oseth Gustavsen, forfatteren av Panthera-klassikeren I dypet av en ruin og fantasyeventyret Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Som dere ser, er det jeg som står for underholdninga på Pantheras blogg i dag, og i den anledning vil jeg benytte tida vi har sammen nå til å snakke litt om sistnevnte roman. Mer konkret vil jeg snakke om noen av inspirasjonskildene mine, med fare for at jeg kommer til å falle i den høytsvevende filosofiske fella, noe som igrunn ikke er så rart, fordi en av mine største inspirasjonskilder når det gjelder Fiji Kitsune, er Platon. Og jeg kan si med én gang at ja, det vil bli spoilere, så de av dere som ikke har lest Fiji Kitsune ennå, men har lyst til å gjøre det, bør slutte å lese nå ganske snart hvis dere ikke vil at en av de virkelige store plottwistene skal bli avslørt for dere. 

Og med dét bare begynner jeg. 

 Aller først er det kanskje passende å gi dere en kjapp introduksjon til Platon, for de av dere som ikke er så kjent med hans liv og virke fra før. Platon var en gresk filosof, elev av kanskje enda mer kjente Sokrates, som levde omkring fra siste halvdel av 400-tallet til første halvdel av 300-tallet før Kristus (eller før vår tidsregning, hvis du foretrekker dét). Platon sa og tenkte både mye fornuftig og mye rart, og ganske mye som var like fornuftig som det var rart. En av de rare tinga han sa og tenkte på, var det han kalte idéverdenen. Hvorvidt idéverdenen bare var et rart påfunn, eller om det hadde ulike grader av fornuft i seg, må nesten være opp til den enkelte å avgjøre, og det er jo nettopp det som er så fint med filosofi; at det ikke fins noen fasitsvar. Men sånn Platon så det, er den verdenen vi lever i, ufullkommen. Det fins i tillegg en annen verden, som inneholder alle svara, eller alle ideene, og en gang før vi blei født, fløyt vi alle rundt som ånder i denne perfekte idéverdenen. Så kom vi hit, og vi så rundt oss, og gjenkjente alle formene. Vi så en katt, og underbevisstheten vår huska ideen om en katt. Dermed kunne alle mennesker, uansett nasjon eller kultur, være enige om at dyret de så, var en katt, sjøl om de kanskje brukte forskjellige ord for det. Og dette til tross for at ingen katter er like. Om vi så to katter, der én var oransj og langhåra, og én var en liten, grå og spinkel korthåra kattunge med bare ett øye, ville vi likevel sett at begge to var katter. Men poenget til Platon var at kattene vi ser i denne verdenen, bare er formen av en katt. Den ekte katten, ideen om katten, fins i idéverdenen. Fordi katter alltid vil være katter, men ingen katter vil være helt perfekte, tenkte Platon at dette bare var et bevis for at katter i vår verden blir ”modellert” etter en idé om en perfekt katt i idéverdenen. Det blir på en måte litt som pepperkakeformer. Hvis du har en pepperkakeform forma som en katt, kan du bruke den til å bake pepperkaker forma som katter. Sannsynligvis vil ingen av dem bli akkurat så fullkomne som pepperkakeformen du brukte. Noen vil bli for godt stekt, noen vil kanskje mangle halen, noen får store bobler på seg. Men likevel har du pepperkakeformen, som det perfekte motstykket som de er skapt ut fra. Platon mente videre at jo mer opplyst du var, jo mer huska du fra idéverdenen, og at et typisk trekk ved filosofer, var nettopp at de i større grad enn andre var i kontakt med idéverdenen. Og dermed kommer hans berømte hulelignelse inn: ei gruppe mennesker sitter djupt inne i ei hule. De er bundet på en sånn måte at de ikke kan bevege seg, og ikke kan se andre steder enn rett framfor seg. Bak dem er et bål, og på veggen foran seg, ser de skyggene av alt som foregår på motsatt side av bålet. De har vært her hele livet, og dette er det eneste de kjenner til. De trur med andre ord at dette er hele verden. Men én dag kommer en av dem seg løs, og løper ut i verden for bare å oppdage at alt er så uendelig mye mer enn hva de hadde kunnet forestille seg inne i hula. Når han kommer tilbake og forteller alle de andre om det fantastiske som er den egentlige verden, dreper de ham. Sokrates blei dømt til døden ved å drikke gift da Platon var tjueni år, bare for å opplyse andre. Det er vel ingen tvil om hvem utbryterkongen i Platons hulelignelse er meninga å symbolisere. Uansett kan forholdet mellom vår verden og idéverdenen nettopp også ses som forholdet mellom det de bundne menneskene opplever som hele verden, og den egentlige verdenen bortenfor dem. Det de ser, og dermed også vi ser, er bare skyggebilder av sånn det egentlig er. 

OK. Det der blei ikke så kjapt som jeg innledningsvis hadde håpa på. 

 Noe av det jeg liker best med å skrive fantasy, er at man kan skrive alt. Absolutt alt. Man kan blande sammen alt man liker, alt man syns er spennende, låne fra historien, fra sitt eget privatliv, fra psykologien, fra naturvitenskapen, eller som jeg gjorde, fra filosofien. Man kan bruke fantasy til å formidle noe man ellers ikke ville visst åssen man skulle formidle, det være seg viktige politiske spørsmål eller etiske dilemmaer eller helt andre ting, eller så kan man bare ha det gøy ved å la forestillingsevnen løpe løpsk. Sjøl gjør jeg vel litt av alt når jeg skriver; diskuterer aktuelle temaer samtidig som jeg drømmer meg bort ved å beskrive drager og snakkende, hyperintelligente ulver, det hele nokså ubevisst, vel å merke. Alle jobber vel forskjellig, men jeg er en av dem som nesten aldri bevisst tar i bruk et virkemiddel eller som setter meg ned og tenker at nå skal jeg jammen meg skrive en skjennepreken om åssen det kan gå hvis vi lar det voldsomme konsumet vårt og den ustoppelige forurensinga ta overhånd, for eksempel. Men jeg ser det i ettertid, at boka blei den som den blei på grunn av mine underbevisste tanker, mine interesser og mine tenkemåter. Sånn var det også da jeg skapte hele den merkelig sammensatte verdenen vi befinner oss i i Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Det er ikke før i ettertid at jeg har sett de åpenbare likhetstrekka mellom deres verden og Platons teori om en idéverden, og nå klarer jeg ikke å unngå å legge merke til det. 

Og her kommer den massive spoileren, for de av dere som faktisk ikke har lest Fiji Kitsune: verdenen som 99 % av handlinga foregår i, er meninga at skal være den verdenen vi ser for oss når vi dagdrømmer eller skriver eller tegner eller på noen annen måte bruker vår evne til å fantasere, være kreative og forestille oss. Ganske tidlig i boka forteller Arian vår hovedperson Fiji om de fire dimensjonene, som til sammen er romtid. Verdenen de befinner seg i, ligger i dimensjon fem, seks og sju, mens de deler den fjerde dimensjonen med vår verden. Tilhengerne av astrofysikkens strengeteori mener at vi også i vår verden operer med flere dimensjoner enn de fire kjente, men heldigvis for meg fungerer to ting jeg er veldig glad i, fantasy og filosofi, på ett punkt på nøyaktig samme måte: det fins ingen fasitsvar. Med andre ord kan jeg hente inn elementer fra både strengeteori med mange, mange dimensjoner og relativitetsteorien om at vi har fire dimensjoner og blande dem sammen til min egen lille teori som forklarer åssen verdenen i Fiji Kitsune henger sammen. Men felles for både strengeteoriene og relativitetsteorien er at hvis det fins flere dimensjoner, er de skjult for oss. Og verdenen vi blir introdusert for i Fiji Kitsune, er uten tvil skjult for oss. Med mindre man er som Epsilon, da, at man blir frakta dit via en guddommelig kraft. 

Menneskene i Platons hulelignelse opplever verden som skyggebilder foran dem. Er ikke på sett og vis også våre egne liv skyggebilder av åssen vi helst skulle ha opplevd dem? Eller kanskje er det omvendt? Når jeg drømmer meg bort, kanskje forestiller jeg meg at jeg er en uovervinnelig superhelt, er denne fantasien et skyggebilde av mitt egentlige liv? Eller er mitt egentlige liv skyggebildet av fantasien? Hva er mest virkelig, den verdenen vi kan forestille oss, eller den verdenen vi opplever? Siden vi opplever verden gjennom sanser, og sanser egentlig bare er impulser i hjernen, kan vi dermed si at livet vårt er en illusjon? Og hvis livet vårt er en illusjon, hva er det da som skiller fantasien fra virkeligheten? 

Jeg liker ideen om at fantasi ikke nødvendigvis er noe mindre virkelig enn det vi fysisk opplever. Hvis du hadde ligget mange år i koma og hatt en eneste lang, sammenhengende og fantastisk drøm, hadde ikke på sett og vis den drømmen blitt virkeligheten din? Og hvis virkeligheten som sagt bare er impulser i hjernen uansett, er det ikke så veldig mye som skiller den livaktige, langvarige drømmen fra det de som ikke er i koma opplever. Ingen veit hvorfor vi lever eller helt og holdent hva det er som skiller oss fra en ekstremt avansert maskin. Hva er det som gir oss livskraft og sjel (bortsett fra nattalvene, mener jeg)? Hvis vi kan leve, er det da så utenkelig at alle vesenene fra den komatiske drømmen også kan leve et sted i strengeteoriens små, usynlige dimensjoner? For hva er de små, usynlige dimensjonene, og hva er det de rommer? Og er det den komatiske drømmen eller vår fysiske virkelighet som er skyggebildene på veggen? 

Filosofi blei regna som naturvitenskap i antikken, og at astrofysikk blir regna som naturvitenskap i dag, hersker det vel ingen tvil om. Fiji Kitsune fra landet bak drømmer er rein fantasi og ville påfunn fra begynnelse til slutt, men vår egen virkelighet er likevel så mystisk og fantastisk at vi ikke trenger å bevege oss så langt unna vår komfortsone før vi kan begynne å finne inspirasjon til å skrive fantasy. Ved singulariteten til et svart hull, bryter fysikkens lover sammen, og ingen, absolutt ingen, kan forutse hva som kan skje der. Og så har du de gamle filosofene, som trudde på flere verdener, og former som alt vi kan se og oppfatte er trykt ut av. Og relativitetsteorien, med fire dimensjoner. Og strengeteorien, med mange dimensjoner. Mitt beste tips til alle som vil skrive fantasy, er å plukke opp ei bok om filosofi eller astrofysikk og lese til det svir i øya. Fantasi og virkelighet er ikke så langt unna hverandre, tross alt.



Psssst og sånn: til tross for at Panthera er lagt ned, er det likevel mulig å kjøpe Fiji Kitsune og de andre bøkene mine. Bare kontakt meg på kristine.oge@gmail.com, så finner vi ut av det.

Sci-fi-filmer jeg har likt

Science fiction er en sjanger jeg har likt utrolig godt omtrent hele livet, og jeg trur det har sammenheng med min interesse for science uten fiction som har vært tilstedeværende siden jeg var liten. Særlig astronomi nærer jeg en helt spesiell form for fascinasjon overfor, og derfor er det kanskje naturlig at filmer som handler om temaet ofte faller i god jord hos meg.

For meg handler en god sci-fi-historie om å sette i gang tanker og få oss til å stille spørsmål ved ting vi tidligere har tatt for gitt. God sci-fi illustrerer vitenskapelige poenger, drøfter filosofiske og moralske problemstillinger, og er underholdende. Under har jeg valgt å dele med dere et utvalg sci-fi-filmer jeg kan anbefale, i ingen spesiell rekkefølge. Jeg har valgt å ikke ha med superheltfilmer, som jeg ser på nærmest som en egen sjanger, katastrofefilmer, eller skrekkfilmer med sci-fi-elementer.



Star Wars (1977 -)

Jeg veit at det er snakk om sju filmer og ikke bare én, altså, og enda flere hvis vi regner med alle de tusen spin-off-greiene, som Clone Wars og den slags, men dette var for å gjøre det enkelt. En skikkelig milepæl i filmhistorien, dette, men til tross for elementer for lyssverd, romvesener og romskip, er ikke dette filmer jeg typisk forbinder med sci-fi-sjangeren. Star Wars er i all hovedsak en episk romopera, med en superklassisk kamp mellom det gode og det onde som hoveddrivkraft i handlinga. Sånn sett ligner de mer på en typisk legge-ut-på-en-lang-reise fantasy i beste Ringenes Herre-stil, og det er ikke filmenes (mangel på) leik med teknologien og vitenskapen som gjør dem så severdige som de tross alt er. Ikke desto mindre er de prega av suggererende historiefortelling og gjennomgod underholdning fra begynnelse til slutt. Når de er lagd over et så stort tidsspenn som de tross alt er, er det ikke til å komme ifra at kvaliteten og utføringa har gått litt opp og ned gjennom årtiene, og den definitivt beste filmen syns jeg er det nyeste tilskuddet, The Force Awakens fra i fjor. Likevel er det nok de tre første filmene - A New Hope, The Empire Strikes Back og Return of the Jedi fra henholdsvis '77, '80 og '83 - som jeg er mest glad i, uperfekte og fulle av sjarm som de er.



Mad Max: Fury Road (2015)

Var litt i tvil om jeg skulle ha med denne filmen på lista, i og med at jeg i første omgang føler at den er en actionfilm satt i ei sci-fi-setting. Endte opp med å ha den med likevel, jeg likte den tross alt innmari godt. Første gang jeg fikk lyst til å se den, var da jeg så årets Oscar-utdeling, der den dro hjem så godt som samtlige tekniske priser. Og dette ser utrolig nice ut, altså, den dystopiske estetikken er tatt fullstendig på alvor, og Charlize Theron er helt rå som Furiosa. Mesteparten av filmen består av to veldig lange og intense biljakter, og sånn sett anbefaler jeg den først og fremst til de som liker action, og sjøl skulle jeg, nesten selvfølgelig, ønske at sci-fi-elementene blei via større plass. Skulle likt å vite åssen verden blei som den har blitt - hadde kanskje hjulpet å se de foregående Mad Max-filmene - og jeg syns at The Citadel blir introdusert for fort, men det hadde åpenbart blitt en helt annen type film om den skulle ha dvelt med typisk sci-fi-temaer som den menneskelige psyke, filosofi, etikk og politikk. Like fullt er dette definitivt verdt å se hvis det du trenger akkurat der og da, er heftig og gjennomarbeida actionunderholdning.



The Martian (2015)

Sannsynligvis en av de beste filmene jeg så i 2015, og sannsynligvis også den mest vitenskapelig korrekte filmen på lista. De aller fleste veit sikkert dette allerede, men den handler om en astronaut som blir etterlatt aleine på Mars, og må overleve lenge nok til at NASA kan klare å redde ham. Et dystert utgangspunkt til tross, er nok dette en av de lystigste sci-fi-filmene jeg har sett, og den stranda astronauten holder det hele gående med en ufeilbarlig optimisme, noe som kanskje er mye av grunnen til at han klarer seg så godt som han tross alt gjør. Manuset er velskrevet og troverdig, og skuespillet, både hos hovedrolleinnehaver Matt Damon og de mange birollene, er jevnt over stødig. Ikke minst gir denne filmen meg bare enda mer lyst til å jobbe innen romforskning, det er mye deilig vitenskap og teknologi å nerde over her, innen flere felter.



Interstellar (2014)

Interstellar er en sånn film jeg syns det er litt vanskelig å snakke om, fordi det er veldig lett for meg å se svakhetene ved filmen, samtidig som den er så herlig Christopher Nolan'sk at jeg bare liker den skikkelig, skikkelig godt ikke desto mindre, noe som nesten irriterer meg, fordi la meg understreke enda en gang hvor lett det er for meg å se svakhetene ved denne filmen. Skal ikke gå inn på for mange av dem, mange av dem forekommer mot slutten og vil spoile for mye, men for eksempel irriterer jeg meg over måten astronautene snakker sammen på. Kanskje er de nødt til å snakke sammen sånn, nettopp fordi vi som ser filmen ikke nødvendigvis sitter med den samme informasjonen som de gjør, men jeg syns mye av dialogen dem imellom er i overkant prega av å henvende seg i første omgang til seerne. Litt sånn at når de snakker om svarte hull, så må de også nevne at btw så er det et uendelig sterkt gravitasjonspunkt hvor ikke engang lys unnslipper, og som astronauter og romforskere er det så ekstremt selvsagt at selvfølgelig ville de ikke sagt sånne ting hvis det ikke var for at de i virkeligheten er skuespillere som følger et manus henvendt til et publikum. Altså irriterer det meg at jeg liker denne filmen såpass godt som jeg gjør, for den er ikke teknisk sett den beste til Nolan, og det veit jeg jo, likevel er den kanskje likevel den Nolan-filmen jeg liker best. Filmen gjør rett og slett noe rart med følelsene mine, jeg føler så innmari mye når jeg ser den, og kanskje er dette filmen på lista som påkaller den mest ekte sci-fi-stemninga for min del. Kanskje er dette faktisk filmen som får meg til å føle dette i størst grad, altså den cirka ubeskrivelige kjærligheten jeg føler overfor universet og kosmologien.

Ex Machina (2015)

Temaet mennesket versus maskin er noe man aldri blir lei innen sci-fi-verdenen. Det er alltid noe mer som kan sies om emnet, nye sider som kan utforskes. Hvor slutter robotens programmering, og hvor begynner den menneskelige hjernen? En ung mann skal utføre en Turing-test på en menneskelignende robot skapt av et styrtrikt geni boende langt uti ødemarka. Selvfølgelig går ikke alt som planlagt (hadde det gjort det, hadde det muligens ikke blitt en film i det hele tatt), og ingen, kanskje ikke engang hovedpersonen, er den de ser ut til å være. Filmen er spennende på en lavmælt måte, uforutsigbar, og filosofisk uten å bli for uttalt. Dette var forøvrig også mitt første møte med Alicia Vikander, og jeg gleder meg til å se mye mer av henne i åra framover.



Jupiter Ascending (2015)

Jeg innrømmer glætt at denne filmen skiller seg ut fra de andre på lista her. De helt store spørsmåla er ganske så fraværende, og skuespillet er så som så, men shit pomfritt så underholdende dette er. Vel er kanskje actionsekvensene ofte ganske så rotete, men jeg koser meg skikkelig med all absurditeten i det hele. Her forklares åssen dinosaurene døde og hva kornsirkler er i bi-setninger (en pun de som har sett filmen vil forstå), og tidenes aller største konspirasjon blir endelig avslørt. Kreativ bruk av genmanipulering og innvikla former for incest er andre ingredienser i en fra før av ganske cray-cray cocktail. Ellers syns jeg faktisk ikke filmen er så dårlig som mange anmeldere skulle ha det til da den kom, og min største kritikk går faktisk mest på det at jeg syns den er rotete utført. Plottet er kronglete og uoversiktelig, og føles unødvendig komplisert i en ellers forholdsvis enkel film, og jeg bruker irriterende mye energi på å orientere meg i hvem, hva, hvor og hvorfor-rommet. Derimot må det nevnes at den faktisk ser skikkelig fin ut, med forsseggjorte locations, smude spesialeffekter og overdådige kostymer.



Her (2013)

Ikke at denne filmen ligner på Mad Max: Fury Road på noen som helst måte, men de har det til felles at jeg ikke heeeelt føler at de hører hjemme på denne lista, de er i væffal ikke like reindyrka sci-fi som flere av de andre titlene her, men jeg har likevel lyst til å si litt om den, for jeg likte den så godt. Her foregår ikke så altfor langt inn i framtida, og ting ser fint og futuristisk ut, men ikke på en overdreven måte. Her har scenografen utvilsomt gjort seg stor flid med å finne et design som ser nytt og framtidsaktig ut, men ikke utroverdig. Dette er en kommende trend innen interiør, arkitektur og mote jeg faktisk trur helt på. På dette punktet i framtida utvikles et personlig operativsystem, som stadig utvikles jo mer man snakker med det. Hovedpersonen innleder et romantisk forhold til sitt operativsystem, og kjærlighetshistorien dem imellom derfra er så intenst rørende og vakker at jeg nesten griner bare av tanken på den. Filmen vant Oscar for beste manus, og jeg trur sjeldent prisen har vært mer fortjent. Mange av replikkene er på poesinivå, og godt hjulpet av nydelig musikk av Arcade Fire, er dette reine kunstverket.



2001: A Space Odyssey (1968) 

Enda en bauta i filmhistorien. Det er veldig mange grunner til at 2001: A Space Odyssey er imponerende, ikke minst er det helt utrolig at verdensromscenene, som tross alt er fra 1968! ser så fine og sømløse ut som de gjør. Ellers opplever jeg at filmen består av flere deler, og den merkeligste og mest interessante delen er den siste, der filmen tilsynelatende bryter sammen i en slags singularitet. Vil ikke gå inn for mye på den for å unngå å spoile, men jeg trur det er noe man enten elsker eller hater, særlig fordi filmen har vært forholdsvis konvensjonell fram til da. Også i denne filmen leiker man med temaet mennesket versus maskin, noe som blir tydeligst i ei dramatisk scene som involverer vår hovedperson og datamaskinen som styrer romskipet, ei scene jeg trur jeg kommer til å minnes resten av livet som ytterst opprørende og tankevekkende.



12 Monkeys (1995)

Så denne ganske nylig for andre gang, og da var det flere år siden jeg så den sist. Må innrømme at jeg ikke syns den har tålt tidas tann sånn supergodt, og jeg opplevde den som mye bedre da jeg så den for første gang for mange år siden. Men det betyr ikke at den ikke har kvaliteter, og den behandler temaet tid og tidsreiser på en fascinerende og underholdende måte. Det gjør at jeg klarer å se forbi den masete overspillinga til Brad Pitt og det i mine øyne veldig utroverdige forholdet mellom hovedpersonen og kvinna han kidnapper. Tidsreiser er alltid et tricky tema, fordi man må passe seg noe så inni granskauen for å ikke gå i paradoksfella, men derfor er det desto mer spennende når man faktisk får det til. Og akkurat tidsreisebiten føler jeg at denne filmen har full koll på.



Moon (2009)

Dette er definitivt filmen på lista mi med det beste soundtracket. Det kan høres i sin helhet her, og er komponert av Clint Mansell, som blant annet også har skapt den ikoniske musikken til Requiem for a Dream. Dette er seriøst stemningsfulle greier, ass, og det fanger perfekt inn den altoppslukende ensomheten og isolasjonen én enkelt person utstasjonert på månen i to år (eller hva det nå er igjen) må være nødt til å føle. Filmen er atmosfærisk, morsom, rørende, opprørende og uforutsigbar, og er imponerende nok manus- og regidebuten til Duncan Jones, som igjen er sønnen til David Bowie. Sam Rockwell gjør en formidabel innsats som den eneste skuespilleren på settet (kanskje med unntak av Kevin Spacey som har lånt stemmen sin til en robot).



The Island (2005)

Jeg føler at The Island er en litt bortglemt og undervurdert film. Jeg mener å huske at den fikk greie kritikker da den kom, men det er liksom ingen som snakker om den lenger, og det burde de absolutt gjøre. Vi møter Lincoln og Jordan og alle de andre som bor isolert i en bygning der de får mat og trener og lever nesten normale liv. Verden har vært utsatt for en global katastrofe som har etterlatt den ubeboelig - det eneste stedet som er uberørt, er ei avsidesliggende paradisisk øy. Et tilfeldig lotteri avgjør hvem av beboerne i bygningen som skal få lov til å flytte til øya - én om gangen, for å hindre overbefolkning og overforbruk av de forholdsvis begrensa ressursene der. Og mer enn dét er vanskelig å si om handlinga, for det beste er utvilsomt å møte denne filmen med så få forkunnskaper som mulig. Riktignok liker jeg nok den første halvdelen av filmen bedre enn den siste, i og med at filmen gradvis beveger seg over i et actionlandskap som jeg ikke syns er så interessant som filosofien som tas opp tidligere i filmen.



District 9 (2009)

Hvor blei det egentlig av oppfølgeren til District 9? Slutten legger så til de grader opp til at det skal komme mer, men nå har sju år gått uten at noe har skjedd. Akk ja. Dette er regidebuten til Neill Blomkamp, en regissør det ikke har kommet noe som helst interessant fra siden den gang, og sånn er det jo noen ganger, se bare på Richard Kelly, regissøren av Donnie Darko. Men District 9 vakte stor oppmerksomhet da den kom, og det er ikke uten grunn. Den er delvis lagd i en dokumentarisk stil, og forteller om et romskip som en dag dukka opp på himmelen over Johannesburg. I skipet var det romvesener, utsulta og sjuke. Seinere blei disse romvesenene plassert i en slags getto, og herregud denne filmen kunne faktisk ikke forgått noen andre steder enn i Sør-Afrika, for med nyere tids historie med Apartheid friskt i minne, er det så lett å se paralleller her at det gir meg frysninger. Det er så ekstremt troverdig at det er nettopp sånn som dette det ville skjedd om romvesener svakere enn mennesker hadde ankommet jorda, og til tross for at filmen faktisk begynner å bli noen år gammal, oppleves den fortsatt like aktuell.



Sunshine (2007)

Var litt i tvil om jeg skulle ha med denne filmen på lista, i og med at jeg fortsatt ikke er helt sikker på hva jeg syns om den. Jeg trur ikke jeg hadde en distinkt opplevelse av å like den da jeg så den, eller jo, det var nettopp mens jeg så den at jeg likte den, men jeg trur kanskje ikke jeg likte den lenger da jeg var ferdig med å se den. Det jeg trur jeg prøver å si, er at denne filmen har veldig mange fine stemninger og enkeltscener underveis, det hele hjulpet av et soundtrack jeg husker som vakkert og velkomponert, men at den som en helhetlig film er mangelfull og rotete. Sola er døende, og et mannskap med astronauter legger ut på en romferd bærende på en atombombe som de skal skyte inn i sola, og dermed forhåpentligvis reantenne den. I likhet med The Island liker jeg også her den første halvdelen av filmen bedre enn den siste, den første delen føles på alle måter mer sammenhengende og tydeligere. Det er også mye fint fotografi her, og en del undrende betraktninger og ideer som filmen nok ville tjent på å dvele enda litt lenger ved. 

Equilibrium (2002)

Equilibrium er en film jeg allerede har snakka en del om her, og jeg veit ikke helt hva det er jeg kan si om den som jeg ikke allerede har sagt. Men dette er rett og slett en film jeg syns er utrolig bra, og som også føles ganske undervurdert. Etter min mening burde denne henge helt der oppe sammen med Blade Runner og andre sjangerdefinerende klassikere. I ei framtid der styremaktene har funnet ut at følelser bare leder til krig og konflikt, har de rett og slett forbudt hele greia - følelser, altså. Befolkninga gis et dop for å undertrykke dem, og følelsespolitiet er alltid på vakt etter mennesker som bryter loven - for eksempel ved å gråte, ha kjærester, skrive eller lese poesi eller oppbevare vakre gjenstander. Det massive fraværet av kvinner i filmen irriterer meg, noe jeg utdyper litt nærmere i linken rett over her, og jeg skulle også ønske den var mye lenger. Hva med en trilogi, eller en TV-serie? Slutten føles ikke like mye som en slutt som en ny begynnelse, og jeg ønsker meg fortsatt veldig mye mer av dette. Men det vitner tross alt om hvor mye som er gjort riktig her, det er jo alltid et godt tegn at man vil at det skal fortsette, liksom. Ei scene som involverer Christian Bale og en grammofonspiller er fortsatt en av de mest hjerteskjærende filmscenene jeg veit om.



Dark City (1998)

Dette er også en film jeg var veldig usikker på om jeg skulle ha med på lista eller ikke, ganske enkelt fordi det er kjempelenge siden jeg har sett den og jeg nesten ikke husker noen ting av den. Det jeg derimot husker, er ei helt særegen og ubehagelig stemning, slettes ikke ulik den også fantastiske City of Lost Children. Jeg husker filmen som å ha en slags gammalmodig cyberpunk-estetikk som jeg falt veldig for. Dette er filmen Alex Proyas regisserte etter The Crow, og ikke at de filmene egentlig ligner hverandre i det hele tatt, men også i The Crow opplevde jeg nettopp stemninga og det visuelle som filmens absolutt største styrker. Jeg håper på et snarlig gjensyn med denne filmen, som jeg altså ikke har klart å glemme til tross for at jeg har klart å glemme den. Ja, det var en setning som ga mening i hodet mitt.



Primer (2004)

Har lest om denne filmen at den er "Donnie Darko for voksne" (sjøl regner jeg ikke Donnie Darko som en sci-fi-film, til tross for at den handler om tidsreiser, ellers hadde den fått en plass på denne lista, den òg). Der karakterene i Interstellar snakker sammen på en måte som gjør det (over)tydelig at det er et publikum de henvender seg til, er det motsatt problem som gjelder for Primer. En gjeng nerder bygger en tidsmaskin, og ting kompliserer seg. Men dette fikk jeg nesten ikke med meg da jeg så filmen, for den er virkelig minimalistisk hva angår historiefortelling, og dveler ikke ved en eneste unødvendig eller overflødig bit. Resultatet er at man skal være usedvanlig konsentrert og skjerpa når man ser dette, for å i det hele tatt få med seg hva som skjer. Jeg syntes den var en lidelse der og da, og måtte rett på Wikipedia og lese handlingsreferat etterpå for å rense opp litt i kaoset. Med det sagt er dette en kjempefascinerende vri på tidsreisetemaet, og helt åpenbart lagd av mennesker med både enorm interesse for og kunnskap om feltet. Jeg må definitivt se den igjen en gang, nå som jeg tross alt veit hva det er som egentlig skjer i den.



Metropolis (1927)

Denne filmen blir vel av mange regna som en av historiens første sci-fi-langfilmer, og er et merkelig og besnærende framtidsepos. En gang i fjern framtid eksisterer Metropolis, en uendelig stor by, som er bygd av arbeidere og som holdes ved like av arbeidere, mens de rike sitter på toppen og koser seg. Men i de nedre laga av byklassen har karismatiske Maria begynt å tale for forsamlinger, noe en gal oppfinner i overklassens tjeneste har fått med seg. Dermed lager han en robot som etter hvert får en kopi av Marias kropp for deretter å bruke henne til å skape kaos og elendighet. Jeg syns jo personlig at det er vanskelig å se en film fra tjuetallet i en historisk kontekst, nettopp fordi det nesten er hundre år siden, og jeg er faktisk ikke i stand til å sette meg inn i åssen det må ha vært å se denne filmen da den kom. Å sammenligne den med dagens filmer går åpenbart heller ikke an, men én ting kan væffal sies om den, og det er at den har hatt en enorm innflytelse på ikke bare filmer fram til og med i dag, men den har også inspirert musikere og kunstnere verden over. De mektige, panorerende scenene der vi sveiper over byen Metropolis er sykt imponerende årstallet tatt i betraktning, og jeg tviler ikke et sekund på denne byen; den er levende for meg, den føles ikke som den illusjonen den tross alt er.

The Road (2009)

Jeg syns det er litt interessant at, så vidt jeg veit, regnes ikke romanen The Road av Cormac McCarthy med til sci-fi-litteraturen, til tross for at den foregår i noe jeg vil anta at er ei framtid, og den er superdystopisk. Jeg har en teori om at den er for bra skrevet til at litteraturvitere og -kritikere vil "nedverdige" den til sjangerlitteratur. Uavhengig av det er filmen som er basert på romanen veldig, veldig bra. Jeg syns den har tatt vare på alle de gode kvalitetene som gjorde romanen til den opplevelsen den var, og den nøkterne skrivestilen har blitt oversatt til et blasst og lavmælt filmspråk. Den er uhyggelig på en dempa måte, med tilbakeholden bruk av virkemidler. Manuset får ofte stå som det er for seg sjøl, og der står det fjellstøtt.



Har du noen tips til meg? Kan nevne at blant folkefavoritter jeg ikke likte spesielt godt, fins for eksempel The Matrix, Children of Men, Blade Runner og Gravity.

Total eclipse (of the heart)

#dagensoutfit

Altså, jeg visste jo at det var meldt gråvær, så jeg forventa igrunn ingenting, men så så jeg ut av vinduet på kjøkkenet og bare:

SYKT GIRA. Skylaget fungerte jo faktisk som et par solformørkelsesbriller! Helt til jeg fikk melding av min kjære:

Fordi jeg er i Lier nå fordi Triztan Vindtorn-festivalen, og i dag skal jeg ingenting, men jeg leste på biblioteket i går, og i morra er det utdeling av Vindtorn-prisen, så jeg gadd ikke reise fram og tilbake og fram og tilbake til Oslo, men nå bare HVORFOR GJORDE JEG IKKE DET DA HERREGUD JEG ER SÅ DUM. Og veit dere hva? Nå, noen minutter etter at solformørkelsen er over, sprekker det jaggu opp og blir klarvær. Det er litt dårlig gjort av universet å hate meg så mye når jeg elsker det.

En dag i uoverskuelig framtid når jeg har så mye penger at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med dem, skal jeg reise på solformørkelsesferie. Det er jo ganske ofte totale solformørkelser et eller annet sted på jorda, sånn relativt sett.

Og jeg skal snakke mer om Vindtorn-festivalen og hva som skjedde der og sånn, altså, men ikke ennå!

Om intet mindre enn Guds tilstedeværelse i universet, fra en selverklært agnostikers perspektiv

Author's note: Jeg skriver så godt som aldri essays, og trur heller aldri jeg har skrevet et, ikke før nå anyway. Til neste Tromsø-samling skal vi derimot ha om nettopp essaysjangeren. Dette er mitt bidrag. Egentlig er dette bare en noe mer strukturert utgave av dette babbelet, og med "noe mer strukturert" mener jeg nettopp dét. Struktur har aldri vært min sterkeste side, jeg har det heller med å springe fra assosiasjon og assosiasjon i ujevnt tempo, noe som sannsynligvis forklarer hvorfor jeg er en bedre prosalyriker enn akkurat essayist. Nå skal jeg snart ikke snakke mer. Men jeg veit at folk generelt syns det er slitsomt å lese store tekstbolker, så jeg har delt det opp litt med illustrasjonsbilder, bare for leservennlighetens skyld. Bildene er henta fra rundtomkring, og man kommer til kilden ved å trykke på bildet. God lesning.



---



Av alle ting har jeg tenkt å innlede med en referanse til Dan Brown. Jeg har selvfølgelig aldri lest noe han har skrevet, men det har min noe mindre litterært bevisste søster. I Den digitale festning møter vi visstnok en kristen vitenskapsmann som, kanskje naturlig nok, ikke ser på religion og vitenskap som motstridende elementer. Tvert imot evner han å se nettopp det guddommelige i vitenskapens ekstremt finstemte logikk.

Om jeg gjør det samme? Jeg veit ikke ennå. Først må vi kanskje undersøke hva jeg trur, og om jeg trur.

La oss begynne med begynnelsen. Jeg trur på Jesus. Jeg trur at Jesus levde, og at han var et av de mest tolerante og fordomsfrie menneskene i den delen av historien vi kjenner til. Jeg trur ikke han var Guds sønn, og jeg trur at han døde for nesten to tusen år siden. Jeg trur ikke at han utførte mirakler, men jeg trur at han fascinerte og rørte beundrerne sine så dypt og inderlig at når de skulle fortelle andre om ham, tenderte de til å overdrive handlingene hans, noe som igjen leda andre til å tru at det faktisk var mirakler han utførte. Kanskje fant beundrerne hans ingen andre måter å forklare denne uvanlige uselviskheten på, enn at han måtte være Guds sønn. Kanskje sa aldri Jesus sjøl at han var Guds sønn, sånn som det står i Bibelen. Kanskje var det disiplene som la disse orda i munnen hans når de seinere skreiv ned alt de hadde opplevd, for hvem andre enn en guddommelig skikkelse ville finne på å behandle prostituerte og samaritanere som likeverdige mennesker? Jeg trur ikke at Gandhi var Guds sønn, eller at Mor Teresa var Guds datter. Likevel, hadde noen påstått dette om en av dem, hadde jeg ikke hatt problemer med å skjønne hvorfor. Jeg trur på samme måten heller ikke at Jesus var Guds sønn.

Hva med Gud? Hvem er Gud? Hva er Gud? I det gamle testamentet snakkes det om menn (aldri kvinner!) som hører Guds stemme. Gud snakker til Abraham og Moses, og de går hen og gjør hans befaling. I fare for å høres nedlatende ut overfor både Abraham, Moses og alle verdens kristne, tør jeg legge fram følgende fakta: man hadde dårlig, om noen, kunnskap om psykiske lidelser på den tida. Hvis man for fire tusen år siden hørte en stemme i hodet, ville kanskje det mest nærliggende være å anta at det var Gud, for hvem ellers har vel muligheten til å snakke til en både allestederfra og fra inni en sjøl på éi og samme tid?

Noe annet jeg alltid har syntes har skurra i forbindelse med Gud, er dette med religion. Jeg ser i utgangspunktet ingen problemer med å tru på Gud, men å tru på en religion virker vanskeligere. Spørsmålet jeg lenge har stilt meg sjøl, er dette: Åssen kan man, med så mange religioner, både i samtida og i oldtida, tru at ens egen religion er den eneste rette? Er det ikke vel arrogant av for eksempel en jøde å anta at over en milliard hinduer tar riv ruskende feil i deres verdensoppfatning? Så hvis man går med på at det er en Gud, eller flere for den saks skyld, åssen kan man rettferdiggjøre eksistensen av alle religionene?

Jeg har gjort et forsøk: Enten har Gud – la oss nå kalle vedkommende Gud for enkelhets skyld – snakka til både Abraham, Mohammed og alle de andre profetene, men Abraham, Mohammed og de andre profetene tolka det ulikt fordi de tilhørte ei viss tid og en viss kultur. Kanskje sa Gud ”jeg elsker alle”, og en profet, i lys av sine omstendigheter, tolka det dit hen at Gud elska hans folk, eller at ”alle” naturligvis ikke inkluderte for eksempel slaver og prostituerte. På denne måten kan man komme unna med at Gud har sagt mye rart, og over tid har dette utvikla seg til å bli det religiøse mangfoldet vi kjenner i dag.

Den andre muligheten er det jeg allerede har vært inne på med stemmer i hodet. Kanskje har aldri Gud sagt noe som helst til menneskene, men likevel utstyrt oss med et upålitelig sanseapparat. Kanskje lener hin seg i dette øyeblikk godt tilbake og ler av oss.

Kort oppsummert: Jeg trur på Jesus, men ikke som Guds sønn. Jeg veit ikke om jeg trur på Gud, men jeg trur ikke på religion. Jeg trur definitivt på vitenskapen, og benytter dermed anledninga til å innlede dette essayets andre del.

Da jeg var liten, var jeg den merkelige ungen som satt inne og lærte seg navna på alle himmellegemer synlige fra jorda mens de andre barna var ute og klatra i trær. Med andre ord er det astronomi, og seinere også kosmologi, som er de greinene av naturvitenskapen som ligger mitt hjerte nærmest, sjøl om jeg for all del syns alt som kan forklare hvorfor vår verden er som den er, er det mest spennende som fins. Det er like logisk som det er mystisk, og det å undersøke naturvitenskapen kan sammenlignes med en underlig ligning: Jo mer man finner ut, dess mindre veit man, og dess mer er det å lure på. På denne måten innledes en endeløs runddans der man som nysgjerrigper i all evighet fortsetter å grave seg sjøl ned i et stadig dypere hull, og jo lenger ned man kommer, dess mindre lys slipper inn, og dess mer spennende blir det. Man håper at bare man graver lenge nok, og bare det blir tilstrekkelig mørkt nedi hullet, vil man til slutt grave seg gjennom hele jordkloden, komme ut på den andre sida og la alt som fins av lys strømme inn i den ubegripelig lange tunnelen, og så se alt. Realistene blant oss veit innerst inne at vi aldri kommer til å rekke å grave såpass langt, men det hindrer oss ikke fra å prøve, og kanskje vi også vedkjenner for oss sjøl at hvis vi faktisk hadde kommet oss tvers igjennom, så ville jo all moroa vært over. Naturvitenskap er en konstant spenning, som bare kan øke i intensitet. For meg fins det ikke noe vakrere enn denne underlige ligningen.

I essayets overskrift sier jeg at jeg er agnostiker. Følgende utsagn er kanskje bare et resultat av min personlige arroganse, men like fullt: Jeg mener at dette er den gunstigste tilnærminga til både religion og vitenskap, og helt ærlig også alt mulig annet.

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har mange kristne venner, og for noen år siden blei jeg med noen av disse kristne vennene på en kristen festival – som agnostiker er jeg uendelig nysgjerrig på alt, inkludert religion – og den desidert mest interessante opplevelsen, var en samtale mellom humanetiker Didrik Søderlind og teolog Stian Aarebrot. Et av spørsmåla Søderlind fikk, var om han som ateist noen gang hadde opplevd noe som fikk ham til å lure på om det kanskje var en Gud likevel. Søderlind svarte at det hadde skjedd opptil flere ganger. Han så det guddommelige i kunst og i kjærlighet, men hadde omsider konkludert med at det ikke var Gud som fikk ham til å føle så sterkt overfor dette kunstverket, men kunstneren. Den som fikk ham til å bli euforisk av forelskelse, var kjæresten hans, ikke Gud. Disse følelsene kunne forklares med logikk og kjemiske reaksjoner, men hadde til forveksling mye til felles med det Aarebrot beskreiv som følelsen av Guds nærvær.

Så er da det store spørsmålet, det største av alle spørsmål, og som jeg ikke våger å håpe at jeg finner svaret på: Er det egentlig Gud som setter disse følelsene i sving, eller synapser i hjernen? Kan det være begge deler?

Her er et annet ubegripelig stort spørsmål: Hva er sjela? Har vi ei sjel? Vi har sikkert alle hørt den berømte påstanden om at idet kroppen dør, blir vi 21 gram lettere, og at dette kan fungere som såkalt ”bevis” for at sjela er noe ekte og til og med fysisk. Nå skal jeg gjøre noe veldig flaut, nemlig å referere til noe jeg har skrevet sjøl, men i min fantasyroman Fiji Kitsune fra landet bak drømmer har jeg egentlig skrevet ned hva jeg sjøl trur sjela er: det som skiller mennesket fra en velfungerende robot, den skjøre og usanselige livskrafta som holder maskineriet vårt i gang, som er hele forskjellen på død og levende, som gjør at hjertet pumper blod, at hjernen mottar signaler, at lungene puster. I et science fiction-univers kan vi sikkert tenke oss at framtidige mennesker finner en måte å utnytte denne energien på – for i hodet mitt er det nettopp energi sjela er – og bruker den opp som en ikke-fornybar energiressurs, på samme og forurensende måte som vi bruker olje i dag. Tanken om at sjel er energi har jeg også brukt til å reflektere meg fram til at kanskje er det noe i ideen om gjenfødelse, for regelen sier jo nettopp at energi aldri forsvinner, men bare går over i nye former. Hvis hele bevisstheten din er energi, vil jo det faktisk si at sjela helt konkret lever videre etter at du er død – men i hvilken form har jeg selvfølgelig ingen formening om. Kanskje svever vi rundt som kosmisk stråling, eller kanskje er det sjela som er svaret på gåten om mørk energi, som tross alt utgir om lag 75 prosent av hele universet.

Forleden dag lærte jeg et nytt, flott ord på et kult språk som heter japansk – yūgen. Dette ordet har jeg nærmest lyst til å tatovere over hele kroppen, fordi det med bare to stavelser perfekt oppsummerer en følelse jeg tidligere har trudd at har vært ubeskrivelig, nemlig ”a profound, mysterious sense of the beauty of the universe” (sagt av Benito Ortolani i boka The Japanese Theatre fra 1964). En annen oversettelse jeg har sett, er ”an awareness of the universe that triggers emotional responses too deep and powerful for words.” Begge disse følelsesskildringene ligner mistenkelig mye på det jeg har forstått gjennom samtaler med kristne venner at er nettopp sjølve følelsen av Guds nærvær. For Søderlind var det kunst og kjærlighet som igangsatte disse enorme tankene og den gåtefullt vakre energistrømmen, og jeg skjønner hva han er inne på, men sjøl blir jeg aldri så komplett overmanna av følelser som når jeg leser om universet, om kvantefysikk, om det store i det små, om svarte hull, om kvarker, om hvor perfekt alt er, om hvor mye alt avhenger av alt, om de uhyre elegante finjusteringene, for forandrer man én ting, forandrer man alt, og hadde jorda vært bare ørlite nærmere eller lenger unna sola, kunne vi ikke levd her. Jeg føler meg ubetydelig og ekstremt viktig på éi og samme tid, og alt jeg foretar meg her på denne usannsynlige korte tida jeg har fått tildelt, betyr ingenting og betyr alt. Dette er sannsynligvis den vakreste tanken av dem alle, og hvis ikke dette er Gud, så fins det ingen Gud, for ingenting er så sterkt og intenst for meg. Og nå passer det kanskje bra å trekke inn Platon, som mente at beviset for at Gud fins, er at det fins en idé om noe fullkomment. Denne ideen kan ikke ha kommet fra ingensteder. For se rundt deg og sans: hva er det, om ikke fullkomment, at lufta vår består av ei så perfekt blanding av nitrogen, oksygen og andre gasser at vi kan puste og planter kan gro? Tenk at planeten vår har en så perfekt temperatur at vannet er flytende, og at atmosfæra vår er så tjukk at vi blir beskytta mot den farlige strålinga fra rommet. Tenk at sola vår er akkurat så stor og kraftig som den er, og ikke noen grader kaldere eller varmere. Når vi ser mot stjernene, ser vi mange millioner år tilbake i tid, for så store er avstandene. Når vi ser mot en pore i vår egen hud, ser vi samtidig på mange millioner celler, og for å zoome enda lenger inn, på enda flere millioner atomer, og disse atomene, til tross for et navn som betyr ”udelelig”, kan fortsatt deles opp i mindre bestanddeler, for så små er avstandene. Hvis ikke dette er fullkomment, hva er det da? Hvis ikke dette er Gud, så fins ikke Gud.

Og dermed er jeg tilbake der jeg starta, med den kristne vitenskapsmannen som innså at noe så usedvanlig finstemt ikke kan være noe annet enn guddommelig. Personlig syns jeg faktisk tanken om at noe så usedvanlig finstemt er helt tilfeldig, er om mulig enda vakrere. Hvis bare tilfeldigheter og kaos får oppstå ukontrollert over lang nok tid, vil man ende opp i noe så avansert og fantastisk at vi nok aldri kommer til å forstå det – mennesket. Jeg skulle ønske at jeg kunne se hvor alt fører hen – når all denne tida har gått med på å legge til rette for oss, hva slags former for liv vil kunne eksistere om ti milliarder år? Jeg håper at når jeg dør, får jeg alle svara, men egentlig trur jeg ikke det. Egentlig trur jeg bare at jeg blir borte. Da jeg var liten, lurte jeg veldig på åssen det var å være død – men så innså jeg at det sannsynligvis var det samme som å ikke være født ennå. Og jeg hadde jo tross alt ikke vært født uendelig mye lenger enn jeg hadde levd. Sånn sett ”visste” jeg jo åssen det var.

Jeg innser at jeg er nødt til å avslutte dette essayet før det blir aldeles for utsvevende. Det er ikke akkurat sånn at jeg kommer til å komme noe nærmere et svar på alt om jeg bare skriver lenge nok, og som tidligere nevnt; jo mer jeg finner ut, dess mer er det å lure på, og sånn sett kunne denne teksten blitt uendelig. La meg dermed runde av med et sitat av Carl Sagan, et av de klokeste menneskene som har levd: ”Some part of our being knows this is where we came from. We long to return. And we can. Because the cosmos is also within us. We’re made of star-stuff. We are a way for the cosmos to know itself.”