Når man ikke har noe å snakke om, kan man alltids snakke om bøker

Herregud, det er skikkelig lenge siden sist! På samme tid i fjor hadde jeg det visst på nøyaktig samme måten, så kanskje det er noe med februar, jeg veit ikke. Jeg håper dere fortsatt er glad i meg.

Jeg fant denne boklista på bloggen til Karoline, og jeg håper litt at den kan fungere som en inngang til blogginga igjen. Jeg skal innrømme at å svare på disse spørsmåla gjorde at jeg på nytt blei klar over hvor innmari lite jeg egentlig leser – trur ikke jeg kjenner noen andre skrivere som leser så lite som det jeg gjør – og at det ga meg litt dårlig samvittighet. Det føles på et vis nyttigere å lese enn å se film eller TV-serier og høre på musikk, noe som jo egentlig er en ganske dust tanke, for hvorfor skulle det være noe kunsthierarki, liksom. Men det at jeg ikke får til å lese noe særlig gjør unektelig at jeg føler meg litt dum, som om det er noe gærent med meg, for det virker jo så lett for alle andre.

Anyway, I digress.



1. Favoritförfattare?
Det er så mange forfattere som har påvirka meg opp gjennom livet, og jeg trur nok at første gangen jeg hadde en yndlingsforfatter, var det Elin Brodin. Nå i seinere tid er det nok Stig Sæterbakken og Jan Roar Leikvoll som har brakt meg flest av de sterkeste leseropplevelsene, og som antakelig er de som fortsetter å inspirere meg mest.

2. Favoritstandalone och favoritserie?
Å velge éi bok er faktisk umulig. Men la oss nå for enkelhets skyld si Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken, både fordi den er ei skambra bok, men også på grunn av inntrykket den gjorde på meg, et inntrykk som fortsatt sitter i. Favorittserie trur jeg jaggu er Den mørke materien av Philip Pullman.

3. Favoritbokformat?
Definitivt fysiske bøker framfor lydbøker eller e-bøker, men jeg har ingen klar preferanse hva angår hardperm eller pocket.

4. Favoritgenre?
Jeg veit ikke om det i det hele tatt er en sjanger, men den mørke magiske realismen/alternativ virkelighet-greia som Jan Roar Leikvoll holdt på med likte og liker jeg veeeeeldig godt.

5. Favoritkaraktär?
Det kan godt hende at jeg aldri har likt en bokkarakter så mye som det jeg i sin tid likte Ax fra Animorphs-serien til K.A. Applegate.

6. Favoritklassiker?
Jeg har i all oppriktighet ikke lest så mange klassikere, men The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde er jo latterlig kul, da.

7. Favoritbok hittills i år?
Hahahahaha du mener hva likte jeg best av The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop og de første ti sidene av Dune av Frank Herbert? Umulig å sammenligne to så forskjellige bøker, men jeg er skikkelig gira på Dune foreløpig.

8. Favoritomslag?
Ekstremt begeistra for omslaget til Vi forlot den stille skogen av Janne-Camilla Lyster, på samme måten som jeg er ekstremt begeistra for tittelen.

9. Favoritbok som barn?
Så mange! Den første jeg kommer på er Mio, min Mio av Astrid Lindgren.

April 2018

Opplevelser: Burger på Døgnvill med Vibeke og Jørgen i anledning bursdagen min. Konsert med Ulver på Henie Onstad Kunstsenter. Bursdagen til Mari. Søndagsfisketur med Jørgen. Bokloppis på Deichman og vanlig loppis på Grünerløkka etterfulgt av sushi i parken. Sara med Mari, Marie, Martina og Renate. Tur til Gdansk med familien (mer om det neste gang).

Innkjøp: Lilla glitterleppestift! Og Incubus av Stig Sæterbakken, som var den eneste boka jeg kjøpte på loppisen til Deichman. Jeg har også trengt et par sommerlige sko ganske lenge nå, og var forholdsvis fra meg av begeistring da jeg fant sommerlige sko som glitrer. Ellers kjøpte jeg to bukser, en te og en lipgloss i Gdansk.

TV-serie: Nye sesonger av Westworld og The Handmaid's Tale! Men også: jeg skal se Nationaltheatrets oppsetning av Engler i Amerika om litt over ei ukes tid, og derfor har jeg i det siste varma opp med miniserien til HBO. Mangler bare å se den siste episoden nå. Og jeg er glad jeg gjorde det, for på én side har jeg jo nettopp spoila hele greia for meg sjøl, men på en annen side er det så utrolig, utrolig bra at det egentlig bare har gjort at jeg gleder meg enda mer. Snakka med Marie om at det faktisk minner litt om Six Feet Under, ikke så mye i handling, men i stemning. Fantastiske dialoger, fantastiske karakterer. Dette blir bra.



Film: Den eneste filmen jeg så i april, var visst Passengers. Jeg likte den sånn... passe godt? Begynnelsen likte jeg faktisk veldig godt, ensomheten og de etiske spørsmåla, men så blir den en slags... jeg veit ikke, romantisk komedie??? og så blir den en actionfilm, og i det hele tatt virker det litt som at denne filmen ikke helt klarer å bestemme seg for hva slags film den vil være. Og så er det enkelte problematiske sider ved den som også bidro til at jeg fikk en litt uggen bismak av den. Men den var fyktelig pen, da! Traileren er forresten ganske misvisende, men værsågod likevel:



Musikk: Dere, det fins et album der ute som er som skapt for meg. Det heter The Space Project, består av bidrag fra mange forskjellige artister og band, og jeg ramla over det ved hjelp av radiofunksjonen til Spotify'en min.

The audio tracks that form the raw material for Space Project were recorded by the Voyager 1 and Voyager 2 space probes that NASA launched in 1977 and still uses to study the outer solar system. The satellites carry numerous instruments fine-tuned to record in different portions of the electromagnetic spectrum. The "sounds" recorded by the Voyager probes aren't sounds in the conventional sense; rather, they are electromagnetic radiation fluctuations in the magnetosphere of the planets, moons and large asteroids the Voyager probes traveled near. Each celestial body is composed of different elements, has its own size and mass, and therefore sounds unique.

Porcelain Raft, en artist jeg har likt ganske godt siden jeg så ham varme opp for M83 en gang for mange år siden, har æren av å åpne albummet, et album som utelukkende består av musikk jeg elsker. Hør, det er fantastisk:

Forfatteri og annet hverdagssyssel

Det er mandag, jeg er fortsatt arbeidsledig, leiligheten vår er fortsatt rotete, den blir liksom aldri helt ferdig utpakka, på onsdag reiser jeg til Tromsø, samme dagen som Ordkalotten begynner, og det var egentlig dét som var poenget mitt, for det er mye spennende på programmet! Sjøl gleder jeg meg mest til torsdagen, og visningen av filmen Sæterbakken skriver Sauermugg på Verdensteatret. Hva angår dere, bør dere glede dere mest til fredag klokka ett på Tromsø bibliotek, for da skal jeg lese egenskrevne tekster sammen med resten av forfatterklassen min. Dette var for all del en smule ironisk, men det er veldig hyggelig om du vil komme innom likevel. Gratis, attpåtil, så hvis du er i Tromsø da, har du ikke så mye å tape, bortsett fra litt nattesøvn hvis du har samme døgnrytme som meg.

Jo, og så en ting til. For ei stund siden sendte jeg inn noen tekster til en konkurranse, og for også ei stund siden fikk jeg beskjed om at jeg var blant vinnerne, men at jeg ikke skulle si det til alle og enhver ennå fordi ikke alt var helt i orden ennå. Men det er det nå, og jeg kan si det til alle jeg vil! Noen av kortprosa-tekstene mine skal altså trykkes i en antologi side om side med blant annet dikta til Mona Høvring, og det syns jeg er ufattelig stas. Antologien heter Bruer, og skal presentere noen av de mange ulike litterære stemmene fra Drammensregionen. Lanseringa blir den 6. november på Rekord Bar i Drammen, og jeg trur jeg skal lese. Her har du et bilde, så husker du det bedre:

Men nå må jeg gå, for jeg skal allerede begynne forberedelsene til en samtale jeg skal ha på FOD-gården klokka seks i kveld. Jeg skulle egentlig vært der sist fredag, men siden jeg ikke er så flink til dette med livet og sånn, gikk ikke alt helt som planlagt, og jeg måtte dra hjem før jeg hadde kommet så langt. Men vi prøver igjen! Denne gangen skal jeg ta med meg Jørgen, sånn at han kan passe på meg litt. Haha.

Tre anbefalinger på I

Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken - Ei av de siste ukene våre i Bø, hadde vi Stig Sæterbakken som gjesteforeleser. Han ville at vi på forhånd skulle ha lest hans daværende nyeste bok, Ikke forlat meg. Fortsatt i ørska og langt på etterskudd med alt det var meninga at vi skulle ha lest i litteraturteorien, leste jeg ikke Ikke forlat meg før ei tid etterpå, men det var til gjengjeld en uforglemmelig opplevelse. Jeg klarte ikke å la være å lese i den, jeg turte nærmest ikke å la være, og jeg grein masse fordi alt var så forferdelig, og jeg skreiv kaotiske dagboknotater mens jeg leste, notater jeg knapt nok forstår den dag i dag, og så dette språket, så skjørt og så vakkert, inni alt dette fæle. Jeg hadde aldri før lest noe lignende, aldri lest noe som så til de grader greip tak i sjela mi og sugde den til seg. Dette er en av de mektigste leseropplevelsene jeg noen gang har hatt, jeg følte meg utslitt og suicidal da jeg var ferdig, men det var helt fantastisk. Og i tilfelle du skulle lure: idet du trur det ikke kan bli mørkere og mer depressivt, er det akkurat dét det blir. Les et utdrag fra den her.

Iblard jikan - Dette er et nydelig samarbeid mellom den japanske kunstneren Naohisa Inoue og alltid like fantastiske Studio Ghibli, som jeg for noen år siden anmeldte her på bloggen min. Det er vel liten vits i å gjenta det jeg allerede har skrevet i anmeldelsen, og jeg skal innrømme at det er ganske lenge siden jeg har sett den nå, men jeg husker at den gjorde enormt inntrykk på meg. En nesten handlingsløs, men desto mer sanselig, reise gjennom maleria til nevnte kunstner, med vakker musikk og knirkefri animasjon til å akkompagnere det hele, av noen beskrevet som "en slags impresjonistisk Fantasia". "Iblard" er navnet på verdenen som går igjen i bildene til Inoue-san, og "jikan" betyr tid. Tida går, årstidene skifter, og hovedpersonen vår flyr. Jeg trur ikke man får tak i den i Norge, jeg er ikke sikker på om man får tak i den andre steder enn i Japan engang, og YouTube er bare behjelpelig med soundtracket og en kort infosnutt på japansk, men hvis du skulle komme over et eksemplar, så kan du se fram til et vidunderlig lite stykke filmpoesi. Bare se på disse magisk stillbildene:

  

I Break Horses - Disse svenske shoegaze-englene oppdaga jeg ved en tilfeldighet via Urban Outfitters en gang for lenge siden, haha. Siden har jeg sett dem live to ganger; i Kulturkirken Jakob under by:Larm 2012 og som oppvarming til Sigur Rós da de gjesta Spektrum nå ganske nylig. De er egentlig alt man ønsker seg av tradisjonell shoegaze/drømmepop: flytendene vokaler gjennom et hav av ymse ekko-filtere, støyende synth, og et seigt og så smått dronete lydbilde satt til en harmonisk melodi. Man kan høre albummet deres Hearts på Spotify (og OI, de har visst sluppet et nytt album siden sist jeg sjekka, det må jeg høre på når jeg er ferdig med å skrive dette). Favorittene mine er derimot de to singlene Hearts og Winter Beats, som begge er typiske eksempler på nøyaktig hvorfor jeg liker denne sjangeren så godt. Jeg poster dem likeså godt inn her, så god fornøyelse til dere alle:

I still remember the fifth of November

Tenk at i dag har vi vært sammen i to hele år. Ikke verst for noen som helst å holde ut med meg så lenge, og når det ikke engang er hvem som helst som har holdt ut med meg, men den fineste i hele verden, så er det faktisk temmelig fantastisk.

Vi er de søteste som fins.

Og! Dette er ikke relatert til åremålsdagen vår i det hele tatt, men i helga var vi i Oslo/Lier, og da var vi innom Råkk & Rålls, og så fant Jørgen ei plate med et fint cover som han tok opp:

Og så snudde vi den rundt og så bare:

!!!!!!!

Vi kjøpte den. Den er faktisk ganske bra.

25.01.2012

Jeg strøk fingrene over den stive kakepynten. Ingen reaksjon, bare tørrheten i noen kalde harde materialer, det ene oppå det andre. Ingenting, tenkte jeg. Det er ingenting her. Utenom meg. Alt er dødt, jeg det ene som lever. Jeg kan gjøre hva jeg vil, men det er også det eneste. Alt jeg har trodd på og tatt del i, det har bare vært min egne illusjoner, skapt for å dekke over den tomheten jeg har levd med, den hvor ingenting finnes, hvor ingenting har funnes noen gang, annet enn det jeg har vært nødt til å forestille meg for å holde det ut. Spøkelser, alt sammen, som kunne ha vært byttet ut med andre spøkelser, det ville ikke ha gjort noen forskjell, jeg ville ikke ha merket noen verdens ting. Min tanke er fri, jeg kan velge selv hvordan verden skal være. Men det er også alt. Det forblir i meg. Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt.

-- Gjennom natten, Stig Sæterbakken

Umuligheten av å leve

"Dette blir, når jeg endelig får mannet meg opp til å begå det, hovedbegrunnelsen for mitt selvmord."

-- Det fryktinngydende, 2011, Stig Sæterbakken

Likevel klarer jeg ikke å tro på det.

Jeg klarer heller ikke å slutte og tenke på det han sa da jeg så ham sist på Blå i høst, om at nå var det slutt. Nå var han tom. Nå kom det ikke flere bøker. Og jeg tenkte at han skulle vel bare ta ei pause fra forfatterskapet.

Dette er helt utenkelig og ufattelig tragisk. Et av de mest inspirerende menneskene jeg noen gang har møtt er død. Jeg er så takknemlig for at vi fikk ha ham som gjesteforeleser i Bø, og at han ga meg så grundig tilbakemelding på alt det jeg skreiv.

Du vil alltid bli savna, Stig. Må du hvile i fred.

Om å ha en yndlingsforfatter

Fra dette stedet rømmer du ut i natten. Det snør. Du løper. Du faller, kommer deg på bena igjen, og faller igjen. Du kaster opp. Og med ett står du foran huset der Zombie bor. Du står og klamrer deg til ringeklokken hans med spy og sikkel hengende i lange strenger fra munnen, inntil døren plutselig blir revet opp og du tumler overende i entreen. Du snakker som en foss, halvt støttet, halvt båret, ord kastet omkull i et forsøk på å forklarer hvorfor du er kommet. En vammel lukt slår imot deg, alt sammen veller opp i deg, som en ny omgang kvalme: alt som har foregått der, den triste innlevelsen i en ekkel fantasiutgave av den verden dere ennå var for unge til å nyte godt av.

Du er tilbake. Du er tilbake der du hører hjemme. Dit det hele tiden har vært meningen at du skulle ende.

Han dumper deg på en madrass og kler av deg, som en unge. Halvt bevisstløs overgir du deg til det du etterpå ikke vet, som du etterpå er usikker på om var det du egentlig kom for, eller om det var en tilfeldighet som drev deg til å søke tilflukt i en gammel fortrolighets havn. Du husker bare at du tenkte mens du lå der og bet tennene sammen, at det er som å drite, bare omvendt. Og med et vellystig brøl fra din illeluktende venn er det som alt håp om glede blir sugd ut av deg, som om innvollene blir dratt ut gjennom endetarmen på deg og at alt det andre følger med, alt som er deg, alt som har vært deg disse siste årene, alt du har gledet deg over og sett frem til, alt som har fylt dine dager med lys, og som nå blir revet ut av deg og forkastet, som søppel, som dritt, som ekkel stinkende masse.

-- Stig Sæterbakken

(Norges kuleste mann, og kanskje eneste forfatter som er like emo som meg sjøl, og som jeg skulle ofra kropp og sjel for å klare å skrive som. Og så hører han på Death In June.)

Uff

Dette gruer jeg meg til:

- intervju med Den norske filmskolen på lørdag
- eksamen på mandag eller tirsdag, jeg er helt ærlig ikke sikker, med mindre noen kan forklare meg om "mandag 10. mai" vil si mandag eller 10. mai

Og det er jo ikke så mye, det, det gjelder jo bare framtida mi, og så er det andre ting, som at - haha, dette høres så teit og barnslig og fjortiz og whinete ut at jeg ikke vil skrive det her engang, men så gjør jeg det visst likevel - Twitter-kontoen min sannsynligvis har blitt hacka og Twitter åpenbart ikke skjønner hva jeg mener når jeg forklarer dem problemet, og og og og og hvor skal jeg ellers gå når jeg føler at jeg må si noe, men ikke vil at noen skal svare sånn direkte, jeg kan jo ikke bare gå på balkongen og rope heller? Og så er det dette andre, dette not-blog-material, som føkker opp hodet mitt, og folk som ikke har trua på meg og ymse rør. Ikke finner jeg pensumbøkene mine heller, og det begynner jo å haste litt, da. Hybelen min flyter over av matrester og søppel, og jeg ligger bare i senga med puta over huet og spiser kokesjokolade.

"Selvmordet er barnsligheten i sin ytterste konsekvens" - Stig Sæterbakken.

Edit: JA, jeg er veldig føkkings klar over at veldig mange andre har myyyye større problemer enn meg, og at jeg er et bortskjemt barn av kapitalismen som egentlig bare har godt av det. JEG HAR SKJØNT DET, OKEI.

Vårblond

Yeah!

Har ikke sagt heeeelt ha det til det lilla, da:

Bare nesten, da.

Jeg har kjøpt ting og, men det kjipe med å ha ei søster med de samme yndlingsbanda som deg, er at det jo er hun som har bursdag:

Men siden det strengt tatt ikke er så lenge siden jeg hadde bursdag heller, unte jeg meg sjøl en liten something og:


Fred ut, niggaz.